Johan Veit Werlich

Mesterskorstensfejer Johan Veit Werlich blev født i 1698 og blev begravet den 17-11-1758 i Bergen, Korskirken.

Hans yngste sønn, Johan Veit, ble født etter farens død (1759).

Hans mellomnavn Veit er skrevet på forskjellige måter, Feit og Pheif. Veit er et jødisk navn, og han skal ha vært jøde iflg. slekt.

Ved skiftet står følgende:

1758 22 december

Skiftet sat efter Johann Pheif Werlich forrige renovationsmester her i byen. Enken Christiana Elisabeth. Arvinger 2 sønner, 1 datter:

1. Johan Thomas 9
2. Fridrich Christian 8
3. Anna Elsebe 6

Sluttet 22.12.1759

Fram til 1814 fastslo Christian 5.s norske lov at sefardiske jøder formelt sett hadde anledning til å reise rundt i Norge. Andre jøder måtte søke den danske kongen om tillatelse, ellers ble de utvist. I motsetning til enkelte danske byer, hadde jøder ikke rett til å slå seg ned i norske byer. Det var derfor mange som konverterte til kristendommen.

Allerede den kristenretten Olav den hellige satte opp på Moster i 1025, krevde at alle kongens undersåtter skulle være kristne. Fram til 1851 var jøder uavbrutt uønsket i Norge i 826 år.[104] Etter de katolske kristnes gjenerobring av Sør-Spania (Granada) i 1492 og den påfølgende anti-jødiske politikken (som følge av mistenksomhet mot både jøder og muslimer pga. den langvarige muslimske ekspansjonen og okkupasjonen av Spania) flyktet likevel en del iberiske (sefardiske) jøder til Nord-Europa og fikk opphold der. Enkelte norske byer lot katolikker og jøder oppta handelsnæring, åpent eller i skjul. Kong Frederik IIs fremmedlov av 1569 fastslo at ikke-lutherske utlendinger skulle forlate riket innen tre dager – eller henrettes.[105] Forbudet mot utøvelse av annen religion enn statens egen lutherske kirke gjaldt forøvrig alle mennesker, og endog norske ikke-lutherske kristne var uten rettigheter fram til 1800-tallet, da Norge fikk Dissenterloven av 1845 som 6 år senere ble etterfulgt av en lov som også omfatter rettigheter for jøder.

Det første eksplisitte forbud som nevnte jøder spesielt, vedtok Christian IV i 1651, men noen år etter fikk de iberiske jødene dispensasjon. Fra 1687 måtte jøder i Norge ha leidebrev. Flere iberiske jøder tok opphold i landet som handelsborgere på 1600-tallet, men på 1700-tallet ble forbudet håndhevet nesten totalt. I Danmark gikk utviklingen motsatt vei – allerede i andre halvdel av 1600-tallet fikk jødene oppholde seg i landet, og endog ta akademiske grader.

Sefardiske jøder (fra Sør- og Vest-Europa) kunne til 1814 både bo og reise i Norge.