I folketellingen i 1801 bodde han på bosted land:
0001 Oudahls Jern Værk 1 (med underliggende Gaarde Walstad og Tiaber)

Odals Værk historien

Odals Værk er en storgård, skogeiendom og tidligere jernverk i Sør-Odal kommune, Innlandet, om lag 10 kilometer nordvest for Kongsvinger. Jernverket ble nedlagt i 1836, og eiendommen eies i dag av et aksjeselskap. Odals Værk har (2020) et areal på 900 dekar dyrket mark, 200 dekar beitemark og 41 000 dekar skog, hvorav 33 000 dekar produktiv skog. Den dyrkede marken ble forpaktet bort i 2003.

VELKOMMEN TIL ODALS VÆRK

Litt bortgjemt, ikke så langt fra Glommas bredder i Sør-Odal, ligger Odals Værk med skogkledde åser omkring, og danner et miljø for seg selv. Her er minner fra svunne tiders jernverksliv og annen industrivirksomhet gjennom 300 år, inkludert sju fredede bygninger. Odals Værk har ikke bare vært en landeiendom og en industribedrift, men også et lite samfunn og ei grend med skole, butikk og sine egne sosiale regler. Enten du jakter, går turer i skogen eller blir med på omvisninger på tunet, opplever du hvordan menneskene på Værket har formet kulturlandskapet og satt sitt preg på naturen. Dagens drift kombinerer vern om unike kulturminner med en fornuftig forvaltning av dagens og fremtidens ressurser.

BEGYNNELSEN

Odals Værk ble startet som en industrivirksomhet på slutten av 1600-tallet da Lars Robsahm fant jernmalm i grunnen på Valstad gård, der Odals Værk ligger i dag, og utnyttet fossekraften for å drive jernverk med stangjernshammer. Vassdraget fra åsryggen mot Kongsvinger i nord ble demmet opp for å magasinere vann til å drive vannhjulene på Værket. Resultatet av oppdemningene er Fløyta, Valsjøen og Gjøralsjøen, samt flere mindre tjern i vassdraget. Jernverksdriften ble videreført med vekslende hell av Claus Johansen Stenkull, som blant annet fikk bygd flere av de store steindemningene i vassdraget.

CIRKUMFERENSEN OG DE NYE GRUVENE

Værket hadde til å begynne med en rekke driftsproblemer, bla annet fordi malmen fra gruvene på skogen var tungsmeltelig, i motsetning til den senere brukte malmen fra Storsjøen og myrene. Jernverket fikk en ny start i 1739 takket være økonomiske oppgangstider og statlige privilegier. Privilegiene innebar blant annet at Odals Værk kunne pålegge bøndene innenfor en radius på fire mil, kalt cirkumferensen, å bringe trekull mot rimelig betaling, og at ingen sagbruk i dette området kunne produsere trelast annet enn til eget bruk. Værket slapp toll og skatter, og arbeiderne skulle slippe militærtjeneste. I 1755 fant man malm på bunnen av Storsjøen, som ble den viktigste malmkilden sammen med Ramsøygruvene i Brandval, Trautgruvene i Nord-Odal og Spetalsgruvene ved Vinger. I tillegg skaffet Værket malm fra Arendal.

I gruvene ble malmen drevet ut ved hjelp av fyrsetting: Fjellet ble varmet opp med ved, og varmen i seg selv sørget for at fjellet ble sprøtt og kunne hakkes ut. Krutt ble hovedsakelig benyttet når gruvene skulle avsynkes, dvs gjøres dypere. Det var både dyrt og farlig, og forårsaket mange ulykker. Huset der kruttet ble oppbevart: Krutthuset er den eneste bygningen fra selve jernverksdriften som fortsatt er bevart.

