Diddi Hernes

Fra Diddi selv:

Oslo 07.02.02/20.2.03

Kjære Marie, Robert, Eirik, Sigurd og Ingrid - og andre som måtte være interessert!

De siste årene har jeg stadig tenkt på å skrive om min egen barndom og oppvekst, slik at dere kan få vite litt om hvordan det var og være barn og ungdom for nesten 70 år siden. Mye har forandret seg i det norske samfunnet og måten vi lever på, men mye er kanskje ikke så annerledes som det kan virke når vi ser på gamle bilder.

Dere må ikke tro at denne fortellingen er hele sannheten om hvordan det var å leve i Oslo før andre verdenskrig, gjennom krigsårene og årene etterpå. Det er verden sett gjennom øynene til en liten jente og en høyst personlig beretning. Det fins mange fine bøker som kan gi dere hele historien om Oslo og Norge i disse årene, og jeg hjelper dere gjerne med å finne frem til stoff.

Som dere vet, er jeg født i 1932. Det var en vanskelig tid for mange, med høy arbeidsledighet og stor fattigdom. Jeg var heldig og kom til verden i en familie som greide seg, selv om den ikke hadde for mye av livets goder.

Far arbeidet i min onkels sportsforretning, som han også var en liten medeier i. Gjennom stor innsats i Idrottslaget i Bondeungdomslaget (BUL), var han en mann med mange kontakter i idrettsmiljøene - en riktig sportspappa for mange unge idrettsfolk som flyttet til Oslo på den tiden. Jeg tror han startet på jobben i Bjørndalen Sport nederst i Markveien klokken åtte om morgenen, og arbeidsdagen varte til klokken syv om kvelden. Men hans mange idrettsvenner besøkte flittig butikken, noe som ga Far mer prestisje enn en vanlig ekspditør.

Vi bodde i en stor "herskapsleilighet" i Klingenberggaten 12, like ovenfor Vestbanstasjonen. Fordi økonomien var trang, hadde vi "losjerende", det vil si at vi leide ut noen rom. Det var tre rom der trauste bondegutter holdt til. Mor gjorde rent for dem, vasket klærne deres og tjente på den måten litt mer enn det bare utleie ga av inntekter. På "pikeværelset" - et lite rom som lå ved siden av kjøkkenet, bodde det unge jenter som hjalp mor litt i huset og tok hånd om meg, mot rimelig leie. Den eneste jeg virkelig husker av dem, er Gudrun, med masse mørkt hår og store smil. Også leieboerne, brødrene Moseng med flere, var jeg glad i og hadde mye moro sammen med.

Men det var også mange andre voksne som hadde stor plass i livet mitt som liten jente. Den aller viktigste etter Mor og Far var Ingebjørg - Dadda - mors yngste søster. Hun var seksten da jeg ble født, ferdig med skolen, men uten jobb umiddellbart, og hver dag kom hun til Klingenberggaten for å skjemme ut lille Diddi! Vi lekte inne og gikk turer i Slottsparken, og ingen var som min Dadda. Ikke bare var hun snill og morsom; hun var også noe av det nydeligste du kunne tenke deg! Mørkt hår, brun hud, et skinnende smil som måtte kunne få trollet til å sprekke. Opp av vesken sin trakk hun ofte små overrraskelser til meg, og ingenting jeg kunne si eller gjøre var galt i hennes øyne. Som dere vet, ble det et livslangt forhold mellom oss to.

Etter kusine Kari hadde jeg arvet en hvit "sluffe". Det var en slags barnevogn, meget elegant, men den hadde meier i stedet for hjul. Det var mye hvit og uberørt snø i Oslo den gangen, så en sluffe var nok god å ha. Dere kan vel tenke dere hvor stolt Ingebjørg og jeg var over den standsmessige ekvipasjen.

Men det var en verden til, som var viktig for meg. I Theresegaten 26 bodde Bestemor og Bestefar, tante Aslaug med kusine Kari, tante Ragnhild og Dadda. Det var et hjem med mye glede og moro. Mor og søstrene var flinke til å synge, Bestefar spilte av og til trekkspill, og alle var livlige og med i samtaler og diskusjoner. Morsomst for meg var det å være sammen med Kari og Ingebjørg. De var fæle til å erte, men det var på en kjærlig måte, så det var mest morsomt. Hele familien var idrettsinteressert og flittige gjester på Bislett Stadion når det var friidrettsstevner. "Diddis ører blafrer i vinden, sammen med det norske flagget på Bislett", ertet Kari og Ingebjørg. Ørene mine var nok litt mer utstående enn de flestes (ganske store også), men jeg kan ikke huske at jeg tolket dette som annet enn skøy og moro. (Men jeg husker det altså fremdeles, så det stakk nok litt!)

