Einar Gleditsch

http://minnehallen.no/skip_2/kosmos-ii

Einar Gleditsch var ombord på Kosmos II. Han døde 13 august 1943 på et hospital i Texas på grunn av hjernebetenelse.

Hvalkokeri. Kosmos II var på reise fra New York til Storbritannia i konvoi bestående av 45 skip. 28. oktober 1942 ble konvoien angrepet av åtte tyske ubåter. Etter å blitt truffet av flere torpedoer sank FL/K Kosmos II i posisjon5515N og 2810W. Hun hadde 150 personer om bord, bl.a. 20 norske førstestyrmenn innrullert ved det norske marinekontoret i New York. Fartøyet kom øyeblikkelig i brann. Det var sterk vind med tung sjø. Situasjonen ble vanskelig da 50 greske passasjerer fikk panikk og uten ordre begynte å låre båtene. Nordmennene fikk tingene under kontroll, og etter 10 minutter ble det gitt ordre om å gå i båtene og ligge klar ved skutesiden. 50 nordmenn ble igjen om bord for å slukke brannen, noe de lyktes med. I mellomtiden ble de av mannskap og passasjerer som hadde gått i livbåtene, tatt om bord av et handelsfartøy og eskortekorvetter. De ombordværende fikk igjen full kontroll over maskinen og forsøkte å nå igjen konvoien. Men nok en torpedo traff FL/K Kosmos II. Skipet begynte øyeblikkelig å synke. Gjenværende motorlivbåt ble knust, og folkene hadde ikke annet å gjøre enn å løpe til flåtene eller hoppe over bord mens ubåten åpnet ild mot hvalkokeriet. En ny torpedo gjorde ende på skipet. Overlevende ble tatt opp av det tidligere nevnte britiske handelsfartøyet under vanskelige forhold med grov sjø. Selve torpederingen av Kosmos II hadde ikke kostet menneskeliv, men 19 nordmenn av mannskapet, seks norske soldater, en norsk og to greske passasjerer ble drept da det britiske handelsskipet som reddet dem, ble torpedert 29. oktober 1942. I tillegg omkom fem av de 20 nyeksaminerte norske styrmenn som var innrullert som offisersaspiranter til Marinen.

Mannskapet på FL.K. Kosmos II: Einar Gleditsch - Kaptein Ole Johannes Nilssen - Elektriker Mathias Leren - Magnus Edvard Brandvold - Sjømann Einar Larsen Wollnick - Skipsf. Karl Olson Vågenes - Tøm.m. Åge Martin Sørensen - Fyrbøter Fritz Schou - Styrmann Nils Grundtvig Nilsen - Messeg Hjørleiv Midttun - Radiotelegrafist Kåre Kristian Larsen - Messegutt Milliam Kihl - Skipsfører Johan Severin Karlsen - Stuert Anton Bredal Karlsen - Styrmann Willie Johansen - Styrmann Jens Odmar Jensen - Sjømann Kristian Holm - Tømmermann Sigurd Hansen - Matros Arne Skjelbred Hansen - Telegr. Einar Mohn Hansen - Donkeym. Jakob Eftang - 2.styrmann Bernt Dahle - Styrmann Oddvar Christensen - Maskinist| Otto Nordahl Bjønness - Matros Brynjar Bagger - 3. styrmann Miller Bakke - Hvalfanger Robert Arnesen - Messegutt Olaf Andersen - Sjømann Einar Andersen - Stuert

http://www.aftenposten.no/incoming/Da-et-norsk-hvalskip-skremte-van...

Da et norsk hvalskip skremte vannet av Tysklands mest dekorerte ubåtkaptein At et ubevæpnet norsk tankskip forfulgte Tysklands mest effektive ubåt vakte oppsikt i USA. Krigsdramaet nådde aldri Norge. Før nå. Sveinung Berg Bentzrød Oppdatert: 30.mai. 2015 09:02 Del Tweet E-post Det var en telefonsamtale man ikke opplever hver dag. Eller hvert år. Det var Einar Gleditsch som ringte, og han sa:

- Jeg likte ikke artikkelen du skrev den 8. mai om glemte helter som var foreslått til krigsdekorasjon.

- Nei?

- Det vil si, artikkelen var helt grei. Men å foreslå en tysk ubåtkaptein til norsk krigsdekorasjon, det går bare ikke an, sa Gleditsch.

