Peder Stub

Peder stub var Christian IIs sterke støttespiller. Han tilhørte en utbredt slekt fra området rundt Viborg og Ribe og nevnes i 1511 som rådmann i Viborg. I dansk biografisk leksikon kan vi videre lese: «1526, 1527 og 1533 som "forrige borgmester" i Viborg, men som bortrømt. Senest 1525 forlod han Danmark og opsøgte Christian II i dennes eksil. I de følgende år opholdt han sig hyppigst i Berlin hos kongens søster eller i Wittenberg og blev en fanatisk lutheraner. Da kongen 1526 forberedte et tog til Danmark, benyttede Stub sine forbindelser med ansete borgere i Vestjylland til at drive agitation, og han søgte både i efteråret 1526 og i begyndelsen af 1527 at formå kongen til landgangsforsøg på den jyske vestkyst. Hans ejendomme i Danmark blev konfiskeret og hans hustru landsforvist. 1527 skal hun dog atter have fået lov til at blive i landet. 1531 da Christian II forberedte sit store tog var Stubs spejdere igen på færde i Jylland og rejste almuen så det kom til uroligheder flere steder. Af en dom af 4.5.1537, udstedt kort efter Stubs død, synes det dog at fremgå at Stub i kong Frederiks tid har opnået kongens tilgivelse og fået sit gods tilbage; dette kan tidligst være sket 1533. Han anføres også, men med tvivlsom ret, som borgmester i Viborg 1536.»
Det historiske bakteppet er Kalmarunionen. Christian II var konge over et stort rike som strakte seg fra Karelen i Øst til Grønland i vest, og fra Hamburg i sør til nordpolen. Kongen måtte velges i alle de tre rikene Danmark, Sverige og Norge. Christian ble hyllet som etterfølger i Danmark allerede i 1487 og anerkjent i 1489 også i Norge, og i 1499 som tronfølger i Sverige. Christian hadde ambisjoner om å etterfølge sin far Hans som konge for hele Kalmarunionen. Det var imidlertid store interne stridigheter. I tillegg var det strid med hanseatene. Peder Stub var en varm tilhenger av ambisjonene om å opprettholde den nordiske unionen.
Et annet historisk bakteppe er reformasjonen og striden med den katolske kirke. Både Christian II og Peder Stub ble store motstandere av den katolske kirke. Noe av bakgrunnen for dette kan vi finne i Norge og en konflikt med den norske erkebiskopen Erik Valkendorf.
Christian bodde i Norge som visekonge fra 1506 til 1513. Her ble han forelsket i Dyveke som han møtte på en dansefest ved rådhuset i Bergen i 1507. Og etter avtale med Dyvekes mor Sigbrit Willums som tjenestejorde ved Bergenhus festning fikk han tillatelse til å ta Dyveke til elskerinne. Som betaling for dette ville hun ha gaten fra sitt eget hus til Bergen Domkirke brolagt slik hun var vant til fra sin barndoms by Amsterdam. Dette skal være den første brolagte gaten i Norge og den ble restaurert i 2017. Da Christian dro tilbake til Oslo etter sitt andre besøk i Bergen i 1509 tok han Dyveke og hennes mor med seg tilbake til hovedstaden og fikk bygget en egen staselig murvilla til dem i Bjørvika. I 1513 tok Christian over som konge i Danmark og returnerte til København. Sigbrit Willums ble med som rådgiver. I Danmark giftet Christian II seg med sin forlovede Isabella av Burgund i 1515. Det gjorde ham til svoger av verdens mektigste mann på den tiden keiser Karl V av det tysk-romerske rike. Dyveke ble sendt hjem til Norge. Hun døde to år etter på en tur til Trondheim. Hun skal ha virket sunn og frisk så Sigbritt mistenkte erkebiskop Erik Valkendorf, som Christian selv hadde fått innsatt som erkebiskop i 1510, for å ha stått bak. Han hadde nemlig truet Dyveke i København da kongen giftet seg med Isabella og sa at Dyveke risikerte «eine grosse finesse» dersom hun ikke ga opp kongen og forlot København.
Dyvekes død gjorde imidlertid ikke moren Sigbrit mindre mektig. Hun hadde et grep på kongen og fikk ansvaret for toll-, finans- og myntmyndigheten. Men hun var ingen diplomat og da pavens utsending kom til København for å selge avlatsbrev til finansiering av Peterskirken ble han stilt betingelser om å bidra våpenhvile og forsoning mellom Christian II og Sten Sture den eldre i Sverige. Konflikten sto først og fremst om de store mineralforekomstene i Sverige og området Bergslagen. Utsendingen ble imidlertid så god venn med Sten Sture at han ville innsette ham som erkebiskop i Uppsala. Da Christian hørte det tok han beslag i all eiendom utsendingen hadde i Danmark. Italieneren ble så arrestert i Skåne som da var dansk, men lyktes å flykte tilbake til Sverige og derfra til Roma. Konflikten med pavekirken var imidlertid allerede trappet betydelig opp.
Christian II forsøkte å ta Sverige med makt flere ganger. I 1520 lyktes han etter at Sten Sture ble alvorlig såret i et slag. Stures enke overga alle eiendommene i Stockholm til Christian før han skulle sette inn det avgjørende angrepet. Christian ble salvet som svensk konge i Storkyrkan. Christian var imidlertid ingen medgjørlig konge. Nær hundre av Sten Stures tilhengere ble stilt opp på torget i byen og regelrett henrettet. Dette ble senere beskrevet som Stockholms blodbad. Om det var kongen selv eller hans rådgivere, kanskje med Dyvekes mor i spissen som sto bak beslutningen har historikerene spekulert i. Uansett var det kongen som hadde ansvaret og dette skulle vise seg å være en stor strategisk bommert. Brutaliteten rystet Europa og internt i Sverige førte det til et opprør. Høyadelsmannen Gustav Erikson Vasa ble valgt til leder for «dalakarlene» bondeopprørere fra Dalarna. Hanseatene utnyttet situasjonen. De var lite tjent med at Kalmarunionen besto. De støttet derfor Gustav Vasa med tropper, flåter og beleiringsutstyr. Det ble flere slag og i 1523 måtte Christian flykte med hele sin familie tilbake til Skåne og Danmark.
På Jylland hadde flere jyske stormenn sett at kongen var svekket og de benyttet anledningen til å velge kongens onkel Fredrik som var storfyrste i Slesvig Holstein til ny konge på et møte i Viborg i 1522. Peder Stub var en sterk motstander av dette kuppet. Han støttet helhjertet opp om kong Christian og hans forsøk i 1526 og 1531 på å komme tilbake til makten. I 1527 fikk Stub alle sine eiendommer konfiskert, og han måtte flykte i eksil med sin familie som nevnt over. Hans hustru Dorthe sees imidlertid å ha fått komme tilbake. Stub bodde for det meste i Berlin hos kongens søster Elisabeth, storfyrstinne av Brandeburg i sitt eksil.
I 1532 ble Christian II tatt til fange etter et angrep på Norge med en stor flåte. Han ble ført til Danmark og satt i arrest. Han måtte tilbringe de siste 16 år av sitt liv som fange på et slott i Danmark. I 1533 dør rivalen Fredrik I og hans sønn Christian III blir kronet til konge i Danmark og Norge. Han får imidlertid ingen arverett til Sveriges krone. Christian III var i motsetning til faren Fredrik I en svoren tilhenger av reformasjonen og Luthers lære. Her var han en meningsfelle av Peder Stub og det kan ha vært en medvirkende årsak til at Stub fikk sine eiendommer og verv tilbake.
Niels Stub som altså må antas å være Peder Stubs sønn nevnes første gang i 1536 da han var i tjeneste for lensherren på Akershus festning Mogens Gyldenstjerne. På grunn av sin nære forbindelse til den danske kongefamilien fikk Stub i oppdrag å overlevere et brev til Christian III personlig. Av brevet fremgår det at lensherren trenger militær hjelp mot et gryende katolsk norsk opprør under ledelse av den erkebsikopen Olav Engelbrektson. Stub nyter stor tillit hos Gyldenstjerne og Gyldenstjerne ber kongen legge vekt på de råd Niels Stub kan gi ham. Brevet blir overlevert og Christian III går til umiddelbare aksjoner. Olav Engelbrekstsons øverstkommanderende blir tatt til fange. Erkebiskopen lover å støtte valget av Christian til konge dersom han og alle hans menn blir tilgitt. I oktober innføres reformasjonen i Norge. I 1537 flykter Olav Engelbrektson. Samme vår dør Peder Stub i Viborg.

