Johan Oscar Smith

http://borreminne.hive.no/aargangene/1998_99/10-smith.htm

https://nbl.snl.no/J_O_Smith

https://de.wikipedia.org/wiki/Die_Christliche_Gemeinde

Gjennom sin historie har den blide marinebyen ved Oslofjorden fostret mange kjente menn og kvinner. Noen få har skapt seg internasjonalt ry - blant dem er en som i liten grad er kjent utenfor egne rekker; Johan Oscar Smith. Enda han kanskje er den som over tid har satt størst spor etter seg. Den menigheten som begynte i Marinen på Horten for et drøyt hundreår siden, har i dag spredd seg til 56 land, og er den eneste verdensomspennende kristne bevegelse med utspring i Norge. Etter Smith finnes det en rikdom av brev og skrifter, en god del er allerede utgitt på det forlaget (Skjulte Skatte) som han grunnla på Horten i 1912.

Enhver som er oppvokst på Horten kjenner til "Smiths venner". Faktisk tror jeg byens innbyggere er litt stolte av denne menigheten som har sitt utspring i byen og i marinen. De er gode og respekterte borgere og arbeidskolleger med et solid ry for ærlighet og skikkelighet, og for sin glade, men allikevel alvorlige kristendom. Mang en hortenser har nok også gjennom årene tatt turen innom "lokalet" i Langgaten, det murgrå huset som ligger der som det alltid har gjort, og som først i år forlates til fordel for Dal gård på Ra. Om ikke annet har de fleste en overfladisk kunnskap om store barneflokker, at kvinnene går i skjørt, og at Smiths venner er mennesker som er opptatt av det indre gudsliv og ikke plager omverdenen hverken med hefter eller salgsartikler for noen spesiell trosbevegelse.

Selv har jeg alltid undret meg over med hvilken kraft denne menigheten har spredt seg verden rundt. Undret meg på over hva som har gjort at en enkelt manns, kanonér Johan Oscar Smiths, omvendelse ombord i monitoren "Thor" i 1898, skulle få slike konsekvenser. Enda mer har det forundret at så mange av Marinens dyktige offiserer og underoffiserer tidlig kom med i menigheten. Ikke minst gjelder det Elias Aslaksen, en lysende begavelse og Sjøkrigsskolens ener. Som oppga militære sin karriere og ble predikant, og som aldri angret et eneste sekund.

"Største begravelse i manns minne" skrev Gjengangeren i 1943. Til tross for krigens reiseforbud kom det svært mange for å følge Smiths båre fra lokalet i til kapellet. I arbeidet med boken "Sjøoffiser og Samfunnsbygger" i 1994 dukket det stadig opp navn og steder med tilknytning til menigheten. Til en viss grad kunne jeg gjennom skipsloggene følge menighetens tilblivelse. Der orlogsfartøyene kom til havn, der kom nye "venner" til. Særlig påtagelig var dette under nøytralitetsvernet 1914-18, da flere av menighetens brødre tjenestegjorde til sjøs i drøye fire år og seilte langs hele norskekysten. I mang en lokalavis fra den gang kan en f.eks. lese annonser om at marineløytnant Elias Aslaksen prediker… Theodor Ellefsen taler… Johan O. Smith taler på Fram lokale… Tannlege Aksel Smith taler ved de evangeliske møter… Og talte gjorde de, ofte med så stor kraft og språkbruk at det ble saftige avisoppslag ut av det.

Johan Oscar Smith var født i Fredrikstad i 1871. På farssiden er det husmanns- og håndverkerslekt som preger, på morssiden kom han fra en husmannslekt med en iboende kunstneråre (scenekunst-slekten Løkkeberg og Segelcke). Smith-navnet kom inn i slekten med faren, Christian Johannessen. Han hadde tenkt å emigrere til Oceania (Australia og New Zealand), og tok det engelske navnet Smith, som samtidig var et oppkall etter farmorsgården Smittil i Rakkestad. Nå ble det ikke noe av reisen, for Christian ble opptatt som lærling ved underoffisersskolen i Fredrikstad den 7. desember 1860 med navnet Christian Johannessen Smith.

