Gregorius Dagsson

Lendmann Gregorius Jonson of Blind Heims Ætta in Sunnmøre

• Son of Dag Eilivsson Bratsberg and Ragnhild Skoftedotter
• Gregorius Dagsson, D. 1161. He was an Ampman, owned and lived after his father in the great Bratsberg farm in Gjerpen. This farm received both the backrest and the Amt Bratsberg name after (Telemark County). Gregorius was the head of the great-man party who was under the contention between the sons of Harald Gille (d. 1136) and supported the best and least self-righteous of them, King Inge Krokrygg (d. 1161). During the fight, Bratsberg Gård was burned by the brother of the King Eystein Haraldsson (d. 1157). Gregorius fell into battle with Eystein's son Håkon Herdebreid (d. 1162) near Kongshelle.
• He was a lover, owned and lived after his father on the large farm Bratsberg in Gjerpen. This farm got both the lace and the county Bratsberg named after (Telemark county). Gregory was the leader of the Grand Duchy as under the struggles between the sons of Harald Gille (d.1136) and supported the best and least self-righteous of them, King Inge Krokrygg (d.1161). During the fight, Bratsberg farm was burned by Inge's brother, King Eystein Haraldsson (d.1157). Gregory fell in battle with Eystein's son Håkon Herdebreid (d.1162) near Kongshelle.

Gregorius Dagsson BY: Narve Bjørgo (University of Bergen)

THIS ARTICLE WAS PRINTED IN THE NORWEGIAN BIOGRAPHICAL LEXICON, WRITTEN BY: Narve Bjørgo (University of Bergen)

Newer articles can be found in the large Norwegian encyclopedia.

Lendmann. Parents: Lend The man day Eilivsson (sjto NBL1, Bd. 3) and Ragnhild Skoftesdotter.

• Fact: DEAD January 7, 1161
• PLACE OF DEATH Ranrike (no KUNGÄLV, Sweden), buried in Gimsøy, a convent at Skien
• LIFETIME COMMENT Birth year and birthplace are unhereous
• Birth year and birthplace are unhereous
• Gregorius Dagsson was at the time in 1150, the dominant military and political tenant in the Krinsen broadcasting Inge Krokrygg (Inge 1 Haraldsson). A country-like aristocratic gathering of Inge seems to have also his superior's political goals.

Gregorius had close family and moon bands to the King's Ætta and to the multiple of the most powerful great man's genera in the country. Mora Ragnhild Skoftesdotter was the father of Giskeætta, and his maternal grandfather, and Mundsson, was the younger child of King Olav Haraldsson Kyrre. He was the foster-brother of King Inge Krokrygg, a man-in-law. Through the poison moon to the syrups of Borghild Dagdotter and Sigrid Dagdotter, Gregorius stood in the brother-in-law of the Orcman's ætes at Austrått in Sør-Trøndelag and Vetteland in Ranrike. The Reformation and friendship relationships of this battle created the foundations of a party prega political interest fellowship between powerful Losians in the Borgarkrigstida, with Gregorius Dagsson as the central driver and the tenant in the 1150 year.

Heimskringla delving Gregorius as "the chairman of the national force with King Inge", after the connection from 1154. First of all, we meet him as a military strategist and active Krigar, and he was the hauler behind Drapa on King Inge's Samkongebrør Sigurd Haraldsson Munn (1155) and Øystein Haraldsson (1157). In this systematic liquidation, the road to Inge Krokrygg was supposed to be the same as the family of the Mektigaste and the church. The special Heimskringla gave a detailed correlation to Gregory of the planar and Overtala's time-to-the-standard to join this line, after a quarter of the competition's concoation. His key role is also emphasized by the attack King Øystein straightened against the genealogies of Gregorius – Bratsberg in Gjerpen – the Hausten the same year in which King Sigurd was killed in Bergen.

After the assassination of King Øystein 1157, Gregorius had regularly halted in the southern frontier area with the centre of Konghelle. The reason is Tydeleg: Among the "River grim" in this part of the Reich, it was for new opposition groups to win support against King Inge, but Gregorius's military presence was to prevent. The parishionals depict the multiple struggles of the Treaty of Konghelle, and from one of the Stridane, there have been preserved a pair of skull-sculpts of Einar skulasons Elfarvisur (River Show), a poem in which Gregorius was a mayor.

