Nicolai Friedrich Krogh

Fra 1800: Krohg, født 10. mai 1732, fødested Gjerdrum, Akershus, død 1. mai 1801, dødssted Munkvoll i Strinda (nå Trondheim), Sør-Trøndelag. Offiser og veiembetsmann. Foreldre: Kapteinløytnant, senere oberstløytnant Christian Nielsen von Krogh (1693–1752) og Gurine Torsdatter Sørum (1696–1779). Gift 22.11.1768 med Anna Meincke (11.4.1743–30.1.1823), datter av kjøpmann, kammerråd Hilmar Meincke (1710–71) og Catharina Mølmann (1720–48). Navneendring til Krohg 1800. Bror av Georg Anton Krohg (1734–97; se NBL1, bd. 8); svoger til Catharina Lysholm (1743–1815) og Henrik Meincke (1746–1827); far til Hilmar Krohg (1776–1851) og Broder Lysholm Krohg (1777–1861); farbror til Christian Krohg (1777–1828).

Nicolai Frederik Krogh hadde, typisk for sin tid, utdanning og erfaring fra det militære da han ble ingeniør ved den norsk-svenske grensekommisjonen og 1768 generalveimester i det nordafjelske, en stilling han hadde til sin død.

Krogh vokste opp på Nitteberg i Gjerdrum. Faren var gårdbrukersønn og hadde avansert fra korporal til oberstløytnant for det sønnafjelske dragonregiment; som offiser la han seg til slektsnavnet Krogh (etter farens gård, Kroken i Høland). De fire sønnene valgte alle i starten en militær løpebane; Georg Anton ble senere generalveimester i det sønnafjelske. Familiebåndene synes å ha vært tette og nære, og dette vedvarte også i voksen alder, etter Kroghs private opptegnelser å dømme. Søsknene skiftet alle navn til Krohg omkring 1800, for å unngå forveksling med den andre militærslekten von Krogh.

Etter militær utdannelse ved Den frie matematiske skole (den senere Krigsskolen) i Christiania tjenestegjorde Krogh ved 1. og senere 2. sønnafjelske dragonregiment frem til 1768, da han ble konstituert som generalveimester i Trondhjems og Bergens stift. I mellomtiden hadde han arbeidet som ingeniør ved den norsk-svenske grensekommisjonen 1759–67 og var med på dens arbeid fra Verdal og nordover. Observasjoner og erfaringer fra denne tjenesten gav ham inngående kjennskap til topografi, naturforhold og ferdselsleier i Norge og Sverige, noe som kom til nytte i det som senere skulle bli hans hovedstilling gjennom 33 år.

Veibygging og samferdsel var et lite prioritert område i denne perioden. Det var i hovedsak minimumsforetak som var veltet over på lokalsamfunnet gjennom arbeidsplikt, skyssplikt og rene pengeutgifter. Krogh så det som sin oppgave å bedre veinettet i Norge og arbeidet for det parallelt med broren Georg Anton Krohg og senere Peder Anker i det sønnafjelske. Men de første veidistriktene var uoverkommelig store, så etter forslag fra Krogh ble Bergen stift unntatt Sunnmøre fogderi utskilt fra hans embetsdistrikt 1788.

Krogh gikk planmessig til verks da han tiltrådte embetet og utformet beskrivelser for hvordan veier og broer burde anlegges. Disse ble kunngjort for lokalbefolkning og øvrighet på tingene. Imidlertid var interessen liten for nye veitraseer og bedret fremkommelighet, så Krogh møtte på stor motstand blant allmuen, som jo skulle bekoste brorparten av arbeidet. Motstanden mot veibygging til tross hadde han et godt rykte på folkemunne, noe bl.a. en allmuevise fra Romsdalen vitner om. Imidlertid fikk han også motbør fra regionale embetsmenn, men det skyldtes nok mye hans myndighetsutøvelse og kan best defineres som kompetansestrid. I alle fall ble i det nordafjelske de første virkelige veier, dvs. veier som var farbare med vogn, anlagt i hans tid, bl.a. veien sørover fra Trondheim over Steinberget og veien gjennom Gauldalen til Røros kobberverk (Krogh var dessuten første overdirektør ved kobberverket fra 1773 til sin død). Finansieringsmåten gjorde Krogh noen ganger så utålmodig at han finansierte veibygging ved selv å yte forskudd eller å oppta lån privat. Slik sett var generalveimesteren mye av en privat entreprenør.

