view all
Immediate Family
About Hallvard Gråtopp Roalstad *
Hallvard Gråtopp
bondeføraren frå Vrålstad
Hallvard Gråtopp fra Drangedal er kjent for den opprørsflokken han reiste i 1438. Målet var å slå i hjel futer og dra til Oslo for å "forderve og skade byen", som det ble sagt. Opprøret ble slått ned...
Hallvard var en moden mann da han i 1436 deltok i et bondeopprør mot myndighetene. Grunnen til opprøret var nok de ulovlige skattene som var kommet like før og de mange overgrep fra fremmede fogder.
1430-årene var urolige år både i Norge og Sverige, det kom til reisninger mot den skandinaviske unionskongen Erik av Pommeren. Adelsmenn var ledere, men bøndene utgjorde den militære tyngden i disse reisningene. I 1436 stilte Amund Sigurdsson Bolt, sønn av riksråd Sigurd Berdorsson Bolt, seg i spissen for et opprør som spredte seg over store deler av Østlandet. Hallvard Gråtopp var en av lederne i dette opprøret.
En kjenner opprøret fra tre samtidige dokumenter: Et brev fra juni 1436 med melding om at det var inngått våpenstillstand mellom opprørerne og riksrådet. Hallvard Gråtopp skal ha vært med på å underskrive dette brevet. Det andre brevet er fra desember 1436, der herr Amund kapitulerer. Det siste fra februar 1437 er forliksdokumentet. Riksrådet var den seirende part her og kunne diktere vilkårene i dokumentet.
Året etter, i 1438 var det på nytt opprør i Øst-Norge, Denne gangen under ledelse av Hallvard Gråtopp. De fleste i hans følge var bønder fra Nedre Telemark, men flokken fikk og tilslutning fra bønder i Lier, Asker og Bærum. Dette opprøret ble slått ned, og de som deltok, ble straffet.
Hallvard må ha vært av adelsslekt, ellers ville han ikke blitt huska som ”Herr Halvor” i sagn og tradisjon. ”Herr” ble bare brukt om adelsmenn. Stillingen hans som en fremstående mann hos Amund Bolt vitner om det. Ut fra dette skulle en vente å finne vitnemål om adel i de mange dokumenter en har fra Vrålstad mellom 1340 og 1400, om han var derfra. Ikke i noen av dem kan en finne spor etter slikt. Ingen av de som er nevnt der er tittelert med ”herr” eller ”hustru”. Ikke på annen måte er det noe som kan tolkes i den retning at disse folkene var adelige. Dette er et av de mange indisiene som peker mot at Hallvard ikke var fra Vrålstad, men flytta dit like før eller straks etter opprøret i 1438. Derimot er adelskap et av flere bevis på at han kanskje var av Lindheim-Klevar-slekta i Sauherad. Av flere dokument fra 1330-årene og til ut på 1400-tallet går det fram at det var adelsfolk i denne slekta.
Professor i historie, Ludvig Daae var inne på at Hallvard Torersson og Hallvard Gråtopp var en og samme mann. Daae mente at flere brev fra arkivet etter Svarte-Jøns, høvedsmann på Akershus, er i det svenske Riksarkivet, blant annet dokumentet fra 13. desember 1436. Seglet til Hallvard Torersson er med der. Seglet er delt i to felt, det ene har ei halv lilje og det andre et oppspringende dyr. Ei halv lilje i den venstre halvparten av seglet finner en hos Boltslekta og i våpenet til Alf jarl og etterkommerne hans. Disse folka kom på 1300-tallet til Reine og Søum i Sandsvær. Denne slekta stod i samband med slekta på Lindheim i Sauherad, og nettopp slekta på Lindheim var Hallvard Gråtopp nært knytta til. Det viser blant annet brevene om Klevar fra 1397 til 1535. Seglet til Hallvard Torersson fra 1436 er nok et indisium på at han var den samme som Hallvard Gråtopp og ætta fra Lindheim.
(De dokumentene som her er nevnt finnes på Riksarkivet i Oslo, men kan også finnes i Diplomatarium Norvegicum)
En finner mer om Hallvard Gråtopp i Aschehougs Norges historie Bind 4. side 163-168. (utgitt 1996) og Stian Henneseid sin bok ”Hallvard Gråtopp og bondeopprøret 1438” (utgitt 1988).
Arvid Aakre skriver:
Drangedal kommune har ikke så mange innbyggere, og mange kan vise at de stammer fra Halvard Gråtopp. Det viser seg ihvertfall at jeg nokså sikkert er i slekt med Hallvard Gråtopp både på fars- og morssida (min 13.tippoldefar). Her er det mange greiner tilbake, så minst en av dem må vel være riktig... For de som ikke kjenner historien, så var Halvard Gråtopp en bondehøvdning som i 1438 samlet en hær og gikk mot Oslo for å protestere mot dårlige kår for bøndene (dengang Erik av Pommern var konge).
Det er flere oppfatninger om denne slekta bakover, se f.eks anetavle etter Helga Caspara Linnea Hansen, der det hevdes at Halvard var uekte sønn av en prest fra Sauherad. I så fall kan vi kanskje føre denne slekta tilbake til norske og nordiske konge- og adelsætter. På denne måten har jeg fulgt Halvards slekt tilbake til ca år 560 (min 40. tippoldefar). I denne oversikten blir Harald Hårfagre min 30. tippoldefar, men vi skal muligens ta dette med "en klype salt".... Øivind G Bang har også gjort et omfattende arbeid om etterkommere i Gråtopp slekta. Her er noen andre kilder som omtaler slekta til Hallvard Gråtopp. Ellers kan du lese om Halvard Gråtopp på side 302-323 i Drangedalssoga.
Hallvard Gråtopp (trolig død 1438) var leder for et bondeopprør som utspant seg i Vestfold og i bygdene omkring Oslo i 1438. I Vestfold ble adelsgården Brunla herjet, og i Aker og Bærum forsøkte man å holde tilbake den skatten som skulle betales til Akershus slott. Opprøret er kjent gjennom en håndfull brev som er trykt i Diplomatarium Norvegicum, men brevene omtaler ikke opprøret direkte. Brevene forteller om erstatninger som de deltakende bøndene måtte betale til beboerne på Brunla, og om personer som beklager at de hadde fulgt «forræderen» Hallvard Gråtopp, men som nå lover troskap til kongen og hans menn. Brevene nevner ikke noen straff for Hallvard Gråtopp; ei heller nevnes det ettertrykkelig at han var i live da brevene ble skrevet. Det kan tyde på at han mistet livet i opprøret.
Brevene viser at bønder fra Telemark var med på herjingen av Brunla, og vi vet at bøndene fra Gjerpen, Bamble og Ulefoss skipreider måtte bøte ei ku eller tre huder hver.
På bakgrunn av dette har Hallvard Gråtopp blitt knyttet til Telemark. Professor i historie Ludvig L. Daae identifiserte ham i sin tid med «Herren Halvor», en sagnskikkelse som skal ha bodd på gården Vrålstad (Roaldstad) i bygda Tørdal i Drangedal kommune i Telemark. Dette har adskillige skribenter bygd videre på, bl.a. bygdebokforfatteren Olav Sannes i sin bygdebok for Drangedal og Tørdal fra 1924. Troen på at Hallvard Gråtopp virkelig hørte hjemme på Vrålstad, førte til at han fikk sitt eget minnesmerke i Drangedal på 1930-tallet, og mange slektsgranskere regner seg som etterkommere av ham.
I 1988 publiserte imidlertid professor i historie Claus Krag en artikkel Telemark Historielags tidsskrift Telemark historie, der han analyserte Daaes identifiseringsarbeid og kom fram til at plasseringen av Hallvard Gråtopp på Vrålstad var meget svakt fundert. At Hallvard Gråtopp skulle være fra Vrålstad, betegner Krag som «en helt løs gjetning». Løse gjetninger må bevises - ikke motbevises - men et argument mot Daaes gjetning er likevel at Vrålstad ser ut til å ha vært selveiergods gjennom hele 1400-tallet. Dersom opprørslederen virkelig hadde eid og bebodd Vrålstad, kunne vi forventet at kronen ville beslaglagt gården. Bøndene for øvrig ble nemlig straffet hardt - både de som satt hjemme og de som var i Hallvard Gråtopps opprørsfølge.
Status er derfor at Hallvard Gråtopp ikke med sikkerhet kan knyttes til noe bosted eller noen slekt. Det er ikke engang sikkert at han var fra Telemark, men det er åpenbart at han hadde tilknytning til dette området. Gjennom 100 år har likevel Gråtopp-tradisjonen blitt sterk i Drangedal, og Krag avslutter da også sin artikkel med at han «har ingen illusjoner om at ikke drangedølene vil ta feil sammen med Daae enn ha rett sammen med meg!»
Omkring 15 km sør for Vrålstad finnes det rester etter ei bygdeborg. Den lå på en lav ås med bratte vegger og en slette på toppen, som bare var tilgjengelig fra ei side. Åsen heter i dag «Gråtopp». På 1870-tallet ble det tatt mye stein derfra til grunnmur på Holte, som er den nærmeste gården, og til veibygging. Borga må være fra folkevandringstiden, ca. 400-600 e.Kr. På 1800-tallet ble denne bygdeborga omtalt i «Thelemarkiske Optegnelser» av C.N. Schwach, som kalte den «Gråtoppslottet». Senere litteratur brakte dette navnet videre, og det har vært spekulert i om Hallvard Gråtopp forskanset seg i bygdeborga. Gjennom nyere litteratur kan man få inntrykk av at «Gråtoppslottet» er et navn med røtter tilbake til 1400-tallet, men Claus Krag mener at Gråtopp er et naturbeskrivende navn og at navnet «Gråtoppslottet» er en romantisk konstruksjon fra Schwachs side. Bygdeborga var etter all sannsynlighet en ruinhaug også på 1400-tallet, og kan vanskelig ha blitt brukt som forskansning på det tidspunktet.
På gården Tørnes sør for Vrålstad finnes en liten smal jernbeslått kiste. Denne skal ha blitt funnet i muren på bygdeborgen under fjerning av stein, og ble oppbevart på Vrålstad til slutten av 1800-tallet. Vrålstad-bøndene eide den sammen, og betraktet den som en helligdom. Den sto på hver gård ett år av gangen, og ble flyttet til neste gård hver julaften. Kisten inneholdt flere gamle dokumenter, som ikke ble oversatt før kista kom vekk på 1890-tallet.
I 1899 ble den oppdaget på en utstilling i Kragerø, og den befinner seg nå som nevnt på gården Tørnes. Av de dokumentene som fantes i den, er 11 kommet til rette. Disse er fra både før og etter Hallvard Gråtopps tid, men ingen fra tiden omkring 1438. Dokumentene kan derfor ikke knytte Hallvard Gråtopp til Vrålstad. Dokumenter skal tidligere ha blitt lånt ut til forskjellige personer, og man vet ikke om alle er kommet til rette.
http://no.wikipedia.org/wiki/Hallvard_Gr%C3%A5topp
Hallvard Gråtopp (trolig død 1438) var leder for et bondeopprør som utspant seg i Vestfold og i bygdene omkring Oslo i 1438. I Vestfold ble adelsgården Brunla herjet, og i Aker og Bærum forsøkte man å holde tilbake den skatten som skulle betales til Akershus slott. Opprøret er kjent gjennom en håndfull brev som er trykt i Diplomatarium Norvegicum, men brevene omtaler ikke opprøret direkte. Brevene forteller om erstatninger som de deltakende bøndene måtte betale til beboerne på Brunla, og om personer som beklager at de hadde fulgt «forræderen» Hallvard Gråtopp, men som nå lover troskap til kongen og hans menn. Brevene nevner ikke noen straff for Hallvard Gråtopp; ei heller nevnes det ettertrykkelig at han var i live da brevene ble skrevet. Det kan tyde på at han mistet livet i opprøret.
-----------------------------------------------------------------------------------------------
http://www.snl.no/.nbl_biografi/Hallvard_Gråtopp/utdypning
Hallvard Gråtopp – utdypning (NBL-artikkel) Forfatter: Halvard Bjørkvik
Hallvard Gråtopp, Fødselsår og fødestad er ukjende; truleg fødd ca. 1390 i Drangedal, Telemark; Død ca. 1438, ikkje nemnd seinare. Opprørsleiar. Slektsbakgrunnen er usikker; foreldra kan ha vore sira Torer Ogmundsson (truleg prest i Sauherad 1401) og Margrete Hallvardsdotter av Vrålstad-ætta. Etter tradisjonen gift med Tørris.
Hallvard Gråtopp leia 1438 bøndene i Nedre Telemark og tilgrensande bygder til opprør mot det danske futestyret og skattepolitikken til Erik av Pommern. Truleg låg det også sosiale motsetningar bak reisinga.