After Erling Skakke, the tenant of the mighty Støle Ætta at Etne in Sunnhordland, was cheerfull in the midst of the 1150-year, and was named Gregorius Dagsson a competitor as a clay figure in the Krinsen broadcasting Inge. In distinctive steps, the sagas, Erling and Gregorius, are the founding of various Personlegdomar, who gladly gave the King various counsel in military tactical issues. From 1159, it gradually built up a very tense rise between the two and the houses of Deira, a great concern for King Inge. Truleg was the death of Gregorius Dagsson on the ice for Konghelle January 1161, contrary to the king Håkon Sigurdsson Herdebreid, who would prevent a confrontation.

Heimskringla Fortel to King Inge's death message about the assassination of Gregorius, he was a child of the loss of his "best friend," he who "most has befriended the land in my hands". The men of Gregorius end loyally up about Erling Skakkes ' tenant after the Deira River chief was gone. It is in itself a strong testimony of organizational power in the Viking-western loam party.

The distinctive Heimskringla is the 1150-year from the Inge party's Synsstad, Noko who in itself had to give Breistein and positive mention of Gregorius Dagsson. But there is no doubt that he had a significant dimension as a military strategist. He exhibited with the 90 Huskarar and two longships, and such krigarfølgje formed the core of the time military apparatus. The host stressed that Gregorius was treating his men more than other lendmen, and they were all equipped with a helmet.

Gregorius is being parted as a Praktglad man, who wore a gold helmet when he was Reid to Tings. By nature, he could be angry and abrupt, but first and foremost, the action-oriented, and with great Tru on the power of battle as a combat strategy. Among the standards, this has been given the reputation of the war hawk. One side of his character was expressed in an episode in the Stur Lunga saga, in which he was the protector of a refugee couple from Iceland.

The Saga tradition portrututaneous Gregorius as a man of great wealth. The core of his freight collection was the Ætte garden Bratsberg in Gjerpen (no Skien), Telemark. After the murder, his body was brought home and buried in Gimsøy Monastery, which was founded by the father of Gregorius, and his systera, Baugeid Dagdotter, was the abbot.

Source NORWEGIAN BIOGRAPHICAL LEXICON - https://nbl.snl.no/Gregorius_Dagsson

Links

• http://heimskringla.no/wiki/Haakon_Herdebreds_saga
• http://snl.no/.nbl_biografi/Gregorius_Dagsson/utdypning
• http://www.slekt.org/books/quisling/gaard1/002.html
• http://no.wikipedia.org/wiki/Gregorius_Dagsson
• https://www.yrjarheimbygdslag.no/bebyggelse/82_austratt/slekt/s_001...
• https://snl.no/Arnmødlingætten
• https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Gregorius_Dagsson
• https://archive.org/details/in.ernet.dli.2015.507001/page/n391/mode...
• https://www.grenlandslekt.no/SkannaBlader/EA023.pdf

Sources

• Ágrip, utg. by Finnur Jónsson, 1929
• Fagrskinna, utg. by Finnur Jónsson, 1902 – 03
• Heimskringla, In noregs kongesoger, bd. 2, 1979
• Morkinskinna, utg. by Finnur Jónsson, 1932
• Saxonis Gesta Danorum, utg. by J. Olrik and H. Ræder, Bd. 2, 1957
• Stur Lunga Saga, utg. by K. Kålund, Bd. 1, 1906
• NFH, Part 2, 1855
• G. Storm: "About Lendermandsklassens Talrighed in 12. and 13. Aarhundrede ", in HT, rk. 2, Bd. 4, 1884
• H. Koht: "The battle for the belly of Norway in the Saga era", in HT, rk. 5, Bd. 4, 1920
• E. Bull D.E.: Biography in NBL1, Bd. 4, 1929
• G. Sandvik: Hovding and King of Heimskringla, 1955
• K. Helle: Norway becomes a state 1130 – 1319, Bd. 3 In Handbok in Norway's history, 1974
• D.S.: Under Church and Royal power 1130 – 1350, Bd. 3 in ANH, 1995
• B. Opheim: with an allowance from Frendar and veins. Kinship and vein as a mating factional in the Norwegian mutual controversy 1130 – 1208, H. oppg. In history, UiB, 1996
• The Heimskringla: Or, Chronicle of the Kings of Norway, Volume 3, By Snorri Sturluson - https://books.google.com/books?id=LoM1AQAAMAAJ&pg=PA269&lpg=PA269&d...

