Jan P Syse

Jurist og politiker. Foreldre: Tannlege, rådmann Peter Syse (1888–1965) og Magnhild Bjønnes (1898–1985). Gift 1959 med Else Walstad (29.8.1936–), datter av disponent Kristoffer Walstad (1904–87) og Esther Nærby (1906–97).

Da Jan P. Syse ble statsminister 1989, ble det sagt at det rene festfyrverkeri flyttet inn på kontoret i 15. etasje i Regjeringsbygget. Han hadde et smittende godt humør, var vittig og sarkastisk, men samtidig en dypt seriøs politiker med en pragmatisk holdning. Han hadde evne til å finne løsninger og inngå kompromisser som alle kunne leve med, men fikk bare et drøyt år som statsminister.

I ettertid kan det reises tvil om hvor klokt det var å danne en ny regjering av Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet bare tre år etter at Kåre Willochs regjering – med de samme tre partier – hadde gått av på et kabinettspørsmål som det var uenighet om innad i regjeringskollegiet. Allerede da regjeringen Syse ble dannet, var det klart at den før eller siden ville bryte sammen på grunn av motsetningene i forhold til både EØS og EU. Sikkert er det imidlertid at det var samarbeidspolitikeren Jan P. Syse som rodde i land erklæringen på 22 punkter som på vårparten 1989 la grunnlaget for regjeringsdannelsen etter valget samme høst, og som skulle bli Syses høydepunkt som politiker.

Syse vokste opp på Nøtterøy. Etter examen artium 1949 studerte han jus ved Universitetet i Oslo og engasjerte seg i studentpolitikken. Han var formann i Den Konservative Studentforening 1952 og i Studentersamfundet året etter. Han tok juridisk embetseksamen 1957 og ble ansatt som avdelingssjef i rederiet Wilh. Wilhelmsen 1959. 1967–69 var han underdirektør i Handelsdepartementet, og 1970 ble han statssekretær i Justisdepartementet i det som skulle bli regjeringen Bortens siste år. 1971 vendte han tilbake til Wilh. Wilhelmsen som assisterende direktør.

1963 ble Syse innvalgt i Oslo bystyre, der han ble sittende til 1971. 1965 ble han vararepresentant til Stortinget, og 1973 ble han fast stortingsrepresentant fra Oslo, der han satt til 1997. På Stortinget bekledde han vervene som leder i Justiskomiteen (1980–81) og Finanskomiteen (1981–83). Der gjorde han en formidabel innsats for å lose den rene høyreregjeringen Willochs forslag gjennom i Stortinget, bl.a. forslagene om opphevelse av kringkastingsmonopolet og utvidelse av åpningstidene for butikker.

Høsten 1983 ble Syse industriminister i den utvidede Willoch-regjeringen. Tiden som industriminister var antakelig Syses lykkeligste som politiker. Men etter stortingsvalget 1985 ble han – mye mot sin vilje – “slept i lenker tilbake til Stortinget”, som han sa, for å overta som Høyres parlamentariske leder. Han fortsatte som gruppeleder også etter at regjeringen Willoch ble felt våren 1986, og 1988 overtok han vervet som partileder.

Igjen var vervene som partileder og parlamentarisk leder samlet på en hånd, men Høyre var nede i en bølgedal. Partiet opplevde for første gang den forsmedelse å bli mindre enn Fremskrittspartiet på meningsmålingene. Syse mistet ikke motet, men brukte nedgangen på meningsmålingene som grunnlag for et nytt samarbeid mot sentrum, som igjen gav grunnlag for hans egen regjeringsdannelse 1989.

Det er ingen tvil om at det først og fremst var Syses personlige egenskaper og evne til å finne løsninger som førte frem til regjeringsdannelsen. Det var ikke hans skyld at det brede borgerlige samarbeid brøt sammen da Senterpartiet meldte seg ut og valgte en arbeiderpartiregjering fremfor en ren høyreregjering i november 1990. En høyreregjering var den gang alternativet for både Høyre og Kristelig Folkeparti.

September 1990, to måneder før regjeringen Syse gikk av, slo hovedstadspressen opp den såkalte Blaasenborg-saken. Syse hadde som hovedaksjonær og styreformann for et gårdselskap i Oslo ikke overholdt fristene for innsendelse av dokumenter til Brønnøysundregisteret. Det endte med at en rekke forhold ble gransket, og det ble foretatt skattemessige vurderinger. De feil Syse hadde begått, var ikke alvorlige. Da saken ble avsluttet, resulterte den ikke engang i tilleggsskatt. Eller som den humoristiske Syse sa det: “Rettferdighetens kvern maler langsomt. Når den er ferdig, er det ingen som husker hvorfor den malte.” Statsministerens påståtte skandalesak endte i intet, men den svekket ham politisk.

Jan P. Syse engasjerte seg også noen ganger utenfor politikken. Han var leder av byggekomiteen for Det Norske Studentersamfundets hus Chateau Neuf i Oslo (1953–71), og han var president for sykkel-VM i Norge 1993. Han spøkte også med at han var skaptilhenger av Melodi Grand Prix.

På Stortinget ble han kjent som improvisasjonens mester, men det er en sannhet med modifikasjoner. Syse hadde lært at improviserte taler krever omfattende forberedelser. Han hadde alltid med seg en notisbok. I den noterte han seg alle morsomheter og episoder som kanskje kunne gi grunnlag for en tale ved en senere anledning. Han hadde alltid med seg et lager av formuleringer, som han ofte gjentok for seg selv, med tanke på at de i en gitt situasjon kunne komme til nytte. Sannheten er at Jan P. Syse aldri improviserte; det bare virket slik. Men han ble beundret både som politiker og retoriker. I det politiske liv hadde gentlemannen Syse motstandere, men ingen uvenner.

I sin siste stortingsperiode var det et større problem for Syse at han i mange henseende stod et stykke fra Høyres linje. Arven etter John Lyng ble etter hans mening forvaltet dårlig av den nye partiledelsen. Høyre søkte ikke etter felles plattformer med de partier man var avhengig av for fremtidig regjeringssamarbeid. Det verdikonservativt baserte fundament stod etter hans mening ikke sterkt i partiets daglige arbeid.

Høyre gikk inn i valgkampen 1997 fjernere fra regjeringssamarbeid enn på 10 år. Jan P. Syse hadde frasagt seg gjenvalg og skulle bli pensjonist. Etter et hjerteinfarkt i midten av 1990-årene kom han aldri helt tilbake i sin tidligere form, men han var stadig engasjert i partiet. Da han døde av en hjerneblødning dagen etter stortingsvalget 1997, hadde han deltatt i Høyres valgvake kvelden før.