Johannes Engebretsen Belsheim

Johannes Engebretsen Belsheim (1829 – 1909) var sønn av Engebret Olsen Belsheim (ca 1760 – 1841) og Marit Johannesdatter Nørdre Lie (1783 – 1857). Johannes så dagens lys på Kvemishaugen, en husmannsplass under gården Belsheim, i bygda Vang i Valdres, den 21. januar 1829. Med en brennende gudstro og et godt hode løftet han seg fra små kår og tok embetseksamen i teologi. Han jobbet som sogneprest både i Kirkenes og Bjelland før han viet sitt liv til vitenskapelige studier av bibelen og kristne tekster. Han var målmann. Han giftet seg tre ganger og fikk 5 barn. Jeg vil her se nærmere på hans liv og virke.

Livet i Valdres. Kort om foreldrene Engebret Olsen Belsheim og Marit Johannesdatter Nørdre Lie.

Engebret Olsen Belsheim (ca 1760 – 1841) var sønn av Ola Endresen (Einarsen) Røe (ca 1720 – 1767) og Sigrid Gulliksdatter (1717 – 1785). Ola og Sigrid fikk 2 barn; Endre i 1752 og Engebret i 1760. Engebret vokste opp med foreldrene sine på husmannsplassen Nørre Tveitamoen under gården Tveit i Vang i Valdres. I 1761 hadde de en ku og sådde 2 settinger korn og avla 2 lass høy. Det var med andre ord knapt nok til salt i grøten, og sikkert mang en kveld familien gikk sultne til sengs. Engebret har får skrevet navnet sitt på en rekke måter opp gjennom årene. Presten skrev Imbert da han ble konfirmert, Engebredt da han giftet seg med Diis, Ingebrik da han giftet seg med Marit, Engebreth da Johannes ble båret til dåpen, Engebret da han selv ble gravlagt, Johannes ble konfirmert, Johannes giftet seg med Olaug og da han giftet seg med Marit, Ingebrigt da Johannes giftet seg med Maren. I folketellingen av 1801 står han oppført som Ingebret. I Valdres bygdebok er han oppført som Embrik. I Store norske leksikon er han oppført som Engebret. Jeg har valgt å skrive navnet hans Engebret da det er det navnet som hyppigst har gått igjen.

Engebret var skomaker og laget esker og trog (?) som han solgte i Vang og Slidre. Han giftet seg med Diis Olsdatter Høverstad (1754 – 1823) den 20. februar 1791. Han var da 31 og hun 39 år gammel. Dette var begges første ekteskap. De fikk fire barn sammen, Sigrid i 1791, Berit i 1794, Ola i 1797 og Endre i 1800, men minstegutten ble bare 2 måneder gammel. Engebret tjente under Sydgården på Belsheim, i bygda Thorpegardane, i Vang i Valdres. Her ryddet han seg husmannsplassen Kvemishaugen, i Kveme på midten av 1790-tallet. Kvemilshaugen var en elendig dårlig husmannsplass. De hadde kyr i kjelleren, men på den annen side ble vår Herre Jesus født i en stall, uten sammenlikning forøvrig. Engebret hadde dårlig helse og var ikke mye til arbeidskar, og verre ble det da han falt i elven Rysna og ble sengeliggende i 3 år. Engebret var en gudelig mann og bar det med stor tålmodighet. Da han frisknet så mye til at han kunne gå i kirken skal han ha falt på kne i det han gikk inn i Høre kike og takket Gud. Da kona Diis døde 69 år gammel i 1823 var Engebret 63 år gammel og hadde 3 voksne barn.

Marit Johannesdatter Nørdre Lie (1783 – 1857) var datter av Johannes Øysteinssen Nørdre Lie (1746 – 1815) og Kari Einarsdatter Øvre Hæn (1754 – 1797). Marit vokste opp på gården Nørdre Lie i Vang i Valdres. I 1782 hadde de 2 hester, 9 storfe, 3 sauer, og 3 geiter. De sådde 3 tønner bygg. De ble regnet for velstandsfolk å være. Johannes og Kari fikk ni barn; Berit i 1774, Ingebjørg i 1777, Øystein i 1780, Gullik i 1782, Marit i 1783, Einar i 1787, Kari i 1792, Kari i 1793 og Einar i 1797, men bare 6 av dem vokste opp. Marit var bare 14 år da moren døde i 1797. Hun ble konfirmert året etter i 1798. Under folketellingen i 1801 var Marit tjenestejente hos Anders Gundersen og Anne Andersdatter på gården Givre i Vang i Valdres. Marit kjente alle bu-merkingene i dalen, og ble ansett som svær begavet. Hun skal også ha vært makeløs til å fortelle og synge.

Samme år som Engebret ble enkemann giftet han seg med piken Marit Johannesdatter Nørre Lien, nærmere bestemt den 6. november 1823 i Vang kirke. De var da henholdsvis 64 og 40 år gamle. Året etter fikk de tvillingene Diis og Kari. Tradisjonen tro fikk det første pikebarnet navnet etter den forrige kona, Diis. Kari ble oppkalt etter sin mormor som hadde gått bort 19 år tidligere. Kari ble bare 2 timer, mens Diis ble 4 måneder gammel. Engebret og Marit har nok trodd at de ikke kom til å få høre små bein tasse rundt dem, men 5 år etter at tvillingjentene gikk bort kom Johannes til verden i den lille husmannsstuen på Kvemilshaugen på gården Belsheim, nærmere bestemt den 21. januar 1829. Da var Engebret 69 og Marit 46 år gamle. Johannes ble oppkalt etter morfaren sin Johannes Knudsen Nørdre Lie som hadde gått bort 14 år tidligere. Navnet Johannes betyr Gud er nådig. Johannes ble båret til dåpen i Høre kirke en måned gammel den 22. februar. Charin Olsdatter Torpe, Sigri Engebrethsdatter Belshem, Ole Thomasen Torpe, A. Wang, og Christopher Xstophersen Torpe er oppført som faddere. Moren Marit ble introdusert den 16. april samme år.

Johannes gikk under navnet Jahas i Kveme. Han var en original og noe for seg selv allerede som barn. Det viste seg tidlig at han hadde gode evner. Nils B. Steile var Johannes lærer. Johannes hev seg over bøkene og han utmerkte seg som ein gløgg elev. «Ko du driv mæ?» «Eg læse o læse, både vilt o vetøgt»

Faren Engebret hadde hatt dårlig helse så lenge Johannes hadde levd. Engebret døde 83 år gammel den 20. november 1841. Han ble begravet den 30. november samme år ved Høre kirke. Johannes var bare 12 år da faren gikk bort. Johannes og moren Marit ble sagt opp fra husmannsplassen sin Kvemishaugen i Kveme da Engebret hadde gått bort og måtte ta inn hos snille folk på en annen husmannsplass. Han og moren måtte ofte ut på bygda med tiggerposen sin for å be om noe å leve av.

Det fantes få bøker i Vang, men Johannes fikk låne Snorre og en hebraisk bibel av presten. Johannes ble konfirmert den 30. juli 1843 i Høre kirke 14 år gammel. Han er oppført som nr 43 i listen over konfirmanter i ministerialboken for Høre, men han stod øverst på kirkegulvet til tross for at han var en husmanns sønn.