Johans barndom og oppvekst ble delt mellom tre garnisonsbyer som alle påvirket ham. Barne- og ungdomsår i Gamlebyen i Fredrikstad, de viktige første skoleårene i Kristiansand og hele sitt voksne liv i Horten.

Han var femten år da han dro til sjøs på seilskip. Han opplevde havner i Europa, Afrika, Nord- og Sør-Amerika og rundet Kapp Horn for å komme til salpeterhavnene i Stillehavet. Å seile ute på den tiden var et usedvanlig hardt liv. Han valgte derfor å forlate koffardifarten til fordel for utdannelse i Den norske Marine. Derfor søkte han seg vel 17 år gammel til Horten og til de muligheter en militær karriere ga.

23. januar 1889 kom Johan for første gang til Horten – på en riktig kald og blåsete vinterdag. Med sjøsekk over skulderen kom han ned gangwayen, spurte etter retningen til Karljohansvern og langet i vei. Vinden dro særlig hardt over det åpne området Bromsjordet, som i gamle dager ble kalte for Jæderen. Her blåste det alltid, og kjælenavnet hadde det fått etter vindutsatte Jæren i Rogaland. Over gangbroen til Karljohansvern bar det, opp til den store kasernen der Sjømilitære Korps holdt til (den som kalles den gule kasernen i dag). Når man i gamle dager kom inn porten, hadde man først vaktstuen og på høyre side kjøkken og spisesal samt skolerom. På venstre side hadde man i første etasje kontorer og i 2. etasje soverommmene samt en leilighet til kaserneoffiseren.

Hva han tenkte, den unge Johan Oscar, halvbefaren matros fra handelsflåten, vet ingen, men han gruet seg nok litt. Han var fortsatt en unggutt, selv om han nok ble herdet ombord i seilskutene i koffardifarten.

Konstabel-elevene fikk lønn og bekledning etter reglementet. I land ble de kasernert og fikk fri kost. Skolen varte i to år. Det første året fikk de 6 til 7 måneders teoretiske kurs i land, hvorpå de embarkerte. Det andre året skulle de med minst mulige avbrytelser tjenestegjøre ombord på utrustede fartøyer. Etter to år og gjennomgang av de behørige eksamener ble elevene konstabler.

Han ble opptatt som konstabel. Konstablene ble delt i 2 klasser - eldste og yngste - og man skulle stå to år i hver klasse. Han ble konstabel 2. klasse den 23. januar 1891, for så 26. april 1892 å bli konstabel 1. klasse. Hvert år gikk han ut med beste karakter. Den 5. april 1894 erholdt han navigasjonseksamen ved korpsets skoler med karakteren: Første Karakter, som det står i rullebladet. Han var utdannet ved dekkslinjen, eller Artillerilinjen som den het på Korpset.Ved ansettelsen til underoffiser måtte han forplikte seg til å tjenestegjøre i fem år. For å forfremmes til båtsmann eller kanoner måtte han ha tjenestegjort i minst tre år som underoffiser og fart minst 12 måneder til orlogs. For å forfremmes til overkanoner eller høybåtsmann måtte han ha tjent minst to år som kanoner eller båtsmann, og minst åtte måneder til orlogs. For å forfremmes til assistent måtte han ha tjent som fast underoffiser i fem år og i denne tid fart minst 20 måneder til orlogs.

Forutsatt at det fantes ledige stillinger. Det kunne ta lang tid før avansement kom.Som sitt kulls bestemann hadde J. O. Smith forrang ved beskikkelser til høyere grad. Han ble da også forfremmet til overkanoner og dessuten tilbudt stillingen som forvalter (arsenalløytnant) ved Marinens hovedarsenal. Noe han for øvrig takket nei til, fordi han heller ville ha tid til å jobbe for Vårherre.