1768 giftet Krogh seg med Anna Meincke, datter av en av Trondheims rikeste kjøpmenn. De skal ha fått 14 barn, men vi kjenner bare navnet på 10 av dem. Krogh kjøpte gården Munkvoll i Strinda 1773, og familien bosatte seg der. 1778 ble også begge Kystad-gårdene kjøpt og senere gården Nedre Selsbakk. Nye bygninger ble oppført på Munkvoll, der det ble holdt stort hus med tjenerstab og dertil husmenn.

I tillegg til generalveimesterembetet og jordbruksdriften engasjerte Krogh seg i byutviklingsprosjekt i Trondheim. I samarbeid med generalmajor Georg Frederik von Krogh (ikke en slektning) foreslo han 1775 å bedre vannkvaliteten i byen ved å legge en vannledning fra Ilaelva til Trondheim. Prosjektet ble gjennomført under deres ledelse og var ferdig 1777.

Kilde: http://www.snl.no/.nbl_biografi/Nicolai_Frederik_Krogh/utdypning

Han tilhørte en norsk militærslekt utgått av bondestand; navnet ble først skrevet «Krogh», men fra 1800 «Krohg». Han var sønn av oberstløytnant Christian Krogh og Gyri Thorsdatter. Han gjennomgikk den matematiske skolen i Christiania, og ble premierløytnant ved 1. søndenfjældske Dragonregiment i 1756. Fra 1757 gjorde han tjeneste i Danmark og fra 1759 i flere år som ingeniør ved den norske-svenske grensekommisjonen. 1762 ble han kaptein og kom til 2. søndenfjældske Dragonregiment 1766. 1768 ble han generalveimester i Throndhjems og Bergens stifter. Da de to bergenhusiske amter fikk egen generalveimester 1788, beholdt han Romsdals og de to trondhjemske amter. Han kjøpte 1777 gården Rotvoll ved Trondheim, hvor han senere bosatte seg.

Krohgs navn er knyttet til den store nybyggingen av det norske veinettet i andre halvdel av 1700-tallet. Denne ble ledet av ham selv, broren Georg Anton Krogh og Peder Anker. I 1788 hadde han fullført byggingen av landeveien fra Dovrefjell til Trondheim, som da ble befart av kronprins Frederik. Som generalveimester hadde han store vanskeligheter, som måtte overvinnes med begrensede midler, slik at han ikke sjelden måtte gjøre betydelige forskudd av egen kasse. Han var stort sett henvist til å hjelpe seg med almuens pliktarbeid, uten å kunne anvende soldater, slik som hans sønnenfjeldske kolleger.

Fra 1773 til sin død var han 1. overdirektør ved Røros kobberverk. Han hadde også en vesentlig del i å skaffe Trondheim byens første vannledning, som ble ferdig 1777. Han ble gift med Anna Meincke (1743–77) 22. november 1768.

(http://no.wikipedia.org/wiki/Nicolai_Frederik_Krohg)

Oberst og Generalveimester i Trondhjems og Bergens Stifter. Født på Nitteberg Fra web-siden til dansk biografisk lexikon: Halvorsen, Norsk Forf. Lex. Yngvar Nielsen.

