Kristofer Nagel Janson

Teolog og forfatter. Foreldre: Kjøpmann og amerikansk konsul Helmich Janson (1804–68) og Constance Frederikke Sophie Neumann (1808–80). Gift 1) 22.5.1868 med Drude Ulrikke Petrea Krog (18.10.1846–17.3.1934), datter av sogneprest Hans Jenssen Krog (1808–97) og Ingeborg Christine Endresen (1813–53), ekteskapet oppløst 24.3.1897; 2) 2.4.1897 med Georgine Louise Bentzen (f. 22.1.1861), datter av lensmann Carl Michael Bentzen (1831–1907) og Anne Barbara Coldevin Stabel (1835–73). Sønnesønns sønn av Herman Didrich Janson (1757–1822); dattersønn av Jacob Neumann (1772–1848).

Kristofer Janson var teolog og en av de fremste norske forfatterne på slutten av 1800-tallet. Han fikk Statens dikterlønn fra 1876, samtidig med Ibsen, Bjørnson og Jonas Lie. Bjørnson brukte Janson som modell til presten Sang i Over Ævne I.

Janson vokste opp i et velstående handelshjem i Bergen. Faren var amerikansk konsul og opptatt av engelsk språk og litteratur: “Jeg husker ham altid sittende i sin armstol læsende i engelske bøker,” skrev Janson om faren i sine livserindringer.

Janson ble student 1859 og tok aktivt del i studentlivet i Christiania. Sommerstid gikk han til fots fra hovedstaden og hjem til Bergen. Både i studietiden og senere hadde han en egen evne til å ferdes i selskap med frontfigurer i det litterære miljø. Han kunne gå arm i arm med Ibsen i Roma, og på oppfordring underholdt han Bjørnson med sang på Aulestad. Han besøkte den gamle Grundtvig i København under et studentmøte 1862 og omtalte ham som “en kraftig, mosgrodd ekestamme”. I en kort periode var han betatt av Gisle Johnsons oppbyggelser, og han fikk tillitsfull hilsen fra Camilla Collett.

Våren 1865 var Janson ferdig teolog. Alt mens han var student, hadde han skrevet sin første bok Fraa Bygdom. I tittelen ligger et markert språklig og sosialt oppgjør. I studietiden hadde han kontakt med både Aasmund O. Vinje og Ivar Aasen. Selv om Janson syntes at Vinje var for mye “bajads” og at Aasen var “forlegen og blyg som en jomfru”, fikk han øynene opp for landsmålets muligheter og begynte å bruke det i sine tekster. Jansons språkskifte var vel så mye sosialt som nasjonalt begrunnet. Han hadde en ektefølt opplevelse av at bønder og småfolk ble latterliggjort av det byborgerskapet han selv hørte til. Om Jansons første romaner er preget av påvirkning fra Bjørnson, så er Jansons språkbruk en konsekvens av hans overbevisning om at småkårsfolks selvaktelse og identitet skulle styrkes. Arne Garborg hevdet at det var fremfor alt Janson som påvirket ham til å bruke sitt eget språk. Senere gikk Janson over til å skrive bokmål. Han mente da at et fremtidig norsk språk ville og skulle påvirkes av nynorsk, men at “sprogsplittelse staar for mig som en forbandelse”.

Janson hadde evne til å la seg begeistre og til å begeistre andre. Han må ha vært en fremragende pedagog, selv om hans iver etter å drive polemikk gjorde at han ofte, særlig mot slutten av sitt liv, kom til å stå alene. Etter studiene fulgte en tid i Bergen med ulike undervisningsoppdrag. Han gav forelesninger i norsk litteratur, arbeidet for landsmålet og gikk i korgmakerlære. Dette var aktiviteter som, utført av en ferdig teolog og voksen sønn i et handelshus, ikke bare må ha fortonet seg som ganske sære, men som et radikalt oppgjør.

1868 giftet Kristofer Janson seg med Drude Krog, og året etter drog de til Christopher Bruuns folkehøyskole, som den gang lå i Sel. Ekteparet fulgte med skolen da den flyttet, og Janson satte opp hus like ved Bjørnsons på Aulestad, et hus som han ikke uten grunn kalte Solbakken. Janson hadde alltid stor beundring for Bjørnson, særlig for hans sosiale ansvar og for hans evne som forteller.