Frem til sommeren 1895 bodde Smith på kasernen inne på marinestasjonen. Det fremgår av brev han skriver at han følte seg ensom. Han nevner i et brev at "alle kamerater var borte. Det ble stille rundt omkring meg."

Inne i byen var det mer liv og røre og Smith fikk nå innlosjert seg hos en marinemusiker ved navn Christian Pedersen, som hadde hus på hjørnet av Nordre Enggate og Langgaten. Spillemennene i Marinen tilhørte Artillerikorpset og Pedersen var godt kjent. Familien hadde på en lekter flyttet med hele sitt hus og uthus fra Fredriksvern lenger sør i Vestfold, for å slå rot på den nye hovedbasen for Marinen.

Senere ble det bygd et nytt hus i tillegg, og det var god plass. For å spe på inntekten leide han ut noen værelser, helst til andre marinefolk. Smith trivdes stort med endelig å ha fått seg sitt eget lille krypinn, en slags pusteventil fra tjenesten og kollegene. I nesten ni år hadde han bodd og levd sammen med sjøfolk, ombord og på land, og han følte det godt endelig å ha et privatliv utenfor orlogsstasjonen.

Minst hvert halvår var han på sjøtjeneste, enten i nære eller fjerne farvann, eller på ekserserfartøyene, som stort sett holdt til på krigshavnen eller like utenfor. Det var dermed begrenset tid som kunne brukes til sysler utenfor tjenesten i Marinen. Ikke for det, han var godt fornøyd. Han likte livet i den pulserende småbyen, og han følte at han mer eller mindre kjente de fleste. Det var derfor trivelig å spasere rundt i sentrum, selv om veiene var i elendig stand, med et rødaktig sølestøv som satte farge på ellers velpussede militære sko og støvler.

Omvendelsen Egentlig begynner historien om menigheten "Smiths venner" i mai 1898. Lørdag 14. mai kl. 12.00 gikk Johan O. Smith på helgepermisjon fra tjenesten og tok veien over kanalen inn mot byen. I vinterhalvåret 1897-98 hadde han hatt ansvaret for monitoren "Thor", som lå i opplagsbøye på orlogshavnen. Mandag 16. skulle kommandoen heises på fartøyet, og de siste dagene hadde vært en innspurt for å få alt i stand. Han hadde derfor bare et par dagers pause før monitoren skulle utrustes til ekserseravdeling, med alt hva det medførte av hektisk tjeneste.

Selv om han nå bodde i byen, spiste han forholdsvis ofte frokost på messa. På søndager gikk han innimellom til gudstjeneste i Garnisonskirken. Så ikke denne søndagen. Han spiste i stedet hjemme. Utpå dagen gikk han en tur i byen. Det var kjølig i været, i grunnen hadde mai så langt vært heller kjølig. Han kunne såvidt ane grønnskjær på bjerkene, og nasjonaldagen 17. mai ville nok måtte feires uten vårløv på trærne.

Smith skuttet seg, for vinden var gjennomtrengende og i tillegg regnet det lett. I byen støtte han på underkanonér Hans Olausen, en kristen marinekollega. Smith ble med ham til Metodistkirkens ettermiddagsgudstjeneste. Metodistkirken var innviet i 1869 og metodistene hadde så langt hatt kraftig fremgang i marinebyen. Ja, menigheten der hadde vært velsignet med vekkelser siden de etablerte seg, og her var det saktens litt liv i det kristne budskap.

En kunne jo sogar rope et "Amen" under gudstjenesten, i motsetning til hva som var tillatt i Garnisonskirken. Det var pastor Martinius Olsen som forrettet denne søndagen. En god mann med et godt budskap. Han trakk linjene fra pinsen til den nær forestående Kristi Himmelfartsdag, og løftet sjelene under kirketakets høye hvelv. Fra tid til annen innbød pastor Olsen et par stykker til å si noen ord, men i dag ble gudstjenesteordningen fulgt. Smith lot øynene gli over veggen rett imot. Kirken var uten alterbilde.