Gregorius Dagsson

Sønn av Dag Eilivsson Bratsberg og Ragnhild Skoftedotter Giske

Han var lendmann, eide og bodde etter faren på den store gården Bratsberg i Gjerpen. Denne gården fikk både lenet og amtet Bratsberg navn etter (Telemark fylke). Gregorius var lederen for det stormannspartiet som under stridighetene mellom sønnene til Harald Gille (d.1136) og støttet den beste og minst selvrådige av dem, kong Inge Krokrygg (d.1161). Under kampen ble Bratsberg gård brent av Inges bror, kong Eystein Haraldsson (d.1157). Gregorius falt i kamp med Eysteins sønn Håkon Herdebreid (d.1162) nær Kongshelle.

1. http://heimskringla.no/wiki/Haakon_Herdebreds_saga
2. http://snl.no/.nbl_biografi/Gregorius_Dagsson/utdypning
3. http://www.slekt.org/books/quisling/gaard1/002.html
4. http://no.wikipedia.org/wiki/Gregorius_Dagsson

Dag Eilivssøn var død. ved den tid, da fortællingerne om hans søn Gregorius begynder;. men hans enke levet endda, og nærmest ved hende blev Gregorius, meget mot sin vilje, blandet ind i en strid, som hendes søster Gyda, der bodde i Trøndelagen, var .kom­men op i med en av kong Sigurd, Munds mænd ved navn Geir­stein, hvis datter var kong Sigurds frille. Gyda var dengang enke, og Geirstein, som var en slem, og umedgjørlig mand, var henries nærmeste nabo. Paa grand av et avvist egteskapstilbud og som forsmaadd frier blev han hendes arge uven og søkte paa alle maater at gjøre hende fortræd, hvortil han, som nabo altid kunde finde leilighet. En dag, han igjen hadde været utaalelig fræk, blev han dræpt i selvforsvar av Gydas frænde Gyrd, som hun derefter sendte ned til sin søster paa Bratsberg, forat han kunde være i sikkerhet for Geirsteins sønner Hjarrande og Hising, som av sindelag lignet sin far. Gregorius fraraadet sin mor at blande sig op i denne sak; de vilde ikke faa at gjøre med den dræptes sønner alene, sa han, men med selve kong Sigurd, og en saadan strid var de ikke voksne. Men Ragnhild vilde ikke høre paa sin søns betænkeligheter. «Sent vil du vorde navnkundig,» svaret hun, «hvis du ikke hevner den uret, som gjøres dine frænder, og altid vil du agtes som en skam for din æt.» Gregorius gav endelig efter og tilsa Gyrd beskyttelse, dog først efterat han hadde fremlagt saken for sine 60 huskarler og faat deres løfte om hjælp i tilfælde. Geirsteins sønner fik spørge op Gyrds tilholdssted og reiste til kong Sigurd, som de søkte at ophidse mot Gregorius, og vilde straks hjemsøke ham paa Brats­berg med drap og plyndring. Kong Sigurd vilde dog først prøve at faa et lempelig forlik i saken og sendte i det øiemed en klok og maateholden mand ved nave Lodin til Gregorius. Gregorius var ogsaa villig til at la kongen bestemme boten for Geirsteln, hvis han i det hele fandt det rimelig, at der gaves nogen bot for ham; ti Gregorius mente, at Geirstein hadde vel fortjent sin skjæbne, og at hans sønner ikke var bedre end han. Sønnerne blev, da de fik høre om denne uttalelse, endnu mere forbitrede, og det lykkedes dem at overtale kong Sigurd iil at sende en mand, som het Raud, der var en heftig og voldsom person, med et følge paa 30 mand til Gregorius. Raud begyndte, straks han traf Gregorius, med trus­ler og store ord; men da blev Gregorius sint og jaget Raud av gaarde. Raud tænkte saa paa ved list at faa Gyrd i sin magt. Han la i det øiemed halvparten av sine folk efter sig i en skog i nærheten og kom selv med den anden halvdel, alle forklædte som tiggere og med vaaben under klæderne, tilbake til Bratsberg; men de blev straks idenkjendte og grepne, og nu slap de ikke naadig fra det. Gregorius sammenkaldte et husting; det dømte dem iil døden, og Gregorius lot dem alle hænge. Men derved hadde han ikke alene faat Geirsteins søuner mot sig, men ogsaa kong Sigurd selv, hvad han forøvrig fra først hadde visst, senere eller tidligere vilde bli enden paa det. Han blev nu baade én og to ganger over­falden av Geirsteins sønner i forening med mænd fra kong Sigurd; men disse sammenstøt endte sidste gang saa, at Gregorius, etter en skarp strid, med egen haand fældet begge brødrene. Denne sidste strid passerte ikke paa Bratsberg, men paa en gaard, hvor de hadde faat spørge, at Gregorius skulde i gjestebud; de hadde saa skyndt sig foran til gjestebudsgaarden, dræpt alle gaardens beboere og fyldt den ute og inde med sine mænd; men da Gregorius saa de mange folk, hadde han fattet mistanke og tat sine forholdsregler. Denne seier gjorde Gregorius navnkundig over hele Norge; men nu torde han ikke andet end begive sig til kong Inge, som tok vel imot ham, og han blev snart Inges fortrolige ven og ypperste høvding. Paa denne maate var det, Gregorius Dagssøn kom til at spille sin fremtrædende rolle i kongebrødrenes stridigheter, hvorunder han vandt sig sit uforgjængelige navn i Norges historie. Han roses i sagaerne som en driftig og forstandig mand og som en trofast og opofrende ven, der hverken sparte sit gods eller sig selv i kongens tjeneste. Der gik endog saa stort ord av hans dygtighet og hæderlighet, at det sagdes om ham, at ypperligere lendermand kunde ingen mindes.

