Henrik Pettersen Strengereid

Henrik var ute for en kapring på en sjøreise.

Den unge Henrik Pettersen, 25 år gammel, sitter i stuen i sitt barndomshjem på Strengereid i huset til sin far Petter Olsen. Huset står der fremdeles i dag i sin opprinnelige form, nyrestaurert og fint. Det er på forsommeren 1747 kreierten "St. Anna" på 18 kommerslester ligger seilklar på Strengereidfjorden. Den eies av Petter Olsen og noen medeiere. Henrik er skipper på skuta, det har han allerede vært i to år. Kreierten er befraktet av et fransk selskap. Henrik skulle late trelast i Drammen, skåren og noe rundtømmer, og føre det til St. Valery, en liten by på vestkysten av Frankrike. men denne lasten kom aldri frem til bestemmelsestedet. Takket være Henriks nøyaktige opptegnelser vet vi hva som hendte på denne reisen. Det var styrmann, tømmermann og båtsmann,t o matroser og en jungmann. I Narestø kom losen ombord, så var de innom Ågsund og fikk fersk fisk, så tok de ombord los fra Rødstangen til Drammen. I Drammen skulle de foruten å innta lasten også proviantere en del. Henrik nevner i sitt regnskap bl.a. en vog stokkfisk, en fjerding sild, 4 lispund sideflesk, to åtting smør, to skjepper erter, en skjeppe salt, og noe fersk fisk,16 potter brendeviin, 3 tønner øl. Hvor store disse tønnene var, er ikke godt å vite. Det var jo mange forskjellige størrelser den gang, men en skal huske på at kaffe ikke var i bruk i Norge da, og noe måtte jo sjøfolka ha å drikke til maten. Og øl er jo en gammel nasjonal drikk. Han måtte også ha utstyr til skuta; 4 jomfrubeslag, 3 skinner og foringer av kabyssen og en del tauverk. Så står det: For at stryge opp kompasser, hva nå det betyr. Lasten ble assurert for 500 rigsdaler. Premien for assuransen var 14 riksdaler og 3 ort. Alle utgiftene under reisen fra Strengereid til og i Drammen beløp seg til 41 rigsdaler og 15 skilling. De ble så for regnskapets videreføring omgjort til engelske penger:8 £ sterling 4 skilling og 7 pence. Så ble kursen satt for Frankrike. Henrik skriver så: Da vi kom inn i den engelske kanal, ble vi praiet av en engelsk kaprer og ført inn til Dover. Det var den gang krig mellom England og Frankrike og engelskmennene var jo eksperter i kapring. De ble satt under krone, altså den engelske stat, "for at conservere fartøyet" Det ble en vidløftig prosess som foregikk i London. Henrik henvendte seg til en mann der som han kaller for Hans Buch. Han kausjonerte for ham under prosessen, for han måtte ha juridisk hjelp, men den unge Henrik gav seg ikke så lett. Det ble flere reiser mellom Dover og London. Han nevner to personer som han måtte betale for hjelp under saken. Men dommen ble at lasten ble dømt "prise", men skuta ble omsider frigitt. Henrik fikk i alle fall utbetalt frakten for reisen til England. Han klarte også å få noe avanse på 300 bord og 30 stk. 20 fodsstokker, men under den lange ventetiden mens saken pågikk, måtte Henrik og hans mannskap leve der og det kostet adskillig. Etter den listen som er oppgitt og ført i minste detalj, så levde de godt, ja, etter den tids levemåte ekstra godt. Der er nevnt kjøtt, fisk av forskjellige slag, grønnsaker m.m. Poteter er ikke nevnt, så det var ikke i bruk av nordmenn. Rikelig med brød og smør og ost og øl, og etter vektene å dømme som er oppgitt, måtte det være mer enn nok til dette mannskapet. Det var også mange andre utgifter under i oppholdet i England, bl.a. noe reparasjon på skuta og en mester til å besiktige den, han tok 5£ for jobben. Henrik skriver også hva hyra var for de forskjellige personer, men dette er litt uklart om det var for turen eller for måneden, hyra er regnet i engelske penger. Henriks skipperhyre 6 £, styrmanns hyre 4£ , tømmermanns hyre 2 £ og 10 skilling,båtsmanns hyre det samme. De to matrosenes hyre 2£ hver, jungmanns 10 skilling. Etter alle disse utgiftene både i Norge og England med fratrekk for de inntektene som før er nevnt,så viste det seg, når regnskapet er gjort opp på Strengereid, at det var et underskudd på 248 rigsdaler, et tap som eierne av skuta måtte ta, altså en fullstendig bomtur. Nå kan det nok være at det var noe proviant og litt av hvert annet som rederne kunne dele. Men det var nok glede blandt sjøfolka etter en slik affære da de ankra opp på Strengereidfjorden med St. Anna om høsten 1747. Men for Henrik var det et sår i gleden også, hans far var død i denne tiden, han hadde nok ikke fått greie på det før han kom hjem.