Mads Truelsen Wiel

Mads Truelsen Wiel, født 18. mars 1791, fødested Fredrikshald (nå Halden), Østfold, død 25. november 1835, dødssted Fredrikshald. Trelasthandler og industripioner. Foreldre: Trelasthandler, skipsreder og godseier, kanselliråd Truels Madsen Wiel (1744–1807) og Elisabeth Sophie Arbo (1758–92). Gift 18.3.1814 i Fredrikshald med Petronelle Maren Olava Glückstad (1.4.1796–7.6.1880), datter av sogneprest, senere trelasthandler, justisråd Andreas Melchior Glückstad (1761–1815) og Anne Bolette Krefting (1753–1800). Sønnesønns sønn av Mads Jensen Wiel (1643–1716); farmors farfar til Erling Christophersen (1898–1994) og William Nygaard (1943–).

Mads Wiel var en av de store foregangsmenn innen norsk tekstilindustri. 1813 startet han en bomullsfabrikk ved Tistedalsfossen som er blitt karakterisert som Norges første moderne industribedrift. Han var i alle fall den første til å anvende vannkraften til mekanisk drift av et bomullsspinneri.

Wiel tilhørte en opprinnelig dansk slekt som siden slutten av 1600-tallet hadde hørt til de ledende handelsfamiliene i Drammen. Wiels far ble tidlig foreldreløs og kom som 14-åring til Fredrikshald, hvor han begynte som dreng hos sin morbror Peder Moss, og i løpet av en menneskealder bygde han opp en allsidig virksomhet med bl.a. et stort skipsrederi, trelasthandel, mølledrift og sagbruk. Omkring år 1800 var han dessuten en av de betydeligste godseiere i det sørlige Norge. Han bodde på det store Berbygodset i Enningdalen, som omfattet en rekke større skogsgårder, 21 husmannsplasser, sager og kvernbruk.

Sønnen Mads kom således til veldekket bord da han skulle begynne som forretningsmann etter farens død 1807. Den eldre broren Johannes fikk Berby og det meste av skoggodset, men på Mads Wiel falt likevel en rekke skogeiendommer og gårdsbruk i Idd, Aurskog, Rømskog og Eidskog, flere eiendommer i Fredrikshald, reperbane, sjøboder, fartøy, lastetomter, tobakksspinneri, sagbruk, møller osv.

Arven omfattet også farens store bygård i Fredrikshald, som Wiel utvidet med sidefløyer og bygde på en etasje. Bygningen stod ferdig 1817, men ble ødelagt av brann allerede første juledag samme år. Wiel oppførte da den palélignende gården som står der i dag. Den var ferdig 1820, og eieren bodde der til sin død. Noe billig byggverk ble det ikke; det kom på 16 500 spesidaler, et betydelig beløp etter datidens forhold. Det var knapphet på kapital, og Wiel måtte låne 5600 spesidaler av selveste Karl Johan for å få reist det staselige huset.

Storparten av sitt liv måtte Wiel kjempe med økonomiske problemer, først under “nødsårene” 1807–14, og senere under nedgangstidene i 1820-årene. Trelasthandel hadde vært en tradisjonell næring i den wielske familie, men Mads Wiel fikk aldri det samme utbytte av denne virksomheten som forgjengerne. Det skyldtes neppe manglende dyktighet, men vanskelige konjunkturforhold, ikke minst den britiske tollpolitikk. Tobakksspinneriet, som faren hadde grunnlagt, gav imidlertid overskudd frem til det ble lagt i aske under bybrannen 1817.

Bomullsspinneriet som Wiel etablerte 1813, fikk en trang fødsel. Det var konstant krigstilstand ute i Europa, økonomien var elendig og restriksjonene mange og strenge. To ganger søkte Wiel Norges regent, prins Christian Frederik, om lån på til sammen 18 000 riksdaler, men begge søknadene ble avslått under henvisning til statens økonomiske vanskeligheter.

Wiel hadde likevel aldri i sinne å gi opp. Han fikk startet bomullsspinneri, strømpeveveri og fargeri. Men 1817 ble både han og bedriften rammet av et hardt slag. Under bybrannen samme år mistet han hele sitt verdifulle innbo og løsøre, kjøpmannsvarer, beholdningen av råtobakk og lageret av bomull. Intet var assurert. Under skiftende forhold holdt Wiel bedriften ved Tistedalsfossen gående frem til sin død. Det er neppe grunn til å tro at virksomheten gav noe særlig overskudd, og da Wiel døde 1835, ble driften ikke fortsatt av boet.

Mads Wiel var på en lang rekke felter forut for sin tid. Den industrielle revolusjon hadde ennå ikke nådd Norge for fullt i hans levetid, men ved sin død hadde han drevet sitt spinneri etter moderne industrielle prinsipper i hele 22 år.