Leif Juster

Leif Juster var en av norsk teater- og filmhistories fremste folkekjære kunstnere i revy, teater og film i mer enn 60 år, og han hadde hele veien uavbrutt appell til det helt store publikum.

Leif Normann Nilsen var sjettemann i en livlig musikalsk barneflokk i leiligheten over Sagene brannstasjon, der faren ble formann 1914. Unge Leif tok timer i klaverspill og harmonilære hos Lasse Flagstad og ledet noen år egne små jazzband. Senere dirigerte han større orkestre, som regel for moro skyld, men også på alvor, som da han ledet Filharmonisk Selskaps orkester i Smetanas Moldau ved en konsert i Universitetets Aula 1959.

Leif Nilsen begynte som konfektgutt på Nationaltheatret 1924. Fra 1927 var han på Chat Noir, der drikkepengene satt løsere hos publikum og der han avanserte til påkleder for Victor Bernau og hadde spredte statistoppgaver. Han debuterte 1928 i farsen Erotikk og avrustning. Kritikken sa at “Leif Nilsen gav den unge Laban Lysholm jr. en nesten uhyggelig karakteristikk”.

På Bernaus anbefaling var Leif Just Nilsen, som han nå kalte seg, elev på nystartede Det nye Teater 1929–33. Allerede i sommerrevyen Vel møtt igjen gjorde han lykke som konfirmanten som skulle holde takketale; “så reiste jeg meg langsomt, bare litt av gangen, jeg sluttet liksom aldri, bare kom lenger og lenger opp i høyden”. 192 cm høy og med en skjult skammel ble han godt over to meter. Han gjestet Chat Noir 1930 som kong Haakon, og vakte jubel med: “Og herved erklærer jeg denne udstilling for aabned!” 1933 hadde han vokst seg til roller som Henrik Meisel i Den spanske flue og Harald i Den store barnedåpen.

Teatersjef Einar Sissener anbefalte revy på heltid, og gjennombruddet kom på Scala 1935 i høstrevyen Vi har den ære. Som målmannen “Tippen” Johansen fikk han vist mimikken, plastikken og energien i et stumt nummer. Lang, skranglete og med rar stemme og glad tilstedeværelse utviklet han snart faste typer. Han var den hjernedøde pol'ti Gompen i samspill med rampegutt Ernst Diesen, og den minst like fraværende, men blide Dust mot Einar Roses oppgitte Just. Som lang staka mellom to korte og korpulente, Rose og Bernau, med vitser som var morsomme fordi de var håpløse, la han grunnlaget for senere suksesser med Diesen og Arve Opsahl i De tre surribusser. Han sang tidstypiske vrøvleviser som Swingdilla, og Lambeth Walk som kong Haakon, med Lalla Carlsen som dronning Maud. Som Leif Juster fulgte han 1937 med Chat Noir til Klingenberggata.

Da krigen kom, var Juster revyskuespillernes tillitsmann i Skuespillerforbundet og satt et par måneder på Grini under skuespillerstreiken mai 1941. Trett av å være bare lang og rar fikk han her tid til å drømme om et eget revyteater. Etter filmsuksessene Den forsvundne pølsemaker (1941) og Det æ'kke te å tru (1942) startet han høsten 1942 Edderkoppen i Søilen i Keysers gate, med revyen Saker og Ting. Han knyttet til seg forfatteren Per Kvist, scenografen Oliver Neerland og etter hvert skuespillere som Lalla Carlsen og Kari og Ernst Diesen.

Det var takknemlig å etablere en revyscene når teatrene enten var stengt eller spilte med NS-ensemble for nesten tomme benkerader. Publikum trengte moro og snert rettet mot okkupasjonsmakten. Sensuren var streng, men man kommuniserte med undertekst, og publikum jublet over viser og monologer som Pramhusbesidderen, Byttingsrud, En rikstelefonsamtale, En glad gutt og Slappesen. I høstrevyen Det går 1944 sang han “Det kommer vel en dag da alle våpen legges ned/Tenk å kunne storme ut og rope det er fred/og kaste alt som heter blending vekk/og lufte ut og sette gjennomtrekk/og så ta fatt med fred i hjertet – ååh/det er det vi går og venter på” (Sverre Bævre). Sensuren trodde det handlet om nazismens endelige seier og godkjente visen!

