Harry Hansen

Alt som står her er klippet fra Gunnar Berg:

Harry seilte under krigen, var med på Svolværraidet, på ubåtjager i Irskesjøen, minesveiping i Kanalen. Tuberkulose våren 1942, operert, 1944 overført til marineintendanturen i London. Dimittert sommeren 1945. Seilte i noen år etterpå.

På sekstitallet hadde Lofotposten en korrespondent på Sortland som het Leo Paltiel. De fleste av oss stusset nok over det merkelige navnet, men bare enkelte visste at han var en av de få norske jødene som hadde kommet seg unna nazistenes herjinger. I dag står han i fremste rekke i kampen for et verdig og rettferdig etterkrigsoppgjør. Kanskje ikke så merkelig da, at han som journalist fant frem til mennesker med krigsminner her hos oss. Vi har tillatt oss å trykke Paltiels artikkel fra 4. mars 1966, på femogtyveårsdagen for det berømte «Lofotraidet». Der lar han en av dem som var med den gang, Harry Hansen fra Sortland, fortelle.

Stykket om Harry Hansen var i Lofotposten kopla sammen med en artikkel om lofotingen Arne Kramer. Han var en av dem som fikk svi da tyskerne måtte ha hevn etter raidet. Han fikk tre års tukthus. Paltiel innleder slik: «Det skjedde så meget i de tidlige formiddagstimene den 4. mars for femogtyve år siden da en hærtatt by ble befridd. Begeistringens rus kjente ingen grense og gledens beger flommet over. I befriernes spor fulgte hevnens engel og de fremmede og deres medløpere måtte bøte for hva de hadde gjort. Men frihetens timer var få, befrierne dro sin vei og etterlot seg en by der fryktens taushet rådde grunnen. Flaggene forsvant og tilbake var knuste forhåpninger. Undertrykkerne kom tilbake og frihetstimene måtte betales med vold brann, terror og død... »

I Bladet Vesterålens julenummer 1995 var raidet skildra fra ei tredje side: Kåre Glad fra Sortland fortalte om hvordan han opplevde raidet, som fisker på vinterfiske i Lofoten. «Lofotraidet på nært hold» heter artikkelen.

Gunnar Grindstein, pensjonert fotograf og Harrys bror, har lest gjennom Paltiels artikkel og skriver:

Artikkelen om min bror Harry Hansen gir et kortfattet, men riktig bilde av det han var med på under krigen. Jeg husker godt at han reiste «til sjøs» høsten 1939. Han var 21 år. Krigen var allerede i gang. Det neste livstegn vi fikk fra/om ham under krigen var et rykte om at han var sett i Svolvær. Vi, familien, fikk ikke noen vanskeligheter p.g.a. dette. Mitt neste møte med Harry fant sted en sommernatt 1945. Han kom omsider hjem, og jeg måtte på kaia. Da hurtigruten var kommet nær nok, kunne jeg se en meget tynn og medtatt mann i marineuniform som stod ved rekka. «Han har holdt liv i seg for å dø hjemme», var min første tanke. Men han var utrolig sterk, og levde mange år, sterkt plaget av sykdom, som følge av de mange påkjenninger under krigen. Han døde 13 januar 1984.

"Vi kom ved daggry til en sovende by"

Det er nå 25 år siden Lofotraidet fant sted - da 50 norske commandos og 800-900 engelskmenn gjorde en vel forberedt og overraskende landgang i Lofoten. En av de som var med på raidet var Harry Hansen fra Sortland. Vi var på vei til Aruba med tankbåten «Dageid» da vi fikk melding om tyskernes overfall på Norge. Krigsmeldingen kom som et sjokk på oss. Flere av karene var stemt for at vi skulle snu og gå til Norge. Skipperen meldte imidlertid at vi måtte holde hodet kaldt og at vi sikkert etter hvert ville komme til å gjøre mer nytte for oss ute. Noe som da senere også viste seg å være riktig. Vi fikk ordre om å gå til britisk havn og gikk til Curacao etter først å ha vært innom Trinidad. Så ble det til at vi gikk med en bensinlast til Marseille. Her fikk vi oppleve det første tyske bombeangrepet. De tyske flyene kom helt overraskende og fløy lavt innover byen. En stor troppetransport med soldater fra Nord-Afrika ble rammet og tankanlegg kom i brann. Bensinlasten vår, som vi tidligere hadde losset, kom om bord igjen i lektere. Vi var lykkelige over å komme oss av gårde. Etter et besøk i Oran og Gibraltar havnet vi omsider i Skottland. Her hadde jeg en kortere ferie og mønstret så om bord i gamle «Hestmanden» som gikk i engelsk lokalfart.