På jernverket ble malmen smeltet i masovnen, som var en høy, sylinderformet innretning murt opp av stein og sand. Man fylte jernmalm i masovnen sammen med trekull som smeltet malmen. Det rødglødende, flytende jernet skilte seg fra slagget og rant ut i bunnen av masovnen. Der tappet man jernet i former for å støpe ovner, gryter, dørbeslag og andre produkter, samt smeltestykker som senere ble bearbeidet til for eksempel spikre. Jernverket produserte foruten spiker, også kanonrør og beslag til dører og vinduer. Viktigst var likevel de rikt dekorerte vedovnene i støpejern, som man fortsatt finner en del av spredt rundt på Østlandet. Man skapte motivene til ovnsplatene ved hjelp av utskårede treplater som ble presset ned i den hardpakkede, fine sanden i bunnen av støpeformene før jernet ble helt oppi.

VÆRKET SOM SAMFUNN

På Værket utviklet det seg et helt eget samfunn med selvstendig økonomi, eget forsyningssystem, egne rettsregler og eget skole- og fattigvesen. Verkseieren hadde fullmakt til å gi bøter for drukkenskap, slagsmål og andre forseelser. Det ble årlig betalt en fattigskatt av alle som arbeidet på Værket. I 1782 var tallet på antall betalende arbeidere 111. Fagarbeiderne var for det meste svensker, mens grovarbeid som ikke krevde fagkunnskap ble gjort av odølinger og nabosokninger. Dette kunne være malmbryting, vedhogging, kjøring og annet arbeid. Pengene gikk til de fattige, gamle og arbeidsudyktige ved Værket. På Odals Værk var det også et eget skolehus og en skoleholder.

STORHETSTIDEN

Jernverksdriften nådde sitt høydepunkt under Iver Hansen Neumann, som eide bedriften fra 1764 til 1823 (fram til 1774 sammen med broren Jacob). Neumann oppførte et nytt gårdstun med fire av de store bygningene som er bevart fram til vår tid. Den viktigste av dem er hovedbygningen i to etasjer oppført i 1767 i laftet tømmer med utvendig panel. Huset ble tegnet av Brede Rantzau og regnes som et av hovedverkene i 1700-tallets rokokkoarkitektur i Norge. Bygningen har Norges lengste svalgang, et høyt valmtak og kolonaderekker i begge etasjene mot gårdsplassen. I andre etasje finnes en praktfull festsal utstyrt med brystpanel, vakre dører, beslag og malte overstykker til dørene. Vest for hovedbygningen oppførte Neumann i 1799-1800 tre store mursteinsbygninger. Den første ble oppført i ubehandlet rød tegl og fungerte som stabbur, kornlager og korntørke helt fram til 1981. De to andre murhusene er gulmalte og dannet frittstående "fløyer" av hovedbygningen. Den ene var kontorbygning med en stor sal i andre etasje. Det andre inneholdt bryggerhus, landhandel, meieri og boliger for ansatte.

Eiendommen vokste, i og med at Neumann kjøpte opp nabogårder for å sikre ressurser og råvarer til Værket. Jernverksdriften gikk dårligere fra Napoleonskrigene og utover på grunn av bortfall av statlige privilegier og hardere konkurranse fra svenske og britiske jernverk. Jernverket ble nedlagt for godt i 1835.

Odals Værk har i dag tre fredede bygninger

INDUSTRIEN ETTER JERNVERKSTIDEN

Utenom jernverket har virksomheten omfattet sagbruk, mølle, teglverk, bryggeri og frørenseri. I alle tilfellene brukte man maskineri drevet av fossekraft. De fleste ansatte bodde på arbeiderbruk og husmannsplasser som lå spredt rundt i skogene på Værket. I alt var det 65 slike plasser på Odals Værk. Fraflyttingen startet før 1900, men de fleste var bebodd til etter 1945.

På den gamle jernverkstomten ble det på 1840-tallet bygd et brenneri som senere ble et bryggeri. Bryggerianlegget ble ombygd og utvidet flere ganger, blant annet under ledelse av arkitekt Schüssler i 1877. Bryggeribygningen ble med sine fem etasjer et ruvende skue mellom Verkensåa og berget i øst. Rett ved siden av bryggeribygningen ble det i 1858 oppført et stort bindverkshus som rommet skolestue, boliger, lager og verksted. Huset fikk navnet Bryggerigangen fordi det opprinnelig gikk to lange ganger tvers igjennom bygningen der man kjørte med hest og kjerre for å slippe isblokker ned i den store lagerkjelleren under bryggeriet.

