Per Eynert Seyersted

http://data.eidsvollsmenn.no/tng/getperson.php?personID=I47463&tree...

Minnetale over professor dr. philos. Per Eynert Seyersted holdt i Den historisk-filosofiske klasses møte den 8. september 2005

av professor Per Winther Professor Per Eynert Seyersted døde 3. april 2005, nær 84 år gammel. Dr. philos. Per Eynert Seyersted Jeg har lyst til å begynne denne minnetalen ved å rette søkelyset mot to bøker som i sum uttrykker mye av essensen i Per Seyersteds virke som forsker og - vil jeg mene - som menneske. ?Den første av disse representerte Per Seyersteds gjennombrudd som forsker: Kate Chopin: A Critical Biography. Boken var en bearbeidet versjon av hans doktorgrad og kom ut på Louisiana State University Press første gang i 1969; et opplag nummer to ble trykket i 1980. Denne boken er unik ved at den - og her gjør jeg professor Orm Øverlands ord til mine egne - forandret amerikansk litteraturhistorie. Med boken sin om den til da glemte Louisiana-forfatteren Kate Chopin bidro Per Seyersted til å endre hvordan det amerikanske akademiske miljø tenkte rundt sin egen nasjonallitteratur. For det første gjorde han samtiden oppmerksom på en betydelig forfatter, som av ulike sosialhistoriske grunner var blitt tiet i hjel. ?Derigjennom bidro han dessuten markant til en ny tendens som ble stadig sterkere etter hvert som man kom utover på 1970- og 1980-tallet, da litteraturforskere i stigende grad begynte å stille spørsmål ved den etablerte litterære kanon. Denne typen nyorientering er som regel et resultat av innsats fra en nasjons egne forskere; at Per Seyersted som norsk litteraturforsker kom til å spille en såpass sentral rolle i den amerikanske forskerhverdagen, er intet mindre enn bemerkelsesverdig.?Den andre boken jeg vil trekke fram, er Per Seyersteds siste: Robert Cantwell: An American 1930s Radical Writer and His Apostasy. Per begynte å arbeide med denne boken så tidlig som på 70-tallet. Han jobbet intenst med den som pensjonist, med sviktende helse, men det var typisk for Per at han ikke ville gi seg. Bak denne boken, som den om Kate Chopin, lå det en enorm forskningsinnsats ikke minst hva gjelder primærkilder. Den kom ut like før jul i 2004, og det var en rørende opplevelse å se Pers store glede da han fikk den i hendene for første gang. Da smilte han sitt gode Per-smil og sa på den entusiastiske måten som var så karakteristisk for ham: "Det er fantastisk, det er fantastisk." Sammen danner disse to bøkene en talende ramme rundt et iherdig forskerliv, der nøkkelordene var faglig nysgjerrighet; evne til nytenkning og til å samle inn og bearbeide omfattende kildemateriale; stor arbeidsinnsats; og sist, men ikke minst, utholdenhet.?Per Seyersted ble født den 18. mai i 1921 i Oslo av foreldrene Fredrik Chr. Sejersted (1883-1972) og Dakky Kiær (1892-1980). Han var på mange måter en sjelden mann, med et begivenhetsrikt liv. Han hadde ikke bare âen, men to karrierer. Den første var innen trelast. Etter artium i 1939 arbeidet han 17 år i industri og næringsliv. Han var skogsarbeider, jobbet på sagbruk, i trelastagentur, på tremasse- og emballasjefabrikk, på Østlandet, i Danmark og i Holland. Tanken var at han skulle føre familiens forretning videre, men for Per ble det etter hvert klart at et liv som forretningsmann ikke lå for ham. 35 år gammel brøt han derfor over tvert og reiste til USA, der han ved farens hjelp begynte å studere det fag som skulle danne utgangspunktet for hans egentlige livsgjerning: forskning og undervisning innen amerikansk litteratur. Han fikk sin bachelorgrad fra Boston University i 1958, mastergrad fra Harvard University i 1959 og tok doktorgraden ved Universitetet i Oslo ti år senere. Fra midten av1960-tallet var han først stipendiat og senere universitetslektor og førstelektor ved Universitetet i Oslo, før han 1. august 1973 ble utnevnt til professor i amerikansk litteratur, en stilling han hadde til han gikk av med pensjon i 1991. I perioden 1973 til 1980 var han bestyrer for Amerikansk institutt. Han ble innvalgt som medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi i 1979 og var formann for gruppe V, Historisk-Filosofisk Klasse 1986-1989. ?Dette er kortversjonen. Jeg var så heldig å oppleve Per Seyersted i de fleste av de rollene han hadde som ansatt ved Universitetet i Oslo: den iherdige forskeren, den velstrukturerte og omsorgsfulle læreren, den energiske organisatoren, og den gode kollegaen. Jeg vil gjerne si litt om hvordan jeg har opplevd ham i disse ulike rollene, for på den måten å bidra med noen riss til