Vervet til ukjent oppdrag

Det var om bord i den gamle norske lokalbåten Harry Hansen fikk den første føling med det kommende Lofotraidet, selv om han ikke hadde den fjerneste anelse om hva som foresto.

En dag mens vi lå i Middlesborough kom en norsk marineoffiser om bord. Han hadde en lang prat med styrmannen, avdøde Gunnar Windsrygg fra Sigerfjord. Skipper om bord var min onkel Karl Jentoft som hadde sin familie i Trondheim. Dagen etter fikk fem mann om bord ordre om å dra til den norske marinebasen utenfor Edinburgh. Foruten Windsrygg og meg var det ytterligere tre vesterålinger: Kåre Lehn fra Hadsel, Hans Viktor Nilsen fra Andøy og Daniel Hals. Jeg husker ikke hjemstedet hans, men han var også vesteråling. Vi ble utstyrt med uniformer og effekter og sendt over Glasgow til Guroch. Der ble vi med en ferge satt om bord i to troppetransportskip som lå på havna. Videre kom det om bord 50 norske commandos og 800-900 engelske soldater.

En dag fikk jeg ordre om å møte for eskadrestaben som befant seg om bord i det andre store troppetransportskipet. En høyere britisk marineoffiser spurte om jeg kunne engelsk, og så la han et løst tegnet kartskisse over Svolvær med havna oppå bordet. - Er du kjent der? spurte han. Jeg besvarte forskjellige spørsmål og så dro han ned et stort kart over Svolvær på veggen, kontrollerte at mine svar var riktig og sa at det var korrekt, hvoretter jeg ble pålagt taushetsplikt. Før jeg kom meg tilbake til mitt eget skip, oppdaget jeg en annen sortlending, Peder Pedersen, som nå er rutebilsjåfør i Vesterålen Trafikklag. Litt fortumlet var jeg blitt da jeg var klar over hva som foresto og dette plutselige møtet med en hjemmefra virket også på meg.

Mot hjemlige farvann

Fra Scapa Flow gikk vi til Island. Her bunkret fartøyene og så ble kursen satt nordlig - for Lofotodden. Underveis ble mannskapene på de to troppetransportskipene kalt opp på dekk og orientert av kaptein Linge om aksjonens hensikt. 11 destroyere og noen slagskip var vår eskorte. Dessuten tror jeg et hangarskip var med. Natten til den 4. var stille og rolig og det var klart, litt kaldt vær da vi dro inn mot norskekysten. Operasjon Claymore var i emning. På vei inn Vestfjorden møtte vi en armert tysk tråler som skjøt. Et øyeblikk etter så vi et voldsomt flammeglimt. En av våre destroyere hadde senket den med et velrettet skudd.

Det var en merkverdig følelse som grep oss da vi var inne på norsk territorium igjen og vi ble mektig forbauset over at fyret på Skomvær og fyrbelysningen gjennom Lofoten var i funksjon. Det ene troppetransportskipet satte på land folk i Henningsvær og Stamsund. Vårt skip gikk til Hølla og satte oss ombord i landgangsprammer og gikk selv rundt Skrova og til Brettesnes. På veien inn til Svolvær møtte vi en tysk lastedamper på ca. 3 000 tonn. Den var for utgående og ble like etter senket av et av de britiske marinefartøyene. Vi selv kom inn på bestemt klokkeslett til Svolvær.

Svolvær erobres

I alt vil jeg anslå tallet landgangstropper i Svolvær til mellom 300 og 500 mann. Det var en britisk offiser som ledet oss i landgangsprammene. Ordren lød på at vi skulle senke tyske fartøyer, sprenge anlegg av betydning for tyskerne, besette post og telegraf, ta flest mulig tyske krigsfanger, arrestere NS folk og få med flest mulige frivillige til England. Vi kom til en sovende by. Det var tidlig på morgenen og overraskelses- momentet ble utnyttet til det ytterste. På Hotell Lofoten ble mange tyskere tatt til fange. Den tyske havnekapteinen prøvde å rømme til fjells og brukte et hvitt laken som «forsvinningsdrakt». Det hjalp ham lite. Han ble hurtig tatt. Tyske skip ble senket og tankanlegg sprengt i luften. Hele byen våknet til liv og begeistringen kjente ingen grenser.