Etter segner og tradisjon budde Hallvard på garden Vrålstad i Drangedal og var gift med ei Tørris. Nyare lokalhistoriske granskingar knyter han også til denne garden og identifiserer han som Hallvard Toresson.
Gråtopp-reisinga var eit framhald av det opprøret Amund Sigurdsson Bolt hadde leia 1436–37, og som hadde samla bønder frå det sentrale austlandsområdet. No var det bøndene i Nedre Telemark som reiste seg, men også bønder frå dei øvre telemarksbygdene var med frå starten. Seinare, då flokken gav seg i veg mot Oslo for å “fordærve oc skade byen”, slutta også allmugen i Asker og Bærum seg til.
Opprørsflokken drog først mot futegarden Mæla, der dansken Herlaug Pedersøn residerte, deretter la dei vegen om Brunla i Brunlanes, setegarden til fru Sigrid Niklisdotter Galle. Ho var enke etter den pommerske stormannen Markvard Bukk og mor til høvedsmannen på Akershus, Olav Bukk. Her budde også den danske futen Jusse Jakobsøn, som måtte søkja tilflukt med familien i Tanum kyrkje like ved. Med stadig aukande tilslutning toga dei så mot Oslo, “rofuæde badhæ kirkiur oc min nadighe herræ konungens almughe,” skriv Olav Bukk 1439, “slogho oc gripo dandæmen oc trugadhe lærdæ oc leiktæ, swa wæl rikæ som fatikæ, quinnor som men”.
Olav Bukk fekk hjelp av den tidlegare høvedsmannen på Akershus, Svarte Jens, og det kan ikkje ha vore vanskeleg for dei å driva den uorganiserte flokken tilbake. Bøndene vart lova at dei skulle få leggja fram klagene sine på eit riksmøte i Oslo midtsommars 1439. Mykje talar for at Hallvard Gråtopp var død då dette vart avtala, og det kan forklåra at bøndene gav seg så lett.
Det annonserte riksmøtet midtsommars 1439 kjenner vi ikkje meir til, derimot veit vi at dei som var med i oppreisten, fekk svi. Bøndene i Nedre Telemark vart kollektivt straffa, med standardbot ei ku, eventuelt fire huder, to gilde mårskinn eller to gode gaupeskinn. Alle måtte betala, “badhæ riker oc fatiker, unger oc gamall, swa wæl thæn som hæima sath som mædh Graatoppen løøp”.I tillegg fekk personar utanom Nedre Telemark, som truleg hadde vore leiande i oppreisten, individuelle bøter. Ein av dei var Gudmund Helgesson på Holt i Ullensaker, som også hadde vore med i reisinga til Amund Sigurdsson Bolt; han måtte gje frå seg garden Kauserud i Kisa. Når ingen i Nedre Telemark fekk individuell straff, kan grunnen vera at Hallvard Gråtopp hadde vore den suverene leiaren her, og han var truleg død.
Mykje tyder på at innslaget av plyndring var sterkare i Gråtopp-reisinga enn i Amund Bolts reising. Det kan ha samanheng med at rotlause element utanom bondesamfunnet var med i opprørsflokken. Men det kan også liggja sosiale motsetningar til grunn, og dette kan forklåra plyndringa av Brunla hovudgard. Frå heimlandet sitt, Pommern, var Markvard Bukk fortruleg med både hoveri og andre former for godsherrerettar. Saman med fru Sigrid kan han ha byrja å praktisera slike “rettar” overfor leiglendingane sine, og det kan ha utløyst hemnaksjonar av liknande karakter som vi kjenner frå samtidige reisingar i Sverige (Puke-reisinga) og Danmark.
Som historisk person er Hallvard Gråtopp utelukkande omtala i brev frå tida etter at oppreisten var slått ned. Nokon småkårsmann kan han ikkje ha vore. Medhjelparane hans, som vi har fleire opplysningar om, høyrde til det øvre laget i bondesamfunnet, og vi må kunna slutta at han ikkje hadde lågare status enn dei han var leiar for. Det talar for at han var lågadelsmann eller storbonde.
Bota som romeriksbonden Gudmund Helgesson fekk, knyter band mellom Gråtopp-reisinga og Amund Bolts opprør. Ludvig Daae fann det “tænkeligt” at Hallvard Gråtopp sjølv var med i Amund Bolts reising, og at han var identisk med Hallvard Toresson, ein av dei leiande i krinsen rundt Amund. Gjennom ein kombinert slektshistorisk og jordegodshistorisk analyse meiner lokalhistorikaren Birger Kirkeby å kunna sannsynleggjera at dette kan vera rett, men inntil vidare må det bli ståande som ein hypotese.
På garden Vrålstad i Drangedal var det 1743 eit stort bursloft, og her stod ei gamal kiste, “Herren Hallvards kiste”, med mange gamle pergamentsbrev. Tradisjonen kombinerer “Herren Hallvard” med Hallvard Gråtopp og veit å fortelja at han overlevde toget mot Oslo og heldt fram med striden mot futar og undertrykkjarar frå Gråtoppen, ei bygdeborg ikkje langt frå Vrålstad. Det meste av det som blir fortalt, må vera fri dikting og kan ha samanheng med omstenda rundt Hallvard Gråtopps død. Det vi må kunna føla oss tolleg sikre på, er at han budde på Vrålstad, og at han hadde tilknyting til framståande slekter i Nedre Telemark.
Kilder og litteratur Diplom frå opprørsåret 1438 og tida etter; tradisjon og segner DN, bd. 2 nr. 737; bd. 3 nr. 745, 746, 750, 751, 752, 754 og 798; bd. 5 nr. 677, 724 og 775; bd. 9 nr. 276; bd. 21 nr. 420 L. Daae: Bidrag til Norges Historie i Aarene 1434–1442, i HT, 1. rk., bd. 4, 1877 M. B. Landstad: Ættesagaer og Sagn fra Telemarken, 1924 O. Sannes: Drangedal med Tørdal. Ei bygdesoga, Drangedal 1924 H. Koht: Norsk bondereising. Fyrebuing til bondepolitikken, 1926 S. Steen: biografi i NBL1, bd. 5, 1931 B. Kirkeby: Bygdebok for Sauherad. Gards- og ættesoge, bd. 3, Sauherad 1985 S. Henneseid: Hallvard Gråtopp og bondeopprøret i 1438, Drangedal 1988 S. Imsen: Norsk bondekommunalisme. Fra Magnus Lagabøte til Kristian Kvart, bd. 1, Trondheim 1990 B. Kirkeby: Hallvard Gråtopp frå Lindheim skipreide og hendingane i 1430-åra, Gvarv 1995
Hallvard Gråtopp, Fødselsår og fødestad er ukjende; truleg fødd ca. 1390 i Drangedal, Telemark; Død ca. 1438, ikkje nemnd seinare. Opprørsleiar. Slektsbakgrunnen er usikker; foreldra kan ha vore sira Torer Ogmundsson (truleg prest i Sauherad 1401) og Margrete Hallvardsdotter av Vrålstad-ætta. Etter tradisjonen gift med Tørris.
Hallvard Gråtopp leia 1438 bøndene i Nedre Telemark og tilgrensande bygder til opprør mot det danske futestyret og skattepolitikken til Erik av Pommern. Truleg låg det også sosiale motsetningar bak reisinga.
Etter segner og tradisjon budde Hallvard på garden Vrålstad i Drangedal og var gift med ei Tørris. Nyare lokalhistoriske granskingar knyter han også til denne garden og identifiserer han som Hallvard Toresson.
Gråtopp-reisinga var eit framhald av det opprøret Amund Sigurdsson Bolt hadde leia 1436–37, og som hadde samla bønder frå det sentrale austlandsområdet. No var det bøndene i Nedre Telemark som reiste seg, men også bønder frå dei øvre telemarksbygdene var med frå starten. Seinare, då flokken gav seg i veg mot Oslo for å “fordærve oc skade byen”, slutta også allmugen i Asker og Bærum seg til.
Opprørsflokken drog først mot futegarden Mæla, der dansken Herlaug Pedersøn residerte, deretter la dei vegen om Brunla i Brunlanes, setegarden til fru Sigrid Niklisdotter Galle. Ho var enke etter den pommerske stormannen Markvard Bukk og mor til høvedsmannen på Akershus, Olav Bukk. Her budde også den danske futen Jusse Jakobsøn, som måtte søkja tilflukt med familien i Tanum kyrkje like ved. Med stadig aukande tilslutning toga dei så mot Oslo, “rofuæde badhæ kirkiur oc min nadighe herræ konungens almughe,” skriv Olav Bukk 1439, “slogho oc gripo dandæmen oc trugadhe lærdæ oc leiktæ, swa wæl rikæ som fatikæ, quinnor som men”.
Olav Bukk fekk hjelp av den tidlegare høvedsmannen på Akershus, Svarte Jens, og det kan ikkje ha vore vanskeleg for dei å driva den uorganiserte flokken tilbake. Bøndene vart lova at dei skulle få leggja fram klagene sine på eit riksmøte i Oslo midtsommars 1439. Mykje talar for at Hallvard Gråtopp var død då dette vart avtala, og det kan forklåra at bøndene gav seg så lett.
Det annonserte riksmøtet midtsommars 1439 kjenner vi ikkje meir til, derimot veit vi at dei som var med i oppreisten, fekk svi. Bøndene i Nedre Telemark vart kollektivt straffa, med standardbot ei ku, eventuelt fire huder, to gilde mårskinn eller to gode gaupeskinn. Alle måtte betala, “badhæ riker oc fatiker, unger oc gamall, swa wæl thæn som hæima sath som mædh Graatoppen løøp”.I tillegg fekk personar utanom Nedre Telemark, som truleg hadde vore leiande i oppreisten, individuelle bøter. Ein av dei var Gudmund Helgesson på Holt i Ullensaker, som også hadde vore med i reisinga til Amund Sigurdsson Bolt; han måtte gje frå seg garden Kauserud i Kisa. Når ingen i Nedre Telemark fekk individuell straff, kan grunnen vera at Hallvard Gråtopp hadde vore den suverene leiaren her, og han var truleg død.
Mykje tyder på at innslaget av plyndring var sterkare i Gråtopp-reisinga enn i Amund Bolts reising. Det kan ha samanheng med at rotlause element utanom bondesamfunnet var med i opprørsflokken. Men det kan også liggja sosiale motsetningar til grunn, og dette kan forklåra plyndringa av Brunla hovudgard. Frå heimlandet sitt, Pommern, var Markvard Bukk fortruleg med både hoveri og andre former for godsherrerettar. Saman med fru Sigrid kan han ha byrja å praktisera slike “rettar” overfor leiglendingane sine, og det kan ha utløyst hemnaksjonar av liknande karakter som vi kjenner frå samtidige reisingar i Sverige (Puke-reisinga) og Danmark.
Som historisk person er Hallvard Gråtopp utelukkande omtala i brev frå tida etter at oppreisten var slått ned. Nokon småkårsmann kan han ikkje ha vore. Medhjelparane hans, som vi har fleire opplysningar om, høyrde til det øvre laget i bondesamfunnet, og vi må kunna slutta at han ikkje hadde lågare status enn dei han var leiar for. Det talar for at han var lågadelsmann eller storbonde.
Bota som romeriksbonden Gudmund Helgesson fekk, knyter band mellom Gråtopp-reisinga og Amund Bolts opprør. Ludvig Daae fann det “tænkeligt” at Hallvard Gråtopp sjølv var med i Amund Bolts reising, og at han var identisk med Hallvard Toresson, ein av dei leiande i krinsen rundt Amund. Gjennom ein kombinert slektshistorisk og jordegodshistorisk analyse meiner lokalhistorikaren Birger Kirkeby å kunna sannsynleggjera at dette kan vera rett, men inntil vidare må det bli ståande som ein hypotese.
På garden Vrålstad i Drangedal var det 1743 eit stort bursloft, og her stod ei gamal kiste, “Herren Hallvards kiste”, med mange gamle pergamentsbrev. Tradisjonen kombinerer “Herren Hallvard” med Hallvard Gråtopp og veit å fortelja at han overlevde toget mot Oslo og heldt fram med striden mot futar og undertrykkjarar frå Gråtoppen, ei bygdeborg ikkje langt frå Vrålstad. Det meste av det som blir fortalt, må vera fri dikting og kan ha samanheng med omstenda rundt Hallvard Gråtopps død. Det vi må kunna føla oss tolleg sikre på, er at han budde på Vrålstad, og at han hadde tilknyting til framståande slekter i Nedre Telemark.