Rart, siden metodistene hadde for vane å innvie sine kirker med alt sakralt utstyr på plass. Her stod det bare et utskåret trebrett med ordene "GUD MED OSS" over alteret. Han likte enkelheten og lot ordenes fulle tyngde synke inn. Han snudde seg mot Olausen som satt til venstre for seg og ba ham med hjem til kveldsmat. Mens de spiste fortalte Olausen at han tidligere på dagen hadde vært på besøk hos en meget syk gartner, og hvordan han hadde talt om Gud til vedkommende. Smith ble meget rørt, de gråt begge to og Olausen ba for dem begge.

Dagen etter var Smith på plass ombord klokka syv om morgenen. Den siste finpuss før kommandoheis skulle gjøres. Klokka ni stod besetningen på 98 mann høytidelig oppstilt på dekk. På slaget kl. 09.15 ga skipssjefen, kommandørkaptein Müller ordre om å heise flagg og vimpel. Formaningen ble lest og monitoren var igjen operativ. Dagen videre gikk med å fortsette med klargjøring av utrustningen til fartøyet. Ombord i "Thor" skulle det nå klargjøres for sytti dagers rekruttøvelser for sjøvernpliktige. Smith var satt opp på hundevakten (2400-0400). På ettermiddagen deltok han i sangøvelser på Ekserserhuset, for en sangersamling som skulle være Kristi Himmelfartsdag. Han deltok på den tiden i sangerforeningen til Sjømilitære Korps.

Om kvelden hvilte han litt i lugaren før han gikk på vakt. Han gledet seg, det var noe eget med hundevakten. Han hadde alltid likt denne vakten, også under gange i fjerne himmelstrøk. Dette var den stille periode ombord, den mest fredfylte, hvis da ikke sjøen var grov og været var som verst. Som nå, i bøye på Indre havn, nærmest sov skipet. Bare trygge lyder kunne høres. Han likte monitoren. Den var slett ikke Marinens nyeste fartøy. "Thor" var av samme alder som Smith selv, bygget i 1871 og sjøsatt i 1872 på Verven, marineverftet på Karljohansvern.

Som kanonér hadde han stor sans for det kraftige skytset. Opprinnelig hadde fartøyet to 27 cm kanoner, en 8 cm kanon og en 12 mm mitraljøse, men i løpet av vinteren var det blitt montert to flunkende nye hurtigskytende 12 cm kanoner, to hurtigskytende 65 mm kanoner og to 37 mm revolverkanoner. Skytset var moderne og effektivt, takket være fremsynte menn i Marinen, som regnet med at det kun var et tidsspørsmål før unionen mellom Norge og Sverige brast. Da ville de ha et så moderne sjøforsvar som overhodet mulig.

Smith hadde fulgt arbeidet med monteringen og sett at alt arbeid ble gjort som det skulle. Smith overtok vakten og meldte seg for vaktsjefen, secondløytnant Møinichen. Løytnanten var fersk, og hadde fått sin løytnantsgrad 1. mai, da han var ferdig på Sjøkrigsskolen. Dette var den aller første vakten han hadde som selvstendig vaktsjef. Smith så på ham. Møinichen så ut som en som kunne sitt fag og virket rolig og solid.

De snakket litt om det som skulle skje 17. mai. Da skulle det være stor flagging fra kl. 08.00, salutt fra havnen og reglementsopplesning for hele besetningen. Dernest sjekket Smith de menige som var på vakt, og forsikret seg om at hver mann visste han skulle gjøre. Han sjekket fortøyningene, deretter hver travalje. Han var et ordensmenneske, og hadde ry på seg for å være en god sjømann som ivaretok orlogslivets gode sider.

