Peder Zachariassen, Rødfjeld

Peder Zachariassen på gården Røfjeld Dunderlandsdalen Mo Folketellinga 1865 http://gda.arkivverket.no/cgi-win/webcens.exe?slag=visbase&sidenr=1...

Fra Aftenpostens korrespondent: Emil M. Pedersen, Mo i Rana i juli. 1954

Hvor ofte leser man ikke om høytidelige bro-innvielser? En hel rekke offentlige tjenestemenn og personligheter er gjerne tilstede, og - under stormende applaus fra det tallrike publikum - blir bånd klippet over, taler holdt, likeså middager og andre festligheter. Alle blir skrytt av, og alle blir roset for sin store innsats. En historisk milepel er nådd. Og folket jubler. Neste dag kan vi lese om tildragelsen under store avisoverskrifter.

Men vi vet også om tilfelle hvor slike begivenheter foregår på en langt enklere og mer beskjeden måte. Ja, hvor man rett og slett ikke ser seg tid til å hefte seg med "sånnt vas og prat". Hvor ingen taler blir holdt, hvor ingen offentlig anerkjennelse blir gitt, og hvor ingen jubler. Men hvor også heller ingen hverken forlanger - eller savner - slike ovasjoner. Og det til tross for at den enkeltes innsats er så umåtelig mye større enn hva man normalt kan kreve, og hvor det sandelig hadde vært på sin plass med litt rosende ord og omtale.

Eller hvad synes De om de tre brødrene Rødfjell i Dunderlandsdalen? For å skaffe en skikkelig, og lenge påkrevet forbindelse mellom gården og omverdenen, har de i løpet av noen måneder i all stillhet bygget en bro over Dunderlandselven, eller Ranelven som den også kalles. Alene har de både konstruert, tegnet og arbeidet. Resultatet er blitt en solid og kraftig bro osm står for enhver kritikk. En bro som er hele 107 meter lang og som kan tåle vanlig biltrafikk. En bro, som hvis den skulle vært bygget av Staten eller kommunen, er beregnet til å ville ha kostet ca. 75 000 kroner. Men det har tre brødre fått til for ca tredjeparten, hvis man da regner med en rimelig arbeidsgodtgjørelse. Det rene kontantutlegg har vært ca 12 000 - 13 000 kroner. Og dette igjen utgjør omtrent det dobbelte av de surt ervervede spareskillingener de hadde da de begynte med arbeidet.

I sannhet noen arbeidets adelsfolk!

Nesten øverst oppe i Dunderlandsdalen, ca 6 mi fra Mo i Rana, ligger gården Rødfjell. Efter lokale forhold er det en stor gård - en av de største i dalen. 140 mål dyrkbar jord, og skogeiendommer. Likevel består besetningen bare av 8 storfe, hester og 5 sauer. Som så mange andre tilfelle, har flukten fra landsbygden også rammet denne gården. Ave en søskenflokk på 10, er bare den 41-årige David igjen. Alene driver han den store gården som han for en tid siden overtok efter sin far. De andre søsken er spredt for vær og vind, og hvis innsats i første rekke industrien nyter godt av. Med den fatale mangel på arbeishjelp er det umulig for David å drive gården slik han helst ville. Bare en mindre del av gårends kapasitet blir utnyttet, og selv det kan til sine tider by på vanskeligheter nok.

Men David er en sliter. Seigt og trutt henger han i. Sparer seg ikke. Hver time på dagen blir utnyttet, og ofte store deler av natten med. Dette er nødvendig skal han klare å forsørge sin gamle far, sin syke kone og tre små barn. Han tilhører nu den syvende generasjon av familien som har drevet gården, og ikke akter han å gi opp. Med kullsviertro på at det engang må bli bedre forhold også for ham, bøyer han nakken og tar fatt på ye oppgaver. Alene!