Limonade, vørterøl, bayerøl og bokkøl ble produsert både for salg innenlands og for eksport. Produksjonen var på det meste én million flasker i året. I tilknytning til bryggeridriften bygde man i 1898 distriktets første kraftverk for elektrisk kraft. Bryggeriet ble nedlagt i 1933. Et moderne sagbruk ble bygd på 1950-tallet, og nedlagt i 1984. Etter dette har det ikke vært noen industrivirksomhet på Odals Værk. I noen av bygningene på gården er det siden drevet kulturvirksomhet, for eksempel kunstutstillinger med verk av blant andre Kåre Tveter og Arne Durban.

ODALS VÆRK I LITTERATUREN

Som ung sakfører på Kongsvinger tapte forfatteren Jonas Lie store penger på tømmerspekulasjoner knyttet til Odals Værk. Senere lot Lie seg inspirere av livet på Værk i sin roman "En malstrøm".

Aasmund Olavson Vinje besøkte Odals Værk på vei til kongekroningen i Trondheim i 1860. I sin bok Ferdaminne fraa Sumaren 1860 skrev han at «Odals verk dei kallar i Søre Odalen, er ein av landsens fagraste og beste gardar, og saa vel vaksi med hagar og lystskogar og veglundar at det er eit sant herresæte, like hugsamt å leva som døy paa».

Georg Robert Shirmer skrev den kjente visa " Je veit ei vakker jente ". Georg Robert Shirmer var sønn av Bernard Shirmer som kom til Norge fra Tyskland som 19 åring. Han tjente hos Andreas Grüning som en gang eide Odals Værk. Han var først bokholder og senere malt og spritkontrollør i forbindelse med ølbrygging. Georg Robert Shirmer skrev denne visa på odalsdialekt, da han som 18 åring bodde i Fulusagen. I 1871 ble visa oversatt til nynorsk, og tatt inn i "De norske Studenters Visebog". Den ble landskjent som ei folkevise. Handlingen i visa skriver seg høyst sannsynlig fra blomstermyrene i skogen på Odals Værk: "Å langt tel skogs ved blomstertjenna".

Magnhild Haalke var forfatter og hadde vært lærer på Tjaberg skole ved Odals Værk i mer enn et par tiår. Magnhild Haalke var gift med maleren Hjalmar Haalke. I en alder av 50 år hadde hun debutert som forfatter i 1935 med romanen "Allis sønn", og kombinerte fram til 1940 læreryrket og skrivekunst. På avskjedsfesten som Tjaberg krets holdt for henne, kunne hun fortelle at hun hadde skrevet en ny bok, og at hun hadde vunnet en priskonkurranse. Boka het "Trine Torgersen" og handlet om henne selv "lærinnen på loftet under skråtaket", en person med bare edle og gode sider. Rundt henne står mer eller mindre karikert, både folket i skolekretsen og lærerne i bygda. Magnhild Haalke har skrevet en rekke romaner, blant annet trilogien om Gry. Åkfestet kom ut i 1936, Dagblinket i 1937 og Rød Haust i 1941.

Kilder om Odals Værk:

• Wikipedia
• Store Norske Leksikon
• Odals Verk
• Odals Verk - historien

I folketellingen i 1801 bodde han på bosted land:
0001 Oudahls Jern Værk 1 (med underliggende Gaarde Walstad og Tiaber)

Dødsattesten

Odals Værk historien

Odals Værk er en storgård, skogeiendom og tidligere jernverk i Sør-Odal kommune, Innlandet, om lag 10 kilometer nordvest for Kongsvinger. Jernverket ble nedlagt i 1836, og eiendommen eies i dag av et aksjeselskap. Odals Værk har (2020) et areal på 900 dekar dyrket mark, 200 dekar beitemark og 41 000 dekar skog, hvorav 33 000 dekar produktiv skog. Den dyrkede marken ble forpaktet bort i 2003.