Johannes og Marit hadde et enestående mor-sønn forhold. Han satte moren sin høyt. Marit var en klok og gudfryktig kvinne. Etter konfirmasjonen måtte Johannes som 14 åring skilles fra moren og ut på bygda og jobbe som tjenestegutt eller dreng på gårdene i Øye.i flere år. Ungdomsårene gikk med til å holde liv i seg. Johannes ble ikke sett på som noen arbeidskar, men mer som en tenker og drømmer som kastet seg over bøkene så snart han kunne.

Johannes tok et kurs i Vardal og gikk opp til prøve hos prost Borkenvink i Vardal. 22 år gammel fikk han jobb som omgangsskolelærer i hjembygda si høsten 1851. Allerede da tenkte han mye og begynte å lære seg fremmedspråk. «Han kunne leve slik i si eiga verd at han gløymde at det var noko som heitte vegg i skulsstova, og – klakk! Der møtte han røyndommern!» (Ola Brekkun). Lønna som skolelærer var 10 daler. Enda så smått han hadde med penger holdt han de tre avisene; Folkevennen av Ole Vig, Den norske folkeskole og Fædrelandets Ven. I 1852 fikk han sitt første stykke på trykk i Den norske Folkeskole. Johannes prøvde seg også som bokselger.

Johannes var nærsynt og trengte briller. 24 år gammel reiste han julehelgen 1853 til Kristiania. Han brukte 5 dager hver vei. Det var tungt føre. Han tok med seg et kalveskinn som han brukte til å bytte til seg et par briller. Han brukte 1,42 kroner totalt på turen. 3 bokhandlere + 2 prester + 1 prost + Ole Vig

  Studenten og læreren. Johannes ønsket seg en eksamen og en skikkelig lærerstilling. Sommeren 1855 reiste han til Kristiania. Johannes fikk 7 mark av lensmannen i Vang for å følge en til Land som skulle sone straff på brød og vann for brennevinsbrenning. Johannes reiste videre alene. Han tok båt fra Gjøvik til Eidsvoll, hvor han tok toget videre til Kristiania. Togstrekningen Kristiania – Eidsvoll hadde åpnet høydeling et år tidligere. Han skrev en artikkel om St.Thomas som kom på trykk i Christianiaposten. For det fikk han 2 daler.

I august 1855 tok Johannes til på den 2årig lærerutdanning ved Asker Seminarium. Christian Grønbæk Døderlein hadde akkurat tiltrådt som bestyrer da Johannes begynte der høsten 1855. Seminaret var drevet for offentlige midler og var gratis for elevene. Det ble undervist i de vanlige folkeskolefag med sterk vekt på kristendom, dertil oppdragelses- og undervisningslære og praktisk lærergjerning. Etter bare 4 måneder som tilhører gikk Johannes opp til dimissjonseksamen. (lærereksamen) og fikk beste karakter, Meget dugelig.

Sommeren 1855 bestemte man at man skulle etablere en ny lærerstilling i omgangsskolen i Grue i Solør. Prosten utlyste den nyopprettede lærerstilling i Christianiaposten og Morgenbladet. Johannes søkte på stillingen. Prosten tilsatte ham i stillingen i et brev datert 3. mars 1856. Like etter bestilte Johannes følgende til omgangsskolen han skulle drive; 1 protokoll, 1 sett forskrifter, 12 stk «Toskillings Læsebog, 12 stk. «Godtkjøbs Læsebog», 8 stk. «ABC», 7stk. «Norsk læsebog, 1. avdeling», 7 stk «Norsk læsebog, 2. avdeling» og 1 veggtavle. Johannes var en godt likt lærer. Johannes skal ha sagt; «Då eg kom der som ein framand mann som det stod age (ærefrykt/ respekt) av, vart eg snart halden fyr ein dugeleg lærar». Lønna var 50 spesidaler. Johannes jobbet også på kontoret hos sorenskriver Fietzentz. Johannes ønsket å bli prest, og godseier Jørgen Cappelen Omsted lånte ham penger slik at han fikk gått på Heltbergs studentfabrikk.

Den 28. april 1857 døde Johannes mor, enken Marit Johannesdatter Belsheim 73 år gammel. Hun var på det tidspunktet bosatt på Belsheim gård, trolig som inderst på en av husmannsplassene under Belsheim. Marit ble begravet 9. mai 1857 ved Høre kirke. Jeg vet ikke om Johannes fikk gått i sin mors begravelse.

Johannes begynte da å studere ved Heltberg og Reehorst Real- og Latinskole i Kristiania høsten 1857 under veiledning av J.F. Ording. Skolen var et 3årig artiumsforberedende kurs for dem som ikke var kommet gjennom de ordinære skolene og eventuelt hadde lest som privatister, og forberedte studentene på opptakseksamen ved universitetet. Alderen på elevene i en og samme klasse kunne spenne fra 16 til 35 år, og det hendte at elever på en gang var lærere i somme fag og samtidig fulgte Heltbergs undervisning i gresk og latin. Skolen ble kalt studentfabrikk fordi den opprinnelig innebar et mer komprimert løp frem mot examen artium enn de vanlige skolene. Johannes tok etter Exsamen artium med Haud etter et år i 1858.

Johannes begynte så å studere til Examen philosophicum (forkortet ex. phil.), også kalt «filosofikum», «forberedende» eller «anneneksamen». Studiet var på to semestre. Man ble prøvet i fag som filosofi, matematikk, astronomi, naturfag, latin, fysikk og kjemi, og for teologer, hebraisk. Johannes fikk tittelen Cand.Philos juni 1859

Johannes ønsket som sagt å bli prest og begynte på det 6-årige teologistudiet. Johannes studerte under Gisle Johnson som var ansett som en av universitetets mest betydningsfulle teolog i tiårene etter 1860, fordi han mestret den balansegang som fakultetet var nødt til å gjennomføre for å oppfylle de krav som vitenskapen og kirken stilte Johannes gjorde unna 6 års studier på bare 2 år! I desember 1861, 32 år gammel, tok han teologisk embetseksamen med karakteren haud. «Mange rådet meg frå det, då dei tykte det var for tidleg. Men å liggja der i byn og leva på lånte pengar og setja meg i endå større gjel, det hadde eg ikkje hug til.» Johannes betalte på gjelden i årevis, også etter Omsted sin død.

Sommeren 1862 ble Johannes konstituert lærer ved Porsgrund Borgerskole (vgs). Her jobbet han skoleåret 1862 – 1863 mens han tok eksamen i lappisk, eller samisk som det heter i dag.

