Maren Aagård Lohrbauer Hagman

Om henne står det på Internett

Enkefeber på Rakkestad i Store Nes. Av Erling Østerud På en historielagstur med Elvekongen fra Årnes kom denne historien om Den Glade Enke på Rakkestad. Erling Østerud har med ord laget et fortreffelig bilde av tiden og miljøet. Artikkelen stod i Romerikstun i 1975. Omkring hundreårsskiftet kom Maren Lohrbauer hjem fra USA til gamlelandet og ble Fruen til Rakkestad. Hennes mann, Harald Johan Lohrbauer, hadde kjøpt gården i 1899, men overdrog den få år etter til henne. Han døde i USA, og hun ble enehersker på den store gården. Fru Lohrbauer var ingen hvem-som-helst. Hun hadde syn for hva stedet med ruvende beliggenhet opp for Vorma kunne bli, og hun hadde evne og vilje til å nå mål i raske etapper. Dessuten hadde hun amerikanske dollar - mange dollar. Som nær medarbeider stod gårdsbestyreren. Fuglesang, men hun var selv Sjefen uten konkurranse, innen - og utendørs. På mindre enn et ti-år ble Rakkestad i ny fasong presentert etter sin tids krav og fruens smak. Husene ble restaurert, bygd om eller nyreist. Elektrisk lys ble skaffet med akkumulatordrevet eget kraftverk. Pumpeanlegg for Vormavann ble ordnet nede ved strandkanten med rørledning opp til nyreist vanntårn ovenfor husene, parkmessig vakker hage opparbeidet rundt de to svære bygningene. Og endelig ble gårdsveien ned til Rakkestadlandet utbedret til brukbar standard for nødvendig ferdsel med hest og trille -eller for hester og landauer, når standsmessig befordringsmiddel trengtes for celebre gjester til gårds. Det trengtes etter hvert ofte. Årnesbrua var ennå ikke bygd, og bilens tid hadde bare så vidt nådd pionerstadiet. Fru Lohrbauer motoriserte transporten etter eget hode. Pilarene etter stor brygge ved elvestranda er ennå synbare på lav-vannstand. Her hadde hun sine motorbåter fortøyet, først en mindre, senere den store, komfortable «Harry». Folk stimlet sammen på Vormsundbrua for å skaffe seg nærglimt av vidunderet, når ”Harry” kunne høres tøffende syd fra Arnes og nærmet seg, passerte ”heisen” på brua og etterlot skvulpende bølger mot elvebreddene på vei oppover med fintfolk mot brygga ved Rakkestadlandet, der landaueren stod klar. Bare en av de faste gjestene var bil-pioner. Det var ”Kaape-Henie” -far til Sonja den Første, ”Kaape-Henie” eide automobil, sikkert den aller første på jevnlig besøk I Nes, strekningen Kristiania-Rakkestad. Enken var målet. Hun hadde utvalg av oppvartende kavalerer, men det ble ikke han. Ung var Maren Lohrbauer ikke da hun for 3/4 hundre år siden tok Rakkestad i sin besittelse. Det het seg at hun skulle ha hatt sju barn. Men en kunne ikke se det på henne. som det heter, tvert imot. Hun hadde livslyst som få og omsatte denne i handling og opplevelser, Mest markant og sikkert klarest bevart i minnet står nok den eksklusive selskapeligheten som i hennes siste år i Nes utfoldet seg på Rakkestad ”rulleloft”, Hele annen etasjen i den store sidebygningen var innredet til festsal. Her var det scene og i dobbelt forstand høyt under taket. Her ble Maren Lohrbauer midtpunktet på scenen og på dansegolvet Den glade Enke på Rakkestad, Her raste enkefeberen noen hektiske år, helst pa nyåret etter sesongåpning 2. juledag - Enkens egen ”Jebursda”. På Rakkestad rulleloft bølget parene i tre-fjerdedels takt til Franz Lehárs smektende melodier. Den store operettekongens udødelige mesterverk erobret verden -fra Wien over Paris og Berlin, til København og Kristiania, til Den glade Enke på Rakkestad i Store Nes. Det var i 1905, enkefeberens første år. Men bildet av Maren Lohrbauer ville være ufullstendig om en stanset med Enkevalsen. Fru Lohrbauer var samfunnsaktiv og utadvendt,usnobbet og varmhjertet.Hun samlet sine mange håndverkere og øvrige medarbeidere i fast tjeneste på gården til hagefester og julefester. Hun inviterte barn og ungdom til Juletrefest på sitt rulleloft og opptrådte selv med iver i dokketeater. Hun forærte gamle Karl Thoresen Rudstangen motor til hans store lastebåt. År etter år hadde han rodd Vorma i med-og motvind med melk og varer til og fra Årnes, til og fra meieriene og landhandleriene langs Vorma. Motoren gav velfortjent avlastning i det seige slitet med lange og tunge årer. Jo, Maren Lohrbauer kunne være gavmild der det trengtes. I arbeidet med å holde liv i Nes Private Middelskole ytet hun sitt. Men her førte hun sin egen politikk. Hun ville slå sammen til en de to middel-skolene, Nes og Arnes. Hun ønsket å reise middelskolens hus midtveis -slik det heter i Louise Riis Bøhns første markensrevy på Kulmoplassen i 1906: - ”til centrum hos Hole paa Bjørk”, som alle versene sluttet med. Hun tapte denne striden. Middelskolebygningen på Taterud sto ferdig i 1907, to år tidligere enn Årnesbrua.Skytilen nr. 3 - 2008 Side 22 Sannsynligvis var det fru Lohrbauer som så lengst, og hadde vunnet kampen om brua var kommet noen år tidligere. I 1909 var enkefeberen på Rakkestad endt. Den glade Enke giftet seg med en av de mange som forsøkte seg som Grev Danilo. Det ble operasanger Carl Hagman som vant den fighten. Da solgte hun Rakkestad, drog med sin sanger til Kristiania og ble igjen bymenneske.