tegningen av dette mangefasetterte mennesket.?Jeg begynner med forskeren. Takket være sine intellektuelle evner og sin kraftfulle personlighet ble Per mens han var ved Harvard, kjent med størrelser som litteraturkritikeren Edmund Wilson og litteraturprofessoren Kenneth Lynn, noe som brakte ham i kontakt med det stoffet som skulle danne grunnlaget for hans første, store forskerbragd: doktoravhandlingen om Kate Chopins forfatterskap. Selve tilblivelsen av denne studien er en fascinerende historie. Kate Chopin hadde hatt et visst navn som forfatter mot slutten av 1800-tallet, men på grunn av sine - etter datidens smak - altfor direkte fremstillinger av blant annet kvinners seksualitet, ble hun på det nærmeste tiet i hjel av den litterære offentligheten og var stort sett glemt til Per Seyersted gjenoppdaget henne. Det var på Harvard han ble oppfordret til å velge Chopin som emne for sin doktoravhandling, og det viste seg å være rett mann til rett tid og oppgave. Under forberedelsen av disse minneordene har jeg hatt tilgang til en del av korrespondansen rundt arbeidet med avhandlingen, blant annet brev som Pers forgjenger som professor i amerikansk litteratur, professor Sigmund Skard, skrev i forbindelse med søknad om støtte til forskningsprosjektet, og jeg tillater meg å sitere fra to av dem. Det første er datert 16. mai 1966 og lyder slik:??Per Seyersted . søkjer eit stipendium til å gjera ferdig ei avhandling om den amerikanske forfatterinna Kate Chopin.?Eg har hatt høve til å lese fråsegner som Seyersted har lagt ved sin søknad frå kritikaren Edmund Wilson og professor Kenneth Lynn ved Harvard. Eg må seia at desse brevskap gjer ei fråsegn frå meg mindre viktig. Eg har ikkje ofte sett så sterke ord frå amerikanske kolleger, bygde både på dei ferdige delane av manuskriptet og på personlig kjennskap til forfattaren. Særleg må eg her leggja vekt på attesten frå Edmund Wilson, som er kjend for sin skjerande kritikk.?Eg vil berre leggja til dette, at eg no har arbeidt saman med Seyersted i ein del år . Det som hittil har slått meg mest, er hans iherdige sporsans. Den kjem også fram i dei delane av manuskriptet hans om Kate Chopin som eg no har hatt høve til å sjå på: der er mykje ukjent materiale. Men det er viktigare at han, etter manuskript og planar å døma, vil makta å setja dette stoffet inn i ein større samanheng, og syna at denne omtrent ukjende forfatterinna på merkeleg måte føregrip i 1880- og 90-åra mykje av det som skulle bli dominernande i amerikansk diktning etter hundreårsskiftet. Etter dei framlagde delane ventar eg også med spaning på den reint litterære analysen av Kate Chopins største og siste bok, som faktisk vart stoppa av "sensuren". ??Det andre brevet skrev Sigmund Skard 28. mars året etter:??Stipendiat Per Seyersted søkjer om å få sitt arbeidsstipend ved NAVF forlenga, så han kan få gjort ferdig og utgitt det store materialet han har samla om den amerikanske diktaren Kate Chopin.?Eg har før uttalt meg om Seyersteds arbeid, og skal her berre stutt leggja til at eg gir søknaden mi aller varmaste støtte. . ?At det her er noko uvanleg og verdifullt som kjem fram, blir tydeleg av den livlege interesse som Seyersteds arbeid har vekt mellom amerikanske kjennarar av toppklasse, og den velvilje som blir vist av amerikanske forlag, både når det gjeld utgjevar- og granskingsarbeidet hans. Det er morosamt at ein norsk vitskapsmann har tatt opp noko slikt, og på så god måte.??Avhandling og bok ble ferdig, og det hører med til historien at Per Seyersteds Critical Biography fra 1969 om denne forfatterinnen kom til å bli et viktig referansepunkt for framveksten av feministisk litteraturkritikk både i USA og internasjonalt på 1970- og 80-tallet. Ikke bare medvirket han på avgjørende måte til at Kate Chopin etter 1970 er blitt oppfattet som en av USAs mest betydelige kvinnelige forfattere, det er knapt den artikkel eller bok som skrives om Kate Chopin uten at Pers pionerinnsats nevnes, både når det gjelder biografien og de to utgavene av hennes samlede verker som fulgte denne og som Per redigerte.?Arbeidet med Kate Chopin representerte altså en faglig pionerinnsats som ga gjenklang internasjonalt. Pionerrollen ble i det hele noe av et varemerke for Per Seyersted. Med sin store energi og utrettelige arbeidsinnsats var det naturlig for ham å stadig begi seg inn på nye fagfelt. Et av provene på dette er hans bok om den norsk-amerikanske forfatteren Hjalmar Hjorth Boyesen, nok et glemt navn som Per Seyersted var med på å løfte fram i lyset - for øvrig det også et emne