Hun var født åtte dager etter Mikaelidag/Mikkelsmesse, som holdes 29. september til minne om erkeengelen Mikael.

Hun var fra Mørkhult, Folbergseie i Nes på Romerike.

Sønnen Kristian Adolf som fødtes 1856, ble født før Ole var gift med Inga Andrea. Kristian var altså et uekte barn.

Info fra Rolf Stolts håndtegnede slektstre.

Budeie er en tradisjonell yrkesbetegnelse for en kvinne som har ansvaret for fjøsstellet på en gård eller på en seter.

Budeia på gården var som regel bondekona sjøl, men det kunne også være et annet kvinnelig familiemedlem eller en tjenestejente. Familiesituasjonen og gårdens størrelse var avgjørende.

Inntil 1800-tallet var fjøsstell et rent kvinneyrke i Norge, og de fleste steder var dette situasjonen på begynnelsen av 1900-tallet, da fjøsstellet ble mannsarbeid samtidig som levering av melk til meieri ble en viktig del av produksjonen på gården.

Budeias arbeid besto i å fore og stelle storfe og småfe. Hun melket og foredlet melkeproduktene i tiden før meieridrift. Melken måtte foredles til ost og smør for å kunne oppbevares og for å kunne transporteres over store avstander. Ei seterbudeie hadde ansvaret alene for husdyr og melkeproduksjon.

I store deler av det indre Østlandet var det vanlig at budeia hadde soveplass i fjøset. Eilert Sundt skriver mye om dette i avhandlingen Sædeligheds-Tilstanden i Norge, og han startet en kampanje for å få slutt på denne skikken.

Budeias mannlige motstykke oppstod fra begynnelsen fra 1815 og fremover i form av sveiseren.

En god budeie måtte også kunne lokke. Hennes spesielle lokkesang skulle samle husdyra. Lokkesangen til budeiene har vært til inspirasjon for mange norske kunstnere. Edvard Grieg lærte norsk folkemusikk å kjenne av budeiene han traff under vandring i fjellheimen. Gjendine Slålien var en av landets best kjente budeier; hun traff flere ganger Edvard Grieg, og flere av hans verk er inspirert av Gjendines sang.

Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Budeie

"TO OM BUDET" Prøve på Nesbudialekt AV LÆRER TORBJØRN ØSTERUD Det er mårastilt og nattekalt omkring husa i Mørkhølte. En tynn blå røik stiger op tur pipa og fortæl at'n Ola ælt er oppe og har fått kaffikjæl'n over. Over åsen i øst varsler ei litar lysstrime at dagen høner på å bryte fram. Om ei stønd står'n Ola på trammen med børsa over aksla. Han kaster et raskt blikk mot øst; så smiler'n telfrets. Jo, idag er'n tidsnok ute og skar væra på Rundmyra i god tid før århanan begynner å spelle. Han får kvartrullen op tur veste-lomma, tar sæ et realt skrå og slør inn på stigen mot skauen. Kom-min op på åsryggen, blir'n med ett ståendes dørgende stille. Hans erfarne aue har vørti var far etter folk, som nyss har gått der. «Ptøi», — han sputter bront mellom framtendene — <der har den Arstu-slæven vøri før'n idag au, men bare vent — — —!» Han tar bein-vegen og småflyger inn mellom grennene; det kråsar i skaran under beina på'n; av og tell trår'n neri no vasshøl og blir blaut på beina; men nå ensar'n ingen ting; han skar væra Tyst denna gongen. Han skar vise Arstutavan håkke det er som er kjent i skauen. Des meir han tenker på Arstugutten, des sintere blir'n; svetten siler nedover panna på'n, skretta blir lengre og lengre, raskere og raskere. Etter en stiv times mars er'n kommin ner i dalsøkken som fører like fram tel Rundmyra. Da stanser'n og lyer — nei, ingen ting å høre; han har vønni. Snart sitter'n ihopkrøpin inni barhytta med børsa mellom neva og venter. Han har så liddeli' god løst på en røik, men det får væra. Arhanan kan væra der hå tid det er. Borti åskanten sitter ei århøne og garper; men ennå har det itte vøri no å sett tel hanan. Men hør der — — —! eTscho — sch — sch —.» Ola retter sæ op og stikker børsa ut gjennom grånkvista; så svarer'n: uTscho — sch —sch —»; lyden er itte før dødd bort, før en diger rusk ta en orre slør sæ ner på myra, itte over hundre skrett unda'n, men det er for langt høll; han får prøve å blås'n nærmere: «Tscho — sch — sch»; han kan se hanan rekker hærs, og blåser igjen: «Tscho — sch — sch» — —Da letter hanan på venga, gjør en runde omkring hytta og skar nettop tel å slø sæ ner like ved hytta, men så bråsnur'n, slør noen raske slag med venga og forsvinner innover mot åsen. Ola kan itte straks begripe hå det gikk ta'n, men så får'n høre det tåsar borti myrkanten, og tel slutt får'n se en unggutt komma slengendes over myra, bortover mot hytta. Det er Arstugutten. Da blir'n Ola så eitrande sint at'n brenner av begge skøtta rett for nasan på gutten, tar i en dyr ed og går med hissige skrett over myra mot åsen. Itte lengi etter sprakar en fresk tyrivarme omkring en diger stein. Svart røik stiger op mellom tretoppa. Ola sitter bøgd over varmen med neva under hukua og venter på solspellet. Av og tell gløtter'n op på sola, som kommer høgere og høgere på himmal'n. Ennå er'e itno å høre. Snodig au! Så fint vær som det er! Han skar nettop tel å heva meir ved på varmen, da kvekkar'n ti: Frå en høg furutopp øvst oppå åsen buldrer det ner imot'n. Han høgger tak i børsa og legger i veg. I fysten bryr'n sæ itno om å væra for-siktig; men ettersom'n kommer lenger innpå, tar'n åt å flyge bare hår gong orren speller. Ofte må'n gj øra omveger for å undgå hard skara eller åpne plasser; men snart er'n itte meir enn en søtti skrett ifrå'n. Han måler avstand' med aua; men syns høllet er for drugt. Itte meir enn en tjue skrett lenger framme ligger en stor stein. Var'n kar om å komma bakom den, sku'n væra berja. Han legger sæ ner og kryper på ælle fire bortover, hår gong hanan speller. Tel slutt er'n heilt framme og reiser sæ op. Hanan spennes, børsepipa stikkes for-siktig fram bakom stein; han skar nettop tel å dra av. Da smeller det frå den andre kanten. Orren flakser på skrå ner mot jorda, slør noen slag med venga og blir liggendes. Søren au! Ola gjømmer sæ bakom en stein; en lang skranglete fyr kommer flygendes tur skauen, tar århanan i den eine nevan og høller'n triumferendes op i lufta. Så slengar'n børsa over aksla og forsvinner mellom grånlegga. Det er Arstugutten.

Kilde: Nes Romerike, en liten bygdebok 1931 https://www.nb.no/items/caf1ffe2ab195434b2ffa7016e5bd133?page=201&s...

Navnvarianter i dokumenter: Inge / Inga Andrea Ingebretsdatter / Engebretsdatter Mørkhultet / Mørkholtet

Hun var født åtte dager etter Mikaelidag/Mikkelsmesse, som holdes 29. september til minne om erkeengelen Mikael.

Hun var født enten 3. eller 7. oktober 1829.

Hun ble født på Østergårdseie, som er sætra til garden Østergården (det ligger en Østergård på Finnholt, som er nabodalføre til Rakeie).

Hun ble døpt og konfirmert i Nes kirkeruiner før kirkebrannen i 1854.

Hun vokste opp på Mangelskoven skolekrets, der læreren var den dårligste skolerte i Nes bygda, etter fungerende sogneprest Rolf Andreas Olsen vurdering i 1838.

Sønnen Kristian Klevenbergs herkomst

Kristian Adolf Olsen Klevenberg herstammer fra noen av de største gårdene i Nes og Sør-Odal, i rette linjer: Frøyhov gård, Nes prestegard / Disen gård, Grinder gård, Kjølstad gård, Hovin gård på Oppakermoen, Hovin gård på Vormsund, Frydenlund gård, Valstad gård, Brustad gård, Arnestad gård, Vøyen gård, Nordby gård, Dystland gård, Skårer gård, Rakkestad gård, Skarning gård, Strøm gård, Berg gård, Yn gård, Henni gård, Runni gård, Øvre Skøyen gård, Klodsbodding gård, Auli gård

Kristians mor Inge Andrea Ingebrigtsdatter Mørkholtet var 26 år gammel tjenestepike på Kjølstadeie, hos Hans Kjølstadeie og Kari Kjølstadeie.

