Nicolay Nicolaysen

STORE NORSKE LEKSIKON
NORSK BIOGRAFISK LEKSIKON

Antikvar, Arkeolog og Kildeutgiver
Nicolay Nicolaysen
Innhold
Artikkelstart
Verker
Kilder og litteratur
Portretter m.m.
DENNE ARTIKKELEN STOD PÅ TRYKK I NORSK BIOGRAFISK LEKSIKON, UTGITT 1999–2005. Artikkelen blir ikke oppdatert. Nyere artikler finner du i Store norske leksikon.

NICOLAY NICOLAYSEN
FØDT 14. januar 1817, Bergen
DØD 12. april 1911, Kristiania
Artikkelstart
Arkeolog, antikvar og kildeutgiver. Foreldre: Kjøpmann og bankadministrator Lyder Wentzel Nicolaysen (1794–1876) og Sophia Susanna Siewers (1797–1826). Gift i Bergen 25.6.1861 med Anne Thue Christie (18.3.1831–3.1.1928), datter av tollkasserer Werner Hosewinckel Christie (1785–1872) og Hansine Langsted (1802–64). Halvbror av Julius Nicolaysen (1831–1909); far til Lyder Wentzel Christie Nicolaysen (1866–1927; se NBL1, bd. 10); farbror til Johan Nicolaysen (1860–1944; se sst.); fetter av Sophie Maren Møller (1840–1920); svoger til Eilert Christian Brodtkorb Christie (1832–1906).

Nicolay Nicolaysen var en førende personlighet innenfor arkeologi og kulturminnevern i siste halvdel av 1800-tallet. Hans interesseområde og virkefelt ble innsamling av “antikviteter”, oppmåling og registrering av middelalderske bygninger (senere også av bygninger fra nyere tid som bar preg av middelaldersk byggeskikk), arkeologiske undersøkelser og publiseringsvirksomhet. Gjennom hans virke ble det skapt en kunnskapsplattform som generasjonene etter ham har kunnet bygge videre på.

Oppveksten i det nasjonale gjenreisningsmiljøet i Bergen gav rike impulser til det som skulle bli hans livs interesse, norsk oldtid og middelalder. Nicolaysen ble student 1835, studerte jus i Christiania og ble cand.jur. 1841. 1845 ble han ansatt som kopist i Revisjonsdepartementet og 1858 assistent ved Riksarkivet.

Nicolaysens første antikvariske reise (1849) hadde som formål å studere kirker og antikviteter. Samme år ble han valgt inn i direksjonen for Forening til norske Fortidsmindesmærkers Bevaring, som var stiftet 1844. 1851 ble han foreningens formann og sekretær, en posisjon han hadde til 1899. Fra 1860 ble han også statens “antikvar”. Dette var starten for en imponerende virksomhet.

Nicolaysen foretok undersøkelser og registrerte alle den gang kjente fortidsminner fra middelalderen og forhistorisk tid og publiserte dem i verket Norske Fornlevninger 1862–66. Disse registreringene ble senere supplert med en rekke Antikvariske notiser i Fortidsminneforeningens årsberetninger. Parallelt med dette startet han det andre stort anlagte antikvariske verk, Norske Bygninger fra Fortiden. Det omfattet hovedsakelig oppmålinger av kirker og klostre fra middelalderen, og kom ut i tre rekker fra 1860 til 1880. Da direksjonen 1880 fant at serien var for “snævert begrenset i sit Indhold”, begynte man 1881 å utgi serien Kunst og Haandverk fra Norges Fortid. Her ble stuer og loft fra både middelalder og etterreformatorisk tid publisert sammen med de viktigste klosteranleggene og Stavanger domkirke.

Selv målte Nicolaysen ikke opp kirker, men han var den som organiserte arbeidet. Han medvirket til å redde flere av våre fortidsbygninger fra nedriving og ødeleggelse, bl.a. Gamle Aker kirke og Hopperstad og Borgund stavkirker, og han var med i de komiteene som behandlet restaureringen av domkirken i Trondheim og Håkonshallen.

Da han startet sin arkeologiske feltvirksomhet, konsentrerte han seg til å begynne med om utgravninger av middelalderske kirker og klosteranlegg. Fra 1867 av var imidlertid fokus rettet mot utgravning av gravhauger. Han hadde lagt frem sitt program for en systematisk undersøkelse av gravhaugene i Norge allerede 1862. Men først 1866 begynte den egentlige utgravningsvirksomheten. Nicolaysen utførte utgravninger 36 somrer på rad, helt til 1910, da han var 84 år gammel. Denne virksomheten tilførte Universitetets Oldsaksamling et stort kildemateriale, hovedsakelig fra eldre jernalder og vikingtid.

