Jenny Emilie Johansdatter Pettersen

https://www.nb.no/items/d62306b9cfa77d2f44a5921a217a75bc?page=23&se... Tilgang for norske IP-adresser.

Gravminne: http://www.disnorge.no/gravminner/bilder/1186/dsc02067.jpg

GEDCOM Note

Taterhøvdingen Stor-Johan (Karl Johan Fredriksen) har fått egen artikkel (!) i den nye utgaven av NORSK BIOGRAFISK LEKSIKON, bind 3, s. 184-185 (utgitt av Kunnskapsforlaget 2001). Artikkelen er skrevet av Liv Borge. Han omtales òg i boka om Tater-Milla av Dagfinn Grønoset (utgitt 1974), som Arild nevnte, i A. Møllers bok 'Tater-dronningen. Marie-Lovinie, Stor-Johans datter', utgitt 1974, og i Liv Borges bok 'Solens og månens barn', utgitt 1998, som Terje nevnte.

Stor-Johan var av tater-slekt og født i Hobøl i Østfold. Tidspunktet er visstnok usikkert. Farens navn også. Mora het Helene Sofie og døde da sønnen var liten. Stor-Johan døde på Våler gamlehjem 20.02.1946. Dagfinn Grønoset skriver i boka om Tater-Milla: 'Ingen visste hvor gammel han var - selv mente han 112 år, prost Oscar Michelsen trodde 108 var riktig, men Milla mener 106 får klare seg.' NBL oppererer med 03.10.1844 som fødselsdato. Ved en kirkebokinnførsel står det 1846 (NBL).

Han var gift på tatervis (ikke formelt) med Lena Ulrikke (Ulla) Karlsdotter (Pettersen), f. ca. 1850 i Dalby i Sverige, d. 25.11.1912, datter av Karl Pettersen og hustru Lena. Hun hadde sønnen 'Lille-Fredrik' før hun ble sammen med Stor-Johan. Lena Ulrikke hadde broren 'Halt-Magnus', som ifølge Tater-Milla var flink til å lese og ble gift med den døvstumme Johanna.

Stor-Johans datter Marie Lovinie (Tater-dronningen) hevdet at Stor-Johan hadde 15 barn, mens dattera Milla hevdet han hadde 14.

Jeg kjenner ikke Stor-Johans familie så godt, men ved hjelp av NBL og Dagfinn Grønosets bok om Tater-Milla, har jeg funnet 11 barn (rekkefølgen uviss):

• Karl Fredrik.
• Marie Lovinie.
• Aksel. Milla omtaler ham som sin bror. Aksel reiste i 14 år sammen med taterkvinnen Lova-Maria.
• Gustav. Milla omtaler ham som sin bror.
• Hjalmar. Milla omtaler ham som sin bror.
• Milla, f. 10.06.1886 i Støa-grenda i Trysil. Gift (ikke formelt) med Wilhelm Fredriksen av 'Vigart-folket', f. 1888 (sønn av Gammel-Anna). Milla forteller at de første gang møttes i Grue. De levde sammen i 37 år og hadde 8 barn, deriblant sønnen Fredrik, som ble født i Soplimkroken i Løten, og dattera Sofie Kristine Ulrikke, som ble gift med Gustav Fredriksen (gravlagt på Løten kirkegård).
• Emma, født i Rotberget på Finnskogen. Milla omtaler henne som sin blyge søster.
• Amanda. Milla omtaler henne som sin søster. Amanda hadde to gutter og ei jente, forteller Milla.
• Nikolai. Milla omtaler ham som sin bror. Nikolai var gift med ei som het Anna. Hun døde på Lillehammer og etterlot 8 unger.
• Petter, født 1896. Stor-Johans yngste sønn.
• Emilie?

Du finner Stor-Johan, hans kone Ulla (Lena Ulrikke) og en del av deres barn oppført på eiendommen Sparby i Hof, Solør ved folketellinga 1900 (hos Martinus Bogstad med familie). De nevnes uten etternavn, stand, fødselsår og -sted, bare med fornavn: Johan, Ulla, Emma, Amanda, Nikolai, Petter og Emilie."

Använd också "Sök i hela Rötter"-funktionen och sök på Stor-Johan. Det finns en hel del intressanta ingångar där Stor-Johan och hans folk nämns i olika diskussioner, t o m inlägg där det diskuteras om han var av resandesläkt - t ex ett av Tore Gulling som förmedlar muntlig tradition, men som väl lämnar frågan öppen.

