Halvor Skappel Solberg

Halvor Solberg, Halvor Skappel Solberg, født 5. februar 1895, fødested Ringsaker, Hedmark, død 31. januar 1974, dødssted Oslo. Meteorolog.

Foreldre: Gårdbruker Petter Julius Solberg (1854–1939) og Johanne Skappel (1862–1937).

Gift 6.5.1931 med Ingeborg Germeten (f. 14.1.1912), datter av kjøpmann Franz A. Germeten (1878–1955) og Guri Domaas (1883–1918), ekteskapet oppløst 1943.

Halvor Solberg var en av de ledende kreftene i Bergensskolen for meteorologi som utarbeidet syklonmodellen for hvordan lavtrykk utvikler seg. Dette kom til å danne grunnlaget for moderne meteorologi og værvarsling.

Solberg vokste opp i Vang ved Hamar. Han gikk på privatskole, tok middelskoleeksamen som privatist og begynte deretter på Hamar katedralskole, hvor han tok examen artium 1912. Deretter studerte han realfag ved universitetet i Kristiania, med matematikk som spesialitet, og ble cand.mag. 1916 med astronomi, kjemi og mekanikk i fagkretsen. I studietiden arbeidet han i tre år med nordlysforskning som assistent hos professorene Lars Vegard og Carl Størmer.

Etter eksamen ble Solberg assistent, med lønn fra Carnegie Institute, hos professor Vilhelm Bjerknes i Leipzig. Her arbeidet Solberg særlig med å undersøke friksjonens virkning på luftstrømmene. Fra da av arbeidet han med teoretisk meteorologi. Da Bjerknes høsten 1917 ble kalt til Bergen for å organisere en meteorologisk avdeling ved det nyopprettede geofysiske institutt, fulgte Solberg med. Her fikk han for første gang anledning til å beskjeftige seg med praktisk værvarsling.

Ved slutten av den første verdenskrig var det mangel på mat i Norge. Som et ledd i arbeidet med å øke Norges matproduksjon organiserte V. Bjerknes og T. Hesselberg 1918 en ekstraordinær værvarsling for jordbruket i sommermånedene juli–september. Det ble opprettet et tett nett av telegraferende værstasjoner langs den norske vestkysten. V. Bjerknes' sønn Jack og Halvor Solberg ble valgt til å lede arbeidet med å analysere dataene og utnytte dem i værvarslingen. Jack Bjerknes ble stasjonert i Bergen og Solberg i Kristiania, hvor han var meteorolog fra 1. juli 1918. 1919 kom svensken Tor Bergeron til Bergen og deltok i arbeidet der.

På grunnlag av de meteorologiske observasjonene, og med basis i sine hydrodynamiske kunnskaper, utviklet J. Bjerknes, Solberg og Bergeron en modell for lavtrykk, kalt syklonmodellen, som fortsatt er i bruk. Solberg identifiserte en grense mellom kald polarluft og varm tropisk luft, som ble kalt polarfronten. Lavtrykkene hadde en tendens til å bli dannet langs polarfronten. De utviklet seg til store sirkulerende vindsystemer der nedbørområdene ifølge modellen var knyttet til varmfronter og kaldfronter.

Værkartene gav hint om hvordan lavtrykkene ble dannet langs polarfronten. De antydet at nye sykloner hadde karakter av bølger på polarfronten. En viktig oppgave var nå å vise ut fra hydrodynamisk teori at polarfronten er ustabil, slik at en liten bølge på fronten vil utvikle seg til en syklon. Solberg innså at han måtte skaffe seg videre skolering i matematikk og hydrodynamikk, og 1921–27 studerte han disse emnene i Göttingen og Paris. De første årene fikk han økonomisk støtte fra Hjelmstjerne-Rosencrones legat, og fra juli 1922 var han universitetsstipendiat i anvendt matematikk. Hans viktigste resultat i denne perioden var oppdagelsen i 1925 av treghetsbølger i væsker.

Utviklingen av syklonmodellen og “polarfrontmeteorologien” dannet skole. Man snakket om Bergensskolen i norsk meteorologi. Denne utviklingen førte til at Norge fikk en ledende rolle i meteorologien internasjonalt.

1927 vendte Solberg tilbake til Oslo, hvor han i noen år var assistent hos V. Bjerknes. Hans doktoravhandling om syklonproblemet, Integrationen der atmosphärischen Störungsgleichungen, kom 1928.

Innsikten som var oppnådd i arbeidet med polarfrontmeteorologien, ble fremstilt systematisk av Vilhelm og Jack Bjerknes, Solberg og Bergeron i det store verket Physikalische Hydrodynamik, som først utkom i Berlin 1933.