Det var sandsynligvis omkring 1153, Gregorius Dagssøn saaledes kom i kong Inges tjeneste.

Et par aar senere, sommeren 1155, finder vi Gregorius sammen med kong Inge i Bergen, hvor han hadde med sig 90 velvæbnede huskarler, som han selv underholdt. Inge skulde dengang møtes i Bergen med sine to ældre brødre Sigurd og Øistein, der vinteren forut hadde opgjort sine egne trætter ved at enes om at avsætte kong Inge for hans vanførhets skyld, dele landet mellem sig og bare la broren beholde nogle gaarder med saa vidt store tilliggelser, at han kunde ha en 30 huskarler omkring sig. Men avtalen blev bekjendt, og Inge hadde i Gregorius Dagssøn en verge, som hans falske brødre ikke hadde tat tilbørlig med i sine beregninger.

Kong Inge var kommen først til Bergen, dernæst Sigurd; men Sigurd var ikke saa mandsterk som Inge. Øistein var endnu ikke kommen, da Inge paa et sammenkaldt ting, hvor ogsaa Sigurd hadde indfundet sig, og hvor Gregorius, som der fortælles, møtte op med gylden hjelm paa hovedet, førte bitre klager over brødrene og fik almuens tilsagn om at de skulde hjælpe ham. Sigurd reiste sig da og sa, at det var usandt, det Inge hadde kommet med; det var bare noget, som Gregorius hadde fundet paa, sa han. Men det skulde nu ikke bli længe til, dersom han fik raade, før han skulde faa revet av den gyldne hjelmen, og endte med, at de to, han og Gregorius, skulde ikke længe gaa sammen. Gregorius svarte, at han haabet det ikke skulde bli noget ønskelig møte for Sigurd, og at han var rede til det.