Hallvard Gråtopp
bondeføraren frå Vrålstad
Hallvard Gråtopp fra Drangedal er kjent for den opprørsflokken han reiste i 1438. Målet var å slå i hjel futer og dra til Oslo for å "forderve og skade byen", som det ble sagt. Opprøret ble slått ned...
Hallvard var en moden mann da han i 1436 deltok i et bondeopprør mot myndighetene. Grunnen til opprøret var nok de ulovlige skattene som var kommet like før og de mange overgrep fra fremmede fogder.
1430-årene var urolige år både i Norge og Sverige, det kom til reisninger mot den skandinaviske unionskongen Erik av Pommeren. Adelsmenn var ledere, men bøndene utgjorde den militære tyngden i disse reisningene. I 1436 stilte Amund Sigurdsson Bolt, sønn av riksråd Sigurd Berdorsson Bolt, seg i spissen for et opprør som spredte seg over store deler av Østlandet. Hallvard Gråtopp var en av lederne i dette opprøret.
En kjenner opprøret fra tre samtidige dokumenter: Et brev fra juni 1436 med melding om at det var inngått våpenstillstand mellom opprørerne og riksrådet. Hallvard Gråtopp skal ha vært med på å underskrive dette brevet. Det andre brevet er fra desember 1436, der herr Amund kapitulerer. Det siste fra februar 1437 er forliksdokumentet. Riksrådet var den seirende part her og kunne diktere vilkårene i dokumentet.
Året etter, i 1438 var det på nytt opprør i Øst-Norge, Denne gangen under ledelse av Hallvard Gråtopp. De fleste i hans følge var bønder fra Nedre Telemark, men flokken fikk og tilslutning fra bønder i Lier, Asker og Bærum. Dette opprøret ble slått ned, og de som deltok, ble straffet.
Hallvard må ha vært av adelsslekt, ellers ville han ikke blitt huska som ”Herr Halvor” i sagn og tradisjon. ”Herr” ble bare brukt om adelsmenn. Stillingen hans som en fremstående mann hos Amund Bolt vitner om det. Ut fra dette skulle en vente å finne vitnemål om adel i de mange dokumenter en har fra Vrålstad mellom 1340 og 1400, om han var derfra. Ikke i noen av dem kan en finne spor etter slikt. Ingen av de som er nevnt der er tittelert med ”herr” eller ”hustru”. Ikke på annen måte er det noe som kan tolkes i den retning at disse folkene var adelige. Dette er et av de mange indisiene som peker mot at Hallvard ikke var fra Vrålstad, men flytta dit like før eller straks etter opprøret i 1438. Derimot er adelskap et av flere bevis på at han kanskje var av Lindheim-Klevar-slekta i Sauherad. Av flere dokument fra 1330-årene og til ut på 1400-tallet går det fram at det var adelsfolk i denne slekta.
Professor i historie, Ludvig Daae var inne på at Hallvard Torersson og Hallvard Gråtopp var en og samme mann. Daae mente at flere brev fra arkivet etter Svarte-Jøns, høvedsmann på Akershus, er i det svenske Riksarkivet, blant annet dokumentet fra 13. desember 1436. Seglet til Hallvard Torersson er med der. Seglet er delt i to felt, det ene har ei halv lilje og det andre et oppspringende dyr. Ei halv lilje i den venstre halvparten av seglet finner en hos Boltslekta og i våpenet til Alf jarl og etterkommerne hans. Disse folka kom på 1300-tallet til Reine og Søum i Sandsvær. Denne slekta stod i samband med slekta på Lindheim i Sauherad, og nettopp slekta på Lindheim var Hallvard Gråtopp nært knytta til. Det viser blant annet brevene om Klevar fra 1397 til 1535. Seglet til Hallvard Torersson fra 1436 er nok et indisium på at han var den samme som Hallvard Gråtopp og ætta fra Lindheim.
(De dokumentene som her er nevnt finnes på Riksarkivet i Oslo, men kan også finnes i Diplomatarium Norvegicum)
En finner mer om Hallvard Gråtopp i Aschehougs Norges historie Bind 4. side 163-168. (utgitt 1996) og Stian Henneseid sin bok ”Hallvard Gråtopp og bondeopprøret 1438” (utgitt 1988).
Arvid Aakre skriver:
Drangedal kommune har ikke så mange innbyggere, og mange kan vise at de stammer fra Halvard Gråtopp. Det viser seg ihvertfall at jeg nokså sikkert er i slekt med Hallvard Gråtopp både på fars- og morssida (min 13.tippoldefar). Her er det mange greiner tilbake, så minst en av dem må vel være riktig... For de som ikke kjenner historien, så var Halvard Gråtopp en bondehøvdning som i 1438 samlet en hær og gikk mot Oslo for å protestere mot dårlige kår for bøndene (dengang Erik av Pommern var konge).
Det er flere oppfatninger om denne slekta bakover, se f.eks anetavle etter Helga Caspara Linnea Hansen, der det hevdes at Halvard var uekte sønn av en prest fra Sauherad. I så fall kan vi kanskje føre denne slekta tilbake til norske og nordiske konge- og adelsætter. På denne måten har jeg fulgt Halvards slekt tilbake til ca år 560 (min 40. tippoldefar). I denne oversikten blir Harald Hårfagre min 30. tippoldefar, men vi skal muligens ta dette med "en klype salt".... Øivind G Bang har også gjort et omfattende arbeid om etterkommere i Gråtopp slekta. Her er noen andre kilder som omtaler slekta til Hallvard Gråtopp. Ellers kan du lese om Halvard Gråtopp på side 302-323 i Drangedalssoga.
Hallvard Gråtopp (trolig død 1438) var leder for et bondeopprør som utspant seg i Vestfold og i bygdene omkring Oslo i 1438. I Vestfold ble adelsgården Brunla herjet, og i Aker og Bærum forsøkte man å holde tilbake den skatten som skulle betales til Akershus slott. Opprøret er kjent gjennom en håndfull brev som er trykt i Diplomatarium Norvegicum, men brevene omtaler ikke opprøret direkte. Brevene forteller om erstatninger som de deltakende bøndene måtte betale til beboerne på Brunla, og om personer som beklager at de hadde fulgt «forræderen» Hallvard Gråtopp, men som nå lover troskap til kongen og hans menn. Brevene nevner ikke noen straff for Hallvard Gråtopp; ei heller nevnes det ettertrykkelig at han var i live da brevene ble skrevet. Det kan tyde på at han mistet livet i opprøret.
Brevene viser at bønder fra Telemark var med på herjingen av Brunla, og vi vet at bøndene fra Gjerpen, Bamble og Ulefoss skipreider måtte bøte ei ku eller tre huder hver.
På bakgrunn av dette har Hallvard Gråtopp blitt knyttet til Telemark. Professor i historie Ludvig L. Daae identifiserte ham i sin tid med «Herren Halvor», en sagnskikkelse som skal ha bodd på gården Vrålstad (Roaldstad) i bygda Tørdal i Drangedal kommune i Telemark. Dette har adskillige skribenter bygd videre på, bl.a. bygdebokforfatteren Olav Sannes i sin bygdebok for Drangedal og Tørdal fra 1924. Troen på at Hallvard Gråtopp virkelig hørte hjemme på Vrålstad, førte til at han fikk sitt eget minnesmerke i Drangedal på 1930-tallet, og mange slektsgranskere regner seg som etterkommere av ham.
I 1988 publiserte imidlertid professor i historie Claus Krag en artikkel Telemark Historielags tidsskrift Telemark historie, der han analyserte Daaes identifiseringsarbeid og kom fram til at plasseringen av Hallvard Gråtopp på Vrålstad var meget svakt fundert. At Hallvard Gråtopp skulle være fra Vrålstad, betegner Krag som «en helt løs gjetning». Løse gjetninger må bevises - ikke motbevises - men et argument mot Daaes gjetning er likevel at Vrålstad ser ut til å ha vært selveiergods gjennom hele 1400-tallet. Dersom opprørslederen virkelig hadde eid og bebodd Vrålstad, kunne vi forventet at kronen ville beslaglagt gården. Bøndene for øvrig ble nemlig straffet hardt - både de som satt hjemme og de som var i Hallvard Gråtopps opprørsfølge.
Status er derfor at Hallvard Gråtopp ikke med sikkerhet kan knyttes til noe bosted eller noen slekt. Det er ikke engang sikkert at han var fra Telemark, men det er åpenbart at han hadde tilknytning til dette området. Gjennom 100 år har likevel Gråtopp-tradisjonen blitt sterk i Drangedal, og Krag avslutter da også sin artikkel med at han «har ingen illusjoner om at ikke drangedølene vil ta feil sammen med Daae enn ha rett sammen med meg!»
Omkring 15 km sør for Vrålstad finnes det rester etter ei bygdeborg. Den lå på en lav ås med bratte vegger og en slette på toppen, som bare var tilgjengelig fra ei side. Åsen heter i dag «Gråtopp». På 1870-tallet ble det tatt mye stein derfra til grunnmur på Holte, som er den nærmeste gården, og til veibygging. Borga må være fra folkevandringstiden, ca. 400-600 e.Kr. På 1800-tallet ble denne bygdeborga omtalt i «Thelemarkiske Optegnelser» av C.N. Schwach, som kalte den «Gråtoppslottet». Senere litteratur brakte dette navnet videre, og det har vært spekulert i om Hallvard Gråtopp forskanset seg i bygdeborga. Gjennom nyere litteratur kan man få inntrykk av at «Gråtoppslottet» er et navn med røtter tilbake til 1400-tallet, men Claus Krag mener at Gråtopp er et naturbeskrivende navn og at navnet «Gråtoppslottet» er en romantisk konstruksjon fra Schwachs side. Bygdeborga var etter all sannsynlighet en ruinhaug også på 1400-tallet, og kan vanskelig ha blitt brukt som forskansning på det tidspunktet.
På gården Tørnes sør for Vrålstad finnes en liten smal jernbeslått kiste. Denne skal ha blitt funnet i muren på bygdeborgen under fjerning av stein, og ble oppbevart på Vrålstad til slutten av 1800-tallet. Vrålstad-bøndene eide den sammen, og betraktet den som en helligdom. Den sto på hver gård ett år av gangen, og ble flyttet til neste gård hver julaften. Kisten inneholdt flere gamle dokumenter, som ikke ble oversatt før kista kom vekk på 1890-tallet.
I 1899 ble den oppdaget på en utstilling i Kragerø, og den befinner seg nå som nevnt på gården Tørnes. Av de dokumentene som fantes i den, er 11 kommet til rette. Disse er fra både før og etter Hallvard Gråtopps tid, men ingen fra tiden omkring 1438. Dokumentene kan derfor ikke knytte Hallvard Gråtopp til Vrålstad. Dokumenter skal tidligere ha blitt lånt ut til forskjellige personer, og man vet ikke om alle er kommet til rette.
http://no.wikipedia.org/wiki/Hallvard_Gr%C3%A5topp
Hallvard Gråtopp (trolig død 1438) var leder for et bondeopprør som utspant seg i Vestfold og i bygdene omkring Oslo i 1438. I Vestfold ble adelsgården Brunla herjet, og i Aker og Bærum forsøkte man å holde tilbake den skatten som skulle betales til Akershus slott. Opprøret er kjent gjennom en håndfull brev som er trykt i Diplomatarium Norvegicum, men brevene omtaler ikke opprøret direkte. Brevene forteller om erstatninger som de deltakende bøndene måtte betale til beboerne på Brunla, og om personer som beklager at de hadde fulgt «forræderen» Hallvard Gråtopp, men som nå lover troskap til kongen og hans menn. Brevene nevner ikke noen straff for Hallvard Gråtopp; ei heller nevnes det ettertrykkelig at han var i live da brevene ble skrevet. Det kan tyde på at han mistet livet i opprøret.
----------------------------------------------------------------------------------------------- http://www.snl.no/.nbl_biografi/Hallvard_Gråtopp/utdypning
Hallvard Gråtopp – utdypning (NBL-artikkel) Forfatter: Halvard Bjørkvik
Hallvard Gråtopp, Fødselsår og fødestad er ukjende; truleg fødd ca. 1390 i Drangedal, Telemark; Død ca. 1438, ikkje nemnd seinare. Opprørsleiar. Slektsbakgrunnen er usikker; foreldra kan ha vore sira Torer Ogmundsson (truleg prest i Sauherad 1401) og Margrete Hallvardsdotter av Vrålstad-ætta. Etter tradisjonen gift med Tørris.
Hallvard Gråtopp leia 1438 bøndene i Nedre Telemark og tilgrensande bygder til opprør mot det danske futestyret og skattepolitikken til Erik av Pommern. Truleg låg det også sosiale motsetningar bak reisinga.
