Julie Severine Wilhelmine Christiansen (Randers)

Is your surname Christiansen?

Research the Christiansen family

Julie Severine Wilhelmine Christiansen (Randers)'s Geni Profile

Share your family tree and photos with the people you know and love

  • Build your family tree online
  • Share photos and videos
  • Smart Matching™ technology
  • Free!

Julie Severine Wilhelmine Christiansen (Randers)

Birthdate:
Birthplace: Halden, Østfold, Norway
Death: May 10, 1951 (87)
Sandvika, Akershus, Norge (Norway)
Immediate Family:

Daughter of Ole Herman Casper Wessel Randers and Birgitte Marie Randers
Wife of Carl Emil Christiansen
Mother of Thomas Herman Barfod Randers; Herman Thomas Christiansen and Julie (Lulla) Holter
Sister of Herman Randers; Olea Marie Randers; Anna Randers; Hollina Stangeby; Johan Randers and 1 other

Occupation: Handlende
Managed by: Private User
Last Updated:

About Julie Severine Wilhelmine Christiansen (Randers)

Da Julies far døde i 1874, ble hun sendt fra gården deres, Hornæss i Skjeberg til sin onkel, presten Gerhard Randers som var sogneprest på Hvaler. Hun bodde der frem til 1881.

Julie Severine Wilhelmine Randers Christiansen forteller om sitt liv – etter påskyndelse fra sitt barnebarn Kari Holter

9. mai 1940 – 1 måned etter Tysklands angrep på Norge, skrev 20 år gamle Kari Holter fra hytta på Vadholmen på Hvaler til sin mormor Julie Severine Wilhelmine Randers Christiansen i den nye Randersgården i Sandvika. Det er fremdeles kamphandlinger og usikre tider, Kari er på hytta sammen med sin mor, mens hennes far, Havnefogd i Sarpsborg Olav Holter, antakelig er hjemme i Sannesund med ansvaret for havna i Sarpsborg. Brevene var bevart av Kari sammen med andre slektshistoriske notater. Hennes eget brev er komplett, mens brevet fra bestemor Julie med hennes beretning slutter brått midt i en setning etter 8 sider, hvilket tyder på at avslutningen mangler. Det er ikke datert, men må – ut fra Julies egen aldersangivelse – være skrevet våren eller sommeren 1940. En del av brevet foreligger i to versjoner, den første nærmest en kladd som hun senere har moderert. Jeg velger å presentere begge, siden «kladden» gir et enda bedre inntrykk av henne og av livet deres på Ørdal. Det er to nydelige brev:

Hytta 9 – V - 40

Kjære Besta!

Tusen, tusen takk for strømpene og innholdet og for brevet. Du skulle være her hos oss, her er stille og fredelig – noen smell langt borte bare – av og til. Men det er forståelig at du vil være der du er så lenge du kan. Håper inderlig tyskerne ikke tar huset ditt. – Jeg synes du burde begynne å skrive ned hele ditt levneds løp og alt det du har opplevd. Det ville bli en spennende roman nesten; du er jo så flink til å fortelle og skriver så lett. Begynn å fortelle om den gang du bodde i Hornes. Så morsomt for oss å ha dette senere. Du kan gjøre det slik at du forteller småhistorier om alle de rare menneskene du treffer, inne i mellom – Gjør det! –

Mor og jeg har det bra – men jeg føler meg litt avsondret fra verden i grunnen. – Jeg skulle egentlig til kontroll i juni, det kan hende jeg kommer, men vi får jo så lite penger så det blir knapt til reiser o.l. – God pinse til deg og alle de andre. Håper Gise (?) er frisk igjen – Ha det bra – Din Kari!

Bestemor Julies beretning:

Solen går snart ned, du må skynde deg bestemor. Ja solen går ned å livet er slut. Å skrive sin livshistorie, når man er 76 år er lite til, man har glemt så meget, kanskje det meste og beste som er noe værd i livet, men Kari har bedt meg.

