Christian Conrad Danneskiold-Laurvig, greve

Var kendt som den onde greve.

Christian Conrad Danneskiold-Laurvig, født 12. mai 1723, fødested København, død 9. april 1783, dødssted Rolighed i Hedrum (nå Larvik), Vestfold. Greve, sjøoffiser. Foreldre: Greve Ferdinand Anton Danneskiold-Laurvig (1688–1754; se NBL1, bd. 3) og Ulrika Eleonora Reventlow (1690–1754). Gift 5.9.1743 i København med Dorothea Sophie von Holstein (15.10.1713–9.7.1766), datter av overhoffmarskalk, stiftamtmann Christian Frederik von Holstein (1678–1747) og Bertha Scheel Schack (1679–1727); samboer fra 1767/71 med Ingeborg Akeleye (1741–1800).

Christian Conrad Danneskiold-Laurvig eide Larvik grevskap 1762–83 og bodde der fra 1771 til sin død, ute av stand til å vise seg ved hoffet i København, da grevskapets store inntekter var satt under administrasjon for å betjene hans gjeld, og han selv var avsatt som marineminister pga. udugelighet.

Christian Conrad var ikke eldste sønn, men da den eldre broren Frederik Ludvig Danneskiold-Laurvig (1717–62; se NBL1, bd. 3) døde barnløs, arvet han Larvik grevskap. Det var et av Norges rikeste eiendomskompleks, bestående av et stort jordegods i og utenfor grevskapet, samlet rundt to bedrifter som greven også eide, Larvik jernverk og sagbruk. Bøndene på grevegodset måtte utføre et omfattende arbeid for greven, særlig med å brenne trekull og kjøre kullet, malmen og de ferdige jernproduktene for jernverket og å hugge tømmer og drive det frem for sagbruket. Dette store industrigodset var etablert av Ulrik Frederik Gyldenløve, Danneskiold-Laurvigs farfar. I tillegg til det norske godset arvet han også gods i Danmark og Tyskland. Alene det norske godset gav ham inntekter på 30–40 000 riksdaler i året.

Danneskiold-Laurvigs sosiale posisjon skaffet ham en rask sjømilitær karriere. Han ble kaptein allerede som 17-åring og siden admiral og medlem i Admiralitets- og Generalkommissariatskollegiet. Han ble oversekretær for marinen 1767 og intendant (marineminister) 1769. Han var en udugelig minister og brakte alt i håpløs forvirring; det hele toppet seg i en mislykket straffeekspedisjon til Algerie. Alt dette fikk Struensee til å avsette ham 1770.

Danneskiold-Laurvig gjorde seg mest gjeldende som hoffmann; han tilhørte dobbeltmonarkiets høyeste aristokrati, han var beleven, utmerket seg med sin klesdrakt og var opptatt av å fordrive tiden med underholdende påfunn. Lenge skaffet dette ham popularitet, særlig fordi han strødde rundt seg med penger, men da han 1765 lot den unge skuespillerinnen Mette Marie Rose føre til sitt palé mot hennes fars vilje, vakte det slik forargelse i København at kongen forviste ham fra hoffet til hans grevskap i Norge. Forvisningsdekretet ble opphevet etter tronskiftet 1766, da greven for noen år gjenvant sin popularitet ved hoffet under den stadig mer sinnssyke Christian 7s regime. Avsettelsen fra marineministeriet ble 1771 fulgt av et annet hardt slag: Struensee opphevet adelens fritak fra å bli satt i gjeldsfengsel. Igjen søkte Danneskiold-Laurvig tilflukt i sitt norske grevskap, og denne gang måtte han være der til han døde 12 år senere.

Grevens bunnløse ødselhet kom til å prege hele hans forhold til Larvik grevskap, i første omgang i en viss forstand positivt, senere overveiende negativt. Det positive var at han viste sin vilje til å behage ved å si ja til bønner om tilsettinger, forfremmelser, lønnsforhøyelser, bevillinger, dispensasjoner fra regler osv. De store innrømmelsene tilgodeså hans egne betjenter med stadig bedre vilkår, mens befolkningen fortsatt ble holdt i et jerngrep av forpliktelser. Det negative var at han sløste slik med de store inntektene sine at han ikke klarte å betjene gjeld, og 1767 ble grevskapet satt under administrasjon. I begynnelsen hadde greven stor innflytelse på gjeldsadministrasjonen, men 1771 ble den strammet så hardt inn at han mistet denne innflytelsen.

Da han bodde i grevskapet 1771–83, trodde vanlige folk at han fortsatt hadde sin grevemakt i behold og henvendte seg til ham med søknader. At han ikke kunne innfri ønskemålene, samtidig som han ble et synlig symbol på årsakene til folks forsakelser, har trolig ligget til grunn for tilnavnet “den onde greven”. Han bygde seg gården Rolighed i Hedrum, der han bodde sammen med Ingeborg Akeleye, den fraseparerte konen til jernverkseier Herman Løvenskiold.

Danneskiold-Laurvig var nominell leder for frimurerlosjen i Christiania, og den holdt minnefest til hans ære etter hans død. Uten å vite at han var død dagen før, utnevnte regjeringen i København greven til generaladmiralløytnant, og han ble gravlagt i rikenes hovedkirke, Vår Frue kirke i København. Det ble reist en minnestøtte over ham i Larvik, den ble veltet av en rasende folkemengde og måtte flyttes til et mer avsidesliggende sted. Et grevskap kunne ikke arves av kvinner, så Danneskiold-Laurvigs to døtre fikk ikke Larvik grevskap – etter rettssak gikk det til greve Christian Ahlefeldt på Langeland.

Kilder og litteratur

   * DHT, rk. 3, bd. 4, 1865–66. s. 279–312

* A. Lange i Nordisk Frimurer-Tidsskrift 1888, s. 18–20
* O. A. Johnsen: Larviks historie, bd. 1, 1923
* d.s.: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
* I. Libæk: Grevskapet Laurvigen. Administrasjonen 1754–83, h.oppg. i historie, UiO, 1975
* Ø. Rian: Vestfolds historie. Grevskapstiden 1671–1821, Tønsberg 1980
==Links:==

• Geneall
• Store norske leksikon in Norwigian
• Wikipedia In Danish

  ---

  
  

Allerede 17 år gammel blev han fra kadet udnævnt til Kaptajn, nærmest på foranledning af Marinens daværende mægtige bestyrer Grev F. Danneskiold-Samsøe,og uagtet, at der kort forinden var truffet den bestemmelse, at hensynet til dygtighed skulle være den eneste adkomst til avancement. I 1744 forfremmedes han til Kommandørkaptajn. 1746 til Kommandør. 1755 til Kontreadmiral. 1758 til Viceadmiral, 1767 Admiral. I 1748 var han chef for en eskadre af 4 fregatter i Nordsøen. I 1762 førte han en eskadre af 6 linjeskibe og 2 fregatter, med hvilket han overførte 2700 mand tropper Slesvig. 2 år senere var han endeligt øverst kommanderende for en øvelses eskadre af små fartøjer på Københavns Red.