Mari Ottersdatter Seim

Muligens født på Seim i Odalen og gift til gården Øyen i Sør-Odal. Hun og ektemannen flyttet til Gamlebyen/Opslo (Oslo) en gang på 1670-tallet, der tre av sønnene allerede bodde. Ble gravlagt der med ektemannen i 1678.

Kilder:

Ved en odelssak på Seim i Odal i 1722 ble "Marj Øen" sagt å være eldste datter av Otter Gislesen Seim og Rønnaug (Rønov).

Mari Ottersdatters svigersønner, Peder Joensen Østensjø (gift med Inger) og Hans Sørensen Oppsal (gift med Randi) fra Aker, ble nevnt i forbindelse med samme odelssak på Seim i Nord-Odal i 1722, jf. Kirkeby: Nord-Odal Bygdebok, bind II: "Per Jonsen Østensjø i Aker og Hans Sørensen Oppsal hadde 27.01.1687 utstedt pantebrev til Knut Larsen Seim på 5 lispund uten bygsel i Seim for 25 dlr." Odelstvisten på Seim i Nord-Odal var sak på tinget 5. juni 1722. Flere av de eldre i bygda kunne vitne at Otter Gislesen Seim hadde odelsretten til Seim. Otter etterlot seg fem barn og han var sønn av Gisle Haug (som også ble omtalt som Gisle Seim og Gisle Semmingsen) : Øvre Romerike sorenskriveri, Tingbok 49, 1720-1723, s. 144b-145a: https://media.digitalarkivet.no/rg20090213380751 Dom i saken falt på Seim i Odal 13. aug. 1722: Øvre Romerike sorenskriveri, Tingbok 49, 1720-1723, s. 178b-179a: https://media.digitalarkivet.no/rg20090213380785

22.9.1681 fikk sønnen Otter Gundersen konfirmasjon på bevilling datert 15.3.1677 til å bygge hus på branntomten ved Ladegården i Gamlebyen "for sin og farens levetid". I søknaden datert 17.8.1676 fra Kolbjørn Gundersen Øyen og Otter Gundersen ved Ladegården ble det opplyst at deres far "Gunder Kolbjørnsen i Odalen, er gammel og kan ikke drive gården der lenger." Rolf Fladby m.fl. red.: Norske kongebrev: innlegg: regester 3.1. Kongebrev under Christian V: 1681-1685, Sak nr. 173.

13. oktober 1678 ble "Otters foreldre" gravlagt ved Aker kirke: SAO, Aker prestekontor kirkebøker, F/L0001: Ministerialbok nr. 1, 1656-1688 Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20061106040234

Litteratur: Nes på Romerike 6. Bygdehistorien, s. 323

Muligens født på Seim i Odalen og gift til gården Øyen i Sør-Odal. Hun og ektemannen flyttet til Gamlebyen/Opslo (Oslo) en gang på 1670-tallet, der tre av sønnene allerede bodde. Ble gravlagt der med ektemannen i 1678.

Kilder:

Ved en odelssak på Seim i Odal i 1722 ble "Marj Øen" sagt å være eldste datter av Otter Gislesen Seim og Rønnaug (Rønov).

Mari Ottersdatters svigersønner, Peder Joensen Østensjø (gift med Inger) og Hans Sørensen Oppsal (gift med Randi) fra Aker, ble nevnt i forbindelse med samme odelssak på Seim i Nord-Odal i 1722, jf. Kirkeby: Nord-Odal Bygdebok, bind II: "Per Jonsen Østensjø i Aker og Hans Sørensen Oppsal hadde 27.01.1687 utstedt pantebrev til Knut Larsen Seim på 5 lispund uten bygsel i Seim for 25 dlr." Odelstvisten på Seim i Nord-Odal var sak på tinget 5. juni 1722. Flere av de eldre i bygda kunne vitne at Otter Gislesen Seim hadde odelsretten til Seim. Otter etterlot seg fem barn og han var sønn av Gisle Haug (som også ble omtalt som Gisle Seim og Gisle Semmingsen) : Øvre Romerike sorenskriveri, Tingbok 49, 1720-1723, s. 144b-145a: https://media.digitalarkivet.no/rg20090213380751 Dom i saken falt på Seim i Odal 13. aug. 1722: Øvre Romerike sorenskriveri, Tingbok 49, 1720-1723, s. 178b-179a: https://media.digitalarkivet.no/rg20090213380785

22.9.1681 fikk sønnen Otter Gundersen konfirmasjon på bevilling datert 15.3.1677 til å bygge hus på branntomten ved Ladegården i Gamlebyen "for sin og farens levetid". I søknaden datert 17.8.1676 fra Kolbjørn Gundersen Øyen og Otter Gundersen ved Ladegården ble det opplyst at deres far "Gunder Kolbjørnsen i Odalen, er gammel og kan ikke drive gården der lenger." Rolf Fladby m.fl. red.: Norske kongebrev: innlegg: regester 3.1. Kongebrev under Christian V: 1681-1685, Sak nr. 173.

13. oktober 1678 ble "Otters foreldre" gravlagt ved Aker kirke: SAO, Aker prestekontor kirkebøker, F/L0001: Ministerialbok nr. 1, 1656-1688 Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20061106040234

Litteratur: Nes på Romerike 6. Bygdehistorien, s. 323