Omtrent 10 år var jeg, da min far døde den 20e Desember 1875 på Hornæs i Skjeberg. Vi var 7 søskend og jeg no 3 av de ældste. Så blev det bestemt at jeg skulle til onkel, presten Randers på Hvaler, så blev det mit fremtidshjem. Min fætter Jonas og kusine Julie hentet mig å vi kjørte på isen fra Hornæskilen til Hvaler i mars md, så det var kalt den gang og.

Så var det å begynde i nye omgivelser og andre forhold, blant bare voksne og gamle og ny skole, det var ikke så lett. Jeg levet da mine ungdomsår meget ensomt og gik ofte alene i den store skoven om prestegården og ved stranden hvor det ofte var helt vildt med storm og sjø. Det satte muligens litt sentimentalitet i mit sind. – Skoleveien var lang til Ørdal, hvor frk Kaja og Lina Christiansen holdt privatskole. 15 år blev jeg konfirmert, den tid ønsket jeg å få dø, det var kanske (kladd i kursiv) anelser at livet skulle bli tungt, men ungdomssinnet er jo bevegeligt, å da jeg året efter kom på et skolekursus i Skjeberg som varte i 6 måneder hadde jeg det svert morsomt og lærte også meget. Vi var noen og tredve småpiker, så det var riktig en livlig flok.

Vinteren på Hvaler var ofte trist med storm og forlis, som vi på prestegården fikk mer føling med, da far måtte ut og melle de tunge skjebner, men så var det koslige familieselskaber hvor vi lekte og danset både gamle og unge, uten annen musik enn det vi sang.

Somren var det livlig. Den gang var det ikke hoteller eller pensjonater, men folk kom og tok som selvfølge inn på de store garder. På prestegården var der stadig fremmede. Jeg husker Eileff Pettersen, Barth, Constansius Flood og mange mange. De bare kom og var så lenge de behaget. Jeg tror ikke de betalte noget. I hele sommerferien kom kusine Petra Pehrson med sine 6 barn, det var stor stas for mig å være sammen med jevnaldrende og så flinke barn, som kunne sprog å hadde lest meget så de kunne fortelle mig mye rart.

Den 14. januar 1882 forlovet jeg mig med Carl Christiansen og i 1885 giftet vi os, samtidig med Carls søster Mina og kapt Conrad Stangebye. Den 20 februar 1885 var det stort bryllup på Putten. Ca 80 gjester. Der kom ekstra dampskib fra Fredrikstad med fremmede. Carl kjøbte da tomt af sin fader og bygget hus på Ørdahl, hvor vi hadde det riktig godt. Første våren ble jeg med tilsjøs med en liten brig som het Georg. Vi var i London over med trelast og i Bleyt etter kull. Storm og sjø hele tiden så jeg for det meste lå, men alt gik bra. Så var det å ta fatt på husstel og vi hadde 1 hest 2 kjør, gris og høns og nokså bra have. Om høsten…

(Forts. brev) … anelser, at livet skulle bli tungt. Ungdommen er jo lett bevegelig, å da jeg året efter kom på et skolekursus i Skjeberg som varte i 6 måneder, hadde jeg det svert morsomt og lærte også meget. Vi var noen og tredve småpiker å en riktig livlig flokk. Der hadde jeg mine første tilbedere, men jeg var stanhaftig. Vinteren på Hvaler var ofte trist med storm og forlis, som vi på prestegårn fikk mer føling med, da far måtte ut i hjemmene å melle de tunge skjebner, å da de fleste kjente hverandre, ble den enes sorg alles. Det var mange koselige familieselskaber om vinteren, for da var mennene hjemme å de hadde meget godt med sig hjem, nøtter frugter vin osv.. Vi lekte og danset både gamle og unge, uten annen musikk enn det vi sang. Sommern var det helt annerledes, da var jo alle manfolka borte, men så kom byfolk igjen og leiet sig inn i nesten alle hus. Det var ikke hoteller eller pangsjonater men folk kom og tok som selvfølge inn på de større gårder. På prestegården var der fremmede. Jeg husker Eileff Pettersen, Barth, Constansius Flod og mange mange.

I hele sommerferien kom kusine Petra Pehrson med sine 6 barn å det var stor glede for mig å være sammen med jevnaldrende. Å de var så flinke barn som kunne sprog og hadde lest meget, så de kunne fortelle mig mye rart.