Sommeren 1863 reiste Johannes fra Porsgrund i Telemark til Hermansverk på Leikanger i Sogn og Fjordane. Jeg vet ikke hvorfor han var på Hermansverk sommeren 1863, men uansett må amors piler truffet ham mens ham mens han var der. Johannes må ha fridd til piken Maren Møller Brun og de må ha gått sammen med forloverne sine Landhandler Herman Brun, Maren sin far, og Johan Herman Brun, Maren sin bror, til sogneprest Johan David Haslund i juli og fremlagt dåpsattestene sine og stadfestet at de ikke var nære slektninger før de tok ut lysning og avtalt vielsesdagen. Sogneprest Haslund har så den andre, niende og 16. august bekjentgjort for menigheten at Johannes og Maren ønsket å gifte seg. Selve vielsen ble forrettet den 4. september 1863 i Leikanger hovedkirke. I ministerialboken for Leikanger kan vi lese at den den 4. august 1863 ble Ungkar Cand theos Johannes Belsheim og Jomfru Maren Møller Brun viet. Han var født på Belsheim i Vang, men oppholdt seg på Hermansverk. Hun var født i Bergen, men oppholdt seg på Hermansverk. De var henholdsvis 34 ½ og 34 år gamle. Han var sønn av Ingebrigt Olsen Belsheim, og hun var datter av Landhandler Herman Brun. Forloverne var som tidligere nevnt Landhandler Herman Brun og Johan Herman Brun. Vielsen ble lyst 2 – 9 – 16 august. Johannes var koppevaksiner 5. april 1838, mens Maren hadde hatt kopper.

  Maren Møller Brun. Johannes Belsheim, sønn av skomaker og husmann Engebret Olsen Belsheim, gikk gjennom litt av en klassereise fra husmannsgutt til Cand. Theol. Hans første kone Maren Møller Brun (1829 – 1874) kom fra noe bedre kår i Bergen og Leikanger. Maren Møller Brun var datter av Herman (Johansen) Brun (1804 – 1865) og Birgithe Agnethe Schaboe (1800 – 1857).

Herman Brun (1804 – 1865) var sønn av skipper Johan Herman Brun (1766 – 1808) og Maren Møller Bødicher (1766 – 1810). Johan Herman var fra Bergen, mens Maren Møller var fra Suldal i Rogaland. De ble viet 19.02.1794 i Volda. Johan Herman og Maren Møller fikk minst 5 barn, Hermiche Elizabeth Brun født ca 1797, Friderich Adrian Bødiker Brun født ca 1799, Jocob Von Der Lippe Brun født ca 1801, Herman Brun født 1804 og Petter Brun født 1809. Herman Brun ble båret til dåpen 18. april 1804 i Nykirken i Bergen. Familien var da bosatt i 8. rode hus nr 51, eller Lille Markevei nr 5 som er adressen i dag, på vei ut mot Nordnes. Ingen av Marens besteforeldre var i live da Maren Møller ble født.

Birgithe Agnethe Schaboe (1800 – 1857) var datter av mesterskomaker Hans Johannesen Schaboe (1765 – 1835) og Maria Elisabeth Meyer (1777 – 1814). Hans Johannesen Schaboe kom fra gården Bakkerud i Nord-Fron i Oppland og flyttet til Bergen hvor han først giftet seg med Bergitte Agnete Been i 1796. De fikk ingen barn. Den 11.02.1800 giftet han seg med mesterskomaker datteren, Maria Elisabeth Meyer. Hans og Maria Elisabeth fikk 6 barn sammen. Vår Birgitte Agnethe Schaboe (1800 – 1857) var deres første barn, og tradisjonen tro oppkalt etter Hans første kone. Deretter kom barna med få års mellomrom, Else Maria Schaboe (født 01.10.1802), Hans Henrich Schaboe (født 01.11.1804), Eilert Schaboe (30.03.1807 – 26.09.1846 på Leikanger), Engel Johanne Schaboe (13.10.1809-1810) og Johannes Schaboe (1811 – 1812). Birgithe Agnethe var bare 13 år gammel da hun mistet sin mor Maria Elisabeth den 16.02.1814. Et drøyt år senere, den 19.05.1815, giftet Mesterskomaker Hans Schaboe seg med Ane Alida Erichsen (1778 – 1851). Hans og Ane Alida fikk også 6 barn, Maria Elisabeth Schaboe (døpt 26.11.1815), Engel Johanne Schaboe (23.06.1813 – 02.12.1881 på Leikanger), Johannes Schaboe (1816 – 1819), Ane Helene Schaboe (døpt 21.11.1819), Ole Andreas Schaboe (døpt 25.03.1821) og Hans Schaboe (1823 – 1903). Birgithe Agnethe vokste med andre ord opp i en stor familie. Hun ble konfirmert den første søndagen etter påsken 1816

Ungkar og skreddermester Herman Brun og piken Birgithe Agnethe Schaboe ble viet den 17. oktober 1824 i Korskirken i Bergen. Herman Brun var skreddermester og bosatt i 19. rode hus nr 42, eller Øvre Korskirke Almenningengen nr 9 i krysset ved Lille Øvregate rett bak Korskirken. Paret fikk 5 barn over de neste 5 årene. Anne Dorthea ble født i 1825, Hans Johan i 1826, Johan Herman i 1827, Marie Lisbeth i 1828 og Maren Møller i 1829. Da Maren Møller ble født 8. august 1829 bodde familien i 17. rode, hus nr 13, eller Vågsallmenningen nr 18 som er adressen i dag, like ved Bergen sentrum politistasjon. Maren Møller ble båret til dåpen i Korskirken den 23. august 1829. Da Maren var 3 år i 1832 ble hun storesøster til Birgithe Agnethe. Året etter, i 1833 flyttet familien fra Bergen og til Njøssanden på Leikanger i Sogn og Fjordane. Herman og Birgithe Agnethe fikk 7 barn mens de bodde på Njøssanden; Johan Herman Brun i 1833, Christian Brunchorst Brun i 1834, Engel Johanne Brun i 1837, Ole Sjursen Brun i 1838, Edvard Brun i 1840, Hansine Emilie Brun i 1842 og Harald Theodor Brun i 1845. Totalt fikk de 13 barn, men ikke alle vokste opp. Herman Brun tok over det gamle handelsstedet og gjestgiveriet på Njøssanden samme år. Det skal ha vært i et juleselskap hos kjøpmannen at andre lystige karer fra bygda fant på at de skulle påskjønne den driftige Herman Brun ved å kalle opp det nye «bygdesenteret» rundt landhandelen og kaia etter mannen som hadde skapt det meste der på Njøsasanden. - Alt dette mente de var «Hermans verk» - og slik ble bygdesenteret hetende Hermansverk. Han drev også landhandel og gjestgiveri på Hanehaug vest i bygda. Han er mest kjent som mannen bak stedet Hermansverk på Leikanger. Brun var også ordfører på Leikanger i periodene 1844–1847 og 1849–1859. I 1851 overlot Herman Brun eiendommene sine til sønnen Hans Johannes Brun. Allerede i 1853 flyttet Hans fra Hermansverk til Aurland og startet forretning og gjestgiveri der. Maren Møller var en voksen dame på 29 år da moren Birgithe Agnethe døde 09.06.1857 på Leikanger. Faren Herman Brun giftet seg med Birgithe Agnethe sin 13 år yngre søster Engel Johanne Schaboe (1813 –1881) den 02.11.1858. Herman Brun tok i 1860 tilbake eiendommene på Hermansverk og Hanehaug og drev dem til han dødde i 1865. Maren Møller ble viet til Johannes Belsheim den 04.09.1863. Maren Møllers tante (og stemor) Engel Johannes Brun tok over og drev dem eiendommene videre til hun døde i 1881. I 1876 brann de fleste av bygningene til Brun ned, men etter brannen bygde enkefru Brun blant annet ny tingstove og en stor handelsbod på kaia. Denne var et kjent innslag i bygdesenteret helt til huset ble totalskadd i en ny storbrann i 1979.

