Eivind Eckbo

Eivind Eckbo (født 2. mai 1873 i Fet, død 18. mars 1966 i København) var en norsk høyesterettsadvokat, major, industrimann, legatstifter og filantrop.

Han har blitt beskrevet som «en av de mest særpregede og allsidige gründere i norsk næringsliv i første halvdel av 1900-tallet», og er også kjent for å ha etablert Eckbos Legat. Han var sentral i etableringen av Norges Rederiforbund, der han var daglig leder til 1915. I 1920- og 1930-årene ble han storaksjonær i blant annet Saugbrugsforeningen og Hafslund. Han samlet etterhvert mange av sine eierinteresser i selskapet Forenede Industrier AS (Forina); virksomheten omfattet tekstilindustri, teglverk, mineralindustri, hoteller og en større aksjepost i Dreyers Forlag, og Forina hadde aksjemajoriteten i flyselskapet Widerøe fra 1947.

En av Eckbos store interesser var folkehelse og vegetarisk kosthold, og han kjøpte storgården Borgja i Bø i 1935, der han drev eksperimenter med biodynamisk gårdsdrift og samlet og restaurerte en rekke kulturminner.

«Det er i det hele mit inderlige ønske at allting innen familien vil ordnes i kjærlighet, forståelse og godt samarbeide for at la meg få fred og ikke måtte gå igjen som spøkelse» skrev offiseren, advokaten og forretningsmannen Eivind Eckbo i sitt testamente i 1959.

https://www.aftenposten.no/norge/i/41qX6/eckbos-legater-samlet-til-ett

https://www.eckbos-legat.no/

Eivind Eckbo

Offiser, jurist, forretningsmann og legatstifter. Foreldre: Grosserer Niels Hansen Christophersen (1830–1906) og Martha Laache Jensen (1850–1923). Gift 1) 1.6.1907 med Alice Mary Higford (14.2.1876–19.1.1960), datter av godseier Higford og hustru Julia Charlotte; 2) 1961 med Antonie (“Tone”) Lauritzen (7.6.1906–3.1.1977), datter av overrettssakfører Hans Lauritzen og Antonie Plum. Navneendring til Eekbo (senere Eckbo) i 1890-årene. Farbror til Gunnvor Advocaat (1912–97).

Eivind Eckbo var en av de mest særpregede og allsidige gründere i norsk næringsliv i første halvdel av 1900-tallet. Han var dessuten yrkesoffiser og praktiserende advokat i en årrekke. Eckbos næringsvirksomhet spente over mange bransjer, men en felles referanseramme for flere av hans initiativ var et sterkt engasjement for forebyggende helsearbeid.

Eckbo vokste opp på Grünerløkka i Kristiania som eldste sønn i en søskenflokk på seks. Faren hadde vært ansatt som bokholder og stiger ved Kongsberg sølvverk og senere bestyrer ved et sagbruk i Fet før han flyttet til Christiania og ble medeier i et grossistfirma for skinn og huder. Da firmaet gikk konkurs, førte han sitt krav mot boet helt til Høyesterett, hvor han vant; den reddede familieformuen investerte han i flere bygårder.

Eivind Eckbo tok examen artium ved Aars og Voss' skole 1891, tok Krigsskolen og ble premierløytnant 1895. Året etter begynte han å studere jus og ble cand.jur. 1900. Rett etter eksamen ble han ansatt som sekretær i Nordisk Skibsrederforening hvor han ble i fem år. 1903 ble han forfremmet til kaptein og tjenestegjorde som sjef for Nordenfjeldske trenkompani. 1905–06 hadde han permisjon fra forsvaret, og benyttet tiden til en reise jorden rundt.