Nicolaysens interesse for arkeologi omfattet imidlertid ikke andre fornminner som steinalderboplasser, helleristninger eller hustufter fra jernalderen. Han kom heller ikke selv til å bearbeide det materialet han skaffet frem. Han var først og fremst innsamleren. Hans største vitenskapelige innsats ligger i forskning på bygninger og byggeskikker fra middelalderen.

Allerede 1850 begynte Nicolaysen det som skulle bli den andre hoveddelen av hans livslange dokumentasjonsarbeid, nemlig utgivelse av kildeskrifter. Han fikk i oppdrag å fullføre arbeidet med å utgi kildene om norske stiftelser, legater og testamentariske gaver, som den nylig avdøde personalhistorikeren Bernt Moe hadde påbegynt. Samlingen Norske Stiftelser utkom i fem bind 1858–94. Samtidig med at de første tre bindene forelå, startet Nicolaysen utgivelsen av serien Norske Magasin (1858–70), som i sin helhet var viet etterreformatoriske kildeskrifter og var tenkt som en pendant til Diplomatarium Norvegicum, der materialet var førreformatorisk. Han rakk å utgi tre bind, hovedsakelig med bergenske 1500-tallskilder, før det arkeologiske arbeidet fra slutten av 1860-årene tok all hans tid. Han utgav også flere enkeltkilder og skrev et stort antall artikler om ulike emner i historiske og andre fagtidsskrifter og i dagspressen.

Nicolay Nicolaysen gjorde en beundringsverdig innsats. Likevel har synet på hans virke vært blandet. Generasjonen som kom etter ham, bebreidet ham at han hadde vært altfor ensidig opptatt av forhistorie og middelalder og for passiv i forhold til etterreformatoriske minnesmerker, slik at mange av dem var blitt rasert. Nicolaysen bør imidlertid vurderes ut fra sin tids forutsetninger – der bl.a. det nasjonalromantiske gjennombrudd som preget 1840-årene, og historiesynet som Keyser og Munch hadde trukket opp, gjorde det naturlig å vise særlig interesse for å dokumentere og verne monumenter fra middelalderen. Da Nicolaysen i 1860-årene brøt med denne linjen og tok opp arkeologi som sitt vesentlige arbeidsområde, ble det en utfordring å fremskaffe et arkeologisk materiale som var stort nok til å gjennomføre typestudier. Ettertiden har kritisert Nicolaysens gravninger, som skjedde raskt og uten ettertidens krav til dokumentasjon. Det er imidlertid uomtvistelig at det gjennom hans målrettede virksomhet ble berget et stort arkeologisk materiale for ettertiden i en tid da funn og fornminner ikke var vernet ved lov.

Verker
Et utvalg
Mindesmærker af Middelalderens Kunst i Norge, hf. 1–5, 1853–55
Norske Magasin. Skrifter og Optegnelser, angaaende Norge og forfattede efter Reformationen, 3 bd., 1858–70
Norske Stiftelser. Samling af Fundatser, Testamenter og Gavebreve, samt historisk-statistiske Efterretninger vedkommende milde Stiftelser i Kongeriget Norge, 5 bd., 1858–94
Absalon Pederssøn. Liber Capituli Bergensis, 1860
Norske Bygninger fra Fortiden, 3 rk. (til sammen 56 litografier), 1860–80
Norske Fornlevninger, 1862–66
Om Throndhjems Domkirke, 1872
Bergens Borgerbog 1550–1751, 1878
Om den gamle Bygningsskik i Solør og Østerdalen, i Folkevennen 1881
Langskibet fra Gokstad ved Sandefjord, 1882
Om Relikviegjemmer i norske Kirker, 1888
Stavanger Domkirke og de nærmest omliggende Bygninger, 1896
Kunst og Haandverk fra Norges Fortid, 2 bd., 1881–94 (faksimileutg. i 4 bd. 1982)
Stor-Hammers ruiner. Historisk beskrivelse. Som veiledning for besøgere, 1893 (nyutg. ved Hedmarksmuseet, Hamar domkirkes ruiner, fritt etter N. Nicolaysen, Hamar 1949)