Margarete Ottilie Skattebøl

Margarete Ottilie Bonnevie (f. Skattebøl), født 13. desember 1884 i Nesbyen, død 28.mars 1970 i Oslo, var en norsk kvinnesaksforkjemper og forfatter. Gift med høyesterettsdommer Thomas Bonnevie.

Hun var utdannet fransk translatør og arbeidet 1906-13 som fransk korrespondent i Norsk Hydro. Som forfatter, aktiv debattant og leder av Norsk Kvinnesaksforening (1936–1946) bidro hun til å vekke nytt liv i kvinnesaksbevegelsen, som hadde ligget nede i 20-30-årene. Fra 1910 publiserte hun artikler om norsk og fransk litteratur, og var en tid leder av "Leseforeningen for Kvinder", og fra 1920-årene skrev hun også om kulturelle og politiske emner. I 1928 utga hun den første sitatsamling på norsk, "Ord som lever". Engasjementet for kvinnesak ble for alvor vekket da Oslo kommune i 1928 besluttet at gifte kvinner ikke lenger skulle ansettes i kommunen, og at kvinner som var gift med en mann som hadde arbeid skulle være de første til å bli sagt opp ved innskrenkninger – og i 1932 kom hennes første bok "Ekteskap og arbeide".

I resten av sitt liv kjempet hun, i skrift og tale, for kvinnesaken. Hun var tidlig ute med å se hvilke reformer som var nødvendige for at kvinner skulle kunne delta i yrkes- og samfunnslivet på lik linje med menn, slik som barnehager, daghjem og mulighet for deltidsarbeid. Den viktigste reformen hun foreslo var imidlertid lønnsreformen, som ville innebære lik lønn for begge kjønn, og et eget forsørgertillegg etter antall barn, betalt av lønningsmassen. Hun fremmet sitt reformforslag gjennom sin mindretallsinnstilling som medlem av barnetrygdkomitéen (1934 til 1937). Etter vervet i barnetrygdkomitéen ble hun forøvrig aldri siden oppnevnt i noen offentlig komité eller utvalg. I 1956 la hun frem et privat lovforslag som bygget på mindretallsinnstillingen sin fra 1937. Forslaget ble aldri behandlet i Stortinget.

Politisk var Margarete Bonnevie forankret i Venstre. I 1930-årene var hun en tid vararepresentant for partiet til Oslo bystyre og leder av Oslo Venstrekvinnelag. I 1956 var hun med på stiftelsen av Human-Etisk forbund, og satt i styret frem til 1958. Hun var styremedlem i International Alliance of Women fra 1939 til 1949.