Johannes og Maren Møller må ha reist temmelig omgående fra Hermansverk på Leikanger i Sogn og Fjordane til Vefsn i Nordland. Det er en lang reise som trolig har gått med ulike damp- eller seilbåter over flere dager. Teologen Johannes hadde nemlig fått lærerstillingen ved den nyopprettede lærerskolen i Vefsn. Han tok til i stillingen høsten 1863. Skoleloven av 1860 satte strengere krav til lærernes kompetanse. En god del lærere ervervet seg den nødvendige kunnskapen slik at de kunne fortsette i lærergjerningen, men det var også mang som ga seg som lærere. Det medførte at man fikk et stort underskudd på lærere på 1860-tallet. For å bøte på det etablerte man flere nye lærerskoler rundt om i landet. I 1863 opprettet man en lærerskole i Vefsn i Mo i Rana. Lærerstudiet var på 1,5 år og skolen hadde 15 elever det første året. Sogneprest, prost Hans Hall var styrer på skolen og teologen Johannes Belsheim var ansatt som lærer der det første skoleåret, 1863 – 1864. Mens Maren Møller var høygravid holdt Johannes 17. maitalen i Mosjøen på landsmål i 1864.

Den 16. juni 1864 ble Johannes og Maren foreldre til sitt første barn, en liten gutt de ga navnet Gissur. Den 9. august ble han båret til dåpen i Dolstad kirke i Mosjøen. Det var stort sett personer fra handelsstanden som var Gissurs faddere.

  Presten.

I 1864 vart han den første soknepresten i Sør-Varanger. Frå 1870 var han sokneprest i Bjelland, men etter fem år flytta han til Kristiania og vart buande der som fri forskar og forfattar resten av livet

Sogneprest i Sør-Varanger august 1864 Sogneprest i Bjelland 25.10.1870 Den 20. 08.1864 ble han utnevnt til sogneprest i Sør-Varanger. Den 25.10.1870 ble han utnevnt til sogneprest i Bjelland sogn. Den 19.07.1875 søkte han avskjed med vartpenger. Siden 1876 har han hvert år ved hjelp av offentlige stipender reist til ulike biblioteker rundt om i Europa for å studere kildeskrifter til bibelens tekster og historie. Stortinget bevilget ham i 1880 en understøttelse/ stipend på 1.000 kroner

Johannes jobbet som sogneprest og lærer i Sør-Varanger Johannes jobbet som sogneprest i Bjelland fra 1870. Johannes kom på kanten med en del av menigheten sin. Etter ni års prestetjeneste søkte Johannes avskjed som prest.

Johannes ble ordinert til prest i Tromsø. Han hadde reinskyss over Finnmarksvidda Han hadde tiltredelsesprekenen sin 29.01.1865 Kona Maren og sønnen Gissur kom med dampskip 25.06.1865. Han var en dugande, men original prest. Han var uredd, tri og lite fleksibel. Han var svært økonomisk, tarvelig i klesdrakt og levemåte. Venstremann, avholdsmann og målmann. Okseskyss i sykebesøk Handelsmennene I formannskapet fra 1866, og ordfører i 1868-1877 Grense Jakobselv.

Prest i Bjelland ved Mandal i 4 år. Der kom han i konflikt med noen i menigheten, men det sies at årsaken lå minst hos Johannes.

Allerede mens han jobbet som prest ble han kjent for det vitenskapelige arbeidet sitt med å granske bibelske kileskrifter og bibelhistorien.

Belsheim var sogneprest i 11 år, først seks år i Sør-Varanger og deretter fem år i Bjelland. I Sør-Varanger var han også ordfører 1868-1970.

35. Støtteskriv for Johannes Belsheim

Ved nøiere at have overtænkt Stillingen med vor Sognepræst Hr. J. Belsheim og ved at have hørt flere af mine Sognefolks Mening om samme foranlediges jeg herved til at tilsende Dem nogle Ord. Det er min og mange Fleres Mening, at han ikke burde imodgaaes paa en saa skarp Maade som skeet er, men at han burde gives længere Tid, for at han des bedre kunne gives Anledning til at faa søgt sig Embede andetsteds. De udkomne og omløbende Rygter, der sætte ham i et slet Lys, er det ikke saa sikkert medføre den fulde Sandhed, da de ikke [er] bevist. Det fortjener ogsaa at bemærkes, at han har vundet stor Yndest hos en stor Del af Sognets og Præstegjeldets Befolkning især af de mindre Formuende og af Fattigfolk. De sidste rose ham mere end flere af de foregaaende Præster. Hans egne Husmænd, der maa have lært ham bedst at kjænde, fremstiller ham som en rosværdig Mand. Man maa saaledes ikke blot se paa Alt hvad der er daddelværdigt, ti det er vist, “vi falde alle i mange Stykker”, og her i dette Tilfælde maa vel ogsaa tages noget Hensyn til Billighed og ikke blot se Tingen fra den skarpe Side. Kunde der gjøres noget til Bedste for ham, var det mit og mange Fleres Ønske og det er derfor jeg sender disse Linjer.

Torkel Hessaa 30.3.1875 til prost Hansteen i Mandal. Torkel Olson (1821–1904) var gardbrukar på Hesså i Bjelland. Etter folketeljinga fødde bruket i 1875 ein hest, seks kyr, eitt ungnaut, seksten sauer og ein gris.

Kjeldene fortel lite om korleis Belsheim utførte prestetenesta, men dei ber bod om at han vart oppfatta som noko «annleis». Det handla om at han ikkje utan vidare tilpassa seg dei ytre formene som høyrde embetsstanden til, at han forsvarte venstrepolitikken og småkårsfolk sine interesser, og ikkje minst at han var ein meir ihuga lesehest enn prestar flest.

Sensommeren 1855 gikk han på fem dager fra Vang i Valdres til Aske hvor han tok til å studere på Asker Seminar. På seminaret fikk han svært gode resultater på rekordtid. Han var lærer i Grue i Solør fra 1856, tok artium ved Heltbergs studentfabrikk 1958 (da fikk han litt økonomisk hjelp) og på to år ble cand.theol. i 1861. Han arbeidet deretter som lærer i Porsgrunn 1862, som rektor ved Vefsens lærerskole 1863, ordfører i 4 år i Sør-Varanger, som sogneprest i Sør-Varanger fra 1864 og som sogneprest i Bjelland fra 1870 til 1875. Etter 11 år som prest bosatte han seg i Kristiania og fikk deretter statsstipend og levde i Kristiania som fri skribent.