Han viste til Aftenpostens oppslag på frigjøringsdagen, der Forsvarsdepartementet har etterlyst glemte helter fra annen verdenskrig. Og der over 400, inkludert ubåtkapteinen Reinhard Hardegen, nå var foreslått dekorert.

Ubåtkapteinen - dekorert men handlet også mot Hitlers vilje Hardegen senket et stort antall allierte skip, men reddet også livet til mange, også nordmenn, da han mot Hitlers ønske tok overlevende om bord og fraktet dem til nøytralt område.

Jeg uttrykte forståelse for Gleditsch synspunkt. Men han hadde mer på lager. En historie helt utenom det vanlige.

- Du skjønner, sa Gleditsch, jeg kjenner litt til denne kaptein Hardegen. Min far tok nesten knekken på ham og ubåten hans.

Den norske kapteinen - historien ble kjent i USA men ikke hjemme i Norge Få dager senere sitter vi sammen i den private hulen til den tidligere sjømannen og Jotun-mannen Gleditsch, hjemme i Sandefjord.

Mellom bugnende bokhyller og en liten TV-skjerm som viser sort-hvitt bilder fra kamper på Atlanterhavet henter Gleditsch (81) frem en av familieskattene, ringpermen med historien til faren.

Inkludert dramaet mellom farens tankskip, hvalkokeriet «Kosmos II», og Reinhard Hardegens drepende effektive «U-123», en januarmorgen 1942.

Et drama som fikk solid omtale i store amerikanske aviser. Og som ble gjengitt i tegnet versjon i avisene, sammen med andre spektakulære historier fra verdenskrigen, senere samlet i miniboken «The fighting heroes».

På 1990-tallet dukket mange nye detaljer fra dramaet opp, i boken «Operation Drumbeat» med undertittelen «Den dramatiske historien om Tysklands første ubåtangrep langs den amerikanske kysten under annen verdenskrig.»

Det er likvel et drama de aller færreste nordmenn kjenner til. Før nå.

Einar Gleditsch, som bærer samme navn som sin far, bøyer seg frem i stolen.

Den utrolige ubåtjakten vinteren 1942 Det er den 19. januar 1942, en vintermørk morgen på USAs østkyst.

I lang tid har «Kosmos II» fraktet drivstoff for de allierte mellom Curacao utenfor Venezuela og New York.

Skipperen har vært til sjøs siden han var 15. Han har mange sesonger bak seg som hvalfanger i Antarktis. Da verdenskrigen bryter ut befinner hvalkokeriet hans seg ved Tenerife.

«Kosmos II» har kurs for Curacao da mannskapet denne morgenen oppdager det de tror er en ubåt like i nærheten, utenfor kysten av North Carolina.

USA er på dette tidspunkt fortsatt ikke med i krigen. De allierte skipene som går i konvoi har ingen beskyttelse av andre skip, ikke våpen om bord. Noen fiskeskøyter har som oppdrag å få øye på tyske ubåter, men ofte har ubåtene lett spill.

Kaptein Einar Gleditsch er ikke i tvil om at skipet hans når som helst kan bli torpedert. I stedet for å rømme går han til angrep med sin ubevæpnede tanker. «Kosmos II» setter full fart forover, direkte mot det tyske fartøyet. Tankskipet kommer opp i så stor fart at om ubåten forsøker å dykke vil den miste fart, bli tatt igjen, og rent i senk av hvalskipets forsterkede baug.

For kapteinen synes det også klart at ubåten har tekniske problemer. Derfor forfølger 170 meter med hvalkokeri nådeløst utbåten, lukt til havs. Avstanden er så kort at mannskapene kan studere hverandre.

Om bord på ubåten arbeides det panisk med å få løst problemer med en sylinder, som hindrer én av to motorer i å fungere.

De to fartøyene holder nesten samme fart. Det går en halv time, nesten en time, der tankeren seiler på maksfart, 17 knop, og avstanden minsker til bare 25 meter.

Men så begynner ubåten å øke farten, så vidt det er. Med bare ett knops høyere fart enn «Kosmos II» siger den i fra. Og unnslipper.