Før han gikk inn i kanontårnet registrerte han at det dro en svak sørvestlig vind, som drev lett yr med seg over havnen. Natten var grå og kjølig og temperaturen var sunket til fire grader celsius. Det ble slått tre glass ombord. Smith dukket inn i kanontårnet. Knelte og ba til Gud. Klokken nærmet seg to om natten den 17. mai, og Smith la sitt liv i Guds hender. I de hendene lå det til han døde på ganske nøyaktig samme klokkeslett nesten 45 år senere, den 1. mai 1943.

Den første tiden To år senere, på høstparten, i det Herrens år 1900 fikk han Åndens Dåp. To år deretter giftet han seg med sin Pauline Pedersen, datter av marinemusikeren. Det er i denne perioden trosmannen og familiemannen Smith vokser fram i en nærmest rasende fart. Den Smith som mente han hadde fått lys over gudsfryktighetens hemmelighet, og som etterhvert fikk venner med den samme forståelse av evangeliet.

Det var ombord på orlogsfartøyene, på marinestasjonen og på marineverftet Johan O. Smith fant mennesker å prate med om Guds ord. Fra omvendelsen i 1898 brukte han en god del tid på å snakke om det han så som det eneste rette liv. Men han var opptatt av også å gjøre noe utenfor marinestasjonen og gikk ofte på møter i Horten, eller der hvor fartøyene kom i havn. Folk hørte nok på ham, men han var liksom ikke noen ordentlig menneskefisker. Det var andre og mer populære predikanter som holdt flammen levende i byens hjerter. Og at han stod alene, er det liten tvil om. Så var han da også mest opptatt av å snakke om å seire over synd, og få et personlig liv der et seirende liv var målet.

I første rekke var det blant sine egne i Marinen han pratet om et indre gudsliv, gudsfrykt, og etterhvert ble de en liten flokk på fire-fem stykker som kom sammen og ba og leste i Bibelen. Men det skulle gå mer enn seks år før nestemann kom til. Det var en noe yngre befalingsmann, underkanonér Theodor Ellefsen. De to møtte hverandre for første gang på et møte i Indremisjonen i 1904, like etter at Smith hadde flyttet tilbake til Horten etter to år i Kristiansand. Under dette møtet avla Ellefsen et vitnesbyrd.

Smith mente han hørte en sjelden trang hos Ellefsen og snakket med ham etter møtet. Ellefsen kom med i bønnekretsen hjemme hos Smith. "Fra den tid var de brødre i Kristus". (Theodor Ellefsens sønn Samuel til forfatteren i 1995) Disse møtene utviklet seg slik at de tok mer og mer karakter av at Smith ble oppfattet som ledende predikant blant dem. Høsten 1904 kom det til et oppgjør, der disse tingene ble diskutert. Smith ba de andre forsvinne, hvis de ikke ville inn i det samme livet som han opplevde. Samtlige gikk.

Da de få, tross alt vennene hans, var kastet på dør, kom følgende bibelord fra Salomos ordspråk (24.11) til Smith: "Frels dem som hentes til døden, og hold tilbake dem som føres skjelvende bort til retterstedet." Smith gikk ut for å se om det var noen som stod skjelvende og skulle frelses. Der stod Theodor Ellefsen i gården og gråt. "Kom, bli med meg", sa Smith. Der og da begynte menigheten. Sammen med sin bror Aksel ble Johan O. Smith etter hvert en faktor å regne med når sjeler skulle vinnes for Kristus, og over en lengre periode (1907-1930) ville datidens størrelser innen kirke- og trossamfunn gjerne ha brødrene Smith og deres voksende venneflokk med både i den ene og andre retning.

Slik gikk det ikke. J. O. Smith holdt fast ved den forståelse han hadde av Skriftene, og kom ofte i konflikt med både prester og predikanter, og periodevis i hard åndelig kamp med sine egne "venner". Men gjennom strid vokste menigheten ‘"Vennenes samfunn" fram, og dyktige menn og kvinner kom til.