  Familiefaren. Johannes ble tidlig grepet av den nasjonale målbevegelsen, han ble en nær venn og beundrer av målmannen Ivar Aasen. Johannes skrev tidvis på landsmål, eller nynorsk som vi kaller det i dag. Johannes var personlig en stillferdig, godslig og beskjeden mann med et mandig ansikt med «et par blåe svært rolige, kloke augo. Heile andletet var umkransa av svære krullute, lange hårlokkar, var å sjå til rett ein typisk valdris av det gamle, gode slag» (G. Hovi)

Det fortelles at Johannes gledet seg som et barn når det kom valdriser på besøk, og han øste av sin kunnskap om Valdres og valdrisene. Han var rene leksikonet. Stadig gikk tankene til hjembygda. Han forble alltid en venstremann.

Johannes opplevde mye sorg i sitt liv og særlig gikk tapet av hans evnerike sønn Gissur inn på ham. Gissur druknet i Kristianiafjorden (Oslofjorden).

Død i juli 1909 Viet i Leikangers hovedkirke 04.09.1863 med Maren Møller Brun

Gissur Belsheim født 16.06.1864 i Mosjøen i Vefsen Student 1881 2. eksamen 1882 Omkom ved kullseiling/ drukning ved Nesodden 20.08.1882

Agnete Belsheim født på Sør-Varanger prestegård 13.10.1866 Død 01.12.1866

Agnes Belsheim født på Sør-Varanger presteård den 28.04.1868 Gift med bokhandler Peder Leonard Jentoft Andreas Vikjord den 29.12.1900 Død i august 1915 3 barn

Einar Belsheim født den 22.04.1873 på Bjelland prestegård Gift med Trine Anette Bolstad den 17.11.1900 Død i august 1961 Ingen barn

Olav Belsheim født 21.06.1876 i Kristiania Gift den 29.09.1903 med Anne Sofie Fenberg født i Dalsland i Sveige død 1940 Ingen barn Skilt

Sterkt politisk engasjert og mot Bergensbanen.

Omgang med kultureliten i Kristiania. Ivar Aasen, Anders Hovden og Elias Blix var hans nærmeste venner. Han satt med Ivar Aasen på hans dødsleie. Anders Hovden; «Presten Belsheim møtte eg fyrste gongen hjå Ivar Aasen i 1879 då Ivar Aasen budde i Teatergata. Det var ein stor, røsleg kar, han sat i sofaen med brillor på og lyfte hovudet høgt når han tala. Dette er ein mann som hev lært og som veit noko, det, sa Aasen til meg.» «Eg var ofte i huset til Belsheim. Han budde i eit lite husvære på Grünerløkka og det var visst ikkje feitt før han og huslyden hans. Men han hadde endå råd til å unne meg graut til kvelds. Det var som ein fransk middag det for meg, den gongen.» «Hans største fagnad var Gissur. Dei var so samlynde og like og var som vener og hjelpemenn» «Endå Gissur berre var 18 år åtte han vaksen manns tankar og hugmål. Han var oppglødd før bondekultur, målsak og nasjonal framgang. Me kameratane såg i honom eit professoremne» Gissur leste fransk med Hovden som var 3 år eldre.

Da Gissur var bare 17 år arbeidet Belsheim med å oversette det store verket Tomas av Kempis til nynorsk. Hovden sier at det var Gissur som gjorde det meste av arbeidet. Men så druknet Gissur bare 18 år gammel. Hovden møtte Johannes i byen. «Gissur son min hev drukna uti fjorden» «Sjeldan har eg sett ein sterk mann syrgja sårare.»

Ole Knutsen Ødegård (stortingsrepresentant 1889 – 1897) beskrev Johannes Belsheim slik; «Ein kjempekar å sjå te. Lang og skranglin o kantut i ungdome. Det hadde øfto mangla mat te o få kjøt på denne store beingrinde. Men som eldre vart det skranglete burte o på sine gamle daga van ein sers røsele o vakker mann med eit huvvu og andlet so hågge i stein, fint førma o med ein skalle der klokskapen synte uttapå unde dei kvite hårlugge»

Den 15. juli 1909 døde Johannes. Han ble gravlagt på Vår Frelsers gravlund. Der står bysten over han.

Den enkle levemåten og vassgrøten fulgte ham gjennom livet og han lære kanskje aldri å «fara åt», i alle fall ikke slik det var vanlig blant de kondisjonerte. Han holdt seg mye til enkle mennesker med enkle vaner og levemåter, da trivdes han best.

Johannes Belsheim var en meget folkelig mann. Han var norsklynt, skrev enkelte bøker på nynorsk, tok seg av bondestudentene, var vitenskapsmann, og kjempet ardt for et fritt Norge.

Prest og bibelforskar. Foreldre: Husmann Engebret Olson (1760–1842) og Marit Johannesdotter Lien (1783–?). Gift 1) 4.9.1863 med Maren Møller Brun (8.8.1829–20.7.1874), dotter til landhandlar Herman Brun og Birgitte Agnete Skabo; 2) med Olov Olsdotter Haugland (21.11.1842–6.2.1900), dotter til bonde og smed Ole Olsen Haugland og Anne Torkelsdotter Haugland; 3) med Marie Hoaas (2.8.1853–1919), dotter til bonde Lauritz Hoaas og Sara Weiseth.

Kunnskapane i samisk kom til nytte både i prestegjerninga og i vervet som formannsskapsmedlem i Sør-Varanger frå 1866 og som ordførar same staden 1868–70. Seinare engasjerte han seg sterkt i så vel salmesong som unionspolitikk og mot Bergensbanen. Tre gonger var han gift, to gonger blei han enkjemann og fem barn blei han far til; eitt av dei døydde etter 3 veker. Då han skulle omsetje Kempis-boka til nynorsk, gjorde eldste sonen hans, Gissur, det meste. Boka kom ut 1881 under tittelen Um Kristi Etterfylgjing. Året etter drukna Gissur i Oslofjorden, berre 18 år gammal. Dei mange møta med døden kom til å prege Johannes Belsheim, som døydde 1909 etter eit langt sjukeleie.

Johannes Belsheim (født i Vang i Valdres 21. januar 1829, død 15. juli 1909 i Kristiania) var prest med virke blant annet i Sør-Varanger, der han også var ordfører, men er kanskje mest kjent som bibelforsker og bibeloversetter. Sammen med Elias Blix og Matias Skard oversatte han Det nye testamentet

Familie Johannes Belsheim var sønn av skomaker og husmann Engebret Olson (1760-1842) og Marit Johannesdotter Lien (f. 1783). Han var først gift i 1863 med Maren Møller Brun (1829-1874), deretter med Olov Olsdotter Haugland (1842-1900), og til sist med Marie Hoaas (1853-1919).

Bosteder I folketellingen for 1865 er Johannes Belsvik registrert som sogneprest med bosted på Sydvarangers Præestegaard (Østre Kirkenæs). I folketellingen for 1875 er han registrert som Forhenv. sognepræst pensionist med extraarbeide på adressen Hegdehaugsveien 2. Ved folketellingen samme sted for 1885 er Belsheim oppført i Thorvald Meyers gate 54 og i 1900 er han oppført i Steenstrups gate 2. Den samme adressen er han oppført med i adresseboka for Kristiania i 1906.