Det store problem gjennom alle generasjoner har imidlertid vært forbindelsen med "fastlandet". Kommunikasjonsmessig sett ligger gården meget ugunstig til. Mellom den og riksvei 50 buldrer Dunderlandselven med sine fosser og stryk. Ubarmhjertig kutter den av enhver forbindelse med den øvrige bebyggelse, handelsmann, poståpneri, kirke, skole osv. Leveringen av gårdens produkter har alltid vært meget problematisk og tungvint. Møysommelig har de måttet frakte melkespann efter melkespann over elven pr jolle - ofte i sterk strøm og under ellers vanskelige forhold. Vel over på den andre siden, gjenstod det å bære dem ca 100 meter til veien. Større ting som skulle fraktes til og fra gården har måttet greies ved vintertid. I enkelte perioder, når feks isen legger seg, smelter, eller når elveflommen har vært ekstra stor, har det ikke vært mulig å opprettholde noen forbindelse i det hele tatt.

Men Rødfjell-folket har rolig funnet seg i sin skjebne. Tross de tunge tak, har de beholdt ryggene like rake. Humøret også.

I sitt stille sinn håpet de engang på en bro over elven. Men hvor skulle de få hjelp fra? Kommunen, Staten? Å nei, det fins da grenser for hva en enslig bondegård kan forlange. Det var ikke forsøket verd engang. Men håpet brast ikke. Og behovet for en bro ble stadig større og større. Til slutt gjenstod en eneste utvei: Å bygge en bro selv.

Og i vinter gikk de igang. Brødrene David, Kåre og Peder. De to sistnevnte bor i Mo i Rana, og gav avkall på sin arbeidsfortjeneste for å hjelpe broren. Peder var bas. Han hadde erfaringen.

Å bygge en bro på over 100 meter som skal kunne bære både folk, buskap og kjøretøy, er ingen bagatell. Særlig når en selv plutselig skal være både konstruktær, ingeniør og håndverker. Men vanskelighetene skulle voervinnes.

Nu ble det en travel tid på gården. Lass efter lass med sand og sement ble kjørt frem. Grunnfundamenter ble støpt i elven. Det ble sveiset og sveiset, og efter hvert tok også jernkonstruksjonene form. Bjelker, vaierter og skinner måtte skaffes og også settes på plass. På grunn av det lange spennet, og for å oppnå den nødvendige stabilitet, ble midtpartiet av broen bygget som en alminnelig bjelkebro, mens begge yttersidene fikk form av hengebroer.

Selv om diverse institusjoner var brødrene behjelpelig med å låne dem verktøy og utstyr, skaffe dem en skinne eller to, minket spareskillingene selvsagt utrolig fort. Nesten ferdig med broen var kassen tom - fullstendig skrapet. Men nu ville de bli ferdige, og bestemte seg derfor til å låne resten av pengene. Så nødig de enn ville, søkte de Nord-Rana kommune om garanti for et lån på kr 6 500,-. Da saken kom opp til behandling i herredsstyret, bemerket en borgerlig representant følgende: Det er meget karakteristisk at man må langt opp i bygdens avkroker for å finne folk som er beskjedne nok. Her er ingen garanti på sin plass. Kommunen er moralsk forpliktet til å la de beskjedne karene vederlagsfritt få beløpet til disposisjon - som gave. Det er det minste disse sliterne fortjener. Og så skjedde det som sjelden inntreffer, nemlig at et herredstyre enstemmig og uten debatt innvilget kr 6 500,- til noen skatteytere som ikke engang hadde søkt om det.

Pengene kom selvfølgelig som en stor overraskelse på brødrene, og ble mottatt under tårer og smil. Så svinget de hamrene igjen, og ikke lenge etterpå hadde Rødfjell gård den forbindelse med omverdenen den så lenge hadde ventet på.

Livet på Rødfjell er nå blitt en lek i forhold til tidligere. Den gamle jollen, som utallige ganger har krysset elven, er nu trukket langt opp på land og ligger der nærmest overflødig - men likevel som et konkret minne om fordums slit og strabaser. Fra nu av kan folket kjøre såvel til kirke som skole om de vil, og når Davids store ønske om en traktor engang kan realiseres, kan han kjøpe den når det passer ham og ikke isen i Dunderlandselven.