Friedrich Immanuel Sadolin

Kort om min karriere:

Jeg er født på Hinge Prestegaard på Jylland. Jeg gikk på latinskolen i Viborg før jeg blev Fendrik ved det Sjællandske infanteriregiment i 1788. Deretter fortsatte jeg i 1788 som Fenrik ved 1ste Oplandske infanteriregiment. I 1789 som sekondlieutenant ved regimentets Grenaderkompagnie. Deretter blev jeg i 1797 Kaptein og National Kompagniechef. I 1808 blev jeg brigadeadjutant og senere chef for et Gevorbent - vernepliktig - compagnie i samme regiment. Jeg blev Major og Overadjutant i Generalstaben 1815 - 1817. I 1818 Oberstlieutenant og Chef for det Valderske korps i følge kongelig resolusjon. Her blev jeg premieret for utvist aktivitet og konduite under det herstedfundne bondeoppløb.
Dette opprør kan man læse om på nættet: https://no.wikipedia.org/wiki/Bondetogene_1818
Jeg blev Chef for det Norske Jægerkorps fra 1824. Det var jeg frem til 1833. Jeg ble Oberst i 1825, Generaladjutant i 1832 og fungerede også som interimskommandant på Akershus. Deretter var jeg Chef for den Christiansandske infanteribrigade og kommandant her til min død med tittelen Generalmajor.

I 1801 var jeg altså innqvarteret på de Nye Baraquer som premierlieutenant i Wingers Sogn på Hedemarken. Jeg var da blitt Premier Loitnant og var adjutant - antagelig for Captaine og Compagniechef ved opplandske infanteri regiment - Peder Todderud Von Coucheron.

En liten historie fra Lier skanse under Napoleonskrigen hvor jeg hadde en fremtredende rolle dog lite heldig rolle. Hentet fra http://no.wikipedia.org/wiki/Lier_skanse

Om morgenen 18. april startet angrepet på Lier skanse. Den svenske kaptein Matern angrep skansens høyre flanke, men var for tidlig ute og måtte trekke seg tilbake i påvente av hovedangrepet. De svenske hovedstyrkene ventet på beskjed fra den tredje svenske kolonnen under major Cederström, som skulle angripe skansen i ryggen ved å krysse isen på Vingersjøen. Mens de ventet ankom den svenske overgeneral Gustav Mauritz Armfeldt. Til slutt kom det beskjed om at isen på Vingersjøen ikke var trygg. Armfeldt måtte derfor endre planene og ga Cederström ordre om å gå sør for sjøen for å angripe skansen fra siden. Imens skulle de andre svenske styrkene forstyrre nordmennene.

Først utpå ettermiddagen begynte selve angrepet ved at svenske kanoner beskjøt skansen en stund. Deretter prøvde svenskene å storme den flere ganger, men klarte det ikke. Armfeldt ga derfor ordre om retrett, men ordren rakk aldri å bli utført. Cederströms styrker var nemlig blitt observert og major Kreutz ga ordre om at deler av et kompani skulle forsterke forsvaret på den siden. Ordren ble misforstått av kaptein Emanuel Sadolin, som tok med seg hele kompaniet. Dermed kunne kaptein Matern innta deres forlatte stillinger. Videre bestemte Sadolin seg for å angripe i stedet for å gå i forsvarstilling, men ble hindret av en flomstor bekk og dessuten av kraftig beskytning. En tredel av kompaniet ble drept eller såret før de kom seg tilbake i sikkerhet. De norske styrkene begynte også å gå tom for ammunisjon.

Svenskene avbrøt derfor retretten og gjorde et siste angrepsforsøk. Det lyktes og major Kreutz måtte beordre retrett. Da hadde 54 nordmenn falt, 100 var blitt tatt til fange og et ukjent antall var såret. Hos svenskene var fem døde, mens 83 var blitt såret.

Nederlaget rystet ledelsen av det norske forsvaret. Et raskt motangrep for å kaste ut svenskene ble planlagt, men føret tillot det ikke og man måtte vente. Til tross for norske angrep andre steder i distriktet, beholdt svenskene Lier skanse frem til 19. mai klokka 22.30. Da ble styrkene trukket tilbake i påvente av et svensk-engelsk angrep på Sjælland. Tilbaketrekkingen overrasket nordmennene, men det var likevel gledelige nyheter for dem.