Av Solbergs arbeider i 1930-årene er det særlig tre resultater som kan fremheves: For det første forbedret han den eksisterende teorien for flo og fjære, for det andre kom han med nye resultater i sin beskrivelse av svingninger og bølgebevegelse i atmosfæren, og for det tredje utledet han betingelsen for stabilitet i strømmende væske eller gass. 1937 hadde han et lengre opphold i Warszawa, etter innbydelse fra den polske regjering, for å organisere den polske værvarslingstjeneste etter norsk mønster. Han holdt også gjesteforelesninger i mange land, bl.a. flere ganger i USA.

1930 fikk Solberg et personlig professorat i teoretisk meteorologi ved Universitetet i Oslo (UiO), og han satt i denne stillingen til han gikk av med pensjon 1964. Han var dekanus ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet 1942–45. I etterkrigstiden var han en ivrig forkjemper for innføringen av elektroniske regnemaskiner og var i mange år formann i universitetets utvalg for matematikkmaskiner. I Solbergs 34 år ved UiO ble det uteksaminert mer enn 120 kandidater med hovedfag i meteorologi. I sin undervisning var han en foregangsmann. Allerede fra begynnelsen av la han vekt på å gi studentene et godt teoretisk grunnlag i dynamisk meteorologi. I andre land ble dette vanlig først etter den annen verdenskrig.

Halvor Solberg hadde en rekke viktige verv både nasjonalt og internasjonalt. Han ble valgt inn i Det Norske Videnskaps-Akademi 1930 og var generalsekretær der 1946–54. Han var formann i Norsk Geofysisk Forening 1937–38, styreformann i Den nasjonale komité for geodesi og geofysikk 1946–58, formann i de nasjonale komiteer for matematikk og mekanikk 1950–55 og styremedlem i Det internasjonale råd for de vitenskapelige selskaper 1946–55 (viseformann fra 1949).

Solberg mottok Fridtjof Nansens pris 1937. Han var æresmedlem i Det amerikanske meteorologiske selskap.

Verker

     Et utvalg

* Meteorological Conditions for the Formation of Rain (sm.m. J. Bjerknes), Geofysiske publikationer, bd. 2 nr. 3, 1921 (fransk utg. Paris 1923)
* Life Cycles of Cyclones and the Polar Front Theory of Atmospheric Circulation (sm.m. J. Bjerknes), ibid. bd. 3 nr. 1, 1922
* Integrationen der atmosphärischen Störungsgleichungen. 1: Wellenbewegungen in rotierenden, inkompressiblen Flüssigkeitsschichten, dr.avh., ibid. bd. 5 nr. 9, 1928
* medforf. Physikalische Hydrodynamik mit Anwendung auf die dynamische Meteorologie (sm.m. V. Bjerknes, J. Bjerknes og T. Bergeron), Berlin 1933 (fransk utg. i 3 bd., Paris 1934)
* Über die freien Schwingungen einer homogenen Flüssigkeitsschicht auf der rotierenden Erde, Astrophysica Norvegica, bd. 1 nr. 7, 1936
* Schwingungen und Wellenbewegungen in einer Atmosphäre mit nach oben abnehmender Temperatur, ibid. bd. 2 nr. 2, 1936
* Le mouvement d'inertie de l'atmosphère stable et son rôle dans la théorie des cyclones, Edinburgh 1936
* De moderne elektroniske regnemaskiners anvendelse i næringsliv og vitenskap, UiO. Sosialøkonomisk institutt. Memorandum 28.11.1955
Kilder og litteratur

   * Stud. 1912, 1937, 1962

* Universitetet i Oslo 1911–1961, bd. 1, 1961, s. 533f.
* T. Hesselberg: biografi i NBL1, bd. 14, 1962
* HEH 1973
* A. Eliassen: “Minnetale over Professor Dr.Philos. Halvor Solberg”, holdt 25.10.1974, trykt i DNVA Årbok 1974, 1975
Portretter m.m.

   * Maleri (hoftebilde) av Rolf Rude, 1964; UiO

http://www.snl.no/.nbl_biografi/Halvor_Solberg/utdypning

Om økonomien til Universitetet under krigen:

http://www.apollon.uio.no/vis/art/1999/2/brennevin

Det nevnes at Rockefellers økonomiske bidrag til driften blan annet var øremerket til fordel for denne fremragende forskeren.

Under krigen sto han for "Dekanlinjen" for å holde aktiviteten ved universitetet oppe:

– Blant universitetets motstandsfolk oppsto det da to motstridende syn og strategier for veien videre. En liten gruppe ledet av psykologiprofessor Harald Schjelderup søkte hele tiden konfrontasjon. De var villige til å risikere stengning for å kunne markere et absolutt standpunkt mot nazismen. Mot denne ”Aksjonslinjen” sto den mer kompromissvillige ”Dekanlinjen”, ledet av professor Georg Monrad Krohn fra Det medisinske fakultet, i tett samarbeid med dekanus på Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, Halvor Solberg. For dem var det viktigste å holde institusjonen oppe. Det i seg selv ble sett som et vern mot nazismen, sier Sem Fure.

http://www.muv.uio.no/uio1811-idag/1920-1945/okku-univ-anordstoga-3...