-Hentet fra Ole Andreas Lilloe-Olsens Facebook-side.

http://www.denstoredanske.dk/Dansk_Biografisk_Leksikon/Samfund,_jur...

Peder Stub, d. 1537 (?), borgmester. S. hørte til en navnlig på Viborg- og Ribeegnen udbredt slægt; 1511 nævnes han som rådmand, 1526, 1527 og 1533 som "forrige borgmester" i Viborg, men som bortrømt. Senest 1525 forlod han Danmark og opsøgte Christian II i dennes eksil. I de følgende år opholdt han sig hyppigst i Berlin hos kongens søster eller i Wittenberg og blev en fanatisk lutheraner. Da kongen 1526 forberedte et tog til Danmark, benyttede S. sine forbindelser med ansete borgere i Vestjylland til at drive agitation, og han søgte både i efteråret 1526 og i begyndelsen af 1527 at formå kongen til landgangsforsøg på den jyske vestkyst. Hans ejendomme i Danmark blev konfiskeret og hans hustru landsforvist. 1527 skal hun dog atter have fået lov til at blive i landet. 1531 da Christian II forberedte sit store tog var S.s spejdere igen på færde i Jylland og rejste almuen så det kom til uroligheder flere steder. Af en dom af 4.5.1537, udstedt kort efter S.s død, synes det dog at fremgå at S. i kong Frederiks tid har opnået kongens tilgivelse og fået sit gods tilbage; dette kan tidligst være sket 1533. Han anføres også, men med tvivlsom ret, som borgmester i Viborg 1536. Familie