  Vitenskapsmannen. Johannes hadde en brennende trang til teologisk forskning. Han fikk vartpenger og bosatte seg i Kristiania (Oslo) Han utførte en omfattende vitenskapelig og populærvitenskapelig virksomhet og vant seg et navn i den lærde verden, også utenfor Norge. Han interesserte seg særlig for bibelens historie, tekst og gamle håndskrifter. Stortinget bevilget ham en årlig statsstøtte til hans vitenskapelige og litterære arbeid. Stipendiene åpnet for at han kunne besøke biblioteker i Stockholm, Uppsala, København, Leningrad, Hamburg, Berlin, München, Wien, Paris og Roma. Han utga en rekke latinske bibelhåndskrifter som han fant. Johannes oppsøkte det kongelige bibliotek i Stockholm hvor han fant Codex aureus («den gylne bok») et praktfullt evangeliehåndskrift fra omkring år 600. Boken var delvis skrevet med gull på purpurpergament. Den var trolig skrevet av irske munker i Bobbio klosteret i Lombardia. Den inneholdt den latinske oversettelsen av de fire evangeliene fra før Hieronymus (forskjellig fra Vulgata) tid. Boken ble etter en samtidig angelsaksisk påskrift. gjenkjøpt av den kristne angelsaksiske hertugen Aelfred og hustruen på 800-tallet fra hedenske hærmenn for at boken ikke skulle være i hedenske hender. Hertug Aelfred og hustru skjenket boken til domkirken i Canterbury. Man kjenner ikke til hvem som eide boken før en svensk samler kjøpte den i Madrid på 1690-tallet. Således endte boken i det kongelige bibliotek i Stockholm hvor Johannes fant den og utga den i 1878. Johannes jobbet utrettelig med å spre kristen bibelkunnskap og all slags religiøs opplysning blant allmennheten. Flere av hans betydeligste arbeider la an på å orientere om kristendommens historie og å forsvare den ortodokse bibeloppfatningen mot den moderne bibelkritikken. Et av hans arbeider «Bidrag til bibelens historie» ble utvidet flere ganger og kalt «Veiledning i bibelens historie». Johannes var også hymnolog. I hymnologien forsker en på salmesangen og den åndelige sangen, salmebøkene, salmedikterne og deres salmer. Han skrev bøker om salmediktning i Norden. Johannes leverte flere bidrag til Nordens kirkelige historie. Man kan nevne Luther, Spener og biskop Gunnerus hyrdebrev og avhandlingen om finnemisjonen i Norden før reformasjonen. Johannes studerte også alminnelig historie, skolevesen, diktning og politikk. I alt skrev han over 30 bøker og en mengde artikler som kom på trykk i dagpressen og ulike tidsskrifter. Han var i det hele tatt en sjeldent arbeidsom og produktiv forsker og forfatter. Totalt skrev han over 50 større og mindre bøker.

Johannes levde av en liten prestepensjon, stipend, legater, donasjoner og 1.000 kr i året fra staten. Han gransket og oversatte både kjente og ukjente bibelske kildeskrifter fra originalspråket. Han skrev en mengde bøker med til dels lang latinske og tyske titler. Han skrev en mengde artikler han fikk på trykk i ymse publikasjoner. Han opparbeidet seg et internasjonalt ry som bibelforsker. Han hadde mange reiser til bibliotekene i Uppsala, Stockholm, København, Leningrad, Wien, München, Paris, Oxford og Roma. Han ble æresmedlem i vitensapsselskapet i Praha.

Den 22.09.1946 ble bysten av presten og vitenskapsmannen Johannes Belsheim avduket på Vang i Valdres. Det var en stor hendelse i Valdres og 400 personer møtte opp. Bysten var laget av Gustav Lærum. Professor Andreas Seierstad fra menighetsfakultetet uttalte at Johannes var høyt verdsatt.

Byste og bauta over Johannes Belsheim avduka etter flytting frå Vangsnes til Heensåsen kyrkje. Framifrå forskar frå enkle kår i Vang

Andr. Hølaas til Matias Skard våren 1885 Kristiania, den 8de Mai 1885. Me kann sjølvsagt ikkje forsvara, at Inkje kjem ut av Bibelumskrift iaar, naar me hev Statshjelp til Arbejdet. Det er difyr naudsynlegt, at De kjem hit ei Venda no strakst. Eg hev talat med Statsraad Blix um detta, og han meiner det same som eg. De kann daa saman med Belsheim og Aasen, som hev lovat aa vera med, gjenomsjaa anten Acta, som De hev umsett, elder Matthæus-Evangeliet, som Belsheim hev umskrivet, kannhenda helst det fyrste Skrift, daa det er Von um, at Professor F.W. Bugge, som hev tolkat Acta i det seinste, vil vera med Unger i aa døma um Umskrifti. Blix vil søkja Permission til Sumaren og rejsa til Karlstad, og daa tenkjer han aa sjaa Umskrifti igjenom. Denne maa daa vere ferdig til den Tid, han tek ut. Eg bed Dykk difyr vera so god aa koma til Kristiania med det allra fyrste. Dette er so mykje meir naudsynlegt, som Belsheim vil rejsa til Bergen i Juni og seinare til Wien, og De skal hava Lærarkurset i Ferietidi. Tarv De Pengar, so berre seg ifraa, og ver velkomen til Kristiania. Dykkar tilgjevne Andr. Hølaas. Formann i D.N. Samlaget. [til Hr. Cand. M. Skard]

Belsheim tok i 1879 initiativ til den første landsmålsutgaven av Det nye testamente, men forslaget ble avvist av Stortinget. Belsheim selv fikk statsstipend fra 1880.

I elleve år var Belsheim sokneprest – seks år i Sør-Varanger og fem i Bjelland. Men han var meir vitskapsmann enn forkynnar. 1875 tok han avskil som prest og blei i staden forfattar med bibelhistoria og Bibelens kjeldeskrifter som sine spesialitetar, finansiert av årlege statsstipend frå 1880. Mest å seie fekk han som kjennar og utgivar av ukjende eller ikkje tidlegare utgitte bibelhandskrifter. Det som tok til med tekstkritiske utgåver av Codex aureus (Gullboka, dei fire evangelia i førhieronymiansk omsetjing til latin) i 1878 og av Gigas librorum (Kjempeboka, ei latinsk omsetjing av apostelhistoria) året etter blei til slutt til 15 slike kjeldeskrifter. Han blei godt kjend med fagmiljø og bibliotek i mange europeiske byar og blei utnemnd til heidersmedlem av vitskapsselskapet i Praha.

Belsheim gjorde mykje for å gjere religiøs lesnad og opplysning meir utbreidd i allmenta. Mest lesen blei Bidrag til Bibelens historie (1864) i fleire utgåver og mange opplag. Når han talte og skreiv om opphavet og truverdet til ulike skrifter i testamenta, var han den ortodokse polemikaren som opponerte mot nyare bibelkritikk. For si tid skreiv Belsheim klart og lett, og han kunne meir enn sin teologi. 1879 omsette han såleis Om Kristi Efterfølgelse av Thomas à Kempis, to år etter omsette han til nynorsk lystspelet Tartuffe av Jean Baptiste Molière. Saman med Elias Blix og Matias Skard omsette han Det nye testamente til nynorsk (1889), med Ivar Aasen som nærverande rådgivar. Belsheim var nær omgangsvenn med Aasen frå 1870-åra, administrerte dødsbuet hans og skreiv den vesle biografien Ivar Aasen. En levnetskildring (1901). Den mangeårige vennskapen og den kritiske sansen hans har gjort dette til eit viktig kjeldeskrift.