Etter segner og tradisjon budde Hallvard på garden Vrålstad i Drangedal og var gift med ei Tørris. Nyare lokalhistoriske granskingar knyter han også til denne garden og identifiserer han som Hallvard Toresson.
Gråtopp-reisinga var eit framhald av det opprøret Amund Sigurdsson Bolt hadde leia 1436–37, og som hadde samla bønder frå det sentrale austlandsområdet. No var det bøndene i Nedre Telemark som reiste seg, men også bønder frå dei øvre telemarksbygdene var med frå starten. Seinare, då flokken gav seg i veg mot Oslo for å “fordærve oc skade byen”, slutta også allmugen i Asker og Bærum seg til.
Opprørsflokken drog først mot futegarden Mæla, der dansken Herlaug Pedersøn residerte, deretter la dei vegen om Brunla i Brunlanes, setegarden til fru Sigrid Niklisdotter Galle. Ho var enke etter den pommerske stormannen Markvard Bukk og mor til høvedsmannen på Akershus, Olav Bukk. Her budde også den danske futen Jusse Jakobsøn, som måtte søkja tilflukt med familien i Tanum kyrkje like ved. Med stadig aukande tilslutning toga dei så mot Oslo, “rofuæde badhæ kirkiur oc min nadighe herræ konungens almughe,” skriv Olav Bukk 1439, “slogho oc gripo dandæmen oc trugadhe lærdæ oc leiktæ, swa wæl rikæ som fatikæ, quinnor som men”.
Olav Bukk fekk hjelp av den tidlegare høvedsmannen på Akershus, Svarte Jens, og det kan ikkje ha vore vanskeleg for dei å driva den uorganiserte flokken tilbake. Bøndene vart lova at dei skulle få leggja fram klagene sine på eit riksmøte i Oslo midtsommars 1439. Mykje talar for at Hallvard Gråtopp var død då dette vart avtala, og det kan forklåra at bøndene gav seg så lett.
Det annonserte riksmøtet midtsommars 1439 kjenner vi ikkje meir til, derimot veit vi at dei som var med i oppreisten, fekk svi. Bøndene i Nedre Telemark vart kollektivt straffa, med standardbot ei ku, eventuelt fire huder, to gilde mårskinn eller to gode gaupeskinn. Alle måtte betala, “badhæ riker oc fatiker, unger oc gamall, swa wæl thæn som hæima sath som mædh Graatoppen løøp”.I tillegg fekk personar utanom Nedre Telemark, som truleg hadde vore leiande i oppreisten, individuelle bøter. Ein av dei var Gudmund Helgesson på Holt i Ullensaker, som også hadde vore med i reisinga til Amund Sigurdsson Bolt; han måtte gje frå seg garden Kauserud i Kisa. Når ingen i Nedre Telemark fekk individuell straff, kan grunnen vera at Hallvard Gråtopp hadde vore den suverene leiaren her, og han var truleg død.
Mykje tyder på at innslaget av plyndring var sterkare i Gråtopp-reisinga enn i Amund Bolts reising. Det kan ha samanheng med at rotlause element utanom bondesamfunnet var med i opprørsflokken. Men det kan også liggja sosiale motsetningar til grunn, og dette kan forklåra plyndringa av Brunla hovudgard. Frå heimlandet sitt, Pommern, var Markvard Bukk fortruleg med både hoveri og andre former for godsherrerettar. Saman med fru Sigrid kan han ha byrja å praktisera slike “rettar” overfor leiglendingane sine, og det kan ha utløyst hemnaksjonar av liknande karakter som vi kjenner frå samtidige reisingar i Sverige (Puke-reisinga) og Danmark.
Som historisk person er Hallvard Gråtopp utelukkande omtala i brev frå tida etter at oppreisten var slått ned. Nokon småkårsmann kan han ikkje ha vore. Medhjelparane hans, som vi har fleire opplysningar om, høyrde til det øvre laget i bondesamfunnet, og vi må kunna slutta at han ikkje hadde lågare status enn dei han var leiar for. Det talar for at han var lågadelsmann eller storbonde.
Bota som romeriksbonden Gudmund Helgesson fekk, knyter band mellom Gråtopp-reisinga og Amund Bolts opprør. Ludvig Daae fann det “tænkeligt” at Hallvard Gråtopp sjølv var med i Amund Bolts reising, og at han var identisk med Hallvard Toresson, ein av dei leiande i krinsen rundt Amund. Gjennom ein kombinert slektshistorisk og jordegodshistorisk analyse meiner lokalhistorikaren Birger Kirkeby å kunna sannsynleggjera at dette kan vera rett, men inntil vidare må det bli ståande som ein hypotese.
På garden Vrålstad i Drangedal var det 1743 eit stort bursloft, og her stod ei gamal kiste, “Herren Hallvards kiste”, med mange gamle pergamentsbrev. Tradisjonen kombinerer “Herren Hallvard” med Hallvard Gråtopp og veit å fortelja at han overlevde toget mot Oslo og heldt fram med striden mot futar og undertrykkjarar frå Gråtoppen, ei bygdeborg ikkje langt frå Vrålstad. Det meste av det som blir fortalt, må vera fri dikting og kan ha samanheng med omstenda rundt Hallvard Gråtopps død. Det vi må kunna føla oss tolleg sikre på, er at han budde på Vrålstad, og at han hadde tilknyting til framståande slekter i Nedre Telemark.
Kilder og litteratur Diplom frå opprørsåret 1438 og tida etter; tradisjon og segner DN, bd. 2 nr. 737; bd. 3 nr. 745, 746, 750, 751, 752, 754 og 798; bd. 5 nr. 677, 724 og 775; bd. 9 nr. 276; bd. 21 nr. 420 L. Daae: Bidrag til Norges Historie i Aarene 1434–1442, i HT, 1. rk., bd. 4, 1877 M. B. Landstad: Ættesagaer og Sagn fra Telemarken, 1924 O. Sannes: Drangedal med Tørdal. Ei bygdesoga, Drangedal 1924 H. Koht: Norsk bondereising. Fyrebuing til bondepolitikken, 1926 S. Steen: biografi i NBL1, bd. 5, 1931 B. Kirkeby: Bygdebok for Sauherad. Gards- og ættesoge, bd. 3, Sauherad 1985 S. Henneseid: Hallvard Gråtopp og bondeopprøret i 1438, Drangedal 1988 S. Imsen: Norsk bondekommunalisme. Fra Magnus Lagabøte til Kristian Kvart, bd. 1, Trondheim 1990 B. Kirkeby: Hallvard Gråtopp frå Lindheim skipreide og hendingane i 1430-åra, Gvarv 1995 -------------------- Hallvard Gråtopp, Fødselsår og fødestad er ukjende; truleg fødd ca. 1390 i Drangedal, Telemark; Død ca. 1438, ikkje nemnd seinare. Opprørsleiar. Slektsbakgrunnen er usikker; foreldra kan ha vore sira Torer Ogmundsson (truleg prest i Sauherad 1401) og Margrete Hallvardsdotter av Vrålstad-ætta. Etter tradisjonen gift med Tørris.
Hallvard Gråtopp leia 1438 bøndene i Nedre Telemark og tilgrensande bygder til opprør mot det danske futestyret og skattepolitikken til Erik av Pommern. Truleg låg det også sosiale motsetningar bak reisinga.
Etter segner og tradisjon budde Hallvard på garden Vrålstad i Drangedal og var gift med ei Tørris. Nyare lokalhistoriske granskingar knyter han også til denne garden og identifiserer han som Hallvard Toresson.
Gråtopp-reisinga var eit framhald av det opprøret Amund Sigurdsson Bolt hadde leia 1436–37, og som hadde samla bønder frå det sentrale austlandsområdet. No var det bøndene i Nedre Telemark som reiste seg, men også bønder frå dei øvre telemarksbygdene var med frå starten. Seinare, då flokken gav seg i veg mot Oslo for å “fordærve oc skade byen”, slutta også allmugen i Asker og Bærum seg til.
Opprørsflokken drog først mot futegarden Mæla, der dansken Herlaug Pedersøn residerte, deretter la dei vegen om Brunla i Brunlanes, setegarden til fru Sigrid Niklisdotter Galle. Ho var enke etter den pommerske stormannen Markvard Bukk og mor til høvedsmannen på Akershus, Olav Bukk. Her budde også den danske futen Jusse Jakobsøn, som måtte søkja tilflukt med familien i Tanum kyrkje like ved. Med stadig aukande tilslutning toga dei så mot Oslo, “rofuæde badhæ kirkiur oc min nadighe herræ konungens almughe,” skriv Olav Bukk 1439, “slogho oc gripo dandæmen oc trugadhe lærdæ oc leiktæ, swa wæl rikæ som fatikæ, quinnor som men”.
Olav Bukk fekk hjelp av den tidlegare høvedsmannen på Akershus, Svarte Jens, og det kan ikkje ha vore vanskeleg for dei å driva den uorganiserte flokken tilbake. Bøndene vart lova at dei skulle få leggja fram klagene sine på eit riksmøte i Oslo midtsommars 1439. Mykje talar for at Hallvard Gråtopp var død då dette vart avtala, og det kan forklåra at bøndene gav seg så lett.
Det annonserte riksmøtet midtsommars 1439 kjenner vi ikkje meir til, derimot veit vi at dei som var med i oppreisten, fekk svi. Bøndene i Nedre Telemark vart kollektivt straffa, med standardbot ei ku, eventuelt fire huder, to gilde mårskinn eller to gode gaupeskinn. Alle måtte betala, “badhæ riker oc fatiker, unger oc gamall, swa wæl thæn som hæima sath som mædh Graatoppen løøp”.I tillegg fekk personar utanom Nedre Telemark, som truleg hadde vore leiande i oppreisten, individuelle bøter. Ein av dei var Gudmund Helgesson på Holt i Ullensaker, som også hadde vore med i reisinga til Amund Sigurdsson Bolt; han måtte gje frå seg garden Kauserud i Kisa. Når ingen i Nedre Telemark fekk individuell straff, kan grunnen vera at Hallvard Gråtopp hadde vore den suverene leiaren her, og han var truleg død.
Mykje tyder på at innslaget av plyndring var sterkare i Gråtopp-reisinga enn i Amund Bolts reising. Det kan ha samanheng med at rotlause element utanom bondesamfunnet var med i opprørsflokken. Men det kan også liggja sosiale motsetningar til grunn, og dette kan forklåra plyndringa av Brunla hovudgard. Frå heimlandet sitt, Pommern, var Markvard Bukk fortruleg med både hoveri og andre former for godsherrerettar. Saman med fru Sigrid kan han ha byrja å praktisera slike “rettar” overfor leiglendingane sine, og det kan ha utløyst hemnaksjonar av liknande karakter som vi kjenner frå samtidige reisingar i Sverige (Puke-reisinga) og Danmark.
Som historisk person er Hallvard Gråtopp utelukkande omtala i brev frå tida etter at oppreisten var slått ned. Nokon småkårsmann kan han ikkje ha vore. Medhjelparane hans, som vi har fleire opplysningar om, høyrde til det øvre laget i bondesamfunnet, og vi må kunna slutta at han ikkje hadde lågare status enn dei han var leiar for. Det talar for at han var lågadelsmann eller storbonde.
Bota som romeriksbonden Gudmund Helgesson fekk, knyter band mellom Gråtopp-reisinga og Amund Bolts opprør. Ludvig Daae fann det “tænkeligt” at Hallvard Gråtopp sjølv var med i Amund Bolts reising, og at han var identisk med Hallvard Toresson, ein av dei leiande i krinsen rundt Amund. Gjennom ein kombinert slektshistorisk og jordegodshistorisk analyse meiner lokalhistorikaren Birger Kirkeby å kunna sannsynleggjera at dette kan vera rett, men inntil vidare må det bli ståande som ein hypotese.
På garden Vrålstad i Drangedal var det 1743 eit stort bursloft, og her stod ei gamal kiste, “Herren Hallvards kiste”, med mange gamle pergamentsbrev. Tradisjonen kombinerer “Herren Hallvard” med Hallvard Gråtopp og veit å fortelja at han overlevde toget mot Oslo og heldt fram med striden mot futar og undertrykkjarar frå Gråtoppen, ei bygdeborg ikkje langt frå Vrålstad. Det meste av det som blir fortalt, må vera fri dikting og kan ha samanheng med omstenda rundt Hallvard Gråtopps død. Det vi må kunna føla oss tolleg sikre på, er at han budde på Vrålstad, og at han hadde tilknyting til framståande slekter i Nedre Telemark.
Ledet bondeopprøret i 1438
Hallvard Gråtopp
bondeføraren frå Vrålstad
Hallvard Gråtopp fra Drangedal er kjent for den opprørsflokken han reiste i 1438. Målet var å slå i hjel futer og dra til Oslo for å "forderve og skade byen", som det ble sagt. Opprøret ble slått ned...