Vinteren 1882 den 14. januar forlovet jeg meg med Carl Christiansen, samme år tok far avsked fra Hvaler og vi flyttet til Oslo. 1885 giftet vi os samtidig med Carls søster Mina og kapt Conrad Stangebye. Den 20e februar 85 var det stort bryllup på Putten ca 80 gjester, det kom ekstra dampskib fra Fredrikstad med fremmede.

Første våren blev jig med tilsjøs med en liten brig (Georg) vi var først i Wivenhoe en liten by i Londons …. , kun 4 dages reis fra Fredrikstad. Storm og sjø, så jig lå sjøsyk hele tiden, jeg skal si det var deilig å komme til lands å så vakkert det var der med høie grønne bakker hvor kuer og sauer gik å gresset. Derfra gik vi til Schilds å lastet kull med hjem. Så var min sjøreise gjort for mange år.

I sommerens løp bygget vi hus på Ørdal en del av svigerfars eiendom og ved hans assistangse så om høsten da mannen min kom hjem flyttet vi i nyt hus, å da blev gutten vor føtt. Men selv fikk jeg en knek, som varte i 10 år til tulla kom. I de årene var jeg meget hos leger i Kristiania og tilslut en meget stor opration, som forløp heldig, efter den anbefalte doktorn, at jeg skulle ut en tur. Reiste så til Helsingør og møtte mormor Aremark (?) og ble med til Viborg i Finland. Landskabet der omkring var meget likt ved kysten her i Norge, flate fjell og småskog. Da vi var der blev det avholdt et stort market, å der var der meget rart. Russelæs(?) loktet på lang avstann, å fullt av russeboller i alle størrelser og masse skrot. Da så skibet vort (Hanna)(?) hadde losset saltlasten i Viborg og intat trelast var det å dra nedover Østersjøn og i Helsingør ble jig sat i lann og drog hjem.

Her følger et innskudd, en «anmerkning» på et eget ark, tydeligvis skrevet etter at beretningen var fullført:

Fra den mindeverdige reise må jeg fortelle litt mer. I flere dage bodde jig på et Hotel like ved bryggene i Helsingør, å der iakttog arbeidslivet bemerket mig, hvor pent alle var klett og ikke fulle folk å se. En dag ruslet jig til Kronborg slott og der var et maleri, som jeg aldri glemmer det forestilte menneskelivet fra vuggen til graven. Så en vakker solskinnsdag ser jig fra vinduet en fin hvit skibsbåt med norskt flag i baksetet (?) legge til bryggen. Å en liten stund efter banker det på døren. Det var underlig å treffes, da vi trodde det var siste gang vi såes, for doktoren hadde lite håb om å redde mit liv. Nu var det å komme om bord i Hanna å bli med. Desverre om natten går vi på grunn da vi nærmet os Kjøbenhavn. Hele påfølgende dag var det slepebåt og arbeidet med os uten resultat, så de opgav og tenkte ds måtte kaste noe af lasten (salt). Så sier jig til mann min, forsøk en gang til. Det nytter ikke, Lulla, svert bedrøvet, men nesten motvillig gjør han ordre, at de skulle trekke en gang til, å der glir skibet av og en liten flis av kjølen flyter op, det blev hele skaden. Guds direkte bønhørelse (Innskudd slutt)

Det var ikke så lite å greie med hjemme. Vi hadde litt fórvei. 1 hest 2 kuer, gris og høns. Et år var det dyrskue å da fikk begge kuene premie 1 fløtøse hver. Så ruslet tiden i noen år til Carl og svigerfar kjøbte et stort seilskib og mannen min drog på Atlantern, lastet trelast i Amerika men kom ut i storm og ble lekk så de lå å fløt på lasten i mange måneder, kom omsider til England, efter at vi hadde opgitt håb om å høre fra dem. Fra da var min manns helbred brutt å han gikk syk i to års tid, men fikk da hvile på Hvalers kirkegård. I denne tunge tid fikk vi nummer to barn lille tulla vor, som mann min alltid hadde ønsket. – «Den Gud han setter ene han selv er mere nær.»