Smith møtte mange av tidens store og små personligheter innen kristenlivet. I begynnelsen av dette århundret gikk det vekkelsesbølger med radikal forkynnelse over hele Norge. Statskirken hadde sine vekkelser, men det vokste også frem sterke vekkelsessamfunn i det som ble den frikirkelige bevegelse.

I Horten var det særlig Metodistkirken, Indremisjonen, Den Frie Evangeliske Forsamling, Frelsesarméen og misjonsbevegelser som hadde vekst, og omreisende predikanter og evangelister dukket opp og talte i slike forsamlinger. Den som betydde mest for Smiths utvikling var antagelig Erik Andersen (senere Erik Nordquelle). Han var den ledende personligheten bak dannelsen av de frie evangeliske forsamlinger. Johans far, Christian, hadde møtte ham allerede i 1883, da han reiste rundt med to berømte predikanter, Franson og Ludvig Ellingsen, som sammen med Christian J. Smith skulle stifte en annen frikirke (Kristi menighet) i Fredrikstad.

Smith nevner Erik Andersen i en rekke av sine brev, men også mellom disse to kom det til brudd. Allikevel var det Andersen som døpte ham ved neddykking i 1906. Det skjedde i Moss. Sigurd Bratlie, en av menighetens sentrale personer fra 1925 til 1996, forteller dette om dåpen: "Så var det et stevne i Moss. Da skulle det være dåp. Det var en veldig ære den gangen å bli døpt som troende. De som døpte de troende, gjorde et stort nummer av alle de som de fikk døpt. De laget reklame for troendes dåp. Det var telt opp hvor mange som skulle døpes.

Smith ville også bli døpt da, men han ville ikke at det skulle reklameres om ham, så han sa ingen ting på forhånd. Så gikk de til dåpsplassen. Han tok med seg noen ekstra klær. Da de kom dit, spurte han den som skulle døpe om han ville døpe ham. Han ble litt ergerlig for at Smith ikke hadde sagt ifra før. Smith kjente godt denne kristelige lederen. De hadde kollidert før i forkynnelsen. Men så ville han jo døpe ham da. Når han tok Smith opp av vannet igjen, sa han : – Deg blir det aldri noe greie på! Det var den velsignelsen Smith fikk når han ble døpt."

Smith var kompromissløs når det gjaldt tro og lære. Taktiske tilbaketog, eller å fortelle bare en del av det lys han mente å ha fått, lå ikke for ham. Det viser også en rekke brev til broren Aksel etter dennes omvendelse. Det var ingen formildende strateg som skrev, men en som alltid mente at det er like godt å si som sant er. Av andre ble Smith derfor ansett for å være en stribukk som det ikke nyttet å få til et samarbeid med. Smith og de andre vennene forkynte og vitnet om det nye lys de hadde fått, på møter og i aviser og blader. Under en ellers hyggelig gudstjeneste i Metodistkirken i Horten, ble det gitt adgang til at er par-tre stykker kunne si noen ord etterpå.

Smith reiste seg og klemte til med å tale mot allslags prester og predikanter og talte også i tunger. Hortens Avis var på pletten og refererte. Men om Smith ble ansett for å være stri, var både han og vennene åpne for mange av de nye retningene som kom like etter århundreskiftet. De gikk på møter mange forskjellige steder, men fant seg ikke hjemme i noen av de fast etablerte menighetene. Mot statskirken stod de i særlig skarp opposisjon og kirken følte nok Smiths forkynnelse om seier over synd som fjern.

Vennene møtte rett og slett mye motstand hvor enn de kom. Da pinsebevegelsen kom til landet høsten 1906, fant endelig Smith noen han så ut til å være på linje med. Frem til 1912 var det da også et visst samarbeid. På "Den store internasjonale kristelige konferense" i Kristiania, som pinsebevegelsen arrangerte sommeren 1911, ble Johan O. Smith og Elias Aslaksen, begge fra Horten og Aksel Smith fra Kristiansand, nevnt som regulære pinsevenner. Aksel Smith var tolk under konferansen, og Elias Aslaksen var en av talerne.