TATER-MILLA TATERKONGENS DATTER f.1886, d.1976 Jeg er Stor-Johans datter, sier Tater-Milla stolt. Hun streifet om i skogbygdene på Østlandet i mer enn femti år. Først under krigen da Wilhelm, mannen hennes ble syk, kjøpte de en liten stue og ble bofast i Våler i Solør. Like etter døde Wilhelm, og Milla lengtet stadig tilbake til skogene og viddene hvor hun hadde vandret. Fattigdom og nød tvang henne mange ganger til å tigge, og ungene sine fødte hun på landeveien oppower gjennom bygdene. Men aldri ble det stjålet noe der Milla, Wilhelm og Stor-Johanfølget dro frem. De ble alltid godt mottatt av folk når de kom. Men så var jo Stor-Johan selve taterkongen ...

Særlig om våren kjenner hun denne merkelige dragningen i seg. Det er vandrerlivets evige uro i blodet, enda hun nå har vært bofast i 32 år. Når solen begynner å varme og snøen smelter og det lukter friskt fra skogen og isen går i Glomma, da er det som demningene brister og rastløsheten rusker i henne som en vårlig solvind. Da må hun ut til villmarken og, friheten

Folk kaller henne Milla. Eller Tater-Milla. Hun bor i Våler i Solør. Her har hun en liten hvitmalt stue med knallrøde vinduslemmer og dører. Den står i en glerme i skogen like ved landeveien. Milla heter egentlig Jenny Emilie Pettersen. Hun er Stor-Johans datter, og det er hun stolt av. Hun taler med svensk aksent og hever aldri stemmen, men er rolig og lavmælt. Et streif av smil lyser ofte opp det rynkete ansiktet hennes.

Den svenske aksenten har hun fra sin ungdom da hun vandret mye rundt i grensetraktene innover fra Trysil. Nå er Milla 85 år, ( 1972 ) men reiselysten har aldri sloppet taket i henne. Om våren må hun av sted. Men turene blir altfor korte. Hun lengter tilbake til den tiden da de dro rundt med stort følge, med hest og kjerre og hund, fra bygd til bygd, fra gård til gård. Hun er glad over å se de gamle stedene igjen når våren kommer. Men alt blir likevel så uvirkelig når hun betrakter det gjennom bilvinduer.

Hun pynter seg med store søljer og klær i sprakende farver. I ørene dingler tunge, store ringer av gull. Blikket blir fjernt. Hun ser langt tilbake i tiden. Hun ser plutselig StorJohanfølget. Selv er hun med. Stor-Johan var taterkongen. Det var godt å være hans datter. Mange ville ha det til at de var i slekt med ham. Det var en ære. Enda flere var det som gikk forsiktig forbi og skottet bort på ham med respekt. Stor-Johan var en adelig tater. Adelskapet hadde han gjort seg fortjent til ved sin ranke og ærlige fremferd. Den stolte vandreren sa ikke stort til vanlig. Men han var godt likt både blant tater og bondefolk. Han var dessuten kjent for å være ualminnelig sterk. Så gresstustene føk..

Milla ble født på, taterstien. Et sted oppe i Trysil. Følget stoppet bare noen få dager. Tre dager gammel ble hun tatt med ut på sin første vandring. Det vil si at moren hadde båret henne langt allerede. Milla ble på taterstien i over femti år. Først i følge med far og mor og en stor søskenflokk. Siden sammen med Wilhelm og egne barn. Så ble mannen syk. De måtte derfor slutte å reise. Det er 32 år siden de kjøpte den lille stuen i Spulsåsen., To år etter at de hadde sluttet å streife, døde mannen. Milla hadde lyst til å, gi seg i vei igjen. Men en ny tid var kommet. Det ble stadig vanskeligere å være reisende tide.

Derfor ble Milla sittende i sin lille stue mens årene gikk. Men selv om hun ble bofast, lengtet hun alltid tilbake til skogene. Hun lengtet tilbake til kveldene rundt bålet. Når ungene hadde fått rast og sutret i halvsøvne. En av de minste våknet og kom stabbende bort til moren mens han klaget på romani: - Bokkalo- bokkalo. Men moren husjet på den lille. - Du kan ikke være sulten nå igjen, kjære barnet. Du har jo nylig spist.