Jeg kunne jo ikke bli der. Solgte hus og alt og betalte det vi skylte. Det ble ikke meget igjen, men fikk et lite dampskib til å frakte os til Sandvika, hvor jeg hadde fået leiet en stor leilighet, hvor jeg skulle forsøke å skaffe mine små barn og mig en levevei. Det var tungt å ta farvel med mine svigerforeldre som altid hadde hjulpet os, men også det måtte gå. Så var det å begynde et helt nyt liv i stor spenning om jeg kunne klare det. –

For å begynde med begynnelsen. Da dampskibet kom til Sandviksfjorden viste det sig, at den lå islagt, så måtte vi dra inn til Oslo, det var alt langt på eftermiddagen, så alle butikker var stengt. Vi ble da loset i land på bryggen i Pippervika å måtte få sjauere til å kjøre alt inn på vestbanen, hvor det måtte to jernbanevogner til, så det blev ekstra utgifter. Jeg hadde tre hjelpersker med, min svigerinne Karen Christiansen, min trofaste hushjelp Konthine(?) Syvertsen og fru Hanna Johannesen Vadholmen, og begge barna Herman 10 år og lille Lulla ikke fullt 2 år. Ja, der sto vi ukjente, så blev det til at de 3 skulle reise ut til Sandvika å forsøke å få overnatte hos verten. Så tok jeg afsted med de 2 op i Mariegate å fik være til neste dag hos mine snille onkel Gløersens.

Da flyttegodset kom til Sandvika blev jig møtt med så godvilie, så verten og hotelleier Bjørnstad kjørte alt i hus, uten noen gotgjørelse å ikke hadde jig meget å rutte med for å få gjort op med kjøringen, i byen måtte jig veksle den siste 1000-kr. Det var ikke så lett sak for alle forretninger var stengt, men så sier en av sjauerne, jig skal veksle for dere, dermed farer han av sted med lappen, jig hadde hjertebank før jeg så ham igjen men alt gik i orden.

Men nu ja, så skal det for alvor begynne. Hjemmet greiet mine hjelpere i stann, men så var det for mig å få varer, skulle åpne butikk den 14. april 1897. Min kusine Nanzi Gløersen, som drev kommisjonsforretning ville hjelpe meg, hun var jo godt kjent i angrofirmaene. Jeg var da å hilste på de forskjellige å ble mønstret, sortklet å trist som jeg var, så jeg nok lite ta fatt ut, men det verste av alt, jig hadde jo ikke penge. Den eneste som ville høre på mine bønner om å la mig få bare litt varer så jeg kunne begynne var Otto Robsahm, men sa han, de må be familien hjelpe dem, uten penge kunne det ikke nytte. Så fikk jeg solgt en aktie i Klubbygningene i Oslo å fikk noen hundre kroner. Min kusine Helene Gløersen skaffet mig et lån av frk Nina Mathisen på Linnerud 4000,00 på betingelse av, hvis jeg kunne betale de noen gang og rentefrit. Så var jeg jo rik og fikk de få varer det kunne bli hos Otto Robsahm & Co.

Det måtte litt kortevarer og skolesaker også til. To av kjøbmennene her, G.L. Østbye og Thomas Andersen, overlot meg sine beholninger av manufaktur. Butikken var nokså stor med masse hyller så vi måtte forsøke å fylle med esker og papir, men det gik da litt efterhvert. For å hjelpe på, tok jeg en lærer i pensjon og 3 damer i middag, det ble meget å ta være, for vi måtte jo sy ved siden av, det måtte helst bli om natten. Jeg fikk en flink dame, frk Helga Jespersen, hun var butikvant og svert snil og bra. Læreren hadde værelse og middag og betalte 30 kr md. Damene 1 kr for middag, så det ble nok ingen storartet intekt, men det gik da frem. Første dag solgte jeg gardiner for 5 kr og det syntes jeg var flott. Når vi fikk salget opp i 30 kr pr dag var vi svært fornøiet.