Mor var mye syk og hadde flere sykehusopphold i årene før krigen. Far måtte på jobb, så da fikk jeg komme til Bestemor og Bestefar. Jeg husker at jeg satt på kjøkkengulvet og klippet ut fotografier av de amerikanske femlingene som nylig var født. Om formiddagen gikk Bestemor og jeg og handlet i butikkene i Theresegaten. Nærmest oss var det Victoria bakeri og konditori, litt lenger ned i gaten var det frøknene Hansens melkebutikk og nedenfor der kolonial, Schjønsby. Overalt var Bestemor kjent og jeg også. Der ble jeg satt på disken og fikk kanskje en liten godbit fordi alle syntes "jeg var en søt og snill liten pike". Hvem er vel ikke snill når alle bare er hyggelige og skjemmer deg bort?

Ved 7-tiden om ettermiddagen kom Ingebjørg, Aslaug og Ragnhild hjem fra jobb. Det var dagens høydepunkt og da kokte det i leiligheten. Tante Aslaug var alltid elegant, hun var veldig flink til å sy og kreerte sine egne klær. Hun var den stiligste damen både i gården og i gaten. Aslaug var skilt fra Sverre som var Karis far, og var alenemor i en tid da det var både skammelig og uvanlig. Men Aslaug var dyktig! Hun var leder for sentralbordet i Aftenposten, tjente godt, kledte seg som en modell og kjøpte til og med bil! (Merke?) Familien kunne foreta søndagsutflukter i egen bil - det var stort i årene før krigen.

I 1936 giftet Ragnhild seg med sin Einar. De hadde truffet hverandre i Vika, der Einar bodde sammen med de fem brødrene og sin mor og snekkerfar. Ragnhild ble kjent med Einar mens Bestefar og Bestemor i en kort periode drev fruktforretning i Vika. De to hadde gått og holdt hverandre i hånden fra de var 16 år, og alt var bare glede da familien innbød til stort bryllup i Colosseum Selskapslokaler våren 1936. Jeg fikk være med og sitte ved bordet. Senere har både Mor og tantene fortalt om en liten episode ved bordet. Jeg måtte på WC under den lange middagen og Mor var med. Da vi kom inn igjen var det en eller annen som kommenterte "doturen". Da kom det alvorlig fra meg: "Mor måtte hun også". Mor var ikke spesielt glad for den replikken, selv om hun naturligvis benyttet anlednigen da hun først var der.

Ragnhild og Einar flyttet inn i en leilighet i Sorgenfrigaten 37. Ikke lenge etter, i 1938 (?), skaffet Aslaug seg leilighet i Suhmsgate 8 rett rundt hjørnet, og flyttet dit med Kari. Jeg var fremdeles ofte gjest i Theresegaten, og Kari var en flittig gjest der hun også. Kari var født i 1922 og altså 10 år eldre enn meg. Men Kari og jeg hadde en egen tone, og som voksne ble vi veldig nært knyttet til hverandre.

Så ble det krig i Norge. For meg kom den naturligvis plutselig, men de voksne hadde nok fryktet dette en stund. Det begynte ganske dramatisk for oss. Mor var på sin ukentlige bridgekveld med venninnene den 8. april 1940. De nære venninnene, Dagny Belgum, Petra Tvinnereim og Guri Sjem spilte bridge hos Guri. Klokken halvtolv var bridgekvelden slutt. Mor skulle gå hjem fra Guri som den gang bodde et eller annet sted i Oslo sentrum. Da gikk flyalarmen - tyske fly var på vei innover Østlandet. Mor var godt på vei mot Vika, der Klingenberggaten lå, men ble føyset inn i et tilfluktsrom av de sivile norske vaktene. Hun var mildest talt fortvilet over ikke å kunne komme hjem til familien. Det var Far og jeg også, men før vi rakk å bli virkelig engstelige, gikk "faren over"-signalet , og plutselig var Mor der også.

Det ble et par turbulente dager for oss. Siden vi bodde mellom Victoria Terasse, der Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet holdt til, og Akershus Festning, med Vestbanestasjonen noen hundre meter unna, var Klingenberggaten midt i ildlinjen for tyske lyskuler og streifskudd. Det dundret på taket, og Mor og Far bestemte at vi skulle evakuere (flykte). Det var blitt 10. april - "panikkdagen" - ryktene svirret og alle skulle plutselig ut av Oslo. Biler og lastebiler var fullastet med folk. Ingen spurte etter om hvem du var eller hvilken rett du hadde til å sitte på, alle var bare opptattt av at flest mulig skulle komme seg ut av hovedstaden. Vi valgte en annen løsning. Vi fant oss et tog til Kongsberg fra Vestbanen. I Sandsvær, en mils vei Kongsberg, bodde to av Fars søsken, tante Margit og onkel Olaf på Hedenstad og onkel Nils og tante Karen på Flogeland, dit evakuerte Mor, Far og jeg.