som Edmund Wilson inspirerte ham til å ta fatt på. ?For Per gikk forskning og undervisning hånd i hånd, og mange var de studenter som fikk nyte fruktene av hans nybrottsarbeide. Ofte som den første i Norge tok han initiativet til hovedfagskurs og forfattet artikler innenfor områder som var under utvikling internasjonalt, så som afroamerikansk litteratur, nordamerikanske indianeres forfatterskap og kanadisk litteratur. Inspirert blant annet av sin mor, kvinnesakskvinnen Dakky Kiær, var han levende opptatt av kvinners kår, noe som også nedfelte seg i hans litterære interesser. ?Kate Chopin er allerede nevnt. Per ble også nær venn med forfatteren og kvinnesakskvinnen Tillie Olsen og fikk henne til Universitetet som gjesteforeleser. I forbindelse med en serie hovedfagskurs han ga om kvinnelige kanadiske forfattere, ble han personlig kjent med flere av dem, som Margaret Laurence, Alice Munro og Margaret Atwood. Munro og Atwood kom også til Blindern som gjesteforelesere i regi av Per. Når han besluttet seg for å gi kurs om kanadisk litteratur, var det som del av en annen pioneroppgave. Han var den første i landet som ga kurs om Canadas kultur og samfunn på universitetsnivå, og takket være ham er nå kanadiske studier blitt et fast innslag ved Universitetet i Oslo. ?På liknende vis brakte han norske studenter i kontakt med forfatterskapene til amerikanske indianerforfattere, igjen som - tror jeg - den første i landet. Som ledd i dette nybrottsarbeidet utga han en studie om Pueblo-indianeren Leslie Silko. Takket være Pers entreprenørskap kom også denne forfatteren til Blindern som gjesteforeleser. ?Per var altså en begavet forsker. Han var dessuten en høyt skattet lærer. Hans forelesninger var alltid godt gjennomarbeidet og hans gruppeundervisning grundig forberedt til minste detalj. Ikke minst opplevde de mange som fulgte hans nyorienterende hovedemner, hans livlige pedagogiske og faglige engasjement. Når enten han eller Brita hadde avsluttet et hovedfagsemne, ble deltakerne invitert hjem til dem på Vettakollen til avslutningsfest, noe vi studenter opplevde som en ære - her ble vi tatt på alvor både faglig og sosialt.?Pers engasjement i sitt akademiske virke var totalt. Det var derfor naturlig for ham å gå inn i ledelsen av nordiske, europeiske og amerikanske fagfellesskap. Han var en av grunnleggerne av The Association for the Study of American Indian Literature, var leder av The Nordic Association for American Studies og var dessuten med på å danne The Nordic Association for Canadian Studies, der han nedla et stort arbeid både som redaktør av flere bind i foreningens skriftserie og som arrangør av vellykkete internasjonale konferanser for kanadister. ?Han var videre svært opptatt av den betydningen godt utviklede biblioteksressurser har for faglig vekst. Således var han en pådriver i arbeidet med å gjøre overbibliotekar Thor M. Andersens unike Norway in America: Bibliographical Collections (55 000 kort samlet gjennom 50 år) allment tilgjengelig i form av en database i det daværende Universitetsbiblioteket i Oslo, og som nå inngår i Nasjonalbibliotekets elektroniske samlinger. Det er ikke å ta for hardt i å si at uten Per Seyersteds innsats for å skaffe ressurser og tilrettelegging for øvrig, ville denne populære databasen ikke blitt noe av. På samme systematiske måte arbeidet han for å utvide boksamlingene ved instituttbiblioteket innenfor de nye fagfeltene han beveget seg inn i. For eksempel bygget han nærmest egenhendig opp den kanadiske samlingen ved Amerikansk institutt, slik at den - da han gikk av for aldersgrensen - utgjorde et basisbibliotek på 2 500 bind. ?Helt til sist i denne oversikten over Per Seyersteds allsidige virke skal nevnes en siste bok: oversettelsen av Gilgamesj-eposet, et arbeid han omtalte med stor glede. Denne oversettelsen foretok han på bestilling av instruktøren Nicole Macâe, som senere sto for sceneframføring av eposet ved Teaterverkstedet i Oslo.?Nå er Pers lange arbeidsdag over. Han var utrettelig i arbeidet med å følge sine nybrottsinstinkter, faglig stolt, men samtidig ydmyk. Han var klar over sine sterke sider, men erkjente også åpent sine svake. Han var direkte i sin form og aldri redd for å si sin mening, selv om han var klar over at hans standpunkter ikke alltid var like populære. Som venn opplevde man han som varm og sjenerøs og med stor omsorg. For å låne et bilde fra en bransje han forlot som 35-åring: som forsker, fagperson og som menneske var Per Seyersted gjort av "hel ved". ??Venner og kolleger hedrer Per Seyersteds minne.