Peter Joachim Busch

Peter Joachim var ganske liten da hans foreldre døde, 7 år gammel da hans mor døde og 13 år da hans far døde. Hjemmet ble da oppløst og Busch kom i huset til sin verge, kjøpmann Peder Jensen, som senere ble hans svigerfar. Etter dennes død i 1834 synes han å ha bodd hos sin halvbror Caspar Dich, idet han i skattelistene oppføres sammen med ham.

Risør var fra gammel tid en sjøfartsby, og byens tradisjoner tro gikk Busch tidlig til sjøs, ca. 15 år gammel, antagelig på et av Peder Jensens skip. Ennå i skatteligningen for 1833/34 er han oppført som matros, men fra dette år gjør han en rask karriere. Året etter er han 2. styrmann, neste år 1. styrmann og 19/4 1838 fikk han skipperborgerskap, 25 år gammel.

Kort tid før, nl. på sin myndighetsdag (sin 25-årige fødselsdag) 2/3 1838 ble Busch gift med Peder Jensens 18-årige datter, Mathilde, hvem han hadde kjent fra barneårene. Med henne fikk han betydelige midler, som hun hadde arvet etter sine foreldre, og dette satte ham i stand til både å kjøpe seg skip og eget hus. Da Busch i april 1838 tok borgerskap som skipper, opplyste han at han skulle reise til Gøteborg for å kjøpe eget skip. Det var briggen «Oscar» som han kjøpte sammen med hustruens morfar, kjøpmann Jens Mastrup. Kort etter at Busch hadde kjøpt sin ½ part i «Oscar», kjøpte han for 1100 spd. ved skjøte av 8/10 1838 huset matr. nr. 56 som tilhørte lærer ved Borgerskolen C. S. F. Houge som nettopp var utnevnt til sogneprest i Bjørnør og som derfor skulle fraflytte byen. Huset lå rett opp for innerste del av havnen.

Briggen «Oscar» var på 115 kommercelester og var i sin tid prisedømt i Sverige. Da Jens Marstrup døde i 1839, kjøpte Busch hans halvdel på auksjon i boet 24/2 1840 for 2000 spd. Samtidig kjøpte han ½ delen i briggen «Venus» på 101 ½ kammercelest for 3000 spd. Dette skip var bygget på Krogsvig verft i 1828-29. Den annen ½ del tilhørte byfogd Tobiesen.

I oktober 1840 strakk Busch sammen med sin svoger Jens Marstrup Jensen på Nordtvedts skipskran rett utenfor Risør-kjelen til en bark som løp av stabelen12/10 1841 og som fikk navnet «Atalanta» (se bildegalleri). Den var på 128 ½ kommercelest; i dette skip overtok han 1/3 og Jensen 2/3. Skipet var bygget av ek og furu og var 91 fot langt og 28 fot bredt og hadde foruten kapteinen en besetning på 1 styrmann, 9 matroser og 1 dreng.

Tollregnskapene er dessverre ikke oppbevart for alle år, så man kan ikke følge Busch’s seilas i de første år. «Oscar» førte han i 1838-39, men han har antagelig snart skilt seg av med denne som var et eldre skip og ikke så god som «Venus». I 1844 sees han å ha ført «Atalanta» på en reise fra Amsterdam til Drammen, men i de etterfølgende år fører han stadig «Venus». Ved skjøte tinglyst 10/5 1850 solgte han imidlertid sin del i «Venus» til byfogd Tobiesens arvinger og kjøpte samtidig 1/3 til i «Atalanta» av sin svoger for 2500 spd., så han ble eier av 2/3 i dette skip og dermed hovedreder. Han overtok da også føringen inntil han i 1861 oppga sjøen. Førerskapet ble da overtatt av kaptein N. Evensen og senere av svigersønnen G. A. Sømme; skipet forliste ved Dunkerque 17/8 1869.