VELKOMMEN TIL ODALS VÆRK

Litt bortgjemt, ikke så langt fra Glommas bredder i Sør-Odal, ligger Odals Værk med skogkledde åser omkring, og danner et miljø for seg selv. Her er minner fra svunne tiders jernverksliv og annen industrivirksomhet gjennom 300 år, inkludert sju fredede bygninger. Odals Værk har ikke bare vært en landeiendom og en industribedrift, men også et lite samfunn og ei grend med skole, butikk og sine egne sosiale regler. Enten du jakter, går turer i skogen eller blir med på omvisninger på tunet, opplever du hvordan menneskene på Værket har formet kulturlandskapet og satt sitt preg på naturen. Dagens drift kombinerer vern om unike kulturminner med en fornuftig forvaltning av dagens og fremtidens ressurser.

BEGYNNELSEN

Odals Værk ble startet som en industrivirksomhet på slutten av 1600-tallet da Lars Robsahm fant jernmalm i grunnen på Valstad gård, der Odals Værk ligger i dag, og utnyttet fossekraften for å drive jernverk med stangjernshammer. Vassdraget fra åsryggen mot Kongsvinger i nord ble demmet opp for å magasinere vann til å drive vannhjulene på Værket. Resultatet av oppdemningene er Fløyta, Valsjøen og Gjøralsjøen, samt flere mindre tjern i vassdraget. Jernverksdriften ble videreført med vekslende hell av Claus Johansen Stenkull, som blant annet fikk bygd flere av de store steindemningene i vassdraget.

CIRKUMFERENSEN OG DE NYE GRUVENE

Værket hadde til å begynne med en rekke driftsproblemer, bla annet fordi malmen fra gruvene på skogen var tungsmeltelig, i motsetning til den senere brukte malmen fra Storsjøen og myrene. Jernverket fikk en ny start i 1739 takket være økonomiske oppgangstider og statlige privilegier. Privilegiene innebar blant annet at Odals Værk kunne pålegge bøndene innenfor en radius på fire mil, kalt cirkumferensen, å bringe trekull mot rimelig betaling, og at ingen sagbruk i dette området kunne produsere trelast annet enn til eget bruk. Værket slapp toll og skatter, og arbeiderne skulle slippe militærtjeneste. I 1755 fant man malm på bunnen av Storsjøen, som ble den viktigste malmkilden sammen med Ramsøygruvene i Brandval, Trautgruvene i Nord-Odal og Spetalsgruvene ved Vinger. I tillegg skaffet Værket malm fra Arendal.

I gruvene ble malmen drevet ut ved hjelp av fyrsetting: Fjellet ble varmet opp med ved, og varmen i seg selv sørget for at fjellet ble sprøtt og kunne hakkes ut. Krutt ble hovedsakelig benyttet når gruvene skulle avsynkes, dvs gjøres dypere. Det var både dyrt og farlig, og forårsaket mange ulykker. Huset der kruttet ble oppbevart: Krutthuset er den eneste bygningen fra selve jernverksdriften som fortsatt er bevart.

På jernverket ble malmen smeltet i masovnen, som var en høy, sylinderformet innretning murt opp av stein og sand. Man fylte jernmalm i masovnen sammen med trekull som smeltet malmen. Det rødglødende, flytende jernet skilte seg fra slagget og rant ut i bunnen av masovnen. Der tappet man jernet i former for å støpe ovner, gryter, dørbeslag og andre produkter, samt smeltestykker som senere ble bearbeidet til for eksempel spikre. Jernverket produserte foruten spiker, også kanonrør og beslag til dører og vinduer. Viktigst var likevel de rikt dekorerte vedovnene i støpejern, som man fortsatt finner en del av spredt rundt på Østlandet. Man skapte motivene til ovnsplatene ved hjelp av utskårede treplater som ble presset ned i den hardpakkede, fine sanden i bunnen av støpeformene før jernet ble helt oppi.

VÆRKET SOM SAMFUNN

På Værket utviklet det seg et helt eget samfunn med selvstendig økonomi, eget forsyningssystem, egne rettsregler og eget skole- og fattigvesen. Verkseieren hadde fullmakt til å gi bøter for drukkenskap, slagsmål og andre forseelser. Det ble årlig betalt en fattigskatt av alle som arbeidet på Værket. I 1782 var tallet på antall betalende arbeidere 111. Fagarbeiderne var for det meste svensker, mens grovarbeid som ikke krevde fagkunnskap ble gjort av odølinger og nabosokninger. Dette kunne være malmbryting, vedhogging, kjøring og annet arbeid. Pengene gikk til de fattige, gamle og arbeidsudyktige ved Værket. På Odals Værk var det også et eget skolehus og en skoleholder.