Et par dager efter blev en av Gregorius’s huskarler dræpt paa gaten av kong Sigurds hirdmænd. Gregorius vilde da straks ha tat paa kung Sigurd; men Inge fik forhindret det. Nogle dager senere, den 10de juni om eftermiddagen, dræpte et par av kong Sigurds hirdmænd en gammel mand i Inges hird, som het Sigurd Skrudhyrna, og det igjen paa aapen gate. Inges mor, dronning Ingerid, der hadde været vidne til drapet, som just fandt sted, da hun kom fra aftensangen, gik like til Inge og sa, at han længe vilde være en liten konge, naar han ikke vilde gjøre noget ved, om hans hirdmænd blev dræpt, den ene paa den anden, som svin! Kongen blev vred over hendes skjændeord, men som de trættet med hinanden, kom Gregorius ind, fuldt væbnet, og bad kongen ikke vredes paa sin mor; ti hun sa bare sandheten. «Jeg er nu kommen for at hjælpe dig, sa han, «om du vil gaa imot kong Sigurd, og her er mer end hundrede rnænd ute i gaardeu, mine huskarler, og vi vil søke mot dem fra den kant, som tykkes de andre værst.» Men da de fleste raadet fra og Inge syntes at ville la sig raade av dem, sa Gregorius: ”Saa plukker de blad for blad av dig. De dræpte nylig min huskarl, nu din hirdmand; saa vil de vel veide mig aller en anden lendermand, som det tykkes dem, at du vil savne mest. De ser, at du ikke gjør noget ved det, og saa tar de fra dig kongedømmet, efter at dine venner er tat. Nu, hvilken vei end dine andre lendermænd vil gaa, saa vil jeg ikke bie paa at bli hugget som et naut, og denne nat skal Sigurd og jeg kjøpslaa med det slags kjøp, som kan falde. Baade er det saa, at du er ilde stedt for din vanførhets skyld, og jeg tror, at du har liten vilje til at holde dine venner oppe. Men nu er jeg fuldt rede til at gaa imot Sigurd herfra; ti herute er merket mit.» Det hjalp. At Inge betænkte sig litt, kan en jo ikke undres paa; det var jo broren, det gjaldt, og brorens liv, kunde man forstaa av Gregorius’s ord. Kong Sigurd sat dengang og drak i et hus midt i byen. Snart omringedes huset fra alle kanter; men fra gaten like mot huset rykket Gregorius frem, brøt ned gjærdet, som var omkring, og trængte ind i gaarden. Det endte, som vi vet, med at kong Sigurd blev nedhugget.

Da kong Øistein nogle dager senere kom ind mot byen, vilde Gregorius, at man straks skulde gaa 1øs ogsaa paa ham; men der blev dog mæglet et slags forlik mellem brødrene, uten at de møttes eller talte med hverandre. Inge drog derefter nordover til Trond­hjem og Øistein tilbake til Viken, mens Gregorius reiste hjem til Bratsberg, hvor han nu tilbragte resten av sommeren og høsten og vinteren utover mot jul, da han pludselig fik nyss om, at kong Øistein var ventendes nedover fjorden fra Oslo med en stor hær for at overfalde ham. Gregorius undslap saa vidt med sine 90 mand opover Telemarken, inden Øistein naadde frem til Bratsberg. Paa Gregorius’s efterlatte eiendom tilfredsstillet da kong Øistein sin hævn, hugg ned hans buskap og satte ild paa husene. Dette skedde dagene før jul aar 1155.

Gregorius fortsatte fra Telemarken over fjeldene ned til Hard­anger og kom til Studla i Etne, den mægtige høvding Erling Skak­kes gaard. Erling var ikke hjemme; men hans hustru Kristina, Sigurd Jorsalefares datter, tok paa det bedste mot Gregorius og skaffet ham skib nordover til Bergen, hvor han traf Erling selv og derfra reiste videre til Trondhjem. Her tok kong Inge mot ham med glæde, og til erstatning for den store skade, han hadde lidt, tilbød kongen ham, at han kunde ta av hans gods saa meget, han vilde ha.

