Halfdan Christiansen Braastad

• FT 1865: deres Søn ug: Vardal: Braastad nedre
• FT 1875: Husfarens Sønn ug Hos Foreldrene: Vardal: BRAASTAD, NEDRE

GEDCOM Note

©Gjøvik og Toten Slektshistorielag - Døpte i Vardal 1860-66

Protokoll: A 6 Side: 067 Nr: 057 År: 1861 Kirke: Vardal Født: 08.04.1861 Døpt: 12.05.1861 Fornavn: Halfdan Kjønn: M Ekte/uekte: E Far fornavn: Christian Far farsnavn: Pedersen Far bosted: Braastad Far yrke/stand: Gb. Mor fornavn: Karen Mor farsnavn: Pedersdatter Mor bosted: Braastad Merknader: 1. fadder: Gift Mann Tollef bor Mustad 2. fadder: Gift Kvinne Tollefs Kone bor Mustad 3. fadder: Mann Jens bor Berg 4. fadder: Mann Peder bor Berg 5. fadder: Kvinne Klara bor Berg

DAGSAVISEN Publisert 24.10.99

Alle har et søskenbarn i Cognac Det er ikke rart nordmenn er glade i konjakk: Det er jo Larsen og Bache Gabrielsen og Bertelsen og Braastad så langt øyet rekker. De edle dråpene har sitt opphav i Tromsø og Holmestrand og Senja. Og Gjøvik.

TEKST: PER HELGE SEGLSTENFOTO: LINDA NÆSFELDT Da den 27 år gamle konjakkelskeren Jon Arne Bertelsen fra det lille fiskeværet Medby på Senja fikk sin «Cognac Jon Bertelsen» inn på pollista i sommer, var det den siste dråpen i en tradisjonsrik flom av nordmenn som har preget produksjonen av franskmennenes nasjonalbrennevin, konjakk. Eller den nest siste.

Den minst profilerte av restaurantørene fra «Bølgen & Moi», Toralf Bølgen, utga denne uken boken «Historien om Cognac, Calvados og Armanac, fire nordmenn, heldige giftermål og verdens beste brennevinshus». Da akkompagneres boklanseringen selvsagt av to nye konjakkmodeller fra det «norske» konjakkhuset Bache Gabrielsen, møysommelig blandet fram av forfatteren og oppkalt etter døtrene hans Anna og Maria.

OTARD = OTTAR? I boken kommer ikke Toralf Bølgen utenom den norske Cognac-invasjonen rundt århundreskiftet. I gjennomgangen av de forskjellige cognac-husene lurer nemlig fire nordmenn og etterkommerne deres bak de mest uventede hjørner.

Den første Cognac-nordmannen kom for eksempel til Frankrike allerede i 849. Familiehistorien til cognacdynastiet Otard vil ha det til at den norske småkongen Ottar da måtte flykte fra Norge til Normandie, og fikk etterkommere som begynte konjakkproduksjon nesten 900 år etter at vikingkongen døde i 911. Den store norske infiltreringen av Cognac-familiene startet imidlertid rundt århundreskiftet. Peter Anton Rustad fra Ås i Akershus kom til Cognac-distriktet i 1893, og gikk etter hvert i kompaniskap med Thomas Bache Gabrielsen fra Holmestrand. Omtrent samtidig kom Sverre Braastad nedover fra Gjøvik, mens Jens Reidar Larsen, som hadde vokst opp i Tromsø, ankom 20 år senere. Alle begynte i konjakkbransjen, og etter noen oppkjøp og noen giftermål var produksjonen i gang av de tre norske konjakkmerkene Larsen, Bache Gabrielsen (som selges under navnet Dupuy i Frankrike) og Tiffon (eid av Braastad-familien). Og det var under ledelse av Christian Braastad at Courvoisier fra 1939 til 1975 slo seg opp til en plass blant de fire store konjakkmerkene sammen med Martell, Hennesy og Rémy Martin. Og luksuskonjakkprodusenten Delamain, hvis yngste flaskeinnhold er mer enn 20 år gammelt, ledes av Alain Braastad-Delamain.

STOLTE NORDMENN Det er ingen av de norske konjakkfamiliene som skammer seg over opphavet sitt, forteller Bølgen. Tvert imot.

­ Å, nei! Den norske opprinnelsen er noe de bryr seg veldig mye om, og er stolte av. Noen av dem kan til og med språket fremdeles. De er jo bare tredjegenerasjons innvandrere, og er jevnlig i Norge for å besøke familien, forteller Bølgen. I tillegg til blodsbåndene, kan konjakkhus som Larsen, Bache Gabrielsen og Tiffon også takke norske handelsforbindelser for sin suksess. ­ Alle disse var tidlig ute på det norske markedet. Bache Gabrielsen var for eksempel med i den aller første lista til Vinmonopolet i 1923. Jens Reidar Larsen spesialiserte seg på salg til de skandinaviske monopolene før han startet sin egen produksjon, og Braastads Tiffon har gått fra å være storleverandør for polets hjemmetappede merker til å bli eneleverandør, forteller Bølgen.

UNNGÅ SNOBBERIET Bølgen betegner de norske konjakkprodusentene som utmerkede i boka si. Men han prøver å unngå snobberiet rundt de franske brennevinene, og argumenterer for at det ikke nødvendigvis er verken pris eller bokstavkombinasjoner som VSOP og XO som avgjør hvilken konjakk som er best.

­ Mange drikker etiketter og emballasje, men sannheten er at det lages veldig lite dårlig konjakk. Når det finnes gode konjakker i alle klasser, er det fullt mulig å nyte en ung, enkel konjakk. Men til spesielle anledninger kan man jo unne seg noe mer spesielt, sier Bølgen. Og det er bare en kjent anledning som har vært for spesiell for konjakk. Etter atomprøvesprengningene i 1995 anbefalte kjennerne på polet Gilde Non Plus Ultra-akevitten som erstatning for den boikottede konjakken. Så holdt vi oss i hvert fall til det norske.