STORHETSTIDEN

Jernverksdriften nådde sitt høydepunkt under Iver Hansen Neumann, som eide bedriften fra 1764 til 1823 (fram til 1774 sammen med broren Jacob). Neumann oppførte et nytt gårdstun med fire av de store bygningene som er bevart fram til vår tid. Den viktigste av dem er hovedbygningen i to etasjer oppført i 1767 i laftet tømmer med utvendig panel. Huset ble tegnet av Brede Rantzau og regnes som et av hovedverkene i 1700-tallets rokokkoarkitektur i Norge. Bygningen har Norges lengste svalgang, et høyt valmtak og kolonaderekker i begge etasjene mot gårdsplassen. I andre etasje finnes en praktfull festsal utstyrt med brystpanel, vakre dører, beslag og malte overstykker til dørene. Vest for hovedbygningen oppførte Neumann i 1799-1800 tre store mursteinsbygninger. Den første ble oppført i ubehandlet rød tegl og fungerte som stabbur, kornlager og korntørke helt fram til 1981. De to andre murhusene er gulmalte og dannet frittstående "fløyer" av hovedbygningen. Den ene var kontorbygning med en stor sal i andre etasje. Det andre inneholdt bryggerhus, landhandel, meieri og boliger for ansatte.

Eiendommen vokste, i og med at Neumann kjøpte opp nabogårder for å sikre ressurser og råvarer til Værket. Jernverksdriften gikk dårligere fra Napoleonskrigene og utover på grunn av bortfall av statlige privilegier og hardere konkurranse fra svenske og britiske jernverk. Jernverket ble nedlagt for godt i 1835.

Odals Værk har i dag tre fredede bygninger

INDUSTRIEN ETTER JERNVERKSTIDEN

Utenom jernverket har virksomheten omfattet sagbruk, mølle, teglverk, bryggeri og frørenseri. I alle tilfellene brukte man maskineri drevet av fossekraft. De fleste ansatte bodde på arbeiderbruk og husmannsplasser som lå spredt rundt i skogene på Værket. I alt var det 65 slike plasser på Odals Værk. Fraflyttingen startet før 1900, men de fleste var bebodd til etter 1945.

På den gamle jernverkstomten ble det på 1840-tallet bygd et brenneri som senere ble et bryggeri. Bryggerianlegget ble ombygd og utvidet flere ganger, blant annet under ledelse av arkitekt Schüssler i 1877. Bryggeribygningen ble med sine fem etasjer et ruvende skue mellom Verkensåa og berget i øst. Rett ved siden av bryggeribygningen ble det i 1858 oppført et stort bindverkshus som rommet skolestue, boliger, lager og verksted. Huset fikk navnet Bryggerigangen fordi det opprinnelig gikk to lange ganger tvers igjennom bygningen der man kjørte med hest og kjerre for å slippe isblokker ned i den store lagerkjelleren under bryggeriet.

Limonade, vørterøl, bayerøl og bokkøl ble produsert både for salg innenlands og for eksport. Produksjonen var på det meste én million flasker i året. I tilknytning til bryggeridriften bygde man i 1898 distriktets første kraftverk for elektrisk kraft. Bryggeriet ble nedlagt i 1933. Et moderne sagbruk ble bygd på 1950-tallet, og nedlagt i 1984. Etter dette har det ikke vært noen industrivirksomhet på Odals Værk. I noen av bygningene på gården er det siden drevet kulturvirksomhet, for eksempel kunstutstillinger med verk av blant andre Kåre Tveter og Arne Durban.

ODALS VÆRK I LITTERATUREN

Som ung sakfører på Kongsvinger tapte forfatteren Jonas Lie store penger på tømmerspekulasjoner knyttet til Odals Værk. Senere lot Lie seg inspirere av livet på Værk i sin roman "En malstrøm".