Deres sønn Ole Martin Hansen Kjølstadeie var 16 år i 1855, og han var da kjæreste med gårdens tjenestejente Inge, og de fikk en sønn sammen: Kristian Adolf Olsen Klevenberg

Inge oppfostret Kristian som alenemor, hos sine foreldre Ingebrigt / Engebret Christensen og Mari Hansdatter - på Trangsrud. Det var en beskyttet oppvekst på Baronskogen.

Baronskogen

Baronskogen er 47000 mål stort skogområde på Rakeie, Skauen i Nes og Sør-Odal kommuner. Dagens eiere er i hovedsak Andvord-familien og investor Christen Sveaas, som også eier Kistefoss museum med The Twist-bygget

AndvordGruppen AS er idag organisert som et konsern med 3 ulike forretningsområder Eiendomsforvaltning- og utvikling i Andvord Eiendom AS, industriell investeringsvirksomhet i Andvord Invest AS og finansiell investeringsvirksomhet i Andvord AS

Nyere eierhistorikk I 1762 kjøpte major, senere oberst Christian Heyerdahl (1723 - 1802) Colonel Christian Halvorssøn Heyerdahl halve Runni gård i Nes med tilhørende skog. Gården omfattet plassene Bjørknes, Rakeie og Mageli. Året etter fikk han skjøte på den andre halvdelen av Runni gård. I 1787 solgte han 8/11 av gården, men beholdt skogen.

Christian Heyerdahl kjøpte resten av Runni gård i 1787 og samlet den til 1 bruk og med betydelige skogarealer. Han var i mannslinje av Haneborgslekt i Aurskog. Han eide store jord- og skogeiendommer i Høland og var denne bygdas desidert rikeste mann. Han eide blant annet stor-gårdene Fosser i Høland og Eidsverket på Bjørkelangen. Kort etter oppkjøpet i 1787 soigte Heyerdahl selve jordeiendommen, men beholdt mye av den store Runniskogen rundt Rakeie, Bjørknes og Netmangen. Sønnen, sorenskriver Halvor Heyerdahl (1748-1819) i Gudbrandsdalen, Halvor Christiansen Heyerdahl overtok skogeiendommen. Han solgte den senere. Etter at den da hadde vært ute av slekten noen år, kjøpte han den tilbake i 1811.

5.november 1820 fikk baron Christian Fredrik Wedel Jarlsberg Christian Frederik Wedel-Jarlsberg skjøte på Runni Skog, inkludert flere andre eiendommer, som samlet heretter ble kalt Baronskogen. Området ligger geografisk plassert nordøst i Nes Kommune i Akershus med grense til Hedmark.

19.januar 1900 kjøpte A/S Stangeskovene halvparten av skogen, som de til dags dato eier og leier ut til bl.a jaktterreng.

Eksklusiv småviltjakt på Baronskogen - småviltjakt på 13.300 dekar, Nes i Akershus. Stangeskovene AS tilbyr eksklusiv småviltjakt på Baronskogen for inntil 5 våpen per periode. Et 13.300 dekar stort terreng i Nes, Akershus. Mulig å leie med hytte med strøm og jakt fra verandaen.

Vi selger småviltkort for Rakeie (31.000 da). Området er preget av et aktivt skogbruk, men med vern av de viktigste skogsfuglbiotopene. Her finner du granforyngelser med orrfugl og jerpe og gammeltiuren beiter på hogstflater og gammelskog. Om våren spilles det i blandingsskog og på myrene. Du kan velge å jakte veinært, eller du kan gå deg lenger inn på de bommede skogsbilveiene hvor risikoen for å treffe på andre jegere er mindre.