Krohg, Nicolai Frederik, 1732-1801, Vejingeniør, var født 10. Maj 1732 paa Gaarden Niteberg i Gjerdrum Præstegjæld, Øvre Romerige, og tilhørte en af Bondestanden udgaaet norsk Militærslægt, hvis Navn (efter en Gaard Krogen) først skreves Krogh, men fra 1800 Krohg. Han var Søn af Oberstlieutenant Christian Krogh (f 1752) og Gyri Thorsdatter. Han gjennemgik den mathematiske Skole i Christiania, hvorfra han dimitteredes 1754, og blev 1756 Premierlieutenant ved 1. søndenfjældske Dragonregiment, ved hvilket han 1752 var bleven Fændrik. Fra 1757 gjorde han Tjeneste i Danmark og fra 1759 i flere Aar som Ingeniør ved den norsksvenske Grænsekommission i det nordenfjældske. 1762 blev han Kapitajn og forsattes 1766 til 2. søndenfjældske Dragonregiment. Han erholdt 1773 Oberstlieutenants og 1788 Obersts Karakter. 1768 blev K. paa 2 Aar konstitueret som Generalvejmester i Throndhjems og Bergens Stifter, hvilken Ansættelse senere overgik til fast. Først 1788 udskiltes de 2 bergenhusiske Amter, der fik en egen General-vejmester, medens K. fremdeles beholdt Romsdals og de 2 Throndhjemske Amter som sin Virkekreds. Han havde 1777 erhvervet Gaarden Munkvold ved Throndhjem, hvor han senere var bosat. Paa denne døde han i. Maj 1801. Det er som Generalvejmester, K. har indlagt sig sine store Fortjenester. Hans Navn er knyttet til den store Nybygning af det norske Vejnet, som er foregaaet i 2. Halvdel af 18. Aarhundrede, og som er ledet af ham, hans Broder G. A. Krogh (ovfr. S. 513) og Peder Anker (I, 278). En romsdalsk Folkevise har besunget N. F. K. som den, der f6r op og ned overalt i Landet, selv der, hvor knap en Bjørn kunde gaa, uden at lade sig holde tilbage af de stenede Fjældsider eller af de bundløse Moradser. I 1788 havde han fuldendt Bygningen af Landevejen fra Dovrefjæld til Throndhjem, som da blev befaren af Kronprins Frederik og vandt dennes Bifald. Nutiden kan næppe i alle Tilfælde rigtig vurdere de store Vanskeligheder, som K. havde at overvinde med de begrænsede Midler, der tode til hans Raadighed. Han var ikke sjælden, for at kunne fremme de nødvendige Vejanlæg, nødsaget til at gjøre ?betydelige Forskud af egen Kasse eller ved privat Laan, hvilke Forskud først sent, og stundum ej uden Vidtløftighed, erholdtes refunderede. Han anvendte desuden ej lidet af egne Midler til Vejvæsenets Fremme uden derfor at fordre nogen Godtgjørelse.? I sit vidtløftige Distrikt var han væsentlig henvist til at hjælpe sig med Almuens Pligtarbejde uden at kunne benytte den Adgang, som hans søndenfjældske Kolleger havde til at anvende Soldater. Saa meget mere beundringsværdigt var det, han udførte, i det mange af hans Veje have været benyttede indtil de seneste Aar, og enkelte af dem endnu kunne være i Brug. Det, som han har planlagt og udført, var den nordenfjældske Del af de store Gjen-nemgangsveje, der forbinde Christiania med Romsdalen, Nordmør og Thrøndelagen, saa vel som det derværende lokale Vejnet. Udførelsen kan i mange Dele efter Nutidens opfatning være mangelfuld, og navnlig ere hans Veje meget bakkede, i det han savnede Midler til at lægge dem anderledes. Hovedsagen var imidlertid, at der blev bygget et Net af Veje, der af hjalp den for Haanden værende Trang til Saadanne og lettede Adkomsten til mangen en Fjælddal, som hidtil havde været afstængt. Han mødte ofte megen Modstand hos Almuen, der følte sig plaget ved det Arbejde, som foranledigedes gjennem de nye Vejes Anlæg og Vedligeholdelse. Den var i de fleste Egne træg og uvillig, hvorfor det selv for en Mand med K.s Energi tog adskillig Tid, forinden det lykkedes ham at bryde Bøndernes seje. Modstand. - Fra 1773 til sin Død var K. i. Overdirektør ved Røros Kobberværk. Ligeledes havde han en væsentlig Del i at skaffe Throndhjem den første Vandledning, som blev færdig 1777. K. blev 22. Nov. 1768 gift med Anna Meincke (f. 1743 f 1823). Moe, Tidsskr. f. d. norske Personalhist. II, 253 ff. (Norsk) Hist. Tidsskr. IV, 250 ff. 262 ff. Yngvar Nielsen.