I 1875 tok Belsvik avskjed som prest, og flyttet til Christiania. Han ble forfatter med bibelhistorie og Bibelens kildeskrifter som sine spesialiteter, finansiert av årlige statsstipend fra 1880. Sammen med Elias Blix og Matias Skard oversatte han Det nye testamentet til nynorsk, med Ivar Aasen som rådgiver, utgitt i 1889. Belsheim var personlig venn av Aasen.

Ettermæle Johannes Belsheim er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo. I en artikkel om Johannes Belsheim hos alkunne.no beskriver Per Halse ham slik som forsker (utdrag):

	Belsheims litterære produksjon var stor og vidfemnande. Vitskapleg nådde han lengst som utgivar av gamle bibelhandskrifter. Men han formidla òg mykje teologisk kunnskap i populær form, og han var ein av svært få kyrkjemenn som argumenterte for venstrepolitikken. I 1880-åra gjorde han mykje av pionerarbeidet med å setje Det nye testamentet om til nynorsk. 	 

Johannes Belsheim er gravlagt i familiegrav på Vår Frelsers gravlund i Oslo, nær graven til Ivar Aasen. Gravminnet er prydet med en bronsebyste av ham. En minnestein med byste på Vangsneshaugen i Vang i Valdres er reist av Valdres historielag.

  Johannes Engebretson Belsheim, husmannsgut og skomakarson frå Valdres som vart heidersmedlem av vitskapsselskapet i Praha. Midt i livet tok han avskil frå eit presteembete for å konsentrere seg om bibelgransking og anna forfattarverksemd.

Belsheims litterære produksjon var stor og vidfemnande. Vitskapleg nådde han lengst som utgivar av gamle bibelhandskrifter. Men han formidla òg mykje teologisk kunnskap i populær form, og han var ein av svært få kyrkjemenn som argumenterte for venstrepolitikken. I 1880-åra gjorde han mykje av pionerarbeidet med å setje Det nye testamentet om til nynorsk.

Skriftgranskar og målmann I 1875 tok Belsheim avskil med presteyrket og flytta med huslyden sin til hovudstaden. Den utløysande årsaka var ein konflikt med delar av bygdefolket i Bjelland, men seinare framheva han betre høve til utdanning for borna og eiga lyst til å fordjupe seg i vitskapleg arbeid som hovudgrunnar for oppbrotet.

Den faglege interessa låg mest i kyrkje- og bibelhistorie, men han skreiv òg om Grunnlova og om politikken i samtida. Den mest verdfulle vitskaplege innsatsen var utgivingar av gamle bibelhandskrifter som han fann og skreiv av i utanlandske bibliotek. Frå 1880 fekk han fast statsstønad til forskinga og dei litterære arbeida.

Belsheim var tilhengjar av målsaka, og innimellom anna arbeid sette han om forteljingar, skodespel og salmar til nynorsk. Då Det Norske Samlaget tok initiativ til omsetjing av Det nye testamentet, var Belsheim tenkt som hovudmann i prosjektet. I praksis vart det ein storstilt dugnad, der han laga utkasta til dei fleste skriftene, og så vart dei forbetra i eit samarbeid mellom Ivar Aasen, Matias Skard, Elias Blix og Belsheim.

Venskapen med Ivar Aasen Alt første året Belsheim budde i Kristiania, hadde han Aasen hos seg julekvelden. Resten av livet var dei så mykje saman at det ligg nær å kalle dei bestevener. Dei hadde då også mykje sams. Begge hadde vakse opp i enkle kår i «gamaldagse» bygder. Dei hadde større hug til boklege syslar enn til fysisk arbeid, og dei hadde særleg givnad og interesse for språk. Begge hadde nok vanskar med å kjenne seg heilt heime i byen, og iallfall sette dei pris på samværet med kvarandre.

Matias Skard mintest at dei hadde hyggjelege møte då dei arbeidde med bibelomsetjinga i 1880-åra: «… endå Aasen og Belsheim var svære til å fortelja historier så arbeidet stundom vart noko bortheft» (Skard 1972, s. 190). Då Aasen låg på det siste, sat Belsheim ved senga hans. Etterpå ordna han med det som var att og sytte for at eignelutene vart sende til heimegarden i Ørsta. Med bakgrunn i det nære tilhøvet skreiv Belsheim i 1901 den første biografien om Ivar Aasen. Sjølv døydde han som åttiåring sommaren 1909.

Merknader Reidar Djupedal: Orig. i Statsarkivet i Oslo (i skiftet etter Ivar Aasen, vedlegg til Skifteregister 156/1896, kasse 50). Ei avskrift av same brevet (ved M. R. Aarflot) ligg ved.

- Pengane til Jon Fagerhol var ei gåve.

- Aasens død vart meld til Oslo (Kristi¬ania) Skifterett 24. 9. 1896 av «Kone Anna Marie Andersen» som ikkje kunne gje opplysningar om Aasen «men bebuder at Pastor Belsheim giver nærmere Oplysninger derom snarest» (Dødsmeldingsbok for Oslo Skifterett, 1896, nr. 2781, s. 226 b).

- Aasens ervingar ynskte Johannes Belsheim som deira talsmann i skiftetingingane, og han vart oppnemnd 19. okt. 1896. Skiftet etter Aasen tok til 26. nov. 1896 og vart gjort opp 13. sept. 1898 (sjå «Skifteregister» 156/1896). I vedlegga til skiftet ligg lister over ervingane, og elles ymse andre papir, m. a. to dokument som ved¬kjem Aasens bøker og manuskript.

- «Underskrivne ervingar etter Ivar Aasen er samde um at bøkerne og anna «bohave» etter han ikkje skal seljast eller bytast; men verta flutt heim paa føde¬staden hans Aasen og der verta gjøymt til minne um fagnamannen som der var fødd.

  Solenge som Aase-mannen tek vare paa desse eignalutarne paa forsvarleg maate, skal denne raadgjerdi standa ved lag.

Aasen i oktober 1896.

Rasmus Jonsen Aasen Peder Stenersen Nupen Jon O. Egsæth Karl D. Fagerhol Gurina S. Velle m.p.p. ved Johs. Velle Johan Sivertsen Grøthol Ivar I. Melsæt, m.p.p. I. Søvig Rasmus Sivertsen Hovden Andreas Kvammen.

[I brev frå John B. Iversen 26. nov. 1897 (sjå merknad til Br. nr. 317) seier dei fem ervingane etter Aasen i USA seg samde i at bøker og andre eigneluter skal skiljast ut frå buet og førast til heimstaden.]
- Om Aasens handskrifter gjev J. Belsheim denne meldinga: «Til Kristiania Skifteret! Det meddeles herved, at jeg efter Over-læg med nogle af Ivar Aasens Arvinger og efter Overlæg med Skifteforvalter Graf og med hans mundtlige Samtykke overlod til Universitetsbibliotheket at hente til sig alle Ivar Aasens efterladte Papirer og skrevne Optegnelser, som fordetmeste var alene smaa Lapper. Dette var i Høsten 1896, da Huset efter ham skulde ryddiggjøres. Kristiania 8. Marts 1898. /Ærbødigst/ J. Belsheim.» [Lagt fram i skifteretten 14. mars 1898].