Omarbeidet til Det går – Fredsrevyen, hadde Edderkoppen premiere allerede 17. mai 1945, og flyttet på høsten til Det Norske Teatrets tidligere lokaler på St. Olavs plass med revyen Hva nå?. Det var krevende å finne stoff som kunne erstatte de antinazistiske poengene fra krigsårene, men teateret var svært bra besøkt i årene som fulgte. Til Justers klassikere hørte De forenede nasjoner, Blipp blopp, Problembarnet Tor, Den tredje mann, Mot normalt, og Nordpolsvisa. I Det går over (1946) var han den bitende farlige Herr Silke, forsvarsadvokaten som ville frikjenne nazister. Edderkoppen presenterte også barneforestillinger, farser, musikaler og gjestespill av Marguerite Viby, Lulu Ziegler og Edith Piaf!

Aller mest populær ble Justers frustrerte portier Poppe på Feholmen Sommerhotell i crazykomedien Bare jatt me'n, spilt 850 ganger 1950–56 og filmatisert 1957 som Fjols til fjells. Dette ble innledningen til glanstiden som filmstjerne, da han var så populær at filmene ble konstruert rundt ham. Det ble kommersielle suksesser som Bustenskjold (1958), innflytter Skarpjordet i Aukrusts Freske Fraspark (1963) og en av Skraphandlerne (1975), mens han i Arne Skouens Bussen (1961) og Musikanter (1967) viste større og kanskje uventede dybder.

Den forhatte revyskatten på 30 prosent av billettsalget kunne utgjøre 40 000 kroner per måned for et teater som Edderkoppen. Bekymringene økte, og som både teatersjef, kunstnerisk leder og skuespiller fikk Juster ikke tid til å lære seg tekstene. Med ustoppelig improvisasjonsevne løste han dette, ofte til publikums fryd, men i lengden var situasjonen umulig. Fluer i nettet (1966) ble Edderkoppens siste revy. Bortsett fra gjestespill hos Einar Schanke og Dag Frøland på Chat Noir, var han fra da “vanlig” skuespiller, først som to indianerhøvdinger i Sus i sassafrasen på Det Norske Teatret 1967.

1968 ble Leif Juster engasjert av Toralv Maurstad til Oslo Nye Teater, der han arbeidet til 1987 og nøt å være “bare” skuespiller og utvide det sceniske registeret. Særlig blomstret han mot Aud Schønemann i Du kan ikke ta det med deg (1970) og Skjærgårdsflirt (1972, 1976), og mot Wenche Foss i Plaza Suite (1970), Twigs (1975) og den vemodige Sensommer (1981). Store suksesser var også musikalen The Fantastics (1982) og farsen Panikk i kulissene (1986). Den siste scenerollen var i Ayckbourns Monki Bisniss (1989). Det var ingen kritikersuksess, men det betydde ikke så mye. Han var endelig tilbake der han hadde startet – på Nationaltheatret.

Leif Juster hadde et lang og suksessrikt kunstnerliv, men måtte kjempe for at revyen og komedien skulle betraktes på lik linje med annen scenekunst. Det må ha gjort godt å bli æresmedlem i Skuespillerforbundet og Revyforfatterforeningen og å få Leonardstatuetten 1969, æres-Amanda 1981 og Skuespillerforbundets æresnål i gull. Han fikk Kongens fortjenstmedalje i gull 1957, Oslo bys kulturpris 1968 og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1980. Som den første scenekunstner i etterkrigstiden ble han bisatt fra Oslo domkirke på statens bekostning med kranser fra regjering og kongefamilie og tale av kulturministeren.

https://www.youtube.com/watch?v=-sZLfw46Acc

Folketelling 1910 Thv. Meyers gate 18, Kristiania kjøpstad: Leif Norman Nilsen, født 14. februar 1910 Kristiania, sønn

• Arbeiderbladet (Oslo), mandag 6. august 1934, Lysing: Pianist Leiv Norman Nilsen og hjv. Johanne Marie Kingo Christensen
• Død i Bærum kommune 25. november 1995: Leif Normann Juster, født 14. februar 1910.