Hallvard var en moden mann da han i 1436 deltok i et bondeopprør mot myndighetene. Grunnen til opprøret var nok de ulovlige skattene som var kommet like før og de mange overgrep fra fremmede fogder.
1430-årene var urolige år både i Norge og Sverige, det kom til reisninger mot den skandinaviske unionskongen Erik av Pommeren. Adelsmenn var ledere, men bøndene utgjorde den militære tyngden i disse reisningene. I 1436 stilte Amund Sigurdsson Bolt, sønn av riksråd Sigurd Berdorsson Bolt, seg i spissen for et opprør som spredte seg over store deler av Østlandet. Hallvard Gråtopp var en av lederne i dette opprøret.
En kjenner opprøret fra tre samtidige dokumenter: Et brev fra juni 1436 med melding om at det var inngått våpenstillstand mellom opprørerne og riksrådet. Hallvard Gråtopp skal ha vært med på å underskrive dette brevet. Det andre brevet er fra desember 1436, der herr Amund kapitulerer. Det siste fra februar 1437 er forliksdokumentet. Riksrådet var den seirende part her og kunne diktere vilkårene i dokumentet.
Året etter, i 1438 var det på nytt opprør i Øst-Norge, Denne gangen under ledelse av Hallvard Gråtopp. De fleste i hans følge var bønder fra Nedre Telemark, men flokken fikk og tilslutning fra bønder i Lier, Asker og Bærum. Dette opprøret ble slått ned, og de som deltok, ble straffet.
Hallvard må ha vært av adelsslekt, ellers ville han ikke blitt huska som ”Herr Halvor” i sagn og tradisjon. ”Herr” ble bare brukt om adelsmenn. Stillingen hans som en fremstående mann hos Amund Bolt vitner om det. Ut fra dette skulle en vente å finne vitnemål om adel i de mange dokumenter en har fra Vrålstad mellom 1340 og 1400, om han var derfra. Ikke i noen av dem kan en finne spor etter slikt. Ingen av de som er nevnt der er tittelert med ”herr” eller ”hustru”. Ikke på annen måte er det noe som kan tolkes i den retning at disse folkene var adelige. Dette er et av de mange indisiene som peker mot at Hallvard ikke var fra Vrålstad, men flytta dit like før eller straks etter opprøret i 1438. Derimot er adelskap et av flere bevis på at han kanskje var av Lindheim-Klevar-slekta i Sauherad. Av flere dokument fra 1330-årene og til ut på 1400-tallet går det fram at det var adelsfolk i denne slekta.
Professor i historie, Ludvig Daae var inne på at Hallvard Torersson og Hallvard Gråtopp var en og samme mann. Daae mente at flere brev fra arkivet etter Svarte-Jøns, høvedsmann på Akershus, er i det svenske Riksarkivet, blant annet dokumentet fra 13. desember 1436. Seglet til Hallvard Torersson er med der. Seglet er delt i to felt, det ene har ei halv lilje og det andre et oppspringende dyr. Ei halv lilje i den venstre halvparten av seglet finner en hos Boltslekta og i våpenet til Alf jarl og etterkommerne hans. Disse folka kom på 1300-tallet til Reine og Søum i Sandsvær. Denne slekta stod i samband med slekta på Lindheim i Sauherad, og nettopp slekta på Lindheim var Hallvard Gråtopp nært knytta til. Det viser blant annet brevene om Klevar fra 1397 til 1535. Seglet til Hallvard Torersson fra 1436 er nok et indisium på at han var den samme som Hallvard Gråtopp og ætta fra Lindheim.
(De dokumentene som her er nevnt finnes på Riksarkivet i Oslo, men kan også finnes i Diplomatarium Norvegicum)
En finner mer om Hallvard Gråtopp i Aschehougs Norges historie Bind 4. side 163-168. (utgitt 1996) og Stian Henneseid sin bok ”Hallvard Gråtopp og bondeopprøret 1438” (utgitt 1988).
Arvid Aakre skriver:
Drangedal kommune har ikke så mange innbyggere, og mange kan vise at de stammer fra Halvard Gråtopp. Det viser seg ihvertfall at jeg nokså sikkert er i slekt med Hallvard Gråtopp både på fars- og morssida (min 13.tippoldefar). Her er det mange greiner tilbake, så minst en av dem må vel være riktig... For de som ikke kjenner historien, så var Halvard Gråtopp en bondehøvdning som i 1438 samlet en hær og gikk mot Oslo for å protestere mot dårlige kår for bøndene (dengang Erik av Pommern var konge).
Det er flere oppfatninger om denne slekta bakover, se f.eks anetavle etter Helga Caspara Linnea Hansen, der det hevdes at Halvard var uekte sønn av en prest fra Sauherad. I så fall kan vi kanskje føre denne slekta tilbake til norske og nordiske konge- og adelsætter. På denne måten har jeg fulgt Halvards slekt tilbake til ca år 560 (min 40. tippoldefar). I denne oversikten blir Harald Hårfagre min 30. tippoldefar, men vi skal muligens ta dette med "en klype salt".... Øivind G Bang har også gjort et omfattende arbeid om etterkommere i Gråtopp slekta. Her er noen andre kilder som omtaler slekta til Hallvard Gråtopp. Ellers kan du lese om Halvard Gråtopp på side 302-323 i Drangedalssoga.
Hallvard Gråtopp (trolig død 1438) var leder for et bondeopprør som utspant seg i Vestfold og i bygdene omkring Oslo i 1438. I Vestfold ble adelsgården Brunla herjet, og i Aker og Bærum forsøkte man å holde tilbake den skatten som skulle betales til Akershus slott. Opprøret er kjent gjennom en håndfull brev som er trykt i Diplomatarium Norvegicum, men brevene omtaler ikke opprøret direkte. Brevene forteller om erstatninger som de deltakende bøndene måtte betale til beboerne på Brunla, og om personer som beklager at de hadde fulgt «forræderen» Hallvard Gråtopp, men som nå lover troskap til kongen og hans menn. Brevene nevner ikke noen straff for Hallvard Gråtopp; ei heller nevnes det ettertrykkelig at han var i live da brevene ble skrevet. Det kan tyde på at han mistet livet i opprøret.
Brevene viser at bønder fra Telemark var med på herjingen av Brunla, og vi vet at bøndene fra Gjerpen, Bamble og Ulefoss skipreider måtte bøte ei ku eller tre huder hver.
På bakgrunn av dette har Hallvard Gråtopp blitt knyttet til Telemark. Professor i historie Ludvig L. Daae identifiserte ham i sin tid med «Herren Halvor», en sagnskikkelse som skal ha bodd på gården Vrålstad (Roaldstad) i bygda Tørdal i Drangedal kommune i Telemark. Dette har adskillige skribenter bygd videre på, bl.a. bygdebokforfatteren Olav Sannes i sin bygdebok for Drangedal og Tørdal fra 1924. Troen på at Hallvard Gråtopp virkelig hørte hjemme på Vrålstad, førte til at han fikk sitt eget minnesmerke i Drangedal på 1930-tallet, og mange slektsgranskere regner seg som etterkommere av ham.
I 1988 publiserte imidlertid professor i historie Claus Krag en artikkel Telemark Historielags tidsskrift Telemark historie, der han analyserte Daaes identifiseringsarbeid og kom fram til at plasseringen av Hallvard Gråtopp på Vrålstad var meget svakt fundert. At Hallvard Gråtopp skulle være fra Vrålstad, betegner Krag som «en helt løs gjetning». Løse gjetninger må bevises - ikke motbevises - men et argument mot Daaes gjetning er likevel at Vrålstad ser ut til å ha vært selveiergods gjennom hele 1400-tallet. Dersom opprørslederen virkelig hadde eid og bebodd Vrålstad, kunne vi forventet at kronen ville beslaglagt gården. Bøndene for øvrig ble nemlig straffet hardt - både de som satt hjemme og de som var i Hallvard Gråtopps opprørsfølge.
Status er derfor at Hallvard Gråtopp ikke med sikkerhet kan knyttes til noe bosted eller noen slekt. Det er ikke engang sikkert at han var fra Telemark, men det er åpenbart at han hadde tilknytning til dette området. Gjennom 100 år har likevel Gråtopp-tradisjonen blitt sterk i Drangedal, og Krag avslutter da også sin artikkel med at han «har ingen illusjoner om at ikke drangedølene vil ta feil sammen med Daae enn ha rett sammen med meg!»
Omkring 15 km sør for Vrålstad finnes det rester etter ei bygdeborg. Den lå på en lav ås med bratte vegger og en slette på toppen, som bare var tilgjengelig fra ei side. Åsen heter i dag «Gråtopp». På 1870-tallet ble det tatt mye stein derfra til grunnmur på Holte, som er den nærmeste gården, og til veibygging. Borga må være fra folkevandringstiden, ca. 400-600 e.Kr. På 1800-tallet ble denne bygdeborga omtalt i «Thelemarkiske Optegnelser» av C.N. Schwach, som kalte den «Gråtoppslottet». Senere litteratur brakte dette navnet videre, og det har vært spekulert i om Hallvard Gråtopp forskanset seg i bygdeborga. Gjennom nyere litteratur kan man få inntrykk av at «Gråtoppslottet» er et navn med røtter tilbake til 1400-tallet, men Claus Krag mener at Gråtopp er et naturbeskrivende navn og at navnet «Gråtoppslottet» er en romantisk konstruksjon fra Schwachs side. Bygdeborga var etter all sannsynlighet en ruinhaug også på 1400-tallet, og kan vanskelig ha blitt brukt som forskansning på det tidspunktet.
På gården Tørnes sør for Vrålstad finnes en liten smal jernbeslått kiste. Denne skal ha blitt funnet i muren på bygdeborgen under fjerning av stein, og ble oppbevart på Vrålstad til slutten av 1800-tallet. Vrålstad-bøndene eide den sammen, og betraktet den som en helligdom. Den sto på hver gård ett år av gangen, og ble flyttet til neste gård hver julaften. Kisten inneholdt flere gamle dokumenter, som ikke ble oversatt før kista kom vekk på 1890-tallet.
I 1899 ble den oppdaget på en utstilling i Kragerø, og den befinner seg nå som nevnt på gården Tørnes. Av de dokumentene som fantes i den, er 11 kommet til rette. Disse er fra både før og etter Hallvard Gråtopps tid, men ingen fra tiden omkring 1438. Dokumentene kan derfor ikke knytte Hallvard Gråtopp til Vrålstad. Dokumenter skal tidligere ha blitt lånt ut til forskjellige personer, og man vet ikke om alle er kommet til rette.
http://no.wikipedia.org/wiki/Hallvard_Gr%C3%A5topp
Hallvard Gråtopp (trolig død 1438) var leder for et bondeopprør som utspant seg i Vestfold og i bygdene omkring Oslo i 1438. I Vestfold ble adelsgården Brunla herjet, og i Aker og Bærum forsøkte man å holde tilbake den skatten som skulle betales til Akershus slott. Opprøret er kjent gjennom en håndfull brev som er trykt i Diplomatarium Norvegicum, men brevene omtaler ikke opprøret direkte. Brevene forteller om erstatninger som de deltakende bøndene måtte betale til beboerne på Brunla, og om personer som beklager at de hadde fulgt «forræderen» Hallvard Gråtopp, men som nå lover troskap til kongen og hans menn. Brevene nevner ikke noen straff for Hallvard Gråtopp; ei heller nevnes det ettertrykkelig at han var i live da brevene ble skrevet. Det kan tyde på at han mistet livet i opprøret.
----------------------------------------------------------------------------------------------- http://www.snl.no/.nbl_biografi/Hallvard_Gråtopp/utdypning
Hallvard Gråtopp – utdypning (NBL-artikkel) Forfatter: Halvard Bjørkvik
Hallvard Gråtopp, Fødselsår og fødestad er ukjende; truleg fødd ca. 1390 i Drangedal, Telemark; Død ca. 1438, ikkje nemnd seinare. Opprørsleiar. Slektsbakgrunnen er usikker; foreldra kan ha vore sira Torer Ogmundsson (truleg prest i Sauherad 1401) og Margrete Hallvardsdotter av Vrålstad-ætta. Etter tradisjonen gift med Tørris.
Hallvard Gråtopp leia 1438 bøndene i Nedre Telemark og tilgrensande bygder til opprør mot det danske futestyret og skattepolitikken til Erik av Pommern. Truleg låg det også sosiale motsetningar bak reisinga.
Etter segner og tradisjon budde Hallvard på garden Vrålstad i Drangedal og var gift med ei Tørris. Nyare lokalhistoriske granskingar knyter han også til denne garden og identifiserer han som Hallvard Toresson.