For å få regnskabsbøkene i riktig orden tok jeg en tur til Halden til min søster Anna Heiner(?), som da hadde fået sit første barn Ragnar. Hun var flink i bokførsel, og hver gang det var større opgjør måtte jeg ty til hende. Så ruslet dagene og det ble da litt mere efter hvert, å jeg fik flere forbindelser, reiste selv til de forskjellige og kjøbte forsiktig. Modepynt ble fort likt og jeg både pyntet og solgte mange hatter. En gang fik jeg litt mange penge, synes jeg og satte noen kroner i banken,, men så en vakker dag fikk jeg et krav fra Robsahm. Da skal jeg si pengene kom fort ut av banken og ikke inn, men omsider fikk jeg og betalt de 4000,00.

I 1910 var eieren av gården død, å det kom libhabere på huset, men det måtte ikke skje, så henvendte jeg meg til advokat Eskil Brun på Kjørbo å han var så storartet, så han både ordnet alt og kjøbte gården for mig. Det var et stort tømmerhus i 2 ½ etage, men meget dårlig vedligeholdt, så det måtte en stor reprasjon til å det voldte mig stor bekymring om jeg kunne greie det, men nå risikerte jeg ikke å bli opsakt. Et av de første årene kom jeg til å kjøbe en beholning ulgarn i masse pene farver. For å få anvent dette kjøbte jeg strikkemaskin, men måtte først lære den kunst og reiste i noen uker inn på fabrikken til jeg kunne så meget, så jeg lærte op mine hjelpere her å vi fik meget å gjøre med det. Vi måtte helst forsøke å utrette alt hva folk ba om. Noe av det første jeg sydde var likklær både til mann og konen som var ganske kjekke, men det var bra å ha det ferdig. En tid efter kom konen igjen og ba mig sy en ny til henne for hun hadde fått en kaffe-flekk på den, å den måtte ikke vaskes.

Før Bærums kommune fikk bygget kommunelokale leiet de en stue av mig, som herredskasserer Ramstad betjente, å da måtte alle som, som skulle på kontor gå igjennem butikken, å det var jo en bra anongse. Siden leiet jeg ut en annen stue til en klasse af Evje skole, mens den nye skolen ble bygd. Alt dette var i de første år da jeg var leier av 1te etasje, 4 værelser butikken og et stort kjøkken, men med butikpiker, hushjelp og 2 barn måtte nok bekvemmeligheten innskrenkes, men alle var så snille å vi arbeidet så bra sammen og tiden ruslet og årene gik. Da Herman var konfirmert kom han i forretning til brødrene Sørensen i Oslo å var i noen år, til han reiste til Amerika å var i 4 år. Kom så hjem og arbeidet sammen med mig til han døde plutselig Påskemorgen 1938. Han var gift med sin kusine Kitty og hadde 2 barn Gerd og Olav. – Efter at skolen var flyttet leiet jeg ut det rom til postkontor en stund, men da det flyttet, tok vi hele første etage til butik.

I 1911 ble Lulla konfirmert, hun tok da post på postkontoret, og for sin første gasje kjøbte hun 8 kinesiske kopper til meg. Vi var da mange i huset, 2 butikdamer, hushjelp og to brødre Stangebye som gik på skole i Oslo. 1916 forlot Lulla hjemmet i det hun giftet seg med kapt Olav Holter og flyttet til Sarpsborg.

-----------------------------------

Min mor, Kari Aaraas, har fortalt at da Julie og Carl giftet seg, 20. februar 1885, var det så mye is at dampbåten fra Fredrikstad (Hvaler I) ikke kunne komme til land. derfor måtte bryllupsgjestene gå i land på isen. Tante Anna, Julies lillesøster, var også med på festen og hadde det veldig moro.

Mor skriver også at Carl og Julie bodde på Øvre Ørdal og bekrefter at de hadde to kuer og en "liten hest". Den het Bokken og var sint! Og de hadde masse høner. Carl seilte ute hele sommeren - som vanlig var for sjøfolkene på Hvaler på den tiden - og var hjemme om vinteren.

view all

Julie Severine Wilhelmine Christiansen (Randers)'s Timeline

1864
May 3, 1864
Halden, Østfold, Norway
1885
November 18, 1885
1886
November 18, 1886
Hvaler, Østfold, Norge (Norway)
1895
June 4, 1895
Hvaler, Østfold, Norway
1951
May 10, 1951
Age 87
Sandvika, Akershus, Norge (Norway)