Sommeren efter, 1156, møttes kongebrødrenes flaater ved Sel­øerne vest for Lindesnes. Inge var igjen mandsterkere, og Øistein maatte indgaa et forlik, hvori han blandt andet lovet Gregorius en bot paa 15 merker guld for den skade, han hadde anrettet paa Bratsberg. Boten blev aldrig betalt; ti aaret efter, den 21de august 1157, dræptes den av sine egne mænd forlatte Øistein paa Ranrike i nærheten av Forss kirke, hvor hans lik blev begravet. Efter Øisteins død valgte hans mænd Sigurd Munds tiaarige søn Haakon Hærdebred til konge, og Gregorius maatte den nærmest følgende tid opholde sig i Konghelle for at verge landet mot ham, mens Inge igjen reiste nordover. Sommeren 1158 slog Gregorius Haakon Hærde­breds mange ganger sterkere hær i Konghelle, som Haakon hadde bemægtiget sig, da Gregorius var reist opover Viken for at samle flere folk. Haakon maatte trække sig tilbake til Gautland. Derfra reiste han ut paa vinteren over land til Trondhjem, hvorhen han naadde noget før paaske. Inge var i Viken den vinter og Gregorius hos ham.

Næste vaar, i 1159, omfores Inge og Haakon utenfor Bergen, hvorhen Inge kom søndenfra og Haakon nordenfra. Haakon vaaget ikke at seile ind til Bergen og møte Inge, men fortsatte sydover. Paa denne reise fik han leilighet til at ta de tre bakerste skibe av kong Inges flaate. Paa et av disse skibe befandt sig Gyrd Aamundes­søn, som var Inges fosterbror og Gregorius’s svoger, gift med hans søster Gyrid. Gyrd blev dræpt. Haakon reiste videre sydover til Konghelle; der la han sig nedenfor byen med sin flaate. Inge, Erling Skakke, Gregorius og mange andre lendermænd fulgte efter. I krigsraadet eller paa tinget, som blev holdt før kampen, tok Gregorius først ordet og sa: «Der har været møte nogle ganger mellem os og Haakon, og han har oftest hat flere folk, men er dog kom­men til kort. Nu har vi en meget større hær, og nu vil det tykkes de mænd rimelig, som nylig har mistet sine gjæve frænder ved dem, at her maa det være godt at ta hevn; længe nok har de trukket sig unda os i sommer. Vi har ofte sagt, at hvis de biet paa os, saa som det nu siges, at de vil, da vilde vi vaage os til at møte dem. Mit sindelag er, at jeg nu vil lægge til slag mot dem, hvis det ikke er imot kongens vilje; ti jeg tænker endnu, som det før har hændt, at de kommer til at vike, om vi lægger modig frem; jeg skal lægge til der, hvor det synes farligst.» Under oproningen kom Gregorius’s skib paa grund, blev kjendt og om­ringet av en mængde fiender. En, som het Ivar Haakonssøn, krøkte en stavnljaa eller entrehake omkring livet paa Gregorius, drog ham hen til skibsbordet og hadde nær drat ham overbord, da taket glap. Gregorius's tykke platebrynje reddet ham; dog fik han et saar. Siden kom en, som het Aslak Unge, Gregorius til hjælp og fik trukket hans skib av grunden. Da la Gregorius i sin tur til Ivars skib, og efter en lang kamp blev skibet ryddet og Ivar selv haardt saaret; men Gregorius lot ham bære i land og hjalp ham at komme unda. De var venner siden. Kampen endte ogsaa her med Haakons nederlag og flugt.