Gråtopp-reisinga var eit framhald av det opprøret Amund Sigurdsson Bolt hadde leia 1436–37, og som hadde samla bønder frå det sentrale austlandsområdet. No var det bøndene i Nedre Telemark som reiste seg, men også bønder frå dei øvre telemarksbygdene var med frå starten. Seinare, då flokken gav seg i veg mot Oslo for å “fordærve oc skade byen”, slutta også allmugen i Asker og Bærum seg til.
Opprørsflokken drog først mot futegarden Mæla, der dansken Herlaug Pedersøn residerte, deretter la dei vegen om Brunla i Brunlanes, setegarden til fru Sigrid Niklisdotter Galle. Ho var enke etter den pommerske stormannen Markvard Bukk og mor til høvedsmannen på Akershus, Olav Bukk. Her budde også den danske futen Jusse Jakobsøn, som måtte søkja tilflukt med familien i Tanum kyrkje like ved. Med stadig aukande tilslutning toga dei så mot Oslo, “rofuæde badhæ kirkiur oc min nadighe herræ konungens almughe,” skriv Olav Bukk 1439, “slogho oc gripo dandæmen oc trugadhe lærdæ oc leiktæ, swa wæl rikæ som fatikæ, quinnor som men”.
Olav Bukk fekk hjelp av den tidlegare høvedsmannen på Akershus, Svarte Jens, og det kan ikkje ha vore vanskeleg for dei å driva den uorganiserte flokken tilbake. Bøndene vart lova at dei skulle få leggja fram klagene sine på eit riksmøte i Oslo midtsommars 1439. Mykje talar for at Hallvard Gråtopp var død då dette vart avtala, og det kan forklåra at bøndene gav seg så lett.
Det annonserte riksmøtet midtsommars 1439 kjenner vi ikkje meir til, derimot veit vi at dei som var med i oppreisten, fekk svi. Bøndene i Nedre Telemark vart kollektivt straffa, med standardbot ei ku, eventuelt fire huder, to gilde mårskinn eller to gode gaupeskinn. Alle måtte betala, “badhæ riker oc fatiker, unger oc gamall, swa wæl thæn som hæima sath som mædh Graatoppen løøp”.I tillegg fekk personar utanom Nedre Telemark, som truleg hadde vore leiande i oppreisten, individuelle bøter. Ein av dei var Gudmund Helgesson på Holt i Ullensaker, som også hadde vore med i reisinga til Amund Sigurdsson Bolt; han måtte gje frå seg garden Kauserud i Kisa. Når ingen i Nedre Telemark fekk individuell straff, kan grunnen vera at Hallvard Gråtopp hadde vore den suverene leiaren her, og han var truleg død.
Mykje tyder på at innslaget av plyndring var sterkare i Gråtopp-reisinga enn i Amund Bolts reising. Det kan ha samanheng med at rotlause element utanom bondesamfunnet var med i opprørsflokken. Men det kan også liggja sosiale motsetningar til grunn, og dette kan forklåra plyndringa av Brunla hovudgard. Frå heimlandet sitt, Pommern, var Markvard Bukk fortruleg med både hoveri og andre former for godsherrerettar. Saman med fru Sigrid kan han ha byrja å praktisera slike “rettar” overfor leiglendingane sine, og det kan ha utløyst hemnaksjonar av liknande karakter som vi kjenner frå samtidige reisingar i Sverige (Puke-reisinga) og Danmark.
Som historisk person er Hallvard Gråtopp utelukkande omtala i brev frå tida etter at oppreisten var slått ned. Nokon småkårsmann kan han ikkje ha vore. Medhjelparane hans, som vi har fleire opplysningar om, høyrde til det øvre laget i bondesamfunnet, og vi må kunna slutta at han ikkje hadde lågare status enn dei han var leiar for. Det talar for at han var lågadelsmann eller storbonde.
Bota som romeriksbonden Gudmund Helgesson fekk, knyter band mellom Gråtopp-reisinga og Amund Bolts opprør. Ludvig Daae fann det “tænkeligt” at Hallvard Gråtopp sjølv var med i Amund Bolts reising, og at han var identisk med Hallvard Toresson, ein av dei leiande i krinsen rundt Amund. Gjennom ein kombinert slektshistorisk og jordegodshistorisk analyse meiner lokalhistorikaren Birger Kirkeby å kunna sannsynleggjera at dette kan vera rett, men inntil vidare må det bli ståande som ein hypotese.
På garden Vrålstad i Drangedal var det 1743 eit stort bursloft, og her stod ei gamal kiste, “Herren Hallvards kiste”, med mange gamle pergamentsbrev. Tradisjonen kombinerer “Herren Hallvard” med Hallvard Gråtopp og veit å fortelja at han overlevde toget mot Oslo og heldt fram med striden mot futar og undertrykkjarar frå Gråtoppen, ei bygdeborg ikkje langt frå Vrålstad. Det meste av det som blir fortalt, må vera fri dikting og kan ha samanheng med omstenda rundt Hallvard Gråtopps død. Det vi må kunna føla oss tolleg sikre på, er at han budde på Vrålstad, og at han hadde tilknyting til framståande slekter i Nedre Telemark.
Kilder og litteratur Diplom frå opprørsåret 1438 og tida etter; tradisjon og segner DN, bd. 2 nr. 737; bd. 3 nr. 745, 746, 750, 751, 752, 754 og 798; bd. 5 nr. 677, 724 og 775; bd. 9 nr. 276; bd. 21 nr. 420 L. Daae: Bidrag til Norges Historie i Aarene 1434–1442, i HT, 1. rk., bd. 4, 1877 M. B. Landstad: Ættesagaer og Sagn fra Telemarken, 1924 O. Sannes: Drangedal med Tørdal. Ei bygdesoga, Drangedal 1924 H. Koht: Norsk bondereising. Fyrebuing til bondepolitikken, 1926 S. Steen: biografi i NBL1, bd. 5, 1931 B. Kirkeby: Bygdebok for Sauherad. Gards- og ættesoge, bd. 3, Sauherad 1985 S. Henneseid: Hallvard Gråtopp og bondeopprøret i 1438, Drangedal 1988 S. Imsen: Norsk bondekommunalisme. Fra Magnus Lagabøte til Kristian Kvart, bd. 1, Trondheim 1990 B. Kirkeby: Hallvard Gråtopp frå Lindheim skipreide og hendingane i 1430-åra, Gvarv 1995 -------------------- Hallvard Gråtopp, Fødselsår og fødestad er ukjende; truleg fødd ca. 1390 i Drangedal, Telemark; Død ca. 1438, ikkje nemnd seinare. Opprørsleiar. Slektsbakgrunnen er usikker; foreldra kan ha vore sira Torer Ogmundsson (truleg prest i Sauherad 1401) og Margrete Hallvardsdotter av Vrålstad-ætta. Etter tradisjonen gift med Tørris.
Hallvard Gråtopp leia 1438 bøndene i Nedre Telemark og tilgrensande bygder til opprør mot det danske futestyret og skattepolitikken til Erik av Pommern. Truleg låg det også sosiale motsetningar bak reisinga.
Etter segner og tradisjon budde Hallvard på garden Vrålstad i Drangedal og var gift med ei Tørris. Nyare lokalhistoriske granskingar knyter han også til denne garden og identifiserer han som Hallvard Toresson.
Gråtopp-reisinga var eit framhald av det opprøret Amund Sigurdsson Bolt hadde leia 1436–37, og som hadde samla bønder frå det sentrale austlandsområdet. No var det bøndene i Nedre Telemark som reiste seg, men også bønder frå dei øvre telemarksbygdene var med frå starten. Seinare, då flokken gav seg i veg mot Oslo for å “fordærve oc skade byen”, slutta også allmugen i Asker og Bærum seg til.
Opprørsflokken drog først mot futegarden Mæla, der dansken Herlaug Pedersøn residerte, deretter la dei vegen om Brunla i Brunlanes, setegarden til fru Sigrid Niklisdotter Galle. Ho var enke etter den pommerske stormannen Markvard Bukk og mor til høvedsmannen på Akershus, Olav Bukk. Her budde også den danske futen Jusse Jakobsøn, som måtte søkja tilflukt med familien i Tanum kyrkje like ved. Med stadig aukande tilslutning toga dei så mot Oslo, “rofuæde badhæ kirkiur oc min nadighe herræ konungens almughe,” skriv Olav Bukk 1439, “slogho oc gripo dandæmen oc trugadhe lærdæ oc leiktæ, swa wæl rikæ som fatikæ, quinnor som men”.
Olav Bukk fekk hjelp av den tidlegare høvedsmannen på Akershus, Svarte Jens, og det kan ikkje ha vore vanskeleg for dei å driva den uorganiserte flokken tilbake. Bøndene vart lova at dei skulle få leggja fram klagene sine på eit riksmøte i Oslo midtsommars 1439. Mykje talar for at Hallvard Gråtopp var død då dette vart avtala, og det kan forklåra at bøndene gav seg så lett.
Det annonserte riksmøtet midtsommars 1439 kjenner vi ikkje meir til, derimot veit vi at dei som var med i oppreisten, fekk svi. Bøndene i Nedre Telemark vart kollektivt straffa, med standardbot ei ku, eventuelt fire huder, to gilde mårskinn eller to gode gaupeskinn. Alle måtte betala, “badhæ riker oc fatiker, unger oc gamall, swa wæl thæn som hæima sath som mædh Graatoppen løøp”.I tillegg fekk personar utanom Nedre Telemark, som truleg hadde vore leiande i oppreisten, individuelle bøter. Ein av dei var Gudmund Helgesson på Holt i Ullensaker, som også hadde vore med i reisinga til Amund Sigurdsson Bolt; han måtte gje frå seg garden Kauserud i Kisa. Når ingen i Nedre Telemark fekk individuell straff, kan grunnen vera at Hallvard Gråtopp hadde vore den suverene leiaren her, og han var truleg død.
Mykje tyder på at innslaget av plyndring var sterkare i Gråtopp-reisinga enn i Amund Bolts reising. Det kan ha samanheng med at rotlause element utanom bondesamfunnet var med i opprørsflokken. Men det kan også liggja sosiale motsetningar til grunn, og dette kan forklåra plyndringa av Brunla hovudgard. Frå heimlandet sitt, Pommern, var Markvard Bukk fortruleg med både hoveri og andre former for godsherrerettar. Saman med fru Sigrid kan han ha byrja å praktisera slike “rettar” overfor leiglendingane sine, og det kan ha utløyst hemnaksjonar av liknande karakter som vi kjenner frå samtidige reisingar i Sverige (Puke-reisinga) og Danmark.
Som historisk person er Hallvard Gråtopp utelukkande omtala i brev frå tida etter at oppreisten var slått ned. Nokon småkårsmann kan han ikkje ha vore. Medhjelparane hans, som vi har fleire opplysningar om, høyrde til det øvre laget i bondesamfunnet, og vi må kunna slutta at han ikkje hadde lågare status enn dei han var leiar for. Det talar for at han var lågadelsmann eller storbonde.
Bota som romeriksbonden Gudmund Helgesson fekk, knyter band mellom Gråtopp-reisinga og Amund Bolts opprør. Ludvig Daae fann det “tænkeligt” at Hallvard Gråtopp sjølv var med i Amund Bolts reising, og at han var identisk med Hallvard Toresson, ein av dei leiande i krinsen rundt Amund. Gjennom ein kombinert slektshistorisk og jordegodshistorisk analyse meiner lokalhistorikaren Birger Kirkeby å kunna sannsynleggjera at dette kan vera rett, men inntil vidare må det bli ståande som ein hypotese.
På garden Vrålstad i Drangedal var det 1743 eit stort bursloft, og her stod ei gamal kiste, “Herren Hallvards kiste”, med mange gamle pergamentsbrev. Tradisjonen kombinerer “Herren Hallvard” med Hallvard Gråtopp og veit å fortelja at han overlevde toget mot Oslo og heldt fram med striden mot futar og undertrykkjarar frå Gråtoppen, ei bygdeborg ikkje langt frå Vrålstad. Det meste av det som blir fortalt, må vera fri dikting og kan ha samanheng med omstenda rundt Hallvard Gråtopps død. Det vi må kunna føla oss tolleg sikre på, er at han budde på Vrålstad, og at han hadde tilknyting til framståande slekter i Nedre Telemark. -------------------- Hallvard Gråtopp
bondeføraren frå Vrålstad
Hallvard Gråtopp fra Drangedal er kjent for den opprørsflokken han reiste i 1438. Målet var å slå i hjel futer og dra til Oslo for å "forderve og skade byen", som det ble sagt. Opprøret ble slått ned...