Etter hjemkomsten fikk Eckbo autorisasjon som høyesterettsadvokat 1906 og åpnet advokatpraksis 1907, fra 1912 i kompaniskap med høyesterettsadvokat Arne Rygh. Han fortsatte også sitt engasjement i skipsfartens organisasjoner: 1907–13 var han sekretær i Christiania Dampskibsrederiforening, og 1909 ble han engasjert i oppbyggingen av Norges Rederforbund, hvor han var ansatt som sekretær (daglig leder) til 1915.

En av oppgavene Eckbo tok fatt på i Rederforbundet, var å få reist et eget hus for skipsfartsnæringen. 1914–15 ble Sjøfartsbygningen reist i Rådhusgata; den var byens første gjennomført moderne forretningsgård, i seks etasjer med art deco-inspirerte interiørdekorasjoner av Thorvald Hellesen. Det viste seg imidlertid vanskelig å realisere tanken om å samle shippingbransjen under ett tak, og Eckbo overtok etter hvert selv alle aksjene i Sjøfartsbygningen.

Eckbo var aktiv yrkesoffiser til 1922 og ble 1919 utnevnt til major og sjef for Jæderens bataljon. Han deltok i alle felttjenesteøvelser i årene 1895–1921, og gjorde seg særlig bemerket for mange og lange utmarsjer. Som ivrig friluftsmann var han overbevist om betydningen av mosjon, hygiene og sunt kosthold.

1916 fikk Eckbo i oppdrag av Kristiania kommune å kjøpe hjem aksjene i A/S Kristiania Sporveisselskab (“Grønntrikken”). Grønntrikken (grunnlagt 1874) var kommet på tyske hender i forbindelse med omleggingen fra hest til elektrisitet 1900. Eckbo forhandlet frem en gunstig pris, men kommunen trakk seg, og Eckbo kjøpte selv aksjene, sammen med ingeniør H. E. Heyerdahl og grosserer Holst. Grønntrikken hadde en omfattende samtrafikk med konkurrenten A/S Kristiania Elektriske Sporvei (“Blåtrikken”), og da selskapenes konsesjon utløp 1924, ble de slått sammen til A/S Oslo Sporveier, hvor kommunen hadde aksjemajoriteten. De private aksjepostene ble innløst 1934.

Eckbo hadde tidlig begynt å plassere penger i ulike typer næringsvirksomhet. I høykonjunkturen før og under den første verdenskrig gjorde han en del fordelaktige forretninger på børsen i Hamburg. Med en arbeidskapital som etter hvert ble forsterket med overskuddet fra driften av Sjøfartsbygningen og innløsningssummen for sporveisaksjene, skaffet han seg i 1920- og 1930-årene betydelige aksjeposter i bl.a. Raffineringsverket A/S (Falconbridge Nikkelverk) i Kristiansand, Saugbrugsforeningen i Halden og A/S Hafslund. Han kjøpte også byeiendommer i København og hadde betydelige interesser i tysk industri.

1932 grunnla Eckbo, sammen med broren Olaf Laache Eckbo (1880–1970), oljeselskapet Sporveienes Bensindepot Nor A/S (fra 1956 Mobil Oil Nor A/S), som etter hvert bygde ut tankanlegg og bensinstasjoner en rekke steder i landet. 1934 kjøpte han Tunga gård i Trondheim, hvor han grunnla A/S Korn og Høiforedling, og i de følgende årene samlet han ytterligere eierinteresser under sitt forvaltningsselskap Forenede Industrier A/S (Forina). Virksomheten omfattet etter hvert både tekstilindustri, teglverk, mineralbearbeiding, hoteller og en større aksjepost i Dreyers Forlag, og 1947 overtok Forina aksjemajoriteten i A/S Widerøe's Flyveselskap (solgt etter Eckbos død).

