Elsa Lystad

Elsa Lystad har vært en sentral skuespiller i teater, fjernsyn, film og radio siden gjennombruddet midt i 1960-årene. Med stor originalitet har hun spilt roller innenfor alle sjangere, like ekte i revy som i klassisk drama.

Elsa Lystad ble født på Rodeløkka i Oslo. Etter foreldrenes skilsmisse 1935 bodde familien to år på morens hjemsted i Nordfjord og fra 1937 “på værelse” i Nordal Bruns gate i Oslo. Moren var en livskraftig, munter kvinne som med stor stolthet holdt familien i live med vaskejobber. Elsa viste tidlig interesse for teater, litteratur og billedkunst, og opptrådte første gang for publikum da hun leste dikt på en basar 1939. Etter toårig fortsettelsesskole for piker arbeidet hun på rasjoneringskontor, deretter som kontordame i Dagbladets annonseavdeling. Via en kollega der ble hun kjent med skuespilleren Liv Uchermann Selmer, som så talentet og leste med henne.

1957 ble Lystad engasjert på Falkbergets Teater, og hun debuterte i Toralf Sandøs regi som Laura Isaksen i Bør Børson jr., på en tretten måneder lang turné. 1958–64 var hun ved Det Norske Teatret etter en mindre rolle i deres versjon av Bør Børson. De fleste rollene var små, men hun begynte å finne sin egen form som Minda i Prøysen-musikalen Trost i Taklampa (1963) og som Sersjant-Petra i Fjernsynsteatrets Ungen (1960).

Ved det nystartede revyteatret Lysthuset i Stortingsgata i Oslo slo hun igjennom 1965 i samspill med ferske fjes som Rolv Wesenlund og Harald Heide-Steen jr., fulgt av engasjementer hos Einar Schanke på Chat Noir og filmgjennombrudd mot Wesenlund som det borgerlig snurpete paret i Hurra for Andersens (1966). I sitt eget fjernsynsshow Dream Girl (1969) “var” hun både Julie Andrews og Marlene Dietrich. Nå hadde hun lært å utnytte steinansiktet sitt, som en kvinnelig Buster Keaton. Hun fremstilte “...personer som ikke synes noen ting er morsomt. Og derfor er morsomme. Du må ta det helt alvorlig, det er selve fundamentet for å være morsom”. Veien til det alvorlige rollefaget var egentlig ikke lang, men hun skapte likevel sensasjon 1970 som Sigrid Undsets novelleskikkelse Selma Brøter i Per Bronkens regi i Fjernsynsteatret, der hun var ansatt til 1973, med Olga i Tsjekhovs Tre søstre som et høydepunkt.

Etter Chat Noir-revyen 1972, Kjære, lille Norge, var Elsa Lystad 1973–76 ved Oslo Nye Teater i komedier og musikaler. Her innledet hun og Rolf Just Nilsen et nært samarbeid, som fortsatte i fjernsynet. Ved Den Nationale Scene 1976–80 spilte hun store klassiske roller som Goneril i Kong Lear, Lavinia i Det lykkelige valg, Martha i Hvem er redd for Virginia Woolf? og Claire i Balansegang av Edward Albee.

Som frilanser fra 1980 har Elsa Lystad fortsatt å spille på alle strenger. Revyer hos Einar Schanke, Dag Frøland og Tramteatret har vekslet med sentrale roller ved Nationaltheatret, Riksteatret og Det Norske Teatret, som Kathinka Stordal i Kranes Konditori, fru Stockmann i En Folkefiende, Nille i Jeppe på bjerget og Sigbrit i Dyveke, duen på Akershus av Peder W. Cappelen. I 1990-årene gjorde hun sterke karakterroller i musikaler som Annie, Oliver! og Sugar, og hun var Oddveig i fjernsynsserien Fredrikssons fabrikk. 1990 fikk hun og Kari Simonsen fin mottakelse for fjernsynsdramaet Turnjentene. På Centralteatret har hun sammen med Sossen Krohg og Jannik Bonnevie fremført Margaret Johansens Big Sisters.

Elsa Lystad er en respektert og populær skuespiller som med sitt lange, lykkelige ekteskap med ungareren Arpad Szemes aldri har figurert i skandalepressen. Oppveksten og veien inn i teateret har hun skildret usentimentalt i selvbiografien Hva er det med meg, der hun gir et særlig varmt portrett av sin mor.

• Elsa Lystad: «Hva er det med meg».
• Wikipedia