Men samtidig tenkte moren på hvor hun skulle få maten fra i dagene som kom. Hun kastet et blikk bort på kjerren. Den bar et stort lass, men lite mat. Karene satt og pratet rundt bålet, og kvinnene holdt på med håndarbeider sitt. Det klirret i sotete kobberkjeler. I skogholtet like bortenfor leiren skrapte hesten med hovene i mosen. Av og til la den ørene bakover inn til hodet som om den lyttet. Så beitet den videre i det dugg-våte fjellgresset.

Milla lengtet også etter de lyse sommerkveldene med lukt av kvae og tørr lyng. I slike kvelder kom trekkspillet frem, og de danset på sletten så grastustene føk. Da hendte det at også en og annen fra bygda kom og fikk seg en svingom.

På Kongsvinger-markedet

Milla vokste opp til å bli en ekte taterjente. Hun hadde ravnsvart hår som hang tykt og stort nedover skuldrene, og hun hadde gnistrende brune øyne og mørk hud, Milla var høyere enn de fleste tater- jentene. Hun hadde en velformet figur og et vakkert ansikt. Og et voldsomt temperament. Både bondegutt og tater sto der som forgapt når hun svingte løs i sommernattens halvlys.

Milla reiste med Stor-Johanfølget til hun var 23 år. Da traff hun Wilhelm. Det var på Kongsvingermarkedet. Wilhelm var også tater. Av den sorten hun likte. Han lignet litt på faren hennes, selv om han ikke var så sterk og hadde slikt ry. Men han var en gjev og ærlig kar som kunne ta hånd om en høyreist, stolt taterjente med mørke øyne og rapp tunge. Men munnen hennes kunne også løse seg opp - i et blendende smil. Det ravnsvrte håret skalv i vinden og bølget når hun kastet med nakken. Hun egget noen, men skremte de fleste. Det var i hvert fall ingen bondegutt som våget å fri. Og en buro hadde vel fått nei i alle fall.

Men Milla giftet seg heller aldri med Wilhelm. Det var ikke nødvendig. De lovte hverandre troskap, og sterke bånd bandt dem sammen for alltid. Bare døden maktet å skille dem. Milla og Wilhelm fikk åtte barn sammen.

Hun fødte ungene sine oppover bygdene. Noen kom til i Gjesåsen andre ble født i Elverum og på Hedmark.

Straks ungene var født, bar det ut på landeveien igjen. Jordmor var det sjelden å få tak i. En gang fikk Milla hjelp av en gammel kone i Løten. Tre dager senere gikk turen videre. Hun satt i karjolen med barnet. Det var i januar måned og 16 kuldegrader.

Hun beholdt hesten.

Vår, sommer og høst, og av og til om vinteren også, var de på reise. På landeveien, innom bygdene, gjennom skogene, over vidder og fjell. Mange ganger var det hardt. Det var så vidt det bar. Hun måtte tigge maten. Men det hendte aldri at hun stjal noe. Slik hadde det også vært i Stor-Johanfølget. Hun og folket hennes trodde at ærligheten ville vare lengst. Når de kom til gårds, ble de da også godt mottatt. Folk trengte Ikke å låse inn sølvtøy og porselen når følget til Wilhelm og Milla eller Stor-Johan-følget kom.

- Men bøndene var likevel litt redde for taterne den gang, forteller hun - De holdt liksom ikke taterne for å være skikkelig folk. Nå er det ikke lenger slik. Taterjenter gifter seg med bondesønner. De er alle like.

Milla synes det er bra. Men likevel. Hun ville bare ha en ekte tater. En som hun kunne streife sammen med. Da Wilhelm døde, beholdt hun fortsatt hesten. Hun orket ikke å skille seg med den. Hesten og de store skogene var en del av henne. Ofte fikk hesten mat før både mann og barn. Uten å skjønne dette kan man heller ikke forstå, Tater-Milla.