gift Dorethe. Bibliografi

Breve og aktstykker til oplysn. af Chr. IIs og Fr. Is hist., udg. C. F. Allen I, 1854. Diplomatarium Vibergense, udg. A. Heise, 1879. Repertorium diplomaticum regni Danici 2.r.VII, 1935 21 74. Det kgl. rettertings domme, udg. Troels Dahlerup I, 1959. – A. Heise i Hist. t. 4.r.V, 1875–77 283f 287 291 315 319–21. Viborg købstads hist. I-III, 1940–41. – Emilie Andersen: Münchensaml., 1969 = Rigsark. Vejledende arkivreg. XV.

Peder Stub, d. 1537 (?), borgmester. S. hørte til en navnlig på Viborg- og Ribeegnen udbredt slægt; 1511 nævnes han som rådmand, 1526, 1527 og 1533 som "forrige borgmester" i Viborg, men som bortrømt. Senest 1525 forlod han Danmark og opsøgte Christian II i dennes eksil. I de følgende år opholdt han sig hyppigst i Berlin hos kongens søster eller i Wittenberg og blev en fanatisk lutheraner. Da kongen 1526 forberedte et tog til Danmark, benyttede S. sine forbindelser med ansete borgere i Vestjylland til at drive agitation, og han søgte både i efteråret 1526 og i begyndelsen af 1527 at formå kongen til landgangsforsøg på den jyske vestkyst. Hans ejendomme i Danmark blev konfiskeret og hans hustru landsforvist. 1527 skal hun dog atter have fået lov til at blive i landet. 1531 da Christian II forberedte sit store tog var S.s spejdere igen på færde i Jylland og rejste almuen så det kom til uroligheder flere steder. Af en dom af 4.5.1537, udstedt kort efter S.s død, synes det dog at fremgå at S. i kong Frederiks tid har opnået kongens tilgivelse og fået sit gods tilbage; dette kan tidligst være sket 1533. Han anføres også, men med tvivlsom ret, som borgmester i Viborg 1536.

Nevnt som rådmann 1511/1516. Borgermester i Viborg ca. 1520.

Kilde: nermo.org

---

Peder Stub, d. 1537 (?), borgmester. S. hørte til en navnlig på Viborg- og Ribeegnen udbredt slægt; 1511 nævnes han som rådmand, 1526, 1527 og 1533 som "forrige borgmester" i Viborg, men som bortrømt. Senest 1525 forlod han Danmark og opsøgte Christian II i dennes eksil. I de følgende år opholdt han sig hyppigst i Berlin hos kongens søster eller i Wittenberg og blev en fanatisk lutheraner. Da kongen 1526 forberedte et tog til Danmark, benyttede S. sine forbindelser med ansete borgere i Vestjylland til at drive agitation, og han søgte både i efteråret 1526 og i begyndelsen af 1527 at formå kongen til landgangsforsøg på den jyske vestkyst. Hans ejendomme i Danmark blev konfiskeret og hans hustru landsforvist. 1527 skal hun dog atter have fået lov til at blive i landet. 1531 da Christian II forberedte sit store tog var S.s spejdere igen på færde i Jylland og rejste almuen så det kom til uroligheder flere steder. Af en dom af 4.5.1537, udstedt kort efter S.s død, synes det dog at fremgå at S. i kong Frederiks tid har opnået kongens tilgivelse og fået sit gods tilbage; dette kan tidligst være sket 1533. Han anføres også, men med tvivlsom ret, som borgmester i Viborg 1536.

---

Borgmester i Viborg

Hvorfor han hed Stub eller hvor han kom fra vides ikke

Nævnt første gang i byens arkiver på kong Hans' tid (1499), men blev landsforvist eller måtte flygte i forbindelse med statskuppet imod Christian 2

---

• 1. 1508. Peder Pedersen Stub; Pr. c. 51; [%E2%80%A0 1555; gav en Kalk, som var til 1813; han skal have havt en „Deie“ hos sig, hvilket Biskop Mag. Kjeld Juul ikke kunde fordrage og viede dem (eft. et gl. Manuscr.); vidnede i 1551 at have været Præst her i 43 Aar].

KS 7:3 (1957-59), s. 16; DV s. 299.

http://stenkrogen.dyndns.dk/john/wiberg-net.dk/29-Aars-H.htm#SorenA...

Nr. 118 • Viborg 04.05.1537

Dombog 1, Fol. 59R-59V Søren Dal (Hovtved, Ove S., Hindsted H., Ålborg A.) mod Peder Stub (borger • Viborg)

Gæld • Kongen fraværende; 22 fraværende fra rådet • 1. instans. Udfald: Domfældelse Resume: Sagsøger tiltalte sagsøgte for gæld.