Niels Madsen Gram

=snl.no:=

Niels Gram, født 28. april 1664, fødested Land (nå Søndre Land), Oppland, Død etter 1712, sannsynligvis på Bremerholm i København. Prest og eventyrer. Foreldre: Kapellan Mads Gram (1636–76) og Kirsten Knutsdatter Mossin. Gift 1689 med Anna Michelsdatter Holst (f. Juni 1672), datter av sogneprest Michel Holst.

Gjennom sin fantastiske, men svært så upålitelige selvbiografi skapte Niels Gram et falskt bilde av seg selv og sitt omflakkende liv som prest og eventyrer.

Gram var født i Land i Oppland og vokste opp hos farfaren på prestegården der etter at han tidlig ble farløs. Sammen med brødrene Peder og Knut reiste han 1677 til København, der de leste privat og ble tatt opp som studenter ved universitetet der 1679. Niels tok magistergraden 1682.

1683 ble Gram kvartermester i et av armeens regimenter, men søkte avskjed allerede året etter. Først 1687 ble han ordinert til prest og ble personlig kapellan hos sognepresten i Sem og Slagen, Michel Holst. To år senere giftet han seg med sogneprestens 17 år gamle datter Anna.

Uten å søke permisjon eller avskjed fra sin kapellanstilling reiste Gram 1691 til London for å overta stillingen som prest ved den dansk-norske menigheten der. Stillingen var imidlertid allerede besatt av en dansk prest, noe som førte til en hissig tvist mellom de to prelatene. Gram ble kalt til København av biskop Bagger og fikk 1692 stillingen som sogneprest i Søborg og Gilleleje på Sjælland. Der gav han seg ut for å være ungkar og “blev i svir og horeri en skræk for anstændige jomfruer”. Hans utsvevelser førte til at han ble avsatt av Høyesterett i København 1694, fradømt retten til å være prest og landsforvist.

Nå drog Gram til Sverige, og etter det han selv skriver i sin selvbiografi, var han i fem år biskop for de svenske tropper i Brabant og ble adlet under navnet Løwengram. Deretter hevdet han å ha reist til Italia, hvor han disputerte med jesuittene, så til Wittenberg, der han ble kreert til dr.theol. og til Frankfurt, hvor han ble dr.juris.

Intet av dette ser imidlertid ut å være sant. Derimot vet man at han forførte datteren til sognepresten i Nordre Vram ved Helsingborg og raskt måtte forlate Sverige.

Gram flakket nå rundt i Europa og oppholdt seg bl.a. i Amsterdam 1697. Her forfattet han året etter et skrift som sterkt angrep det teologiske fakultetet i København. Et motskrift fra fakultetet 1698 fikk Gram til å forsvinne til Celle i Tyskland, der han virkelig klarte å bli ansatt som prest. Imidlertid ble hans tilbøyelighet til drikk og løslevnet igjen hans skjebne. Nå gikk han like godt over til katolisismen og slo seg sammen med jesuittene i Hildesheim. Igjen ble hans tilbedelse av byens døtre så lidenskapelig at selv jesuittene syntes det ble for mye. Det ser ut til at disse nå sendte ham til Østen som misjonær.

Grams selvbiografi er langt mer vidtfavnende i beskrivelsene av hans bravader på dette kontinentet: Han reiste som kjøpmann for et ostindiakompani til bl.a. Jerusalem, Egypt, Persia, Ceylon og Batavia, så vel som vestover til Brasil. I Jerusalem skal han til og med ha ligget i Jesu grav, sett en flaske med Jesu blod og skåret seg et stykke av Kristi kors. Etter fem år hevder han å ha vendt tilbake til Amsterdam, der han fikk kommandoen på et væpnet handelsskip som i en batalje ved Gibraltar ødela to kaperskip fra de såkalte barbareskstatene og erobret et tredje med 180 sjørøvere.

1711 vet vi at Gram vendte tilbake til Norge. Hos en bror på Torshov i Gjerdrum var han uforsiktig nok til å skryte av noen svenske brev, med den konsekvens at han ble arrestert mistenkt for landsforræderi og januar 1712 satt i fengsel på Akershus. Et par måneder senere ble han overført til fengslet på Bremerholm i København. Hans videre skjebne er ukjent.