En fremmedkar

Når hun nå sitter ensom på sine gamle dager, streifer tankene hennes avsted langs bygdeveiene, gjennom dalene. Inn i skogene. Høyt over bygda. Når følget hadde slått leir. i kveldningen. En fremmedkar kom kanskje innom. Satte seg sammen med arfolkene rundt bålet. I flammeskjæret ble de grove ansiktene med de skarpe trekkene farvet kobberrøde. Det flammet også i øynene som et gjenskinn fra bålet. De samtalte på romani Milla var ennå i Stor-Johanfølget. Knappe 20 år. Hun la merke til at faren tok mot fremmedkaren på en vennlig, men reservert måte. Den fremmede var alene. Han kastet et usikkert blikk nedover lia mot bygda som han var på vei til. Der nede kunne man se røyken stige tykk opp fra skorsteinene og forsvinne inn i den røde kveldshimmelen. Nede i bygda laget buroen aftensmat etter at fjøsstellet var unnagjort.

- Asjar de lakjoe Gana pre daava Kjer? spurte fremmedkaren på romani: - Er det det snille folk på den gården? Stor-Johan som var godt kjent der, bare nikket kort mens han iakttok den fremmede.

- Det blir snart umulig å reise mer, sier mannen og flakker med blikket. Stor-Johan vet hva han mener, men svarer ikke stort på det.. Han mønstrer den fremmede som har et brungarvet ansikt. Den fremmede har mørke, dyptsittende øyne. Håret er tykt, svart og stritt. Øyenbrynene er kraftige og buet. Det samme er nesen. Men munnen skjelver litt når mannen snakker, og den blir tynn som en strek når han tier igjen. Mannen sitter anspent og nesten mistenksom. Det ser ut som en vane hos ham. De strie skjeggstubbene på overleppen og haken vibrerer. Det er ikke godt å si om kniven sitter løst i sliren hos ham.

Men den fremmede omstreiferen bevarer sin hemmelighet. Han kaster kanskje et fort blikk bort på den vakre taterjenta som sitter over håndarbeider og lytter til samtalen. Men han gjør ingen tilnærmelser. Viser ingen vennlighet overfor henne. Han vet at slikt kan det fort bli bråk av. Eller kjenner han kanskje samtidig hvordan det flammer i et gammelt arr der en kniv laget et stygt kutt en gang.

Den fremmede blir bare en kort stund hos Stor-Johanfølget. Så går han i retning av bygda. Han sier han vil rekke frem før kvelden. Milla ser etter ham. Hun hadde hele tiden betraktet ham fra øyenkroken. Hun hadde sett hans usikre, vaktsomme vesen. En pen mann egentlig, tenker hun. Men knekket av ydmykelser og burofolkets sviende forakt. Kanskje hadde han til og med vært i fengsel. Verre ydmykelse fantes det ikke for en omstreifer på den tiden. Det var langt fra alle som klarte seg så godt som Stor-Johan og folket hans.

Alltid velkommen

Men felles for alle omstreifere var det umenneskelige slit som de aldri kunne unnfly. Det var prisen for deres frihet. Bare øynene røpet enkelte ganger den melankoli og smerte de bar på inni seg selv.

Enkelte ganger møtte man også den svarteste fortvilelse i slike øyne. Men i neste øyeblikk dekket de seg bak sitt gnistrende temprament og en eggende vill latter.

Dette herjede folk fra landeveien var likevel ikke tapt bak sin kjerre.

Men hvordan holdt de dette ut gjennom tusen år i vårt land? Hvorfor var de ikke blitt fastboende for lenge siden ? De kunne vel ta seg arbeid som andre folk ?

Lengselen mot skogene - uroen i blodet - -var alltid sterkere. Når sommeren kom og solen steg høyt på himmelen, ble de drevet like ubønnhørlig av sted som trekkfuglene, uten engang å skjønne de krefter som stadig jaget dem videre. Stor-Johanfølget besto av to familier. Det var svigerbroren som reiste sammen med ham. De møttes om våren og reiste i lag hele sommeren og høsten. På den tiden hadde mor til Milla fått 6-7 barn. Den andre familien hadde like mange. Stor-Johanfølget utgjorde da fire voksne og tolv unger. Noen av barna var ganske store alt. De reiste mest i Trysilbygdene da Milla var liten jentunge. Senere fartet de også i Solørtraktene, i Hedmark, opp gjennom Østerdalen til Røros. Og Gudbrandsdalen. De var på marked i Hamar, Kongsvinger og Elverum. Av og til også på Romsdalsmarkedet. Stor-Johan handlet mye med hester og klokker. Han byttet, kjøpte og solgte. En hest kostet den gang omkring 300 kroner, husker Milla. Stor-Johan manglet heller aldri arbeid når han kom til en gård. Han var alltid velkommen. Bøndene hadde stor nytte av ham. Tatt av vinden ...

