Julius Marencius Heiberg Johansen

Folketelling 1920

Kjøpmann og væreier i Stamsund. Se utfyllende artikkel på Store Norske Biografisk Leksikon, vedlagt under: https://nbl.snl.no/J_M_Johansen

Kjøpmann og væreier. Foreldre: Kjøpmann Carl Magnus Johansen (1843–1900) og Ida Marie Isaksdatter (1847–1939). Gift 1) 19.11.1891 med Harriet Elise Wicklund (4.10.1869–13.12.1945), datter av postmester Oluf Severin Wicklund (1844–94) og Johanne Christine Normann (1844–1926), ekteskapet oppløst 1905; 2) 1911 med Karen Margrethe Normann (5.10.1868–21.3.1947), datter av gårdbruker Elling Hagerup Normann (1823–1906) og Grethe Maria Pedersdatter (1839–1905).

J. M. Johansen overtok sin fars forretning i Stamsund og gjorde fiskeværet til et ledende fiskeindustri- og kommunikasjonssentrum i Lofoten. Han bygde det store kaianlegget i Stamsund.

Johansen vokste opp på Buøya ved det østlige innløpet til Stamsund, dit familien flyttet da han var tre år gammel. Faren drev handel på øya, og etter å ha gått på handelsskole i Namsos ble Johansen betjent i farens forretning. 1890 fikk han handelsbrev selv, med rett til å drive landhandel i Stamsund som en filial av hovedforretningen. To år senere overtok han også forretningen på Buøya.

Den unge forretningsmannen styrte firmaet med sikker hånd, og frem mot århundreskiftet økte omsetningen sterkt; filialen i Stamsund gikk nå bedre enn hovedforretningen. Johansen ønsket derfor å etablere seg sterkere sentralt i fiskeværet, og 1901 kjøpte han hovedeiendommen i Stamsund og flyttet butikkdriften dit. Med på handelen fulgte dampskipsekspedisjonen. Gjennom et nytt eiendomskjøp 1903 fikk han hånd om et fabrikkanlegg som han utvidet og moderniserte. Her startet han med produksjon av sildemel og sildolje, levermel, torskemel og industritran. Etter at han 1909 sikret seg også den vestlige delen av fiskeværet, stod firmaet J. M. Johansen som stedets desidert største grunneier. Og forretningen var blitt den største i Stamsund.

Som nybakt væreier gikk Johansen straks i gang med en storstilt opprusting av rorbuene i fiskeværet. Det var nye tider og nye krav, og han visste at et godt botilbud til fiskerne var en viktig forutsetning for videre ekspansjon i Stamsund. Modernisering av rorbuene holdt han på med så lenge han levde; mellom lofotsesongene hadde han en stor arbeidsstyrke i sving med dette arbeidet.

Stamsund stod i god veiforbindelse med et stort og folkerikt distrikt og hadde etter hvert også blitt et knutepunkt for sjøverts trafikk. Dampskipsekspedisjonen utviklet seg derfor til å bli en meget viktig gren av firmaets virksomhet. Dette var bakgrunnen for storprosjektet Johansen gav seg i kast med 1918: bygging av dampskipskai i Stamsund. Trekaier var det vanlige på denne tiden, men dette var ikke godt nok for Johansen. Han lot kaien mure opp av granittblokker og kaidekket støpe i betong. 1926 stod den imponerende dampskipskaien ferdig, og samme år begynte hurtigruten å anløpe Stamsund, i første omgang som en prøveordning. 1929 lyktes det Johansen å få Stamsund opptatt som fast hurtigruteanløp. Kaiprosjektet vakte oppmerksomhet langt ut over Nordlands og Nord-Norges grenser. Dampskipskaien med sine 150 meter utgjør imidlertid bare en liten del av den totale kailengde Johansen bygde i Stamsund – ca. 1,5 kilometer.

Det sier mye om Johansens kapasitet at han – med den krevende og kostbare kaibyggingen knapt ute av hendene – allerede satt med omfattende planer for en utvidelse av fabrikkdriften. 1928 begynte han oppføringen av et stort og moderne fabrikkanlegg, med guanofabrikk til fremstilling av fiskemel, tranfabrikk og trandamperi. Noen år senere etablerte han et stort tankanlegg i fiskeværet. Bunkring av fartøy kunne dermed skje på stedet. I årene før den annen verdenskrig drev han med import av olje direkte fra produsent. Få andre privatpersoner dristet seg til denne form for konkurranse med oljeselskapene.

Også utenfor firmaet fikk man nyte godt av Johansens innsikt og engasjement. Han hadde en rekke tillitsverv i nordnorsk næringsliv og satt bl.a. som direksjonsformann i Vesteraalens Dampskibsselskab. Kort tid før sin død donerte han penger til Redningsselskapet til bygging av et moderne redningsfartøy for Nord-Norge. Det skulle være hans takk til fiskerne. 1949 stod redningskrysseren J. M. Johansen ferdig.

Julius Johansen stilte høye krav til seg selv, og han stilte høye krav til sine arbeidere. Orden og soliditet preget alt han gjorde. Han ble oppfattet som streng og kunne nok være kontroversiell. Blant arbeiderne gikk han etter hvert under klengenavnet “Gubben”; på folkemunne ble han kalt “Tsaren”.

Kilder og litteratur

• R. Stavseth: Handelshuset J. M. Johansen gjennom 75 år, Trondheim 1951
• P. Berg: Hol bygdebok, Bodø 1971
• J. Tunstad m.fl.: Stamsund Transportarbeiderforening 50 år 1933–1983, Værøy 1983
• MyHeritage Family Trees - SmartCopy: Jan 19 2016, 9:19:29 UTC