- I brev frå Johannes Belsheim (originalane i Aasenmuseet i Ørsta) til Maurits R. Aarflot, 4. des. 1896, 13. mai 1897 og 1. juli 1897, og til Jon R. Aasen 16. mars 1898 og 12. mai 1898, vert det gjeve nærare opplysningar om dei ting Aasen let etter seg, om katalogiseringa og verdsetjinga av boksamlinga (verd 1000 kr.), sendinga til Ørsta (25 kasser), forlagsrett m. m., og elles ymist om skiftet. 

- I ein notis i «Den 17de Mai» 1896, nr. 113, 29. sept. er det opplyst kva Aasen let etter seg, og at han hadde tenkt å testamentera bøkene sine til ein norsk skule, men at han ikkje hadde skrive testament.

- Om I. Aasens gravferd er det fortalt m. a. i «Den 17de Mai» 1896, nr. 114-115.

Belsheim tok i 1879 initiativ til den første landsmålsutgaven av Det nye Testamente, men forslaget ble avvist av Stortinget. Belsheim selv fikk statsstipend fra 1880. Han hadde en skribentvirksomhet innenfor flere emner og tema i samtiden. Hovedvekten av forfatterskapet ligger på norsk kirkehistorie og på utgivelse av ulike bibelhåndskrifter Johannes er særlig kjent for det vitenskapelige arbeidet med å ha gransket bibelkilder og bibelhistorier. I dette arbeidet reiste han blant annet til Russland, Italia, Frankrike og Tyskland. Han var svært produktiv og skrev over 50 bøker og en rekke artikler i tidsskrifter og aviser. I Kristiania var han med i det norsklynte miljøet. Tok seg av bondestudenter, kjempet for et fritt Norge og var venstremann. Ivar Aasen var en av de næreste vennene hans og han satt ved siden av ham da Aasen døde i 1896.

I elleve år var Belsheim sokneprest – seks år i Sør-Varanger og fem i Bjelland. Men han var meir vitskapsmann enn forkynnar. 1875 tok han avskil som prest og blei i staden forfattar med bibelhistoria og Bibelens kjeldeskrifter som sine spesialitetar, finansiert av årlege statsstipend frå 1880. Mest å seie fekk han som kjennar og utgivar av ukjende eller ikkje tidlegare utgitte bibelhandskrifter. Det som tok til med tekstkritiske utgåver av Codex aureus (Gullboka, dei fire evangelia i førhieronymiansk omsetjing til latin) i 1878 og av Gigas librorum (Kjempeboka, ei latinsk omsetjing av apostelhistoria) året etter blei til slutt til 15 slike kjeldeskrifter. Han blei godt kjend med fagmiljø og bibliotek i mange europeiske byar og blei utnemnd til heidersmedlem av vitskapsselskapet i Praha. Belsheim gjorde mykje for å gjere religiøs lesnad og opplysning meir utbreidd i allmenta. Mest lesen blei Bidrag til Bibelens historie (1864) i fleire utgåver og mange opplag. Når han talte og skreiv om opphavet og truverdet til ulike skrifter i testamenta, var han den ortodokse polemikaren som opponerte mot nyare bibelkritikk. For si tid skreiv Belsheim klart og lett, og han kunne meir enn sin teologi. 1879 omsette han såleis Om Kristi Efterfølgelse av Thomas à Kempis, to år etter omsette han til nynorsk lystspelet Tartuffe av Jean Baptiste Molière. Saman med Elias Blix og Matias Skard omsette han Det nye testamente til nynorsk (1889), med Ivar Aasen som nærverande rådgivar. Belsheim var nær omgangsvenn med Aasen frå 1870-åra, administrerte dødsbuet hans og skreiv den vesle biografien Ivar Aasen. En levnetskildring (1901). Den mangeårige vennskapen og den kritiske sansen hans har gjort dette til eit viktig kjeldeskrift. Kunnskapane i samisk kom til nytte både i prestegjerninga og i vervet som formannsskapsmedlem i Sør-Varanger frå 1866 og som ordførar same staden 1868–70. Seinare engasjerte han seg sterkt i så vel salmesong som unionspolitikk og mot Bergensbanen. Fadervår. Fadervår er fast innslag i gudstenestene og ved dei fleste kyrkjelege handlingar, og ordlyden der vert livleg diskutert ved alle språklege revisjonar av Bibelen. På landsmål kom Fadervår med i Matteusevangeliet (6,9–13), som var omsett av Johannes Belsheim (1886), og seinare i utgåvene frå 1889 og 1899 av Det nye testamentet. Då Hognestad forma ut si utgåve av Fadervår, hadde Herrens bøn dessutan hatt plass i dei fem katekismeomsetjingane som var komne etter 1868, då Georg Grieg sende ut den fyrste omsetjinga. Hognestad fylgde ikkje nett Det nye testamentet frå 1899, heller ikkje Blix sine versjonar i dei to katekismene som Blix hadde gjeve ut (1891 og 1900). Problemet var å få sagt fram det ynskjande i dei fyrste bønene, og her gjorde Hognestad ingen omskrivingar: «Namnet ditt verte helga! Riket ditt kome!» Kjønnsnøytrale nemningar vart truleg ikkje diskuterte på den tida, so Hognestad har «skuldmenner» med i den femte bøna. Her fylgde han katekisma til Blix. Bibelteksta hadde ei anna formulering: «Og forlat oss vaar Skyld, liksom me forlæt deim, som er oss skulduge!» står det i bibelteksta som Blix hadde revidert i 1899. Tre gonger var han gift, to gonger blei han enkjemann og fem barn blei han far til; eitt av dei døydde etter 3 veker. Då han skulle omsetje Kempis-boka til nynorsk, gjorde eldste sonen hans, Gissur, det meste. Boka kom ut 1881 under tittelen Um Kristi Etterfylgjing. Året etter drukna Gissur i Oslofjorden, berre 18 år gammal. Dei mange møta med døden kom til å prege Johannes Belsheim, som døydde 1909 etter eit langt sjukeleie. Johannes Belsheim var gift tre ganger og fikk til sammen fem barn. Gift 1) 4.9.1863 med Maren Møller Brun (8.8.1829–20.7.1874), dotter til landhandlar Herman Brun og Birgitte Agnete Skabo; 2) med Olov Olsdotter Haugland (21.11.1842–6.2.1900), dotter til bonde og smed Ole Olsen Haugland og Anne Torkelsdotter Haugland; Gift i 1874 eller 1875. 3) med Marie Hoaas (2.8.1853–1919), dotter til bonde Lauritz Hoaas og Sara Weiseth. Sønnen Gissur druknet i Oslofjorden 18 år gammel i 1882. Selv døde han 15.07.1909. Han ble gravlagt på Vår Frelsers Gravlund i Oslo.