Janson trivdes på Solbakken og ville gjerne ha bodd der all sin dag. Slik gikk det ikke. På grunn av sine liberale teologiske synspunkter falt Janson i unåde hos Bruun, og han ble bedt om å forlate folkehøyskolen. På dette tidspunkt var Janson en anerkjent forfatter. Utover i 1860- og 1870-årene gav han ut en lang rekke romaner og fortellinger, slike som Han og ho og Fraa Dansketidi, en historisk roman som skildrer overgangen mellom norsk katolisisme og protestantisme. Mange av bøkene hans kom i flere opplag og ble oversatt til dansk, tysk og engelsk.

1879–80 drog Janson på forelesningsturné i USA og gav deretter ut boken Amerikanske forholde. Dermed begynte et nytt kapittel i hans liv. Han orienterte seg nå i større grad internasjonalt og var den første norske forfatter som hadde stor kulturell kontakt til USA. Samtidig leste han amerikanske liberale teologer og religiøse tenkere som Ralph Waldo Emerson, Theodore Parker og William Channing. Hos disse fant han en kontrast til norsk lutherdom som skapte en voldsom spenning i ham. 1881 ble han ordinert som prest i unitarmenigheten i Chicago, før han tok fatt på sin gjerning som prest i Midtvesten. Samtidig sa han opp sin norske dikterlønn.

I flere år var Janson aktiv prest med utgangspunkt i Minneapolis, ofte med mye motbør. En gang ble han, hans kone og barn og snekkere og hele kirken de holdt på å bygge, blåst over ende av en tornado. Ingen kom til skade, men episoden ble av motstanderne utnyttet som et tegn på Guds straffedom. Hans prestegjerning i USA kan betraktes som et nytt familieopprør. Morfaren, biskop Jacob Neumann, hadde også uttalt seg mot utvandring til USA. Selv så Janson ordinasjonen som en konsekvens av sin religiøse lengsel siden guttedagene.

Jansons kirkekritikk var tydelig i bøkene han gav ut mens han var i Minnesota, særlig i novellesamlingen Præriens saga, der kvinner undertrykkes i en mannsdominert kultur, og i romanen Sara, der en ung jente fra et religiøst trangsynt miljø rømmer til storbyen.

På et besøk i Wisconsin som unitarprest traff Janson en ung mann, som han tok med seg tilbake til Minneapolis som sekretær og medhjelper i kirken. Det var Knut Hamsun.

Etter at Janson kom hjem fra Amerika 1893, grunnla han en unitarkirke i Kristiania som ble kalt Broderskabets Kirke. Det ble ingen suksess, men han så likevel på sitt teologiske virke som sin viktigste innsats og det som ville sette spor når det andre han skrev forsvant. Han mente at bibelkritikken ville komme til å velte ortodoksien, og han kjempet for kvinnelige prester i en tid da neppe noen norske prester kunne tenke seg andre enn menn i prestekjole. Janson var både forarget og fortvilet over at den praktiske forkynnelsen ikke klarte eller våget å ta inn i seg nyere teologi. Han laget en egen salmebok, der han dristet seg til å ta med vers av Walt Whitman, og han fortsatte å gi ut Saamanden, et religiøst tidsskrift på norsk.

Ekteskapet med Drude Krog var tynnslitt lenge før de ble skilt 1897. Etter en drøy uke giftet Janson seg på nytt. Men han må ha beholdt et godt forhold til sin første kone, for på sine gamle dager lot han seg fotografere i København i selskap med dem begge to.

Jansons romaner og religiøse skrifter er ikke på moten lenger. Nå er det bare én eneste av hans tekster som av og til brukes i norsk skole: “Hu hei! kor er det vel friskt og lett oppå fjellet”. Enkelte av hans teologiske merkesaker er allment akseptert, men han omtales ikke i norske kirkehistoriske verker. Derimot er hans kone Drudes roman En Saloonkeepers Datter oversatt til engelsk mer enn hundre år etter at den kom ut på norsk (1887).