Hans Hansen Grønhaug

En lensmann med tvilsomt rykte. Grønhaug var lensmannsgård i to generasjoner på 1700-tallet. en slik stilling fikk som regel de som hadde en viss status i bygden og da gjaldt det å leve opp til det embedet en var tildelt. En av lensmennene greide tydeligvis ikke dette vervet. I flere sammenhenger satte lensmann Hans Hansson merke etter seg i heller negativ måte. Hans ble utnevnt som lensmann etter en såkalt "kongelig beskikkelse" i 1745. I begynnelsen ser vi få spor etter han i negatviv vei om en skal dømme utifra kildene. Men så ble det tydelig at alkoholen begynte å bli en lei svøpe for Hans. I et såkalt sjeleregister fra 1758 skrev sokneprest Schwarzkopf om Hans Hansson: " Denne Mands Fordervelse er Hans store Kierlighed til KroeHuuse". Konen Marthe skulle derimot være et svært skikkelig menneske, men hadde en vanskelig situasjon med å holde styr på Hans. I 1760-årene begynte tydeligvis ting å bli verre for da nådde utskeielsene hans fram til tinget i Osen. På sommertinget i 1760 var riktignok lensmannen på offensiven fordi han stevnet klokkeren Ivar Kjelstad for et overfall på skjenkestuen. Under avhør kom det ram at sist sommer under tingsetet hadde både klokkeren og lensmannen vært i skjenkestuen. her hadde lensmannen overnattet på et av bordene og det var i forbindelse med dette at de to hadde gått i tottene på hverandre. Men hva som hendte helt nøyaktig kunne ikke vitnet Ola Olsson Skagen helt huske. På tinget samme høsten ble vitneforklaringene tatt opp igjen og da kom hendelsene tydeligere frem; Ingebrigt Mjell kunne da fortelle at "klokkeren Iver kom ind om Natten og gik til bordet hvor lensmandenlaae, og saae paa ham, og syntes Vidnet at Klokkeren tog i lensmandens hue og førte den til side..." Tre år snere var det major Storm som stevnet lensmannen og Knut Skagen for slagsmål. Den dagen hadde vært auksjon i Osen etter Jakob Thorsen. etter at den var avsluttet ahdde flere gått inn i skjenkestuen på Haugen og blitt sittende der utover natten. Nils Osen som overnattet i andre etasje kunne da fortelle at lensmannen og Knut hadde begynt å krangle, noe som endte med at "Knud gav sig til at slaae Lensmanden om Ørene". Samme året hadde det på nytt blitt ugreie i Osen da lensmannen og sersjant Mons Nistad hadde kommet i klammeri etter høsttinget. her kom ikke saken opp før i 1765 da birkedommer Møller stevnet de to inn. Men noen dom mot lensmannen har en ikke greid å finne, hverken i denne saken eller i den forrige. Det kan nesten virke som om Hans Hansson greide å komme til en minnelig ordning ved forlik eller ved at saken ble lagt vekk. Så var det tydeligvis ro omkring lensmannen dersom vi tar utgangspunkt i tinbøkene. Først i siste halvpart av 1770-årene er lensmannen på nytt framme i det offentlige gjennom lignende saker. Omstendighetene er de samme som tidligere; det hadde vært sommerting i Osen i 1776 og etter tingsetet hadde folka gått inn i skjenkestuen for å ta seg en bolle øl. her hadde lensmannen blitt temmelig full og det endte med en krangel med Aksel Knudsson skagen. det endte med at lensmannen hadde bøyd seg over bordet "og toeg Axel i haaret med begge hænder paa hver siide af hovedet, dog uden synderlig at rive eller trække derudi..." Denne gangen var det hans som kom til kort: etter høsttinget ble saken utsatt til sommertinget der Hans måtte be om unskyldning, i tillegg måtte han betale Aksel en bot på to riksdaler for tort og svie. Siste gang lensmannen har satt spor etter seg i kildene er i en ny sak fra 1778 der han og klokkeren Ivar Kjelstad er innblandet. Etter tingstetet hadde de to sammen med en del andre bygdefolk vært oppe hele natten på Haugen. ut på morgenen begynte det etterhvert å bli ampert mellom de to: Lensmanden sagde til Klokkeren: "Du dit bogsviin". Klokkeren sa: " er Jeg et Bogsviin" og i det samme sloeg Lensmanden een Øredask; de blev fremdeles vad at Knatre paa hinanden; omsiger sagde Lensmanden igien til Klokkeren "Ditt Bogbest" da Klokkeren igien gav ham ent ørefigen; fremdeles Knatrede de paa hinanden, indtil endelig Lensmanden sagde "skulde Du slaae en lensmand Din Slyngel", og derpaa gav Klokkeren ham det tredie Ørefigen".

(Kilde: Bygdebok for Gaular, bd. 6 A, s. 117-118)