På 1930-tallet - Klikk for å forstørre Ved begynnelsen av 1930-tallet. Foran til høyre sees J. O. Smith og sønnen Aksel J. Lent mot varden står Karl Pedersen, og Elias Aslaksen har knyttet tørkle på hodet. Pauline Smith stående rett bak mannen Johan. Mot det statskirkelige system og vanekristendom kunne pinsevennene og Smiths venner være enige. Menigheten var imidlertid den som mer enn noen andre hadde en skarp front mot statskirkens liv og lære. Med sin sterke vekt på helliggjørelse og de troendes liv har de også distansert seg fra andre trossamfunn. Etter hvert som pinsebevegelsen begynte å organisere seg mer strukturert, fjernet Smith og vennene seg fra pinsebevegelsen.

Fra 1912 var det bare liten direkte kontakt, og spriket økte gjennom årene. Det kom til åpen konfrontasjon flere ganger ut over i 1920- og 1930-årene, og ble til full krig i 1937 da pinsevennen S. H. Lærum skrev "Jesus den syndfrie". Den ble kraftig imøtegått av Elias Aslaksen i boken "Svar". Tonen var skarp og krass, for å si det mildt. Alliansemøter, som pinsebevegelsen har vært flink til å ivareta, lå hverken til Smith eller Aslaksen. Johan Smith hadde i flere år vært aktiv leserbrevskribent i flere aviser og blader.

Men etterhvert som han ble sett på som en vranglærer, ble det flere og flere stengte redaksjonsdører. En av årsakene var høyst sannsynlig at J. O. Smiths artikkelform ofte var både krass formanende. Det viser en gjennomgang av stykker i bladene Byposten og Missionæren. Smiths artikler står i sterk kontrast til mange andres innsendte skildringer, som ofte var reisereportasjer fra misjonslivet. Behovet for et blad der han kunne ta opp kampen mot andre og svare på angrep, var derfor uten tvil til stede.

Samtidig ble det etterhvert også helt nødvendig å kunne meddele seg innad i menigheten på en enklest mulig måte. Det skulle gå nesten fem år før tanken om et eget blad ble satt ut i livet. Dette var en periode der J. O. Smith jobbet som sekretær for general Seiersted, med kontor på Sjømilitære Samfund, fast arbeidstid og usedvanlig frie arbeidsforhold. Da følte han tiden var inne til å iverksette bladutgivelsen. Bladet og forlaget "Skulte Skatte" tok til 1.januar 1912 og lever i beste velgående den dag i dag.

Det marine element var tungt i menigheten i dens første tid. Både Smith selv og flere av de tidlige lederskikkelsene var sterkt preget av lojalitet og plikttroskap mot fedrelandet, noe som også har vært med på å forme menigheten, der det å være en god samfunnsborger nærmest må sies å være en dyd. Johan O. Smith blir dermed også et forbilde for troskap og lojalitet mot det samfunn man lever i, i tillegg til den troskap mot Herren som er formulert gjennom Skriftene.

Smith levet opp til det som er Sjøforsvarets motto: For konge, fedreland og flaggets heder. Det ga seg utslag under de voldsomme debattene om militærvesen som raste rundt 1910. Hele verden ble preget av kraftige stemningsbølger som krevde full nedrustning, det var "det brukne geværs" politiske gullalder. Blant forskjellige frikirker gikk det mote i å nekte å gjøre militærtjeneste, og det raste heftige debatter om spørsmål om militærtjeneste under Den første verdenskrig, heller ikke Smiths venner unngikk denne.

Men i en menighet som hadde sin opprinnelse i Marinen, og hvor mange av vennene tjenestegjorde under hele krigen, var utfallet gitt. I "Skjulte Skatter" i 1915, skrev nestkommanderende på kanonbåten "Æger", løytnant Elias Aslaksen, "Å avskaffe militærvesenet ville være det samme som å innføre fullstendig lovløshet."

