Finn Abrahamsen

Kaptein Finn Abrahamsen var født i Høvaag i Aust Agder i 1905. Her forteller han:
Blant de mange kritiske hendelser i mitt sjømannsliv, som har krevd både kaldblodighet og dyktighet og ofte vært forbundet med stor fare er det særlig tre som jeg husker spesielt:
Jeg var en av de første skipsførere som under krigen valgte den nordligste rute til Murmansk med krigsmateriell fra USA. I januar 1942 med ss «EL LAGO» på vei fra New York via kontrollhavnene Halifax og Reykavik kom vi syd for Island ut for en stor storm hvor 2 skip gikk ned og et annet brakk over. Klarte etter at konvoyen var blitt sprengt å komme inn til Island med svære overbord skader. Skipet var etter krigsbestemmelsene lastet en fot dypere en lastemerket og dette til og med en vinterdag i Nord Atlanteren på vei til Russland. Fikk reparert i Reykavik og fortsatte i konvoi til Murmansk. Utenfor Norskekysten gikk eskorten fra oss i snetykke og storm. Skipene kom fra hverandre. Uten andre hjelpemidler enn dårlige magnetkompass og dybdelodd, mens temeraturen falt til – 35 grader celsius, på tross av ubåter og fiendtlige fly g at vi hver halvtime måtte helle fryseveske over maskingeværene, klarte jeg å manøvrere «EL LAGO» inn til Murmansk, og kom inn 28 timer før de andre skipene.
Var i Atlanteren i ca 3 år i konvoi mellom USA, Island, Canada, UK og Russland i torpedering flyangrep og bombing.
Den 11. oktober 1942 ble ss «EL LAGO» som jeg fremdeles førte, torpedert på vei fra Island til New York i ballast t konvoien var blitt sprengt i storm. «EL LAGO» ble jaget i 9 timer av to ubåter, og til slutt truffet av to torpedoer midtskips mellom maskin og lasterum nr. 4 i sidetanken som var full av olje. Skipet eksploderte, brakk i to og sank på femti sekunder. Livbåtene var smadret og forskipet med broen reiste seg og forsvant i dypet. Alle flåtene fløt opp og jeg klarte å komme meg opp på en av disse etter å ha svømt i olje og dragsug i en times tid. Jeg talte 15 mann som hadde klart å komme seg opp på flåtene. 44 mann gikk med skipet ned, deriblant 15 amerikanske kanonmannskaper og en løytnant. To ubåter kom opp og på point blank ble maskingeværer ble annen maskinisten og jeg, forbrente som vi var over hele kroppen, tvunget opp i den ene ubåten. Jeg fikk tillatelse til å pleie han som var delvis bevistløs, men vi ble ellers meget hardt behandlet og vi lå i 19 døgn på to ståltorpedoer, nesten uten klær og gjennomvåte. I ti døgn lå vi mellom Island og New Foundland. Mens ubåten gikk til masseangrep på konvoiene og dypvannsbombene drysset over oss. Ble etter 19 døgn landsatt i La Pallice i Frankrike og der fikk vi håndjern på og satt i mørkeselle uten legehjelp. Mens 2. maskinisten ble sendt til Bordeaux på hospital ble jeg etter 3 døgn med juling i La Rochelle sendt til Willhelmshafen hvor det ble mørkeselle, forhør on nesten ikke mat i tre uker. Deretter ble jeg sent til Marlag und Milag Nord fangeleir hvor jeg var et år til vi 29 nordmenn ble tvunget opp til Norge .
Den 7 august 1950 kl 16:30 på reise fra Fowley til Philadelphia med Chinaclay med ss «BELFRI», som jeg da førte, brakk skipet av på babord side. Både i dekk og i skutesiden var åpningene på det største opp til to tommer, og vannet fosset inn i lasterom nr. 3. Det var liten storm og svært høy hav, og der ble meget overvann. Vi fikk lagt skipet på tvers av sjøen med minst mulig fart og fikk lesepumpene i gang. Med frivillig hjelp av førstestyrmannen og fem av dekksmannskapene gikk vi o rommet og fikk satt foreløpig stemplinger på sprekkene. Deretter støpte vi kasse rundt det hele og til slutt surret skipet sammen med wire og strekkfisker. Vi holdt det gående i 7 døgn på denne måten til vi kom til St. Johns på N.F., hvor skipet ble midlertidig sveiset og tette. Vi hadde en Coat Guard kutter langs siden i 5 døgn i til fellet vi skulle brekke av og synke. Av lasten som vi losset i Philadelphia var bare 97 tonn skadet av vann.