Hallvard var en moden mann da han i 1436 deltok i et bondeopprør mot myndighetene. Grunnen til opprøret var nok de ulovlige skattene som var kommet like før og de mange overgrep fra fremmede fogder.
1430-årene var urolige år både i Norge og Sverige, det kom til reisninger mot den skandinaviske unionskongen Erik av Pommeren. Adelsmenn var ledere, men bøndene utgjorde den militære tyngden i disse reisningene. I 1436 stilte Amund Sigurdsson Bolt, sønn av riksråd Sigurd Berdorsson Bolt, seg i spissen for et opprør som spredte seg over store deler av Østlandet. Hallvard Gråtopp var en av lederne i dette opprøret.
En kjenner opprøret fra tre samtidige dokumenter: Et brev fra juni 1436 med melding om at det var inngått våpenstillstand mellom opprørerne og riksrådet. Hallvard Gråtopp skal ha vært med på å underskrive dette brevet. Det andre brevet er fra desember 1436, der herr Amund kapitulerer. Det siste fra februar 1437 er forliksdokumentet. Riksrådet var den seirende part her og kunne diktere vilkårene i dokumentet.
Året etter, i 1438 var det på nytt opprør i Øst-Norge, Denne gangen under ledelse av Hallvard Gråtopp. De fleste i hans følge var bønder fra Nedre Telemark, men flokken fikk og tilslutning fra bønder i Lier, Asker og Bærum. Dette opprøret ble slått ned, og de som deltok, ble straffet.
Hallvard må ha vært av adelsslekt, ellers ville han ikke blitt huska som ”Herr Halvor” i sagn og tradisjon. ”Herr” ble bare brukt om adelsmenn. Stillingen hans som en fremstående mann hos Amund Bolt vitner om det. Ut fra dette skulle en vente å finne vitnemål om adel i de mange dokumenter en har fra Vrålstad mellom 1340 og 1400, om han var derfra. Ikke i noen av dem kan en finne spor etter slikt. Ingen av de som er nevnt der er tittelert med ”herr” eller ”hustru”. Ikke på annen måte er det noe som kan tolkes i den retning at disse folkene var adelige. Dette er et av de mange indisiene som peker mot at Hallvard ikke var fra Vrålstad, men flytta dit like før eller straks etter opprøret i 1438. Derimot er adelskap et av flere bevis på at han kanskje var av Lindheim-Klevar-slekta i Sauherad. Av flere dokument fra 1330-årene og til ut på 1400-tallet går det fram at det var adelsfolk i denne slekta.
Professor i historie, Ludvig Daae var inne på at Hallvard Torersson og Hallvard Gråtopp var en og samme mann. Daae mente at flere brev fra arkivet etter Svarte-Jøns, høvedsmann på Akershus, er i det svenske Riksarkivet, blant annet dokumentet fra 13. desember 1436. Seglet til Hallvard Torersson er med der. Seglet er delt i to felt, det ene har ei halv lilje og det andre et oppspringende dyr. Ei halv lilje i den venstre halvparten av seglet finner en hos Boltslekta og i våpenet til Alf jarl og etterkommerne hans. Disse folka kom på 1300-tallet til Reine og Søum i Sandsvær. Denne slekta stod i samband med slekta på Lindheim i Sauherad, og nettopp slekta på Lindheim var Hallvard Gråtopp nært knytta til. Det viser blant annet brevene om Klevar fra 1397 til 1535. Seglet til Hallvard Torersson fra 1436 er nok et indisium på at han var den samme som Hallvard Gråtopp og ætta fra Lindheim.
(De dokumentene som her er nevnt finnes på Riksarkivet i Oslo, men kan også finnes i Diplomatarium Norvegicum)
En finner mer om Hallvard Gråtopp i Aschehougs Norges historie Bind 4. side 163-168. (utgitt 1996) og Stian Henneseid sin bok ”Hallvard Gråtopp og bondeopprøret 1438” (utgitt 1988).
Arvid Aakre skriver:
Drangedal kommune har ikke så mange innbyggere, og mange kan vise at de stammer fra Halvard Gråtopp. Det viser seg ihvertfall at jeg nokså sikkert er i slekt med Hallvard Gråtopp både på fars- og morssida (min 13.tippoldefar). Her er det mange greiner tilbake, så minst en av dem må vel være riktig... For de som ikke kjenner historien, så var Halvard Gråtopp en bondehøvdning som i 1438 samlet en hær og gikk mot Oslo for å protestere mot dårlige kår for bøndene (dengang Erik av Pommern var konge).
Det er flere oppfatninger om denne slekta bakover, se f.eks anetavle etter Helga Caspara Linnea Hansen, der det hevdes at Halvard var uekte sønn av en prest fra Sauherad. I så fall kan vi kanskje føre denne slekta tilbake til norske og nordiske konge- og adelsætter. På denne måten har jeg fulgt Halvards slekt tilbake til ca år 560 (min 40. tippoldefar). I denne oversikten blir Harald Hårfagre min 30. tippoldefar, men vi skal muligens ta dette med "en klype salt".... Øivind G Bang har også gjort et omfattende arbeid om etterkommere i Gråtopp slekta. Her er noen andre kilder som omtaler slekta til Hallvard Gråtopp. Ellers kan du lese om Halvard Gråtopp på side 302-323 i Drangedalssoga.
Hallvard Gråtopp (trolig død 1438) var leder for et bondeopprør som utspant seg i Vestfold og i bygdene omkring Oslo i 1438. I Vestfold ble adelsgården Brunla herjet, og i Aker og Bærum forsøkte man å holde tilbake den skatten som skulle betales til Akershus slott. Opprøret er kjent gjennom en håndfull brev som er trykt i Diplomatarium Norvegicum, men brevene omtaler ikke opprøret direkte. Brevene forteller om erstatninger som de deltakende bøndene måtte betale til beboerne på Brunla, og om personer som beklager at de hadde fulgt «forræderen» Hallvard Gråtopp, men som nå lover troskap til kongen og hans menn. Brevene nevner ikke noen straff for Hallvard Gråtopp; ei heller nevnes det ettertrykkelig at han var i live da brevene ble skrevet. Det kan tyde på at han mistet livet i opprøret.
Brevene viser at bønder fra Telemark var med på herjingen av Brunla, og vi vet at bøndene fra Gjerpen, Bamble og Ulefoss skipreider måtte bøte ei ku eller tre huder hver.
På bakgrunn av dette har Hallvard Gråtopp blitt knyttet til Telemark. Professor i historie Ludvig L. Daae identifiserte ham i sin tid med «Herren Halvor», en sagnskikkelse som skal ha bodd på gården Vrålstad (Roaldstad) i bygda Tørdal i Drangedal kommune i Telemark. Dette har adskillige skribenter bygd videre på, bl.a. bygdebokforfatteren Olav Sannes i sin bygdebok for Drangedal og Tørdal fra 1924. Troen på at Hallvard Gråtopp virkelig hørte hjemme på Vrålstad, førte til at han fikk sitt eget minnesmerke i Drangedal på 1930-tallet, og mange slektsgranskere regner seg som etterkommere av ham.
I 1988 publiserte imidlertid professor i historie Claus Krag en artikkel Telemark Historielags tidsskrift Telemark historie, der han analyserte Daaes identifiseringsarbeid og kom fram til at plasseringen av Hallvard Gråtopp på Vrålstad var meget svakt fundert. At Hallvard Gråtopp skulle være fra Vrålstad, betegner Krag som «en helt løs gjetning». Løse gjetninger må bevises - ikke motbevises - men et argument mot Daaes gjetning er likevel at Vrålstad ser ut til å ha vært selveiergods gjennom hele 1400-tallet. Dersom opprørslederen virkelig hadde eid og bebodd Vrålstad, kunne vi forventet at kronen ville beslaglagt gården. Bøndene for øvrig ble nemlig straffet hardt - både de som satt hjemme og de som var i Hallvard Gråtopps opprørsfølge.
Status er derfor at Hallvard Gråtopp ikke med sikkerhet kan knyttes til noe bosted eller noen slekt. Det er ikke engang sikkert at han var fra Telemark, men det er åpenbart at han hadde tilknytning til dette området. Gjennom 100 år har likevel Gråtopp-tradisjonen blitt sterk i Drangedal, og Krag avslutter da også sin artikkel med at han «har ingen illusjoner om at ikke drangedølene vil ta feil sammen med Daae enn ha rett sammen med meg!»
Omkring 15 km sør for Vrålstad finnes det rester etter ei bygdeborg. Den lå på en lav ås med bratte vegger og en slette på toppen, som bare var tilgjengelig fra ei side. Åsen heter i dag «Gråtopp». På 1870-tallet ble det tatt mye stein derfra til grunnmur på Holte, som er den nærmeste gården, og til veibygging. Borga må være fra folkevandringstiden, ca. 400-600 e.Kr. På 1800-tallet ble denne bygdeborga omtalt i «Thelemarkiske Optegnelser» av C.N. Schwach, som kalte den «Gråtoppslottet». Senere litteratur brakte dette navnet videre, og det har vært spekulert i om Hallvard Gråtopp forskanset seg i bygdeborga. Gjennom nyere litteratur kan man få inntrykk av at «Gråtoppslottet» er et navn med røtter tilbake til 1400-tallet, men Claus Krag mener at Gråtopp er et naturbeskrivende navn og at navnet «Gråtoppslottet» er en romantisk konstruksjon fra Schwachs side. Bygdeborga var etter all sannsynlighet en ruinhaug også på 1400-tallet, og kan vanskelig ha blitt brukt som forskansning på det tidspunktet.
På gården Tørnes sør for Vrålstad finnes en liten smal jernbeslått kiste. Denne skal ha blitt funnet i muren på bygdeborgen under fjerning av stein, og ble oppbevart på Vrålstad til slutten av 1800-tallet. Vrålstad-bøndene eide den sammen, og betraktet den som en helligdom. Den sto på hver gård ett år av gangen, og ble flyttet til neste gård hver julaften. Kisten inneholdt flere gamle dokumenter, som ikke ble oversatt før kista kom vekk på 1890-tallet.
I 1899 ble den oppdaget på en utstilling i Kragerø, og den befinner seg nå som nevnt på gården Tørnes. Av de dokumentene som fantes i den, er 11 kommet til rette. Disse er fra både før og etter Hallvard Gråtopps tid, men ingen fra tiden omkring 1438. Dokumentene kan derfor ikke knytte Hallvard Gråtopp til Vrålstad. Dokumenter skal tidligere ha blitt lånt ut til forskjellige personer, og man vet ikke om alle er kommet til rette.
http://no.wikipedia.org/wiki/Hallvard_Gr%C3%A5topp
Hallvard Gråtopp (trolig død 1438) var leder for et bondeopprør som utspant seg i Vestfold og i bygdene omkring Oslo i 1438. I Vestfold ble adelsgården Brunla herjet, og i Aker og Bærum forsøkte man å holde tilbake den skatten som skulle betales til Akershus slott. Opprøret er kjent gjennom en håndfull brev som er trykt i Diplomatarium Norvegicum, men brevene omtaler ikke opprøret direkte. Brevene forteller om erstatninger som de deltakende bøndene måtte betale til beboerne på Brunla, og om personer som beklager at de hadde fulgt «forræderen» Hallvard Gråtopp, men som nå lover troskap til kongen og hans menn. Brevene nevner ikke noen straff for Hallvard Gråtopp; ei heller nevnes det ettertrykkelig at han var i live da brevene ble skrevet. Det kan tyde på at han mistet livet i opprøret.
----------------------------------------------------------------------------------------------- http://www.snl.no/.nbl_biografi/Hallvard_Gråtopp/utdypning
Hallvard Gråtopp – utdypning (NBL-artikkel) Forfatter: Halvard Bjørkvik
Hallvard Gråtopp, Fødselsår og fødestad er ukjende; truleg fødd ca. 1390 i Drangedal, Telemark; Død ca. 1438, ikkje nemnd seinare. Opprørsleiar. Slektsbakgrunnen er usikker; foreldra kan ha vore sira Torer Ogmundsson (truleg prest i Sauherad 1401) og Margrete Hallvardsdotter av Vrålstad-ætta. Etter tradisjonen gift med Tørris.
Hallvard Gråtopp leia 1438 bøndene i Nedre Telemark og tilgrensande bygder til opprør mot det danske futestyret og skattepolitikken til Erik av Pommern. Truleg låg det også sosiale motsetningar bak reisinga.
Etter segner og tradisjon budde Hallvard på garden Vrålstad i Drangedal og var gift med ei Tørris. Nyare lokalhistoriske granskingar knyter han også til denne garden og identifiserer han som Hallvard Toresson.