Noe han neppe hadde kunnet gjøre uten Smiths velsignelse, for de var begge opptatt av hva Skriften kunne forklare om militærtjeneste. Smith skrev for øvrig like etter: "Man taler om forsvarsvenner og forsvarsfiender, men jeg må spørre: Hvem er større forsvarsfiende enn den ugudelige? Og hvem er bedre vern for fedrelandet enn de gudfryktige?"

Det å være en samfunnsgavnlig borger og utføre sin samsfunnsplikt står i det hele tatt sterkt hos Smiths venner. Det viste seg også under Den annen verdenskrig. Da var mange av dem i tjeneste da krigen kom til Norge, og familier i menigheten mistet som andre noen av sine kjære i kampene. Unge menn med rot i menigheten deltok i kampene om Narvik, på forskjellige fartøyer langs kysten, i de slitsomme og harde kampene i Valdres, Hallingdal, Elverum og Dombås.

Under krigen var flere av dem aktive i Hjemmefronten, og en av vennenes bondegård var sentral for aksjoner og flydropp til "gutta på skauen". En av vennene utførte som ung gutt en av de aller største sabotasjeaksjonene under krigen, da han egenhendig sprengte lageret av stridshoder til den tyske ubåtflåten på Østøya. Og borgerplikten er en ærestjeneste fortsatt.

Lokale Vennene var ikke flere enn at det i begynnelsen holdt med husmøter. I 1907 følte menigheten på Horten seg rik fordi den hadde fått samlet inn tolv kroner og sytti øre. Da følte Smith de kunne leie hva det skulle være av lokaler. Han fikk imidlertid låne rom gratis, både i Losjen og et par rom i Skoggaten. Benker fikk de ofte låne hos Frelsesarmeen. Hjemmet til svogeren Karl Pedersen (mangeårig forstander av menigheten) i Thuegata var også et hyppig møtested, med forholdsvis god plass i stuene.

Meierisalen (2. etasje i nåværende Meierigården) ble stevnested, men der konkurrerte Smith om plassen med en mer kjent predikant, Josef Ystrøm, som samlet fulle hus overalt hvor han kom. Etter at verdenskrigens slutt i november 1918, ble det snakk om å bygge eget lokale. Både fordi det føltes nødvendig å få sitt eget sted, og fordi menigheten stadig vokste. Men noe prangende bygg kom ikke på tale. Det var det ordentlige, funksjonelle og nøysomme som også skulle prege et menighetshus.

I en menighet som var knapp på ressurser, måtte det innsamling og dugnad til. Smith skrev et fornøyelig lite stykke kalt "Til Jordan etter bjelker" i "Skjulte Skatter", en bibelsk illustrasjon for å få i gang et frivillig dugnadsarbeid. I 1922 ble så lokalet i Horten, menighetens hus nr. 1, innviet. Det var bygd med tanke på stevner, og hadde en møtesal med plass til 200 mennesker, og var etter datidens norm bygd moderne med kjøkken spisesal, vedskur og vannklosetter i kjelleren.

Lokalet på Horten ble påbegynt i 1921 og sto ferdig i 1922. Her fra byggeperioden. Fra byggeperioden 1921/1922 - Klikk for å forstørre

Med evangeliet som eneste fellesnevner og rettesnor er det blitt et livskraftig og omfattende kristent broderskap. Hvor mange mennesker som kan regnes til menigheten på verdensbasis, er derimot intet enkelt regnestykke. Mangel på organisasjon og registrering gjør opptelling vanskelig, og tallene vil variere mellom 25.000 og 40.000, avhengig av tellemetodikk. Med unntak av en del øyer i Stillehavet, har Smiths venner nå menigheter, mindre venneflokken, familier og enkeltkontakter i de fleste verdens land.

Ja, det er en underlig historie, den som startet med en marineunderoffisers omvendelse i Horten i 1898.