Aasmund Olavson Vinje besøkte Odals Værk på vei til kongekroningen i Trondheim i 1860. I sin bok Ferdaminne fraa Sumaren 1860 skrev han at «Odals verk dei kallar i Søre Odalen, er ein av landsens fagraste og beste gardar, og saa vel vaksi med hagar og lystskogar og veglundar at det er eit sant herresæte, like hugsamt å leva som døy paa».

Georg Robert Shirmer skrev den kjente visa " Je veit ei vakker jente ". Georg Robert Shirmer var sønn av Bernard Shirmer som kom til Norge fra Tyskland som 19 åring. Han tjente hos Andreas Grüning som en gang eide Odals Værk. Han var først bokholder og senere malt og spritkontrollør i forbindelse med ølbrygging. Georg Robert Shirmer skrev denne visa på odalsdialekt, da han som 18 åring bodde i Fulusagen. I 1871 ble visa oversatt til nynorsk, og tatt inn i "De norske Studenters Visebog". Den ble landskjent som ei folkevise. Handlingen i visa skriver seg høyst sannsynlig fra blomstermyrene i skogen på Odals Værk: "Å langt tel skogs ved blomstertjenna".

Magnhild Haalke var forfatter og hadde vært lærer på Tjaberg skole ved Odals Værk i mer enn et par tiår. Magnhild Haalke var gift med maleren Hjalmar Haalke. I en alder av 50 år hadde hun debutert som forfatter i 1935 med romanen "Allis sønn", og kombinerte fram til 1940 læreryrket og skrivekunst. På avskjedsfesten som Tjaberg krets holdt for henne, kunne hun fortelle at hun hadde skrevet en ny bok, og at hun hadde vunnet en priskonkurranse. Boka het "Trine Torgersen" og handlet om henne selv "lærinnen på loftet under skråtaket", en person med bare edle og gode sider. Rundt henne står mer eller mindre karikert, både folket i skolekretsen og lærerne i bygda. Magnhild Haalke har skrevet en rekke romaner, blant annet trilogien om Gry. Åkfestet kom ut i 1936, Dagblinket i 1937 og Rød Haust i 1941.

Kilder om Odals Værk:

• Wikipedia
• Store Norske Leksikon
• Odals Verk
• Odals Verk - historien

  ---

Gruvedrift

Gruvedrift har vori i gang på fleire stader i Nord-Odal. Sand kopperverk tok ut malm i Brøstagruva, som ligg på vegen til Gullverket i Eidsvoll. Storgruva og Antonetta var sølvgruver og låg på ein annen kant. Antonetta skal ha namnet sitt etter ei som heitte slik og datt ned i gruveholet. Men ho fekk tak i ei bjerk og redda seg. I Styggberget har de tatt bly, sier de gamle. Det har rasa att der nå, men hulua der blir ennå kalt Blygruva, Skurvehetta tok de bryner før i tida. Knappenborgbrynet kaltes de.

Storgruva og Antonetta låg på Fjellskogen , sa ein. Her fann de kopper og sølv, og det var engelskmenn som åtte og dreiv.

Det skal væra gamle gruvehol i Mo au, i Mellom-Fjellsskogen.

Det var Trautgruvene som tok knekken på Iver Neumann, sier Anders Trøften.De kjørte med hest Malmvegen like til Odals Verk. De kjørte i kasser eller tunner, 2 stk. på hør sleda. Hør kasse tok ei tunne malm og var verdt 8 daler framkjørt til Verket. Det var Neumanns ord. De kjørte langs Storsjøen, om Slåstad, langs Dølisjøen og til Verket.

Konsta eller konsthjulet ved Trautgruva dreiv pumpa og heiseap-paratet ved gruva som låg 1 - 2 km unna. Det var i Neumanns tid, og han sa at det fekk gå an når ein tente 2 skilling dagen i netto. Lagraidet store vasshjulet vart smorde med tjyru. De låg på svære gråsteinsmurer. På hør side av hjulet gikk ei rad med grove stenger. De låg på bukker og var vel holdt i hop av tverrtre.

(fortalte av Anders Trøften, 1941)

Fra Liv og lagnad - Folkeminner frå Odalen av Magne Aurom