Hassa Horn

Hans Thomas Horn, “Hassa” Horn, født 2. oktober 1873, fødested Christiania, død 21. april 1968, dødssted Oslo. Ingeniør, idrettsorganisator og næringslivsleder. Foreldre: Borgermester Hassa Horn (1837–1921) og Alette Gram (1844–1933). Gift 1) 1905 med Helga Birch-Reichenwald (11.2.1882–23.3.1909), datter av Peter Birch-Reichenwald (1843–98; se NBL1, bd. 1) og Alette Marie Christensen (1849–1926); 2) 1910 med Sigrid Steen (6.7.1883–23.2.1956), datter av grosserer Johan Daniel Steen (1856–1934) og Marie Eveline Gulbranson (1861–1942).

Hans Thomas Horn spilte en sentral rolle under utbyggingen av kommunikasjoner og elektrisitetsforsyning i Norge på begynnelsen av 1900-tallet. Som president i Norges Industriforbund gikk han under den annen verdenskrig inn for en samarbeidslinje med okkupasjonsmakten.

Horn ble uteksaminert som bygningsingeniør fra Kristiania tekniske skole 1893 og studerte 1895–97 ved den tekniske høyskolen i Dresden. Deretter var han ansatt ved Statens veivesen i Nordland til 1901, da han gikk over til Veidirektoratets ingeniørkontor. 1903 fikk han permisjon for å utarbeide en vei- og telefonplan for Færøyene. 1905–18 var han sjef for Veidirektoratets ekspedisjonskontor. Han studerte motorvognlovgivningen i Danmark, Tyskland og Sveits og utarbeidet et forslag til tilsvarende lov her hjemme.

1918–21 var Horn byggeleder for Electric Furnace Prod. Co. i Sauda, og 1921 ble han generaldirektør for Kristiania Gas- og Elektricitetsverker. Under hans ledelse ble Kristiania en av de ledende byer i landet når det gjaldt elektrisitetens utbredelse, også målt i forbruk per innbygger. Dette førte til økt kraftbehov, og Horn gikk inn for at Oslo kommune skulle kjøpe Kykkelsrud-anlegget fra Hafslund. Han fikk støtte av Arbeiderpartiet, men møtte motstand fra sine egne partifeller i Høyre. Kjøpet ble vedtatt i bystyret 1929 ved hjelp av ordførerens dobbeltstemme, men ble ikke approbert av regjeringen, og Horn gikk fra sin stilling i protest.

1929–43 var Horn generaldirektør for A/S Norsk Zinkkompani. Han var dessuten styremedlem i A/S Tyssefaldene, Bremanger Kraftselskap og Rujernsverk og i Steen & Strøm.

Horn utmerket seg tidlig i idrett, spesielt i hopp. 1908–18 var han sekretær i Den norske Turistforening og redaktør av foreningens årbok. Han var formann i Foreningen til Ski-Idrettens Fremme 1908–12 og president i Norges Skiforbund 1914–18 samt formann i Norges Lawn-Tennisforbund. Horn tilhørte gruppen som ønsket en mer konkurranseorientert og internasjonal idrett. Misnøyen med de norske OL-forberedelsene 1900, 1906 og 1908 førte til at det 1910 ble dannet en ny idrettsorganisasjon, Norges Riksforbund for Idræt, der Horn etter hvert ble formann; han var dessuten leder av Den internationale Ski-association 1914–24.

1913 ble Horn valgt som varamann til Stortinget for Høyre, og han satt i kommunestyret i Kristiania 1916–18. 1912 ble han visepresident i Den norske Ingeniørforening og var president i foreningen 1915–19. Han var også en av stifterne av veiingeniørenes avdeling i Den norske Ingeniørforening og faglig medarbeider i flere tidsskrifter og andre publikasjoner.

Horn ble innvalgt i hovedstyret i Norges Industriforbund 1934 og var forbundets president 1939–42. Høsten 1940 utferdiget han en lojalitetserklæring overfor “statsråd” Hagelin. Våren 1941 forberedte 43 norske organisasjoner et felles protestskriv mot nazifiseringen av det norske samfunnet. Industriforbundets ledelse med Horn og administrende direktør Lorentz Vogt i spissen ville ikke undertegne skrivet før spørsmålet ble behandlet i Industriforbundets arbeidsutvalg. Der stemte Horn sammen med flertallet mot å tiltre protestskrivet.

Etter frigjøringen avdekket et internt utvalg i Industriforbundet at Horn, som medlem av Holmenkolbanens representantskap, hadde stemt for å gi bidrag til NS Hjelpeorganisasjon. Dette førte til at han trakk seg fra alle verv i Industriforbundet. Jan Didriksen konkluderer likevel: “Selv om Horn og Vogts innflytelse var stor, må det konstateres at opposisjonen mot den samarbeidslinje forbundet fulgte, var meget beskjeden.”

Horn var ridder av den svenske Nordstjärneorden og innehaver av Holmenkollmedaljen, Den norske Turistforenings hederstegn i gull og Sveriges olympiske medalje.

Kilder og litteratur

   * Biografi i Lindstøl, bd. 1, 1914

* G. Brochmann: biografi i NBL1, bd. 6, 1934
* HEH 1938
* Norske Skiløpere. Østlandet Sør, 1956
* B. Bassøe: Ingeniørmatrikkelen, 1961
* K. Hald: Norges Industriforbund 1919–69, 1969
* J. Didriksen: Industrien under hakekorset, 1987
* F. E. Johannessen: I støtet. Oslo Energi gjennom 100 år 1892–1992, 1992

Kilder og litteratur

Norsk biografisk leksikon er et selvstendig verk og blir ikke oppdatert. Feil kan varsles til redaksjonen@nettleksikon.no.

