Frederik Otto Scheel

Frederik Otto Scheel, født 15. juli 1748, fødested Christiania, død 22. mai 1803, dødssted Stavanger, Rogaland. Offiser, amtmann og veibygger. Foreldre: Generalmajor Hans Jacob Scheel (1714–74; se NBL1, bd. 12) og Catharine Christine Brügman (1725–1800). Gift 14.11.1786 med Dorothea Falk Dedekam (3.12.1769–24.12.1796), datter av kjøpmann og trelasthandler Søren Pedersen Andersen Dedekam (1745–89) og Margrethe Falk Ellefsen (1740–1826). Sønnesønn av Hans Heinrich Scheel (1668–1738); far til Frederik Wilhelm Scheel (1795–1876; se NBL1, bd. 12).

Frederik Otto Scheel var offiser, men er mest kjent som veibygger i den perioden han var amtmann i Stavanger.

Scheel tilhørte en adelig slekt med sterke militære tradisjoner, og han ble selv offiser. Han tjenestegjorde 1762–69 ved 4. sønnafjelske dragonregiment og deretter ved Søndenfjelske gevorbne infanteriregiment. 1780 tok han avskjed fra hæren som kaptein og fikk 500 riksdaler årlig i vartpenger. Scheel var deretter uten embete til han 1785 ble utnevnt til amtmann i Stavanger amt (nåværende Rogaland fylke).

Stavanger by var i utvikling da han tiltrådte embetet, og amtmannen ønsket å styrke denne utviklingen. Scheel var medlem både av landhusholdningsselskapet og av klubbselskapet i byen, men valgte å konsentrere sine krefter om å utbedre kommunikasjonene. Han satset følgelig på veibygging og ville bygge ut kongeveien fra Stavanger og sørover Jæren. Da stillingen som veimester var ubesatt, tok Scheel selv denne jobben, og han både stakk ut veien og konstruerte broer. Det ble bygd en god vei over Jæren, hvor veiforholdene inntil da hadde vært elendige. Borgerne i Stavanger satte stor pris på amtmannens virksomhet, mens bøndene som vanlig var skeptiske og misfornøyde med alt som hadde med veibygging å gjøre, da arbeidet og kostnadene ble veltet over på dem. De klaget over at de måtte arbeide på eller betale for en vei som de mente de ikke hadde bruk for.

Amtmann Scheel begikk en tabbe da han utlignet 4407 riksdaler på bøndene for bygging av to broer i stedet for 2407 riksdaler, som var hans beregnede kostnad. Intet tyder på at Scheel forsøkte seg på noen form for bedrageri, og feilen skyldtes at han hadde skrevet et tall feil. Han sørget også for at bøndene fikk tilbake det som var innbetalt for mye. Tilliten til ham som amtmann var imidlertid svekket, og han fikk derfor sin avskjed 1799. Scheel beskrives som en knekket mann etter avskjeden. Han ble boende i Stavanger, hvor han døde ikke lenge etter.

Scheel ble kammerjunker 1780, men dette ble den eneste hofftittelen han fikk. Han var medlem av flere kommisjoner, og 1778 var han formann i en kommisjon som skulle undersøke og fastsette grensene for Hadelands allmenning og fastlegge bruksrettighetene i denne store skogen.

Scheels popularitet i Stavanger kommer til uttrykk i et dikt av Jens Zetlitz, hvor dikteren roser hans innsats som veibygger. Enda mer talende er det at Stavangers største kjøpmann, Gabriel Schancke Kielland, 1795 reiste en minnestein over amtmannen som veibygger. Steinen var plassert på Egenæs, hvor veien sørover Jæren startet. Scheels innsats som veibygger medførte en modernisering av samfunnet på Jæren. Han var også amatørkunster og malte 1793 det eldste kjente Stavanger-prospekt (utsikt over Breiavatnet), et bilde som i dag henger i byens kongebolig, Ledaal.

Frederik Otto Scheel hadde seks barn med sin hustru, som tilhørte handelspatrisiatet i Arendal. Sønnen, oberstløytnant Frederik Wilhelm Scheel, var en kjent våpenkonstruktør og konstruerte et mye brukt kammerladningsgevær.

Kilder og litteratur J. Zetlitz: “Egenæs. Et Digt med Anmærkninger”, i Topographisk Journal, hf. 5, 1793, s. 63–127 (opptrykk, Stavanger 1969) DAA 1893 O. Aurenes: Tre amtmenn i Stavanger i 1700-tallet, Stavanger 1930 T. Wyller: Det Stavangerske Klubselskab og Stavanger by, Stavanger 1934 O. Aurenes: Rogaland fylke gjennom 100 år, Stavanger 1937 J. Scheel: Slekten Scheel, 1948 NSK, bd. 1, 1949 Ovenstad, bd. 2, 1949 O. Aurenes: biografi i NBL1, bd. 12, 1954 S. M. Olsen: Frå tråkk til motorveg, Stavanger 1989