Folk samlet seg i pratende og smilende grupper på gatene. Landgangsprammen jeg var om bord i, gikk over til «Silda» hvor det lå et tysk lastefartøy. Mannskapet satt passivt på dekk. En engelsk offiser og jeg dro inn i hver vår gang midtskips. Vel inne i gangen møtte jeg den tyske annenstyrmann som nektet å stoppe på mitt anrop. Han sprang hurtig for å nå lugaren sin, hvor han hadde våpen liggende. Jeg slengte avgårde et skudd med tønnerevolveren min. Skuddet rikosjerte voldsomt mot jernplatene i gangveggen til stor forskrekkelse, både for meg og tyskeren. Det øvrige mannskapet ga seg over uten videre og ble tatt som krigsfanger, mens fartøyet ble senket. Tankanlegget på «Silda» ble sprengt i luften. Vi opprettet en samlesentral på Kjølelageret og krigsfanger og arresterte ble ført dit.

Så gikk jeg meg en tur på byen. Stemningen var nå iferd med å kulminere. Til å begynne med hadde befolkningen trodd at vi var kommet for å bli og det var ikke noe hyggelig å fortelle sannheten. Men vi kom ikke utenom. Vi fikk gjort det klart for innbyggerne at det hele bare var en prøve. Nede på kaien igjen møtte jeg en fetter av meg, Tor Arentzen, sønn av kjøpmann Arent Arentzen. Vi hadde passert hverandre da vi ble klar over hvem den annen var og snudde oss samtidig og jeg må innrømme at vi var like paff begge to.

I mellomtiden skjedde imidlertid litt av hvert. I Osanpollen ble et tysk lasteskip senket av en av de britiske destroyerne. De få nazistene ble arrestert, bl.a. NS politimesteren i byen. I alt ble det under raidet senket 18 000 tonn fiendtlig tonnasje. 210 tyskere ble tatt med som krigsfanger. Dessuten meldte det seg 300 frivillige fra de 4 stedene som ble raidet den dagen. Mange av disse var folk som deltok i Lofotfisket og det ble således også med mange fra andre distrikter. Vesterålingene var blant annet sterkt representert i den store skaren frivillige som ble med over til England. Ved 14-tiden anså vi aksjonen for avsluttet og satte kursen tilbake til Scapa Flow, som vi nådde velberget neste dag. På turen over ble raidet livlig kommentert og jeg hørte blant annet at det skulle ha vært noen som like før avreisen sendte et telegram med melding til Hitler om at vi nå hadde vært i Svolvær, hvilket nazikoryfeene på forhånd hadde benektet at de allierte kunne makte. Om dette er sant eller ikke vet jeg ikke. Sannsynligvis var det bare en vits, men det ga jo i alle fall et godt bilde av stemningen etter aksjonen.

Jeg er glad for at jeg fikk være med på Svolværraidet. Vi som deltok hadde alle etterpå følelsen at vi hadde gjort en innsats og det var hyggelig å se med hvilken glede våre landsmenn tok imot oss - sier Harry Hansen.

For ham ble det det eneste raidet under krigen. Etter å ha vendt tilbake til England ble han beordret til tjeneste om bord i en ubåtjager i Irskesjøen og senere på minesveiping i Kanalen. Våren 1942 ble han syk. Han gjennomgikk en meget alvorlig operasjon og da han i 1944 hadde overvunnet sykdommen

ble han overflyttet til den norske marineintendaturen i London. Her tjenestegjorde han til sommeren 1945.

«Begeistringens rus kjente ingen grenser». Harry Hansen flankert av lykkelige norske jenter mens Svolvær for noen timer var befridd. NRK har vist filmen som blei tatt opp under raidet. Gunnar Grindstein har fotografert direkte fra TV-skjermen!

(Historisk Årbok for Sortland)