Gustav Langfeldt Birkeland

Kaptein Gustav Langfeldt Birkeland født i Vestre Moland i21. november 1863 forteller sin dramatiske histore:
Min lengste tid i samme rederi var 12 år i I.A. Henschiens rederi . Etterat den siste skute, fullrigger "COLONNA" blev solgt til Australien våren 1914, kom jeg inn i S.O. Strays rederi i Kristiansand.
Mitt siste skip "STIFINDER" blev senket i Atlanterhavet 18. oktober 1918 av en tysk ubåt. Dette var den siste senkningen av et norsk skip under krigen. Og den var oppsiktsvekkende ved den brutalitet som blev utvist fra tyskernes side og derved - til tross for de mest ugunstige omstendigheter lykkedes hele besetningen å bjerge seg. "STIFINDER" befant seg på reise fra New York til Australien. 13 dager i sjøen påtraff den på 53 grader V lengde og 37 1/2 grad N bredde ca 500 kvm syd for Newfoundlands bankene, en svær tysk ubåt. På varselskudd kastet "STIFINDER" bakk og 1. styrmann blev sendt over med skibets papirer. Ombord i ubåten blev straks dødsdommen avsagt. En løytenant med 11 mann, alle bevebnet til tendene og forsynt med brannbomber, fulge "STIFINDER"s båt tilbke. Efter megen parlamentering spurte jeg til sist om ikke ubåten kunne slepe våre båter vestover mot Bermuda. Bare bestemt avslag. "Vet dere hva dere gjør når dere overlater oss til vår egen skjebne her midt ute i Atlanterhavet på denne årstiden, det er jo likefremt mord" Løytenanten fastholdt sitt: Skibet skulle senkes. Båtene kom fra hinannen i regntykke og kuling. Styrmannens båt blev optatt av annet fartøi.Min båt kom etter mange viderverdigheter i land på en av de Vestindiske øer, Turk Island i Bahamgruppen. Like etter senkningen fikk vi en forrykende storm fra NV på oss. Etter 14 dagers seilas kantret båten i en bråttsjø. Etter mange kritiske situasjoner lykkede oss å få båten på rett kjøl igjen. Vi hadde imidlertid mistet alle være klær, instrumenter og det meste av provianten og var selsagt våte til skinnet. Vi satte kursen sydover. De siste 8 dager fikk vi et par slurker vann og en stump berskjøit så stor som halve håndflaten til dagsrasjon. En kveld fikk vi da ett fyr i sikte, men uten instrumenter hadde vi ingen anelse hvor vi befant oss. Det var intet annet å gjøre enn å bære på. Til vår store lykke var sjøen den natten så smul, som fyrvokteren senere berettet, han hadde aldri sett den før. Vi kom over korallrevene, merket bare ett par ganger at båten skurret og kom iland - alle mann. Men vi så vel ut ! Jeg for min del hadde bare en del av en bukse og halvparten av en vest. Og de andre var i lignende antrekk. Nu kom reaksjonen. Flere formådde kun med megen møie og holde seg opreist. Jeg selv, som den eldste, besvimte 4 ganger etter at vi var kommet iland. Det viste seg å være en liten korallø,Turks Island. Jeg var blitt en erfaring rikere, nemmelig at det var lettere å være skipper på stor skute enn i en liten båt.