Gråtopp-reisinga var eit framhald av det opprøret Amund Sigurdsson Bolt hadde leia 1436–37, og som hadde samla bønder frå det sentrale austlandsområdet. No var det bøndene i Nedre Telemark som reiste seg, men også bønder frå dei øvre telemarksbygdene var med frå starten. Seinare, då flokken gav seg i veg mot Oslo for å “fordærve oc skade byen”, slutta også allmugen i Asker og Bærum seg til.
Opprørsflokken drog først mot futegarden Mæla, der dansken Herlaug Pedersøn residerte, deretter la dei vegen om Brunla i Brunlanes, setegarden til fru Sigrid Niklisdotter Galle. Ho var enke etter den pommerske stormannen Markvard Bukk og mor til høvedsmannen på Akershus, Olav Bukk. Her budde også den danske futen Jusse Jakobsøn, som måtte søkja tilflukt med familien i Tanum kyrkje like ved. Med stadig aukande tilslutning toga dei så mot Oslo, “rofuæde badhæ kirkiur oc min nadighe herræ konungens almughe,” skriv Olav Bukk 1439, “slogho oc gripo dandæmen oc trugadhe lærdæ oc leiktæ, swa wæl rikæ som fatikæ, quinnor som men”.
Olav Bukk fekk hjelp av den tidlegare høvedsmannen på Akershus, Svarte Jens, og det kan ikkje ha vore vanskeleg for dei å driva den uorganiserte flokken tilbake. Bøndene vart lova at dei skulle få leggja fram klagene sine på eit riksmøte i Oslo midtsommars 1439. Mykje talar for at Hallvard Gråtopp var død då dette vart avtala, og det kan forklåra at bøndene gav seg så lett.
Det annonserte riksmøtet midtsommars 1439 kjenner vi ikkje meir til, derimot veit vi at dei som var med i oppreisten, fekk svi. Bøndene i Nedre Telemark vart kollektivt straffa, med standardbot ei ku, eventuelt fire huder, to gilde mårskinn eller to gode gaupeskinn. Alle måtte betala, “badhæ riker oc fatiker, unger oc gamall, swa wæl thæn som hæima sath som mædh Graatoppen løøp”.I tillegg fekk personar utanom Nedre Telemark, som truleg hadde vore leiande i oppreisten, individuelle bøter. Ein av dei var Gudmund Helgesson på Holt i Ullensaker, som også hadde vore med i reisinga til Amund Sigurdsson Bolt; han måtte gje frå seg garden Kauserud i Kisa. Når ingen i Nedre Telemark fekk individuell straff, kan grunnen vera at Hallvard Gråtopp hadde vore den suverene leiaren her, og han var truleg død.
Mykje tyder på at innslaget av plyndring var sterkare i Gråtopp-reisinga enn i Amund Bolts reising. Det kan ha samanheng med at rotlause element utanom bondesamfunnet var med i opprørsflokken. Men det kan også liggja sosiale motsetningar til grunn, og dette kan forklåra plyndringa av Brunla hovudgard. Frå heimlandet sitt, Pommern, var Markvard Bukk fortruleg med både hoveri og andre former for godsherrerettar. Saman med fru Sigrid kan han ha byrja å praktisera slike “rettar” overfor leiglendingane sine, og det kan ha utløyst hemnaksjonar av liknande karakter som vi kjenner frå samtidige reisingar i Sverige (Puke-reisinga) og Danmark.
Som historisk person er Hallvard Gråtopp utelukkande omtala i brev frå tida etter at oppreisten var slått ned. Nokon småkårsmann kan han ikkje ha vore. Medhjelparane hans, som vi har fleire opplysningar om, høyrde til det øvre laget i bondesamfunnet, og vi må kunna slutta at han ikkje hadde lågare status enn dei han var leiar for. Det talar for at han var lågadelsmann eller storbonde.
Bota som romeriksbonden Gudmund Helgesson fekk, knyter band mellom Gråtopp-reisinga og Amund Bolts opprør. Ludvig Daae fann det “tænkeligt” at Hallvard Gråtopp sjølv var med i Amund Bolts reising, og at han var identisk med Hallvard Toresson, ein av dei leiande i krinsen rundt Amund. Gjennom ein kombinert slektshistorisk og jordegodshistorisk analyse meiner lokalhistorikaren Birger Kirkeby å kunna sannsynleggjera at dette kan vera rett, men inntil vidare må det bli ståande som ein hypotese.
På garden Vrålstad i Drangedal var det 1743 eit stort bursloft, og her stod ei gamal kiste, “Herren Hallvards kiste”, med mange gamle pergamentsbrev. Tradisjonen kombinerer “Herren Hallvard” med Hallvard Gråtopp og veit å fortelja at han overlevde toget mot Oslo og heldt fram med striden mot futar og undertrykkjarar frå Gråtoppen, ei bygdeborg ikkje langt frå Vrålstad. Det meste av det som blir fortalt, må vera fri dikting og kan ha samanheng med omstenda rundt Hallvard Gråtopps død. Det vi må kunna føla oss tolleg sikre på, er at han budde på Vrålstad, og at han hadde tilknyting til framståande slekter i Nedre Telemark.
Kilder og litteratur Diplom frå opprørsåret 1438 og tida etter; tradisjon og segner DN, bd. 2 nr. 737; bd. 3 nr. 745, 746, 750, 751, 752, 754 og 798; bd. 5 nr. 677, 724 og 775; bd. 9 nr. 276; bd. 21 nr. 420 L. Daae: Bidrag til Norges Historie i Aarene 1434–1442, i HT, 1. rk., bd. 4, 1877 M. B. Landstad: Ættesagaer og Sagn fra Telemarken, 1924 O. Sannes: Drangedal med Tørdal. Ei bygdesoga, Drangedal 1924 H. Koht: Norsk bondereising. Fyrebuing til bondepolitikken, 1926 S. Steen: biografi i NBL1, bd. 5, 1931 B. Kirkeby: Bygdebok for Sauherad. Gards- og ættesoge, bd. 3, Sauherad 1985 S. Henneseid: Hallvard Gråtopp og bondeopprøret i 1438, Drangedal 1988 S. Imsen: Norsk bondekommunalisme. Fra Magnus Lagabøte til Kristian Kvart, bd. 1, Trondheim 1990 B. Kirkeby: Hallvard Gråtopp frå Lindheim skipreide og hendingane i 1430-åra, Gvarv 1995 -------------------- Hallvard Gråtopp, Fødselsår og fødestad er ukjende; truleg fødd ca. 1390 i Drangedal, Telemark; Død ca. 1438, ikkje nemnd seinare. Opprørsleiar. Slektsbakgrunnen er usikker; foreldra kan ha vore sira Torer Ogmundsson (truleg prest i Sauherad 1401) og Margrete Hallvardsdotter av Vrålstad-ætta. Etter tradisjonen gift med Tørris.
Hallvard Gråtopp leia 1438 bøndene i Nedre Telemark og tilgrensande bygder til opprør mot det danske futestyret og skattepolitikken til Erik av Pommern. Truleg låg det også sosiale motsetningar bak reisinga.
Etter segner og tradisjon budde Hallvard på garden Vrålstad i Drangedal og var gift med ei Tørris. Nyare lokalhistoriske granskingar knyter han også til denne garden og identifiserer han som Hallvard Toresson.
Gråtopp-reisinga var eit framhald av det opprøret Amund Sigurdsson Bolt hadde leia 1436–37, og som hadde samla bønder frå det sentrale austlandsområdet. No var det bøndene i Nedre Telemark som reiste seg, men også bønder frå dei øvre telemarksbygdene var med frå starten. Seinare, då flokken gav seg i veg mot Oslo for å “fordærve oc skade byen”, slutta også allmugen i Asker og Bærum seg til.
Opprørsflokken drog først mot futegarden Mæla, der dansken Herlaug Pedersøn residerte, deretter la dei vegen om Brunla i Brunlanes, setegarden til fru Sigrid Niklisdotter Galle. Ho var enke etter den pommerske stormannen Markvard Bukk og mor til høvedsmannen på Akershus, Olav Bukk. Her budde også den danske futen Jusse Jakobsøn, som måtte søkja tilflukt med familien i Tanum kyrkje like ved. Med stadig aukande tilslutning toga dei så mot Oslo, “rofuæde badhæ kirkiur oc min nadighe herræ konungens almughe,” skriv Olav Bukk 1439, “slogho oc gripo dandæmen oc trugadhe lærdæ oc leiktæ, swa wæl rikæ som fatikæ, quinnor som men”.
Olav Bukk fekk hjelp av den tidlegare høvedsmannen på Akershus, Svarte Jens, og det kan ikkje ha vore vanskeleg for dei å driva den uorganiserte flokken tilbake. Bøndene vart lova at dei skulle få leggja fram klagene sine på eit riksmøte i Oslo midtsommars 1439. Mykje talar for at Hallvard Gråtopp var død då dette vart avtala, og det kan forklåra at bøndene gav seg så lett.
Det annonserte riksmøtet midtsommars 1439 kjenner vi ikkje meir til, derimot veit vi at dei som var med i oppreisten, fekk svi. Bøndene i Nedre Telemark vart kollektivt straffa, med standardbot ei ku, eventuelt fire huder, to gilde mårskinn eller to gode gaupeskinn. Alle måtte betala, “badhæ riker oc fatiker, unger oc gamall, swa wæl thæn som hæima sath som mædh Graatoppen løøp”.I tillegg fekk personar utanom Nedre Telemark, som truleg hadde vore leiande i oppreisten, individuelle bøter. Ein av dei var Gudmund Helgesson på Holt i Ullensaker, som også hadde vore med i reisinga til Amund Sigurdsson Bolt; han måtte gje frå seg garden Kauserud i Kisa. Når ingen i Nedre Telemark fekk individuell straff, kan grunnen vera at Hallvard Gråtopp hadde vore den suverene leiaren her, og han var truleg død.
Mykje tyder på at innslaget av plyndring var sterkare i Gråtopp-reisinga enn i Amund Bolts reising. Det kan ha samanheng med at rotlause element utanom bondesamfunnet var med i opprørsflokken. Men det kan også liggja sosiale motsetningar til grunn, og dette kan forklåra plyndringa av Brunla hovudgard. Frå heimlandet sitt, Pommern, var Markvard Bukk fortruleg med både hoveri og andre former for godsherrerettar. Saman med fru Sigrid kan han ha byrja å praktisera slike “rettar” overfor leiglendingane sine, og det kan ha utløyst hemnaksjonar av liknande karakter som vi kjenner frå samtidige reisingar i Sverige (Puke-reisinga) og Danmark.
Som historisk person er Hallvard Gråtopp utelukkande omtala i brev frå tida etter at oppreisten var slått ned. Nokon småkårsmann kan han ikkje ha vore. Medhjelparane hans, som vi har fleire opplysningar om, høyrde til det øvre laget i bondesamfunnet, og vi må kunna slutta at han ikkje hadde lågare status enn dei han var leiar for. Det talar for at han var lågadelsmann eller storbonde.
Bota som romeriksbonden Gudmund Helgesson fekk, knyter band mellom Gråtopp-reisinga og Amund Bolts opprør. Ludvig Daae fann det “tænkeligt” at Hallvard Gråtopp sjølv var med i Amund Bolts reising, og at han var identisk med Hallvard Toresson, ein av dei leiande i krinsen rundt Amund. Gjennom ein kombinert slektshistorisk og jordegodshistorisk analyse meiner lokalhistorikaren Birger Kirkeby å kunna sannsynleggjera at dette kan vera rett, men inntil vidare må det bli ståande som ein hypotese.
På garden Vrålstad i Drangedal var det 1743 eit stort bursloft, og her stod ei gamal kiste, “Herren Hallvards kiste”, med mange gamle pergamentsbrev. Tradisjonen kombinerer “Herren Hallvard” med Hallvard Gråtopp og veit å fortelja at han overlevde toget mot Oslo og heldt fram med striden mot futar og undertrykkjarar frå Gråtoppen, ei bygdeborg ikkje langt frå Vrålstad. Det meste av det som blir fortalt, må vera fri dikting og kan ha samanheng med omstenda rundt Hallvard Gråtopps død. Det vi må kunna føla oss tolleg sikre på, er at han budde på Vrålstad, og at han hadde tilknyting til framståande slekter i Nedre Telemark.
view all
Hallvard Gråtopp Roalstad *'s Timeline
| 1400 |
1400
|
Roalstad, Tørdal, Drangedal, Telemark, Norway
|
|
| 1430 |
1430
|
Roalstad, Tørdal, Drangedal, Telemark, Norway
|
|
| 1454 |
1454
Age 54
|
Vrålstad, Tørdal
|
|
| ???? | |||
| ???? | |||
| ???? | |||
| ???? |