Lars Danielsen Øieren

• Gravsatt den 1.1.1743 i Brandval, 60 år https://media.digitalarkivet.no/view/9149/44425/215

Lars Danielsen Pälläinen. Født ca 1681 i Øieren, Brandval Finnskog, ble neste bruker av Øiern. Lars fikk bygselbrev på garden sommeren 1717, og da har vel mora Kari drevet den de fire årene før, ihvertfall i navnet. Han fikk sitt første barn, ANNE (1706-1777), med Marte Samuelsdatter fra Aronstorpet, Varaldskogen, som var datter av den ettersøkte drapsmannen Samuel Henriksen Orainen som hadde rømt fra Arnsjön i Östmark ca 1662, og hans hustru Gjertrud Eriksdatter "Halloten" fra Austmarka i Vinger. Marte Samuelsdatter giftet seg i 1710 med Morten Johansen Nikarainen på Smedtorpet. Anne Larsdatter giftet seg i 1735 med Svein Pålsen (ca1707-1779) og de ryddet Svenstorpet.

Lars Danielsen var gift med Lisbeth Henriksdatter Himainen, født ca 1693 fra Risberget i Våler. ( datter av Henrik Henriksen Himainen og Gjertrud Andersdatter Purainen ). Ved Lisbets død, antagelig i barsel, i 1718 står det i kirkeboka at hun var 30 år gammel, men til tross for at hun allerede hadde født fem barn, kan hun neppe ha vært mer enn ca 25. Mora Gjertrud Andersdatter (Purainen), var nemlig med i manntallet fra 1686 og er da oppgitt å være ni år gammel. Altså har både mor og datter fått sitt første barn i 16-17-årsalderen. De fem barna til Lars og Lisbet var: 1) GJERTRUD (ca 1710-1760) gift første gang ca 1732 med Peder Eriksen (Onioinen) fra Mulltjärn i Sverige, og gift annen gang med Ole Pålsen (1715-1770) fra Pakkola, Lauvhaugen, Grue Finnskog. De ble brukere av Øvre Øyern. 2) KARI (ca 1711-1772) gift første gang 1728 med Mattis Pålsen (Räisäinen) (ca 1697-1750) fra Pakkola, Lauvhaugen, Grue Finnskog. De ble brukere av Nedre Øyern. 3) ANNE (1713-1770) gift 1734 med Lars Pålsen (Liukoinen) (1713-1773) fra Smedtorpet og ble bosatt der. 4) DANIEL (1715-1716) og 5) LISBET (1717-1718). Lars fikk etter ektefellens død barn: KARI født 1720 med Marte Eriksdatter fra Skytre, Grue. Kanskje flyttet Marte og Kari ut av bygda, i hvert fall er det ikke lett å finne spor etter dem i de vanligste kildene, og i tingboka står det at Marte var svensk. 

I 1728 giftet Lars seg igjen, i Fryksände, Sverige med Kari Eriksdatter (Haljainen)fra Gransjön, Östmark, som døde på Øyern 1736. Dette ekteskapet var barnløst.

Lars hadde så mange svedjebruk at han årlig solgte 100 tønner rug; han fikk brenne bråte og husere så mye han ville. Lars reiste flere ganger til Christiania for å løse inn sine skoger, men grossereren, som hadde godt pant, sa at det hadde ingen hast. Finngubben var som alle finner glad i brennevin og handelsmannen sjenket ham så flittig hver gang han kom for å betale sin gjeld, at han glemte bort alt. Grossereren lot sin kusk kjøre finngubben på hjemveien og alt var som før, men Lars slapp å betale skatt. Gjertrud som var gift med Peder Eriksen Oinioinen fra Multjärn, og Kari som var gift med Mattis Pålsen Räisäinen fra Lauvhaugen, delte eiendommen. De fikk fremdeles brenne bråte, men de var de første som måtte betale avgift til grossereren; et pund smør eller en voksen bukk. Mattis sønn ble skyldig grossereren 63 riksdaler.Han ble nektet å brenne bråte, men da han ikke lystret, ble han jaget fra hjemmet, uten å få noen erstatning. Han måtte gå ifra alt. Grosserer Månsens sønn, Magnus Eriksen, solgte alt sammen til general Wessel, for 3400 riksdaler. Da var det regnet med en skog i Trysil som var taksert til 400 riksdaler. Wessels enke giftet seg med grosserer Markus Rosenkranz som således ble eier av Øieren og Finnsjøen. På lignende måte var alle Solørs Finnskoger kommer under grossereren i Christiania.