Fra ungdommen av hadde Eckbo vært plaget av fordøyelsesproblemer, og flere kuropphold i 1920-årene hadde gjort ham til en svoren tilhenger av den østerrikske legen Franz-Xavier Mayrs terapeutiske ideer, som bl.a. omfattet fastekurer, lakto-vegetabilsk kosthold og inntak av store mengder vann. For å utbre Mayrs metoder i Norge opprettet han 1923–33 tre legater, og 1935 åpnet Eckbos legats kursted på Ris i Vestre Aker. Under den annen verdenskrig ble kurstedet brukt som avlastningssykehus, i etterkrigstiden ble det drevet rehabilitering av rygglidelser og ortopediske sykdommer der, og fra 1977 til det ble nedlagt 1997, var det en underavdeling av Ullevål sykehus.

1935 kjøpte Eckbo gården Borgja i Bø i Telemark, hvor det ble satt i gang forsøk med biodynamisk jordbruk. På Tunga i Trondheim ble det produsert grønnsak- og gressmel til dyrefôr, og 1951–85 produserte man et vegetablisk kosttilskudd i pulverform for mennesker, Vivita, som Eckbo selv brukte. Han var sterkt opptatt av kostholdets forebyggende betydning, og var 1938 blant initiativtakerne til opprettelsen av Norsk Forening til Kreftens Bekjempelse og Opplysningskontoret for kosthold og helse (fra 1955 Landsforeningen for kosthold og helse).

Eckbo opprettet en rekke legater til støtte for sine mange hjertesaker. Allerede 1923 overførte han en del av sin formue til et legat til minne om sine foreldre. Legatets formål var femdelt (“verdig trengende”, barn og ungdoms oppdragelse og utdannelse, reiser og utenlandsopphold, oppdragende helsearbeid, idrett og forsvar), men ved ytterligere donasjoner (og oppdeling i underlegater) kom legatsystemet til å bestå av i alt 16 legater (senere redusert til 11). 1935 kjøpte et av Eckbos legater gården Grimerud i Stange, hvor det til 1972 ble drevet internatskole (Eckbo-skolen) for gutter med dårlig skolemotivasjon, foreldre i utlandet eller andre problemer. Eckbo var også en engasjert tilhenger av Oxfordbevegelsen (Moralsk Opprustning, MRA) og opprettet 1948 to legater til fremme av dens formål.

Eivind Eckbo utgav en lærebok i sjørett 1909, og senere kom skrifter om kosthold, helse og jordbruksspørsmål. Foruten sine mange styreverv i næringslivet satt han i styret i Norsk Jockeyklubb; han var pasjonert rytter og vant som 60-åring 1. premie ved et rytterstevne i Oslo. For sin innsats for folkehelsen fikk han Røde Kors hederstegn 1957 og Kongens fortjenstmedalje i gull 1958. Han var også ridder av Dannebrogordenen.

Under okkupasjonen 1940–1945 ble han arrestert to ganger. 16. november 1942 ble han satt på Bredtveit fengsel for motstandsarbeid. Han ble løslatt etter tre dager. 14. september 1944 ble han igjen arrestert, uten at det er oppgitt nøyaktig hva det var som førte til pågripelsen. Han ble da sendt til Grini fangeleir, hvor han ble fange nr. 13840. Også denne gangen slapp han nokså raskt ut, etter åtte dager, trolig som følge av sin posisjon i samfunnet kombinert med sin høye alder. Som 71-åring var han en av de eldste som ble sendt til Grini. https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Eivind_Eckbo

Eckbos første ekteskap varte formelt i over 50 år, men hans britiskfødte kone flyttet permanent til Frankrike 1930. Da Eckbo ble enkemann, giftet han seg på ny, 88 år gammel. Han tilbrakte sine siste leveår i København og døde der 1966.

Verker

Norsk sjøret for sjømænd, sjømandsskoler og skibsredere (sm.m. J. Jantzen), 1909

Litt om sundhet, faste og innvendig renslighet, 1936

Folkeforbundet – Hygienekomiteens P.M. om ernæring, 1937

Kan kreft hindres? Kan kreft helbredes?, 1945

Gjødselbehandling, 1949

https://nbl.snl.no/Eivind_Eckbo