Rakeie gravplass ble anlagt i 1887, og brukt til 1927. Godseier Niels Anker Stang og en slektning eide da Baronskogen. I dag er Rakeie gravplass fredet, og blir vedlikeholdt på dugnad hver sommer (første fredag i juli). Grunnen til Rakeie gravplass ble opprettet var at jordfestelsen ble foretatt så lang tid etter begravelsen på grunn av uframkommelig kirkevei, slik at inntrykket av minnehøytiden ble borte. I 1903 fikk befolkningen reist sitt eget kapell like i nærheten: Mangen kapell, som idag brukes til kirkelige handlinger. Rakeie gravplass var benyttet av dem som bodde i Baronskogen og andre skoger som tilhørte Anker H. Stang – senere A/S Stangeskovene. 25 bosteder i området rundt (Aurskog, Nes og Sør-Odal) brukte gravplassen: Gran, Buhol, Tangen, Myrvold, Brattlia, Netmangen, Grueseter, Brateseter, Gransbråten, Skøyenseter, Skillinghaug, Øvre Takholtlia, Nedre Takholtlia, Rakeie, Pålerud, Buneset, Søndre Rakeie, Midtre Rakeie, Nordre Rakeie, Søndre Bjørknes, Nordre Bjørknes, Søndre Haukelia, Nordre Haukelia, Øvre Haakelien, og Nedre Haakelien. Den første som ble gravlagt der var Gunhild Bjørknes i 1887, den siste var Andreas Sørensen Buhol i 1927.

Kilder:

• Raumnes historielag

• Stangeskovene AS

• Småviltjaktkort

• Rakeie gravplass

Inge og Ole Hansen Kjølstadeie var ikke gift - Inge ble gravid utenom ekteskapet med Kristian Klevenberg.

Hun ble trolig gift i Udnes kirke i Nes kommune, som var bygdas eneste kirke mellom 1854-1864.

- da nye Nes kirke på Vormsund i Nes kommune i Viken fylke Norge, først stod ferdigbygget i 1864: da var hun allerede 34 år gammel, og over den vanlige giftermålsalderen på ca 23-25 år.

Hun var fra Mørkhult, Folbergseie i Nes på Romerike. På Rakeievegen i Skauen i Nes kommune i Viken fylke Norge. Se lokalkart under bilder.

Folketellingen i 1865.

Sønnen Kristian Adolf som fødtes 1856, ble født før Ole var gift med Inga Andrea. Kristian var altså et uekte barn.

Info fra Rolf Stolts håndtegnede slektstre.

Budeie er en tradisjonell yrkesbetegnelse for en kvinne som har ansvaret for fjøsstellet på en gård eller på en seter.

Budeia på gården var som regel bondekona sjøl, men det kunne også være et annet kvinnelig familiemedlem eller en tjenestejente. Familiesituasjonen og gårdens størrelse var avgjørende.

Inntil 1800-tallet var fjøsstell et rent kvinneyrke i Norge, og de fleste steder var dette situasjonen på begynnelsen av 1900-tallet, da fjøsstellet ble mannsarbeid samtidig som levering av melk til meieri ble en viktig del av produksjonen på gården.

Budeias arbeid besto i å fore og stelle storfe og småfe. Hun melket og foredlet melkeproduktene i tiden før meieridrift. Melken måtte foredles til ost og smør for å kunne oppbevares og for å kunne transporteres over store avstander. Ei seterbudeie hadde ansvaret alene for husdyr og melkeproduksjon.

I store deler av det indre Østlandet var det vanlig at budeia hadde soveplass i fjøset. Eilert Sundt skriver mye om dette i avhandlingen Sædeligheds-Tilstanden i Norge, og han startet en kampanje for å få slutt på denne skikken.

Budeias mannlige motstykke oppstod fra begynnelsen fra 1815 og fremover i form av sveiseren.

En god budeie måtte også kunne lokke. Hennes spesielle lokkesang skulle samle husdyra. Lokkesangen til budeiene har vært til inspirasjon for mange norske kunstnere. Edvard Grieg lærte norsk folkemusikk å kjenne av budeiene han traff under vandring i fjellheimen. Gjendine Slålien var en av landets best kjente budeier; hun traff flere ganger Edvard Grieg, og flere av hans verk er inspirert av Gjendines sang.

Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Budeie

TO OM BUDET

Prøve på Nesbudialekt AV LÆRER TORBJØRN ØSTERUD

Det er mårastilt og nattekalt omkring husa i Mørkhølte. En tynn blå røik stiger op tur pipa og fortæl at'n Ola ælt er oppe og har fått kaffikjæl'n over. Over åsen i øst varsler ei litar lysstrime at dagen høner på å bryte fram. Om ei stønd står'n Ola på trammen med børsa over aksla. Han kaster et raskt blikk mot øst; så smiler'n telfrets. Jo, idag er'n tidsnok ute og skar væra på Rundmyra i god tid før århanan begynner å spelle. Han får kvartrullen op tur veste-lomma, tar sæ et realt skrå og slør inn på stigen mot skauen. Kom-min op på åsryggen, blir'n med ett ståendes dørgende stille. Hans erfarne aue har vørti var far etter folk, som nyss har gått der. «Ptøi», — han sputter bront mellom framtendene — <der har den Arstu-slæven vøri før'n idag au, men bare vent — — —!» Han tar bein-vegen og småflyger inn mellom grennene; det kråsar i skaran under beina på'n; av og tell trår'n neri no vasshøl og blir blaut på beina; men nå ensar'n ingen ting; han skar væra Tyst denna gongen. Han skar vise Arstutavan håkke det er som er kjent i skauen. Des meir han tenker på Arstugutten, des sintere blir'n; svetten siler nedover panna på'n, skretta blir lengre og lengre, raskere og raskere. Etter en stiv times mars er'n kommin ner i dalsøkken som fører like fram tel Rundmyra. Da stanser'n og lyer — nei, ingen ting å høre; han har vønni. Snart sitter'n ihopkrøpin inni barhytta med børsa mellom neva og venter. Han har så liddeli' god løst på en røik, men det får væra. Arhanan kan væra der hå tid det er. Borti åskanten sitter ei århøne og garper; men ennå har det itte vøri no å sett tel hanan. Men hør der — — —! eTscho — sch — sch —.» Ola retter sæ op og stikker børsa ut gjennom grånkvista; så svarer'n: uTscho — sch —sch —»; lyden er itte før dødd bort, før en diger rusk ta en orre slør sæ ner på myra, itte over hundre skrett unda'n, men det er for langt høll; han får prøve å blås'n nærmere: «Tscho — sch — sch»; han kan se hanan rekker hærs, og blåser igjen: «Tscho — sch — sch» — —Da letter hanan på venga, gjør en runde omkring hytta og skar nettop tel å slø sæ ner like ved hytta, men så bråsnur'n, slør noen raske slag med venga og forsvinner innover mot åsen. Ola kan itte straks begripe hå det gikk ta'n, men så får'n høre det tåsar borti myrkanten, og tel slutt får'n se en unggutt komma slengendes over myra, bortover mot hytta. Det er Arstugutten. Da blir'n Ola så eitrande sint at'n brenner av begge skøtta rett for nasan på gutten, tar i en dyr ed og går med hissige skrett over myra mot åsen. Itte lengi etter sprakar en fresk tyrivarme omkring en diger stein. Svart røik stiger op mellom tretoppa. Ola sitter bøgd over varmen med neva under hukua og venter på solspellet. Av og tell gløtter'n op på sola, som kommer høgere og høgere på himmal'n. Ennå er'e itno å høre. Snodig au! Så fint vær som det er! Han skar nettop tel å heva meir ved på varmen, da kvekkar'n ti: Frå en høg furutopp øvst oppå åsen buldrer det ner imot'n. Han høgger tak i børsa og legger i veg. I fysten bryr'n sæ itno om å væra for-siktig; men ettersom'n kommer lenger innpå, tar'n åt å flyge bare hår gong orren speller. Ofte må'n gj øra omveger for å undgå hard skara eller åpne plasser; men snart er'n itte meir enn en søtti skrett ifrå'n. Han måler avstand' med aua; men syns høllet er for drugt. Itte meir enn en tjue skrett lenger framme ligger en stor stein. Var'n kar om å komma bakom den, sku'n væra berja. Han legger sæ ner og kryper på ælle fire bortover, hår gong hanan speller. Tel slutt er'n heilt framme og reiser sæ op. Hanan spennes, børsepipa stikkes for-siktig fram bakom stein; han skar nettop tel å dra av. Da smeller det frå den andre kanten. Orren flakser på skrå ner mot jorda, slør noen slag med venga og blir liggendes. Søren au! Ola gjømmer sæ bakom en stein; en lang skranglete fyr kommer flygendes tur skauen, tar århanan i den eine nevan og høller'n triumferendes op i lufta. Så slengar'n børsa over aksla og forsvinner mellom grånlegga. Det er Arstugutten.

Kilde: Nes Romerike, en liten bygdebok 1931 https://www.nb.no/items/caf1ffe2ab195434b2ffa7016e5bd133?page=201&s...