Det var på Akershus at Gram nedtegnet sin svært så fantasirike og høyst upålitelige selvbiografi, som Holberg brukte i Niels Klims underjordiske Reise. Verker

     Etterlatte papirer

   * Selvbiografi skrevet på Akershus 1712, originalmanuskriptet finnes i DKNVS, Trondheim

Kilder og litteratur

   * S. H. Finne-Grønn: biografi i NBL1,bd. 4, 1929

Gram, Niels, 1664-o.1713, Præst, blev født 28. April 1664 og var Søn af Kapellan Mads G. i Land (ved Nordenden af Randsfjord) og Kirsten Knudsdatter Mossin. Han blev privat indskrevet som Student 1679. Sin Præstegjerning begyndte han 1688 i Tønsberg som Kapellan eller Vicepastor til St. Laurentii Kirke og ægtede 1689 en Datter af Provst Mikkel Throndsen sammesteds, Anne Mikkelsdatter (f 1706). Han besad gode Kundskaber og havde ypperlige Talegaver, men var en ryggesløs og slet Person. Da Christoffer Meidell, som var fra Tønsberg, 1690 havde opgivet sin Stilling som Præst for den dansk-norske Menighed i London, kom G. til London Aaret efter – sit Embede og sin Familie var han løbet fra – og vidste at insinuere sig saaledes hos en af de fornemste Mænd i Menigheden, at han endog uden lovligt Kald trængte sig ind i dette Embede og i flere Maaneder vakte stor Splid og Forvirring i den nys dannede Menighed. Dels Trusler, dels Løfter fra Biskop Bagger i Kjøbenhavn fik ham dog til at rejse tilbage til Danmark. 1692 tog han Magistergraden i Kjøbenhavn, og s. A. lykkedes det ham ved Biskoppens Protektion at blive Sognepræst i Søborg og Gilleleje i Nordsjælland. Men et Aar var næppe gaaet til Ende, før han blev anklaget for adskillige grove Excesser og for i sin Præstegaard at leve i forargeligt Samliv med et Fruentimmer, skjønt det var hver Mand bekjendt, at han havde Hustru og Børn i Norge. Ved Højesteretsdom af 16. Okt. 1694 dømtes han fra Kjole og Krave og forvistes Landet.

Han drog da over til Skaane, forførte Provstens Datter i Nørre Vram ved Helsingborg og maatte rømme. Saa hører man fra ham fra Amsterdam, hvor han kalder sig «Frederik Gram» og lader trykke en Piece, hvori han opfordrer det theologiske Fakultet i Kjøbenhavn til at modarbejde den Vranglære, som Prokansleren i Kiel, Professor Franck, beskyldes for at udbrede. Det hele var et Opspind for at faa Theologerne i Kjøbenhavn, paa hvem han havde faaet et Horn i Siden, til at prostituere sig lige over for det unge Kieler-Fakultet. Men de kjøbenhavnske Theologer tillagde dog G.s Skrift saa megen Betydning, at de ansaa det fornødent 1698 at udsende et offentligt Program for at advare mod G. og oplyse om hans Skarnsstreger. Fra Holland gjennemstrejfede han Flandern og Tyskland, overalt øvende Bedragerier og Skjændigheder. I Celle i Hannover vandt han Yndest hos Hoffet som Prædikant, udgav sig for at være af gammel Adel og senest at have beklædt Embede som Feltprovst ved de svenske Tropper i Brabant. Han var lige paa Nippet til at kaldes til større præstelig Virksomhed i Hannover, da hans skandaløse Levned rygtedes, og det kun ved Flugt lykkedes ham at unddrage sig retslig Forfølgelse. HosJesuiterne i Hildesheim fandt han derefter venlig Modtagelse og forstod saaledes at forstille sig for dem, at de med Glæde modtoge ham som Konvertit og lode ham i en stor Forsamlings Paahør højtidelig meddele sin Omvendelse til den katholske Kirke og forbande det lutherske Kirkesamfund. Hans Udsvævelser fortsattes, og han skal af Jesuiterne være sendt til Køln. Men han løb fra dem og skal have giftet sig paa ny. Fra Tyskland flygtede han til England, levede der under Navnet «Nicolai Løvengram» og «Baron af Blommesholm», kom endelig i Begyndelsen af 1712 tilbage til Norge, hvor han en Tid opholdt sig hos en Broder paa en Gaard et Par Mil fra Christiania. Her blev han arresteret som mistænkt for at staa i Ledtog med de svenske, sad fangen paa Akershus paa Vand og Brød, men blev derefter i Følge kgl. Ordre sendt til Kjøbenhavn paa Bremerholm. Et uhjemlet Rygte fortæller, at han skal være undveget fra Fængselet og flygtet til Norge, men at ingen turde huse ham; hvorefter hans Spor tabes. – I et Samlingsbind i Videnskabernes Selskabs Bibliothek i Throndhjem findes en Del, vistnok avtobiografiske, Optegnelser om G., i Følge hvilke han skulde have berejst de fjærneste Lande og der udført store Bedrifter; men de kunne kun betragtes som pralende Opspind fra Ende til anden.

Unschuldige Nachrichten 1707, S. 364 ff. Pontoppidan, Annales eccles. Dan. IV, 719 ff. O. Wolff, Journal f. Politik, Natur- og Menneske-Kundsk. 1811, II, 157 ff. Personalhist. Tidsskr. III, 144 f. 2. R. II,67. Cawallin, Lunds Stifts Herdaminne IV, 151. J. Müller, Beskr. ov. Jarlsbergs Provsti S. 125.

A. Jantzen. i Bricka: Dansk biografisk leksikon