Ingeniør, idrettsorganisator og næringslivsleder. Foreldre: Borgermester Hassa Horn (1837–1921) og Alette Gram (1844–1933). Gift 1) 1905 med Helga Birch-Reichenwald (11.2.1882–23.3.1909), datter av Peter Birch-Reichenwald (1843–98; se NBL1, bd. 1) og Alette Marie Christensen (1849–1926); 2) 1910 med Sigrid Steen (6.7.1883–23.2.1956), datter av grosserer Johan Daniel Steen (1856–1934) og Marie Eveline Gulbranson (1861–1942).

Hans Thomas Horn spilte en sentral rolle under utbyggingen av kommunikasjoner og elektrisitetsforsyning i Norge på begynnelsen av 1900-tallet. Som president i Norges Industriforbund gikk han under den annen verdenskrig inn for en samarbeidslinje med okkupasjonsmakten.

Horn ble uteksaminert som bygningsingeniør fra Kristiania tekniske skole 1893 og studerte 1895–97 ved den tekniske høyskolen i Dresden. Deretter var han ansatt ved Statens veivesen i Nordland til 1901, da han gikk over til Veidirektoratets ingeniørkontor. 1903 fikk han permisjon for å utarbeide en vei- og telefonplan for Færøyene. 1905–18 var han sjef for Veidirektoratets ekspedisjonskontor. Han studerte motorvognlovgivningen i Danmark, Tyskland og Sveits og utarbeidet et forslag til tilsvarende lov her hjemme.

1918–21 var Horn byggeleder for Electric Furnace Prod. Co. i Sauda, og 1921 ble han generaldirektør for Kristiania Gas- og Elektricitetsverker. Under hans ledelse ble Kristiania en av de ledende byer i landet når det gjaldt elektrisitetens utbredelse, også målt i forbruk per innbygger. Dette førte til økt kraftbehov, og Horn gikk inn for at Oslo kommune skulle kjøpe Kykkelsrud-anlegget fra Hafslund. Han fikk støtte av Arbeiderpartiet, men møtte motstand fra sine egne partifeller i Høyre. Kjøpet ble vedtatt i bystyret 1929 ved hjelp av ordførerens dobbeltstemme, men ble ikke approbert av regjeringen, og Horn gikk fra sin stilling i protest.

1929–43 var Horn generaldirektør for A/S Norsk Zinkkompani. Han var dessuten styremedlem i A/S Tyssefaldene, Bremanger Kraftselskap og Rujernsverk og i Steen & Strøm.

Horn utmerket seg tidlig i idrett, spesielt i hopp. 1908–18 var han sekretær i Den norske Turistforening og redaktør av foreningens årbok. Han var formann i Foreningen til Ski-Idrettens Fremme 1908–12 og president i Norges Skiforbund 1914–18 samt formann i Norges Lawn-Tennisforbund. Horn tilhørte gruppen som ønsket en mer konkurranseorientert og internasjonal idrett. Misnøyen med de norske OL-forberedelsene 1900, 1906 og 1908 førte til at det 1910 ble dannet en ny idrettsorganisasjon, Norges Riksforbund for Idræt, der Horn etter hvert ble formann; han var dessuten leder av Den internationale Ski-association 1914–24.

1913 ble Horn valgt som varamann til Stortinget for Høyre, og han satt i kommunestyret i Kristiania 1916–18. 1912 ble han visepresident i Den norske Ingeniørforening og var president i foreningen 1915–19. Han var også en av stifterne av veiingeniørenes avdeling i Den norske Ingeniørforening og faglig medarbeider i flere tidsskrifter og andre publikasjoner.

Horn ble innvalgt i hovedstyret i Norges Industriforbund 1934 og var forbundets president 1939–42. Høsten 1940 utferdiget han en lojalitetserklæring overfor “statsråd” Hagelin. Våren 1941 forberedte 43 norske organisasjoner et felles protestskriv mot nazifiseringen av det norske samfunnet. Industriforbundets ledelse med Horn og administrende direktør Lorentz Vogt i spissen ville ikke undertegne skrivet før spørsmålet ble behandlet i Industriforbundets arbeidsutvalg. Der stemte Horn sammen med flertallet mot å tiltre protestskrivet.

Etter frigjøringen avdekket et internt utvalg i Industriforbundet at Horn, som medlem av Holmenkolbanens representantskap, hadde stemt for å gi bidrag til NS Hjelpeorganisasjon. Dette førte til at han trakk seg fra alle verv i Industriforbundet. Jan Didriksen konkluderer likevel: “Selv om Horn og Vogts innflytelse var stor, må det konstateres at opposisjonen mot den samarbeidslinje forbundet fulgte, var meget beskjeden.”

Horn var ridder av den svenske Nordstjärneorden og innehaver av Holmenkollmedaljen, Den norske Turistforenings hederstegn i gull og Sveriges olympiske medalje.

Kilder og litteratur

•Biografi i Lindstøl, bd. 1, 1914

•G. Brochmann: biografi i NBL1, bd. 6, 1934

•HEH 1938

•Norske Skiløpere. Østlandet Sør, 1956

•B. Bassøe: Ingeniørmatrikkelen, 1961

•K. Hald: Norges Industriforbund 1919–69, 1969

•J. Didriksen: Industrien under hakekorset, 1987

•F. E. Johannessen: I støtet. Oslo Energi gjennom 100 år 1892–1992, 1992