Lisbet Henriksdatter kom fra en velstående finsk bondefamilie. Hun var allerede død da skiftet etter mora ble holdt. Der kom det fram at Lisbet hadde fått 20 daler i medgift. I tillegg arvet nå de små barna hennes midler for nesten 150 riksdaler. Størsteparten av denne summen utgjorde deler av fast eiendom, parter i Risberget og i Trauten i Nord-Odal. Dessuten arvet de en svart hest, ei ku som het Madikki, ei kvige med røde kinn og ører, en kobberkjele, en liten slipestein og en del smieredskaper. Ved skiftet var Anne, den yngste av deres tre døtre, bare 6 år gammel, men da hun ble gift med Lars Pålsen Smedtorpet gikk denne til rettssak mot svigerfaren for å få utbetalt arven. Dermed ble det holdt utpanting hos Lars Danielsen i 1737. De 38 dalerne Anne hadde arvet 19 år før var med renter blitt over dobbelt så mye, i tillegg kom avgifter og omkostninger, slik at sluttsummen ble vel 91 riksdaler, mens summen av alle eiendelene til Lars bare kom opp i en verdi av 81 daler. Dermed fikk Lars Pålsen Smedtorpet med familie absolutt alt av løsøre fra Øyern, og enda fikk de 10 daler til gode. Men boet er overraskende lite. Det mest verdifulle var noen rugbråter og de to hestene, en gammel rød en og en gulblakk med hvit man og rompe, ellers var det bare ei ku, 2 kviger, 2 små årskalver, 2 sauer og et lam. Dette tyder vel på at de to eldste døtrene, som ble boende på Øyern, på forhånd hadde fått midler av faren, kanskje har han tenkt at Anne på Smedtorpet klarte seg bedre enn søstrene. Svogeren til Lars, Pål Bertelsen Lauvhaugen, Grue Finnskog, gikk også til sak mot ham for å få utbetalt arvemidler, men Lars svarte at skiftebrevet var gått med i brann, og at søsteren Berte hadde fått alle sine arvemidler med seg da hun giftet seg, og heller ikke hadde krav på lønn. En annen grunn til at Lars ikke eide så mye i 1737 kan være at garden har vært rammet av "ulykkelig ildebrann" - dette blir nevnt på tinget av Lars i 1731 og senere i 1736 som et argument mot å gjøre arbeid for fogden, men Lars lover til slutt å betale for dette arbeidet. Lars nevnes flere ganger i tingbøkene. I 1726 blir han stevnet for retten for å ha solgt en hvit okse til Amund Grinder for 3 riksdaler. Så hadde han solgt samme okse til en sersjant og latt Amund Grinder få en mindre rød en. I 1736 nekter Lars i retten for å ha skrevet under på et gjeldsbrev. Det er signert med bokstavene LDS, men Lars påstår at han ikke kan lese og skrive. På 1800-tallet mente en at de utenbys godseierne hadde hindret Lars i å løse inn garden. Kanskje dette gjeldsbrevet har med den saken å gjøre. I november 1737 inngikk Lars Danielsen en kontrakt med sin eldste datters mann, Peder Eriksen. Mot føderåd og en sømmelig begravelse overlater Lars (i sin "høye alderdom" -56 år gammel) halvparten av garden til Peder og Gjertrud. Etter dette ble garden delt i to. Øvre Øyern, stedet der det opprinnelige tunet lå og der Gjertrud og Peder ble boende, og Negarn eller Nedre Øyern, som ble overtatt av datter nummer to, Kari, og hennes mann Mattis Pålsen Räisäinen.

Lars Danielsen Pälläinen døde 1742,

Kilde: Brandvalboka - Finnskogen slekts og gardshistorie, s.394-395, av Rolf Amundsen og Bernt Olav Neskvern. Utgitt 2008 av Brandval Historielag i sammarbeid med Kongsvinger kommune.

• Brandval Finnskog fra Kongsalmenning til privateie. Gården Øieren https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2016110248230?page=51