Jens Jonsen Digre

Jens og hans brødre, Bjørn og Oluf, utmerket seg som reine berserker. Fra fogdeprotokollene er det mange eksempler på dette. Det ser ut som krangel med slagsmål og hårdraging var det som helst opptok «Dijer-karene» utover 1600-talet. Også sønnene deres fulgte i fedrenes fotspor.
Utover fra 1610 var disse brødrene innblandet i konflikter og lovbrudd. Det kunne vel ofte være bare «dagligdagse» småslagsmål, men også mer alvorlige saker. Noen eksempler på «åpninga» av livet til brødrene er: Jens Johnsen dømt fordi han «slog Anders Fæsett itt støfuerslag (slag med staur)» og Bjørn for han «udi et Brølup slog Peder Talsnes».
Jens Johnsen ble bruker i Digre etter sin far. Han ble en mektig mann, og hadde nest største buskapen i bygda. Men en stor del av livet hans gikk ut på strid med lov og rett. Det gikk så vidt at han fikk navnet, ikke bare av bygdefolket, men også innført i protokollene, Jens Villmann. Dette navnet fulgte siden sønnen Hans, og gikk over til familienavn til etterkommerne. Hans flyttet til Viggja og her finner vi Willmann fortsatt i bruk som familienavn.
Jens fikk flere bøter, men var mer for seg enn samtiden sin, og kunne kunsten å bli frikjent i en sak. Slik var det også da han etter et oppgjør med Knut på Singsås, som ser ut til å være erkeuvennen hans, ble dømt til å bøte med 4 mark sølv. Da fikk Jens offisiell oppreisning der det ble sagt at han fremdeles måtte vere «gild og gjæv, søge Laug og Gildehus med gilde Mænd og gjæve og ei være Mand des værre for den Sag i nogen Maade».
Fra tingsprotokollen fra 1652 ser det ut til at Jens og sønnene hadde vært ute på ei skikkelig vikingferd:
«Jennz Willmand Digere bøde formedelst Hand och Thuende aff handz Søner nemblig Hans och Peder forsætlig wiz ehr dragenn Nedter til Sings Aaz, og der med Hug och Slag haffuer offuer falden Ingebrigt Sings Aaz och hanz Hustrue sampt oile Malumb, och Jon Koszberig som war gandsche ilde med fahren och iche endnu haffuer bekommedt hans Helbred igien.»
10 rdr. måtte Jens ut med den gangen.
I 1623 ble Jens anmeldt fordi han det året hadde to «frillbarn», ett med Inbor Olufsdatter, og ett med Sigri på Vinsnes. Senere ble Jens gift, mulig med en av disse.
Det er uvisst hvor mange barn han var far til, men som gift hadde han 6 barn. To av sønnene Hans (f 1628, d 1679) og Per (f 1631, d ca. 1687) flyttet til Børsa hvor de dreiv hver sin gård.

Jens forsvarte sønnen Jon da han «euforwarendis haffde ihelschut et Quindefolch»
Jens sin sønn, Hans, ble i 1655 utlagt som far for et barn med ei «Kirsten Jesperdatter født Syndenfields». Men en skulle akte seg for å komme borti noe med «Dijerbrødrene». Det ser ut som de oftest stod sammen, med faren som samlingsmerke og fører. Året etter Kirsten Jespersdatter fødte barnet, stod Jens Johnsen til rette med tingbordet på Vinsnes fordi sønnen John (Hans sin bor) «euforwarendis haffde ihelschut et Quindefolch, naffnlig Kirsten Jespers Datter». Kort og kaldt, John Jensen hadde skutt Kirsten Jespersdatter «Uforwarendis», ble det sagt, altså et vådeskudd. Etter forlik med slekta hennes «syndenfields» slapp Jens med fattige «8 Ørttuger og 12 sh er Penge 7 dlr. 12 sh.» i bot for drapet. Skyting var slett ikke noe man drev med dagligdags i den tiden, og et treff i dobbel forstand var det at nettopp et menneske, «enn sagt eit kvinnfolk», ble truffet.

Jens var seigliva. Alder og år beit ikke på Jens Johnsen, og det måtte andre makter til for å bøye han. Enda som 80-åring i 1667, satt han med gården – men tre år senere var han borte. En vårdag gubben stod og melte korn i Sevi´l, som gikk eirgrønn i flom, kom Sevildalsisen med dønn og dunder og tok heile greia – og kvernhuset med Jens. Det bars på Gaula med berserken Jens Johnsen, og historien om han endte med at liket ble funnet på ei ør nede ved Øya.

Kilde: Børsaboka og Singsåsboka