Det ble en dramatisk togtur. Toget var overfylt, Mor og Far måtte stå i gangen, men jeg fikk sitte på skranken i Postkupeen. Vi så bomber falle på jordene vi reiste forbi, men det var visst bare lysbomber som skulle hjelpe tyskerne å finne frem til bombemål. Vi kom i alle fall vel frem til Skollenborg som var nærmeste stasjon til Hedenstad og Flogeland. Jeg husker ikke hvordan vi kom fra stasjonen, men vanligvis ble vi hentet med hest og vogn av en av onklene. Det jeg husker er hvor inderlig godt det det var å legge seg i den store sengen på gjesteværelset på Hedenstad. Det var en stor seng med en enorm dyne med rødbrunt trekk, deilig og varmt , og med Mor like i nærheten. Likevel våknet jeg om natten og hadde mareritt! Ikke om krigen, men om dynen som jeg trodde var en av onkel Olafs store hester! Mor var snar til å trøste og marerittet var snart over.

Den 11. april var det min fødselsdag - åtte år skulle jeg fylle. Det var så hyggelig på Hedenstad. Søskenbarna mine der var nesten på alder med meg - fetter Kristian var ett år yngre og kusine Sigrid drøyt to. Det skulle feires fødselsdag den 11., selv om de voksne var meget bekymret over tyskernes overfall og at vi hadde krig i Norge. Om morgenen den 11. hadde mor sattt ruller i mitt gjenstridige og glatte hår, så jeg skulle være fin på fødselsdagen. Mens vi satt ved frokosten, kom tyske fly inn over jordene. Vi var redd for at de skulle bombe husene og løp ut og gjemte oss bak fjøset. Heldigvis slapp de bare lysbomber på jordet, selv om det kanskje var farlig nok - som et signal på at de hadde tenkt å komme igjen med større skyts. Det er synd og skam å si det, men det gjorde aller mest inntrykk på meg at rullene fra håret ramlet ut under flukten bak uthusene. Det ble ingen krøller på Diddi den fødselsdagen!

Det var klart at Hedenstad ikke var det tryggeste sted i verden, med Heistadmoen garnison et par kilometer unna. Far forsvant tilbake til byen temmelig fort. Så vidt jeg har forstått hastet han oppover i Nordmarka mot Roa, for å være med på motstanden mot tyskerne. Jeg tror ikke han fikk kontakt med de norske styrkene og måtte vende tilbake til byen og jobben og dagliglivet, som raskt ble vanskelig for oss alle.

Mor og jeg ble et par uker på Hedenstad. De voksne samlet seg om radioapparatene og fulgte motstandskampen i Norge og tyskernes seierrike hærtog i hele Europa. Så dro vi også tilbaka til byen og startet vårt felles hverdagsliv, som etter hvert ble både kummerlig og vanskelig.

Tilbake i Oslo var far og mor enige om at leiligheten i Klingenbergaten lå for utsatt til - midt i sentrum, nær det halvferdige rådhuset, havna og Akershus festning. Våren 1940 skulle min elskede Dadda gifte seg med skiløperen Bjarne Iversen fra Hakadal. Ham hadde jeg også et veldig nært forhold til . Som deltaker i De Olympiske Vinterleker i Garmisch Partenkirchen i 1936, var han en av den tids kjendiser. Jeg hadde Bjarnes bilde under hodeputen helt til det var fullstendig utslitt. Det minnet Bjarne meg alltid på, helt til han døde i 1999.

Bjarne var like kjekk som Ingebjørg var vakker, og jeg skulle være brudepike i bryllupet deres! Men krigen satte en stopper for bryllupsplanene, de skyndtet seg til byfogden i stedet. . Bjarne og Ingebjørg hadde strevet med å bygge hus i Nittedal det siste året før krigen brøt ut. Det var nesten ferdig i april 1940, med leilighet til bestemor Astrid og bestefar Olav i annen etasje. Nå ble dette et fristed for hele familien i årene under og etter krigen. Der var det alltid leven og moro. Ingebjørg sang og skrålte på kjøkkenet, det var selvdyrkete poteter, selvavlet gris til jul - og masse plass til å ta imot familien - på flatsenger overalt.