Stor-Johan lignet ikke egentlig noen tater.

Han var høy og lys med blå øyne og blondt hår. Milla vet ikke hvor han stammet fra. Men han snakket romani og var en ekte tater i sinn og skinn. Han hadde dessuten en utrolig styrke og løftet en hest opp fra marken etter bakbeina når det måtte være. På sine gamle dager ble han også fastboende Han kjøpte seg en stue i Gjesåsen i Åsnes og tok arbeid i skogen. Senere kom han på gamlehjem i Våler. Der døde han for en del år tilbake - 106 år gammel. På slutten var han blind, men han var tålmodig og stilte aldri store fordringer. Mor til Milla var mørk. Hun liget en ekte romanijente. Hun døde mens de bodde i Gjesåsen. Det er ingen sak nå, sier Milla. Nå får alle eldre trygd. Før måtte de klare seg selv. Men likevel likte hun bedre den gamle tiden med hester. - Det er bra i dag, gjentar Milla. Taterne tar seg arbeid. De er fastboende. Bondegutter gifter seg med taterjenter villig vekk.

Selv har Milla to bessmorjenter inne i byen som hun er veldig stolt av. Jentene har skikket seg bra. De arbeider og er godt likt. En av dem skal bli sykesøster. Milla lunker over gulvet i det lille kjøkkenet sitt. Det knirker i et gulvbord. Men hun hører ikke det, hun. Hun synes heller det høres som lyden av kjerrehjul mot grusveien. Det var som hjulene knurret under det tunge lasset. På. utsiden av vogna hang kobberkjelene og laget sin musikk. Folkene pustet tungt, og det knirket i støvler. Hvor mange skritt skulle sålene ennå tåle før de måtte erstattes med nye?

- Det var verst den første tiden, sier hun og mener da den første tiden den etter at de ble fastboende.

Hun setter seg ned på, sofaen inne i stuen igjen. Hun folder hendene i fanget. Over barmen sitter en veldig sølje. Den største jeg har sett. Hun går med den til daglig. Øreringene fikk hun av mannen Wilhelm. Han kjøpte dem i Gjøvik for lenge siden. Selv om hukommelsen hennes har falmet litt med årene, er det ennå som om det gløder, blusser og flammer i henne når hun tenker på dette. Alle de gamle er døde nå. Landeveiens folk ble tatt av vinden. Milla har to søsken i live. En søster og en bror. Milla er eldst. De tre er de eneste som er igjen etter en barneflokk på 14. Krokpipe og skråtobakk

Milla har et godt ansikt. Hun smiler lett. Av og til ler hun hjertelig.

-Det er gjerne når hun holder den glohete krokpipa i ene hånden og nykarvet skråtobakk i den andre. Hun røyker helst om kvelden. Da karver hun tynne skiver av kvartrullen og stapper det i pipa før hun riper av en fyrstikk og tenner på.

- Det er vel ikke mange damer som bruker skråtobakk? sier hun med glimt i øyet. Men hun har røkt skråtobakk siden hun var 12 år, og da kan hun ikke slutte nå.

- Det er helsesamt å røyke pipe, sier hun. - Men det er blitt vanskelig å få tak i skråtobakk nå om dagen. Selveste ordføreren i kommunen hadde hørt at Mila satte pris på skråtobakk i pipa. En dag han kom på besøk, hadde han en kvartrull med til henne. Det var en kjærkommen gave. For hun var fri akkurat da. - Røyketobakk smaker det inte ta,sier hun og tar glad imot skråtobakken som vi har husket å. bringe med. Så tar hun noen kraftige drag av pipa. Det er seremoni for henne. Det bringer henne tilbake til de dagene hun savner mest, og minnene stiger opp i henne som en blå drøm. Å drikke kaffe er også seremoni for henne. Kaffen skal være sterk. Kokt på ekte tatervis. Av svak kaffe blir hun bare uvel. Da drikker hun heller vann. - Hos taterne var det skam å servere tynn kaffe, forteller hun mens hun skjenker i koppene til fotograf Per og meg.

- Om hun spår i kaffegruten?

Nei det gjør hun ikke. Hun gjorde det kanskje av og til før. I godt selskap. For å underholde blant venner nærmest. Men hun har aldri vært noen spåkone. Tror ikke på slikt. - Folk spår og Gud rår, siterer hun.