«Skulle gjerne forfulgt ubåten like til Berlin» Reportasjene i amerikanske aviser etterpå står ikke tilbake for dramatikken til sjøs. Som en avis formulerer det:

«Innenfor jakt til sjøs har vi her det første eksempel på at en ubåt frenetisk sikksakker av sted for å usliippe et forsvarsløst hvalkokeri!»

Kaptein Gleditsch, avbildet med et lunt smil og en pipe i munnviken, fastslår overfor avisen at «Vi tullet ikke,» og at «Å ha en baug som kan takle is er ideelt for å dele en ubåt i to.»

Han sier også:

«Det var jo bare en bløff. De visste ikke at vi var ubevæpnet.»

Intervjuet avsluttes med følgende replikk fra kaptein Gleditsch:

«Jeg skulle gjerne forfulgt ubåten like til Berlin!»

Ubåten slipper altså unna. Den påfølgende uken skal den komme til å senke flere skip, blant dem norske «Pan Norway».

Torpedert blir senere «Kosmos II» også. Kaptein Einar Gleditsch er ikke om bord da skipet samme høst, 28. og 29. oktober, torpederes og senkes. 33 personer mister livet, mange av dem norske besetningsmedlemmer og soldater.

Første kapitel er over. Men slekten Gleditsch er ikke ferdig med den tyske kapteinen om bord på «U-123».

Tankskipkapteinens sønn får kontakt med den tyske ubåtkapteinen Det var på 1990-tallet at kapteinens sønn, «vår» Einar Gleditsch, begynte å grave i historien. I 2001 kom han over noen programmer fra Discovery Channel om ubåtkrigen på Atlanterhavet, som ble vist på NRK. Sjøfolk fra begge sider ble intervjuet.

På et av intervjuene forteller ubåtkapteinen Reinhard Hardegen om sine opplevelser. På ett døgn senket han åtte skip på USAs østkyst.

- Jeg fant ut akkurat når dette måtte ha vært, og koblet det til min fars opplevelser, sier Einar Gleditsch.

- Ut fra tid og sted måtte det ha vært Hardegens ubåt som min far og «Kosmos II» jaktet på. Da var det at kona mi sa: Ta og ring ham!

- Jeg ante jo ikke om Hardegen fortsatt var i live, men startet jakten på ham. Til slutt fikk jeg tak i hans hemmelige telefonnummer hjemme i Bremen.

- My name is Einar Gleditsch.... do you remember what happened the 19th of january 1942?

- Yes, ropte Hardegen.

- Det var mitt verste øyeblikk under hele krigen. Vi var livredde. Vi var sikre på at vi ville bli senket, sa den nå over 90 år gamle Hardegen.

- Der og da ble jeg paff. Det ble en kort samtale, sier Gleditsch.

- Flere år senere ringte jeg ham opp igjen. Vi hadde en lengre prat. Da var han blitt lei av livet, en gammel mann.

- Ubåtkapteinen burde ikke få noen norsk medalje - Jeg har aldri hatt noe ønske om å treffe Hardegen. Han reddet nok flere sjømenns liv, men han tok mange flere. Han var den mest effektive tyske ubåtkapteinen, den mest dekorerte. Jeg er ferdig med ham. Man kan si at han gjorde jobben sin, men jeg har intet ønske om at han skal få noen norsk krigsdekorasjon. Det tror jeg da heller ikke at han får, sier Gleditsch.

Slik opplevde kaptein Hardegen å bli jaktet på av den norske tankeren Hvordan ble så dramaet opplevd fra tysk side?

Reinard Hardegens deltakelse i ubåtangrepet på østkysten av USA vinteren 1942 skildres i detalj i «Operation Drumbeat».

Ikke minst formiddagen den 19. april, da en av motorene på «U-123» er ute av drift og mannskapet hans oppdager skyggen av et skip som er blant de største han har sett.

Det mørke, digre tanksipet er mindre enn 400 meter unna, og har kurs rett mot ham. For ubåtmannskapet, som i dagene og timene i forveien har senket skip etter skip, står det plutselig om eget liv.

Hardegen gir ordren: «Hardt styrbord, så kraftig sving vi kan klare. Maksimum kraft».

De fanger opp radioen fra «Kosmos II», der det snakkes om ubåten, at det åpenbart er noe galt med den, og at den skal rennes i senk.

Feilen på sylinderen hindrer at «U-123» får øket farten. Om bord roper Hardegen at den må erstattes umiddelbart, ellers vil de bli truffet. I maskinrommet setter de alt på ett kort og finner en nødløsning for den ødelagte sylinderen.