Gregorius opholdt sig den følgende tid fremdeles mest.i Kong­helle for at verge landet paa den kant. I 1160 tilføiet han kong Haakon et stort folketap paa Saurbø oppe i skogene ovenfor Kong­helle; men til hevn herfor overfaldt Haakons mænd en tid efter Gregorius's anden svoger Haldor Brynjulvssøn paa Vettaland. De stak ild. paa husene, dræpte Haldor og alle hans huskarler, 20 i tallet, mens hans hustru Sigrid, Gregorius's søster, maatte flygte halvnaken ind i skogen. Gregorius’s femaarige søstersøn Aamunde Gyrdssøn, søn av hans søster Gyrid, blev bortført. Denne ulykke gik Gregorius nær til hjerte, og hans sidste daad blev et forsøk, han straks efter gjorde, paa at hevne sin svogers drap. Mot enden av julen brøt han op fra Konghelle og kom 13de dag jul, 6te januar 1161, til Fors. Her lot han næste morgen synge ottesang for sig og sine mænd. Straks efter fik han øie paa fiendens flok, som ikke syntes at være meget talrik. En aa, som i sagaen kaldes Bevja[2], skilte dem ad. Isen paa aaen var daarlig, og Haakons mænd hadde gjort den endnu farligere ved at hugge huller i den og skuffe sne over. Gregorius vilde derfor gaa over paa en bro længer oppe; men bønderne, som var med, paastod, at isen var sterk nok, og sa, at de ikke visste, hvad det skulde betyde, at han ikke vaaget sig over. Gregorius svaret, at sjelden hadde man be­høvet at skylde ham for at være ræd, og det skulde man heller ikke behøve herefter. Han bad dem følge vel og ikke staa igjen, naar han gik ut paa isen. Han gik da utpaa med sin hær; men saasnart bønderne saa, at isen var daarlig, vek de tilbake. Gre­gorius sakk nedi; men der var ikke dypt; men som han bad sine mænd vogte sig, blev han truffet av en pil i strupen. Han faldt død om, og ti av de tyve mænd, som hadde fulgt ham, faldt der ogsaa. De andre trak sig tilbake, men hadde sin høvdings lik med sig. «Og her ender nu fortællingen om ham,” siger Snorre; «men det var alles tale, at han hadde været den største høvding i Norge i de mænds tid, som da levde.»

Jeg vil endnu efter Snorre føie noget til, som viser, hvilken mand Gregorius hadde været for sin konge.

Snorre fortæller, at to aarmænd fór med disse tidender til Oslo, til kong Inge. Da de kom frem, krævet de at faa kongen i tale. Kongen spurte, hvad tidender de hadde at sige. «Gregorius Dags­søns fald,» svaret de. «Hvorledes bar det saa ilde til?» spurte kongen. De fortalie det. Kongen svaret: «Der raadet da de, som var mindst forstandige.» Det er sagt, at kong lnge tok sig saa nær av det, at han græt som et barn. Men da graaten gik av ham, sa han: «Jeg vilde fare til Gregorius, saa snart jeg spurte Haldors drap; ti jeg tyktes at vite, at Gregorius ikke vilde sitte længe, uten at søke hevn; men folket her lot, som om intet var saa nødvendig som denne juledrik, og som den ikke kunde brytes av; ti jeg vet visst, at om jeg hadde været der, vilde det enten være faret frem med bedre raad, eller ogsaa vilde jeg og Gregorius ha faret begge til ett gjestebud. Men der er den mand falden, som har været bedst imot mig og mest har holdt landet i min haand. Nu lover jeg det ene, at fare til møte med Haakon og hans mænd, og skal da ett av to hænde: enten at jeg skal faa bane, eller ogsaa skal jeg stige over Haakon og hans mænd; men om de end alle kommer til skade, er dog ikke slik mand, som Gregorius var, fuldhevnet.»

Natten efter Blasiimessedag, ut paa morgensiden, da det begyndte at dages, 4de februar 1161, fór kong Inge, under slaget paa isen ved Oslo, efter til det samme gjestebud, hvortil Gregorius var faren forut den 7de januar.

Om Gregorius's ældre bror Vatnorm vet man bare, hvad før er nævnt, at han i 1137 drev den danske konge Erik Emune tilbake til skibene, da han hadde gjort landgang ved Tønsberg. Sandsyn­ligvis er Orm død tidlig. Gregorius selv efterlot sig bare én søn, som het Gunnar, og som døde barnløs. Dermed utdøde Dag Eilivs­søns slegt paa mandssidn. Hvem der saa overtok Bratsberg gaard, vites ikke. Men vel et hundrede aar senere er den blit kongens gaard, og kongens mænd residerer der; men som «syslen» het efter Skien, kom «lenet» og senere «amtet» til at hete efter Bratsberg, og det var vel av denne grund, om end hverken de ældre sysle­mænd eller de senere lénsmænd altid bodde der. Dertil var det ofte altfor daarlig bevendt med bekvemmeligheterne, hvad husene angik, som det vel ofte var paa de kongelige eller statens eiendomme. Dog sætter jeg ind her en saavidt mulig fuldstændig liste over disse.