Johan Olaus Larsen Sundby

Johan Olaus Larsen var født i Sundby i 1866.

Han ble gift første gang i 1887 med Paulina Hansdatter Gudding, født 1862 på Inndals vald, datter av Hans Eriksen og Maria Peders datter, leilending på Brenna i Sul, senere i Ner- Guddingan.

Johan Olaus Larsen overtok som forpakter av Øster-Sundby sist på 1880-tallet. Ikke før i august i 1902 fikk han skjøte på gården - da utstedt av hans mor og hans medarvinger.

Kona Paulina Hansdatter døde i 1895, og Johan Olaus giftet seg på nytt i 1900 med Pauline Margrete Karstensdatter Myhr, født 1867 på Myr. Foreldra var Karsten Pedersen og kone Berit Pedersdatter Myhr.

Johan Olaus hadde gården til 1929 da hans sønn Per overtok.

Johan Olaus døde i 1942 og Margrete i 1946.

Han hadde til sammen 7 barn.

Ifølge Verdalsboka Heimer og Folk i Ness fra 1800-1940 s 350-351.

Utdrag her under fra Verdalsboka: Ras i Verdal s 137-138 om hans rolle der.

Sundby østre.

Utpå morgenen oppdaget Johan Larsen at det befant seg en kvinne langt ute på leirflaten. Vedkommende var i et husvrak som lå nærmere nordlandet enn fast land på sydsiden. Men det syntes ikke som at det var noen på den andre siden som kunne komme vedkommende til hjelp. Det hadde naturligvis sammenheng med at alle på den siden hadde rømt fordi de trodde at der ville alt rase ut og forsvinne. Johan mente at det måtte være muliv å ta seg ut til henne.

Og han gjorde det på en spesiell måte. Han spente på seg skiene og brukte dem for å ta seg ut til henne.

Dette var faktisk den eneste skituren som fant sted ute på leirhavet 19. mai, selv om flere prøvde uten å lykkes.

Derimot var Johan Sundbys tur meget vellykket. Johan valgte en rute hvor underlaget var fastere enn rundt om kring. Han gikk systematisk etter tørre partier, og selv om det høres helt utrolig, klarte han å ta seg frem til vedkommende person som hadde stått der ute og signalisert.

Han kom frem til vraket av Trøgstad skole, og der fant han Ingeborganna Paulsdatter Tessem. Hun var den eneste overlevende fra Trøgstad skole. De andre var døde. Vraket lå omkring 500 meter fra sydsiden.

Da Johan kom ut til Ingeborganna, skal hun ha tatt i mot ham med følgende ord: «Ikke har jeg frosset, og ikke har jeg grått!»

Begge deler høres merkelig ut, for for det første var det kaldt den natten, og for det andre hadde hun sett hvordan dem hun arbeidet hos, ekteparet Andreas og Oline Edvarda Tessem, hadde gått under da hun prøvde å få dem over på sin sikrere del av gårdsplassen.

Men selv ble hun berget av Johan Larsen Sundby. Han lot henne stå bak på skiene sine, og så gikk de tilbake til fast land. Det kan ikke ha vært lettere å gå tilbake, nå med to på skiene, enn det hadde vært da han gikk alene. Trolig er dette den hendingen som har gitt grunnlag for Bjarne Slapgards fortelling om ungdommen som tok en en eldre kone bakpå skiene og fikk henne til fast land. Men å gå to stykker på ett par ski, er ikke enkelt, og her måtte de begge gå i samme takt. «Ett - to, ett - to!»

Johan Sundby tok seg senere inn i stabburet på Tokstad vestre. Dette stabburet og fjøset på denne plassen havnet utenfor Sundby. Kyrne i fjøset sto trygge og rolige og spiste da man kom ut til dem, men sauene lå og fløt i leiren i den andre enden av fjøset. Og inne på stabburet sto det tre rømme-kummer. Ingen av disse hadde veltet under ferden. Rømmen var på plass i alle tre.

10.01.19: Skrevet av Benny Andre Aasan.