To ganger skyter Hardegen med signalpistol for å skremme «Kosmos II» og gi inntrykk av at det finnes andre ubåter i nærheten. Han vurderer også å bruke mitraljøse mot forfølgeren.

Mens maskinene yter på grensen av det de kan klare siger ubåten ifra. Et alliert fly som er varslet og som er satt på vingene nærmer seg, men ubåten reddes både av et kraftig regnskyll og av farten den har oppnådd.

Ubåtkapteinen: - Bare den norske hvalbåten ga oss kamp Samme natt skriver Hardegen i sin rapport:

«Mange mål langs kysten fra New York til Cape Hatteras...flere av dem med lanterner...bare britiske ser ut til å være bevæpnet...amerikansk forsvar mot ubåter er nærmest ikke-eksisterende....bare et norsk hvalskip ga oss kamp..»

Den norske tankbåtkapteinen kom aldri hjem «Vår» Einar Gleditsch er sprek som en 60-åring. Han har tre sesonger bak seg på hvalbåt i Antarktis. Han spilte for A-laget til Sandefjord Ballklubb på 1950-tallet, den gang Vestfold-fotballen var landsledende.

I trappen opp til husets annen etasje viser han oss farens skipssekk og en masse bilder av familie, fartøyer og andre maritime gjenstander.

På et familiebilde peker han ut faren, og broren Odd, som grunnla Sandefjords hjørnestensbedrift Jotun. Og et bilde av faren der han sitter med sønnene Jan og Einar.

Selv rakk han ikke å bli godt kjent med faren. Året etter jakten på «U-123» ble kaptein Einar Gleditsch syk. Han døde på et sykehus i Houston, av hjernesvulst.

På kjøkkenet i Sandefjord, og med utsikt rett over til Jotun fabrikker, treffer vi kona Lisbeth Gleditsch (også hun 81). Hun som ba mannen ringe Hardegen.

Hun sitter akkurat samme sted den 15. september 1976, da hun ble øyenvitne til eksplosjonen i Jotun fabrikker, mannens arbeidsplass i 50 år. Seks personer omkom.

Noen familier kommer nærmere store hendelser enn andre.

«Ubåtjegeren» æres på amerikansk fjernsyn i 2001 «Vår» Einar Gleditsch har mer på lager.

Vi tar plass i en krok av stuen der en TV og en DVD er gjort klar. Med et opptak fra en nyhetssending fra TV-giganten ABC i USA. På opptaket bærer Einar Gleditsch jr., sønn av «vår» Gleditsch, frem en minneplakket og plasserer den på en gravlund i Houston, Texas.

Forhistorien er at amerikanske myndigheter kort tid i forveien har funnet ut hvor kaptein Einar Gleditsch er begravet, og gir ham en ny grav.

Plaketten er laget av «black pearl», sten fra Larvik, og teksten er av bladgull som kapteinens sønn selv har lagt på.

Einar Gleditsch jr. intervjues om historien til bestefaren, og familien i Sandefjord. Han forteller også om sin far som sitter hjemme i Sandefjord og venter på telefon.

- Hva slags kar var din far?

- Jeg vet nesten ikke. Jeg tror han var rolig, sindig, men også med temperament. Og så var han handlekraftig, sier Einar Gleditsch.

Og legger til:

- I Aftenposten 8. mai fortelles historien om mannskapet på norske «Pan Norway», som først ble torpedert og så reddet av Hardegen. Jeg har regnet meg frem til at det var én uke etter min var forsøkte å renne ham i senk.

Som Aftenposten skrev 8. mai opplyser familien til Reinhard Hardegen at han ikke lenger tar i mot besøk.

Forsvarsdepartementet: Ubåtkapteinen blir neppe dekorert Aftenposten har spurt Forsvarsdepartementet om hvor aktuelt det er å dekorere Hardegen. Til dette svarer pressetalsmann Eskil Grendahl Sivertsen slik:

«Historien om Hardegen er interessant, og den er et godt eksempel på at krigshistorien ikke alltid er svart-hvit. Vi anser det imidlertid som svært lite sannsynlig at det vil bli tildelt en norsk krigsdekorasjon til en person som tjenestegjorde for fiendens væpnede styrker.»