Carl Marcus Francis Irgens

Carl Marcus Francis Irgens (født 23. februar 1902 i Oslo, død 1. desember 1963)[1] var en norsk diplomat og sendemann.[2]

Han var sønn av diplomat Johannes Irgens (1869–1939) og Lilla Minda Marie Gulbranson (1872–1938). Faren var utenriksminister på 1910-tallet, men sønnen Carl tok examen artium ikke før 1920 da faren var blitt minister i København. Etter fem års studier kunne han ta i mot cand.jur. 1925. Faren var da forflyttet til legasjon i Roma. Carl jobbet et par år som dommerfullmektig, men i 1927 ble han attaché under faren ved legasjonen i Roma ett års tid, før han 1928 dro til legasjonen i Santiago (Chile), og året etter som sekretær i UD i Oslo. Ikke uventet bestod han således utenriksdepartementets aspirantkurs i 1930. I 1933 fikk han post ved legasjonen i Washington som legasjonssekretær og ble i 1936 gift, med Emilia Sofia Margreta von Post (1903–1957) som var dattera til Stockholmslegen Rikard von Post. Foreldrene døde i 1938 og 1939, og Carl virket da også fra 1938 som sekretær ved departementet i Oslo, fra 1939 som byråsjef og fra 1940 til 1941 i Oppgjørsavdelingen. I 1942 relokerte han atter til Washington som legasjonsråd. Han mottok St. Olavs Orden i 1946, og flyttet samtidig til Paris og var ett år, før han i 1947 tiltrådte sitt første oppdrag som sendemann, i Kairo (sideakkreditering blant annet til Libanon og fra 1948 stasjonen i Addis Abeba), hvorfra han i 1952 utga en biografi om sin far. Han fikk avskjed i nåde derfra i 1953, og i 1954 ble det kjent at Stortingets protokollkomite ga medhold i Irgens' klage, der han hevdet å ha blitt forbigått ved besettelsen av ministerstillingen til Helsingfors der Hans Olav i 1953 hadde fått oppdraget.[3] Irgens ble i stedet postert ved Beograd der han var 1954–1957. Kona døde i 1957. Hans siste post var som sendemann i Aten 1957–1959.