Ernst Friedrich Wollweber

Ernst Wollweber var en tysk kommunistisk politiker. Han var DDRs «minister for statssikkerhet», dvs. sjef for Stasi, fra 1953 til 1957. Han grunnla (ifølge Wikipedia) i 1936 den såkalte Wollweber-organisasjonen, som gjennomførte sabotasjeaksjoner mot fascistiske lands skipsfart, utført fra nordeuropeiske havnebyer. Dette gjorde han mer eller mindre på oppdrag for den sovjetiske etterretningsorganisasjon NKVD i 1936.

Organisasjonen var hemmelig representert i Tyskland, Nederland, Belgia og Skandinavia. Gruppen utførte først og fremst bombeangrep med tidsinnstilte bomber mot fartøy fra land som støttet opprørersiden i den spanske borgerkrig. Sprengstoffet til angrepene ble i stor grad stjålet fra svensk gruvedrift, fra agenter i Kiruna og Luleå.

Wollweberligaen anses å ha sprengt 16 tyske, 3 italienske og 2 japanske fartøy. Wollweber organiserte dessuten våpenleveranser til den republikanske regjering. Fra 1936 var Wollweber antagelig den aller høyest prioriterte ettersøkte av tysk Gestapo.

Ifølge Lars Borgersruds doktoravhandling var Wollwebers organisasjon underlagt den sovjetiske etterretningstjenesten omlag på samme vis som Kompani Linge var underlagt den britiske etterretningstjeneste.

Borgersrud skriver videre: Initiativet ble tatt allerede i 1935-36 av den tyske kommunisten Ernst Wollweber, og omfattet da også oppbygging av liknende grupper i andre nordeuropeiske land. I Norge ble sjømannen Martin Hjelmen leder. Formålet var å redusere de fascistiske staters transportkapasitet før utbruddet av en ny storkrig.

Med utgangspunkt i Oslo, hvor Wollweber bodde sammen med sin norske kone Ragnhild Wiik, ble tilsammen 24 skip tilhørende fascistiske stater sabotert helt eller delvis 1937-39, hvorav minst ett fra norsk havn.

Kun den norske delen av organisasjonen overlevde de tyske okkupasjonene i 1940-41. I samarbeide med Gestapo jaktet skandinavisk politi på sabotørene, og det lyktes også å arrestere Martin Hjelmen i Sverige i 1940. Han ble utlevert av svenske myndigheter til Gestapo og henrettet. Under ledelse av den nye lederen, Asbjørn Sunde, ble organisasjonen på tross av hard forfølgelse likevel en drivkraft i den norske motstandskampen, og den dominerende sabotasjeorganisasjon i 1941-44. De i underkant av 200 medlemmene utførte i alt ca. 110 aksjoner mot okkupantene.

Organisasjonen ble avviklet etter sovjetisk ordre høsten 1944. Med sine 35 falne hadde den høyere tapsprosent enn noen annen norsk motstandsorganisasjon.

Doktoranden konkluderer med at den kalde krigens historikere har undervurdert organisasjonens betydning for den generelle motstand, og at dette også preger de seneste verk om emnet.

Mer om Wollweber:

http://no.wikipedia.org/wiki/Ernst_Wollweber

http://www.nrk.no/fordypning/sabotoren-pa-sinsen-1.10964866

http://www.hf.uio.no/forskning/aktuelt/arrangementer/disputaser/ark...