Hvordan liker hun så å bli kalt for Tater-Milla? Navnet skjemmer ingen! Det gjør meg ingenting at folk sier det. Forresten er det nå vanskelig å si hvem som er tater i dag. Noen er blitt så alt for fine på det. Folk er dessuten redd for å. fornærme oss tatere. De er redd for å si tater så vi hører elet. Men pysj. Slikt blåser jeg i, mener hun og tar et drag av pipa. Nylig fikk hun influensa og ble sengeliggende i åtte dager. Det har aldri hendt før. Første gang på 85 år at hun hadde besøk av lege også. I ungdommen hadde hun jo knapt tid til å ligge i barselseng engang.

En hestesko

Milla har ualminnelig sterk helse og bærer ikke preg av at årene trykker. Hun har tross alt mye å stå i med. Hun gleder seg over de små ting. En rypestegg som skogrer bak huset. Granene som suser monotont og dempet. Stillheten før duskregnet yrer ned. Eller ansikter som er unge og vitebegjærlige. Hun tenker at selv fikk hun aldri tid til særlig mye skolegang. Men i dag tror hun at ungene kanskje går for lenge på skolen? Selv lærte hun knapt å lese og skrive. Men ansikter kan hun lese. Om de er skrukket av slit eller preget av vær. Om de er mildnet av sorg eller preget av lengsel.

Utenfor leker et ekorn. ekornet bor i rugekassen utenfor kjøkkendøren. Den lodne lille skog-gangsmannen er også. blitt bofast på Mobekk. Hun mater ekornet og en skare av fugler hver morgen.

Milla står hver dag opp lenge før dagrenningen. Det hører naturfolket til. Hun er våken lenge før de første solstrålene farver morgenhimmelen. Klokken fem, seks. Så holder hun det gående til ti, elleve om kvelden, uten engang å unne seg en middagslur.

- Jeg trenger ikke mer søvn. En skygge av smil glir over ansiktet. Rynkne er som et mønster av fine forsiringer rundt øynene og munnen. Håret er hvitt. Hun hever øyenbrynene litt når hun ser på oss. Hun bærer egentlig lite preg av et værslitt og hardt liv. Hun fører seg på en forfinet måte. Bare hendene er ru og hovne. Det er arbeidshender. De er store og sterke og harde. På ringfingrene på hver hånd sitter det et par tykke gullringer. De sitter tydeligvis fast i en dyp fure. Hun har sikkert båret ringene uavbrutt i mange, mange år. Hun retter litt på skrukkene i det brune skjørtet. Det blir fort krøllet når man sitter så. mye. Milla har fått både fjernsyn og radio. Hun har ofte besøk. Av barn, barnebarn, oldebarn og naboer. Sønnen eier gården like over veien. Hun har ennå seks barn som lever. Tre sønner og tre døtre. Den dagen vi var på besøk, ventet hun bessmorguten om kvelden. Hun har 21 barnebarn og flere oldebarn. Milla har det godt og varmt i den lille stuen sin. Oljekaminen holder det lunt inne hele døgnet. Hun har dessuten både vann og lys innlagt. Det er ingen sak. Hun sitter i kjøkkenvinduet og ser den røde solen gå ned mellom granene. Så. steller hun på kjøkkenet. Det er blomster på, bordet og mange kobbersaker. På veggene henger landskapsmalerier og bilder av familie. Over døren har hun en hestesko. Kanskje den ennå kan bringe lykken med seg? - Lykken kommer kanskje med våren? - Ja, da reiser jeg med noen som har bil. Da vil jeg streife igjen. Nordover. Til Røros og Koppang. Hun besøkte forresten markedet i Elverum i mars i år. - Det er ikke det samme mer etter at hestene ble borte, antyder hun. - Opplevde Milla slagsmål noen gang ? Selvsagt hendte det at taterne knabbas en gang iblant. Neveretten hadde gamle tradisjoner. Men Stor-Johan deltok ikke i slagsmål. Det hendte at han skilte kamphanene. Han gikk i mellom og la dem i bakken etter tur. Milla blir fjern i blikket igjen. - Det var som de tok basketak med selve tilværelsen den gang for å kunne overleve. Hun tenner på pipa igjen og tar et kraftig drag. Sammen med den tynne, blå røyken av skråtobakk som stiger opp av den gamle krokpipa, stiger det også opp mange drømmer ...