Livet på seilskutene artet seg helt annerledes enn på skutene i våre dager. Det var i en ganske annen grad betinget av vær, vind og de skiftende årstider. Mens vår tids skip for en stor del går i linjefart ofte mellom fremmede havner og til dels bare sjelden kommer hjem, hadde seilskutene – spesielt for Risørs vedkommende – en fast tilknytning til hjemstedet. Dette skyldtes den store trelastutførsel fra de omliggende vidstrakte skogdistrikter i Gjerstad og Sønderled. Trelasten ble i løpet av vinteren kjørt ned til lasteplassene omkring byen. Tidlig om våren ble skipene gjort seilklare og i slutten av mars eller i begynnelsen av april – alt etter hvordan isforholdene artet seg – stakk de til sjøs med sin trelast. Reisen gikk for det meste til Danmark, England og Holland, som var de store avtakere av trelast. Men reisene kunne også gå til Østersjøen, Frankrike og Middelhavet. Da reisen ofte ikke var så lang, kunne der gjøres flere turer om året. På hjemturen hadde skipene med korn og andre varer til byens og opplandets behov. Reisene varierte også således at man først fòr til det utenlandske bestemmelsessted, tok derfra en reise til en annen utenlandsk havn – ofte i Østersjøen – og så tilbake til den første havn og først henimot jul gikk turen hjem. Når skipene var kommet hjem, lå de side om side i opplag på havnen inntil neste vår.

Når Busch var ute og fòr, hadde han ofte hele familien med på turer om sommeren til forskjellige steder, især til Østersjøen. En kveld under Krimkrigen 1854-56 hadde de en enestående opplevelse, idet den engelsk-franske flåte som opererte i Østersjøen under fulle seil og med tente lanterner passerte dem. En gang skjøt et engelsk skip etter «Atalanta», men det lyktes å seile unna, men en annen gang måtte Busch legge bi og båter ble satt ut fra det engelske skip. Mannskapet klappet på «Atalanta» som god prise da de kom opp på siden av den, idet de antok at den var fra Finland – som da tilhørte Russland -; det var derfor en skuffelse for dem da de ved visitasjonen av skipets papirer konstaterte at skipet var norsk.

Det var i en heldig tid Busch begynte som skipsreder og fører. Den økonomiske krise som hadde overgått Risør i 1820-prene hadde begynt å ebbe ut og en ny oppgang var begynt i 1835. Trelasthandelen fikk noen gode år og fraktfarten var i årene 1836-39 meget innbringende. Utgiftene den gang var heller ikke så store. Daglønnen for en alminnelig arbeider var omkring 32 skill. Pr. dag. I de etterfølgende år var trelastprisene imidlertid sviktende, i 1840 gikk trelasthandelen – som følge av en større internasjonal krise – endog til dels med tap, men utskipningen var allikevel stor. I 1843 begynte trelastprisene igjen å stige, trelasthandelen tok seg opp og Risørs skipsfart var i rask utvikling. Busch sto derfor i begynnelsen av 1840-årene som nr. 5 eller 6 av Risørs velhavende borgere.

Risør var imidlertid en liten by. I 1835 var innbyggertallet bare 1846. Skipsfarten og dermed skipsflåten økte imidlertid jevnt og dermed innbyggertallet. Men småby var Risør og småby forble den å være og dermed fulgte mange av en småbys pussigheter. Således innskjerpet byfogd Finne i en bekjentgjørelse i Østerrisøers Tidende i 1849 «at cigarrøgning fremdeles er forbuden på Gader og offentlige Veie» med tilføyelse av et enhver overtredelse vil bli straffet etter brannforordningens § 16. Samme år var det regn 17. mai om aftenen og man kunne ikke få satt opp et planlagt fyrverkeri. Men de gode Risørborgere ville ikke gå glipp av dette, og følgelig fortsatte de feiringen av 17. mai 3 dager senere hvorunder fyrverkeri ble satt opp under musikk og kanonade « for en ualmindelig stor Menneskemængde der ved Hurraraab gav sitt Bifald tilkjende.» Da den berømte fiolinist Ole Bull besøkte Risør, ble han hilst med salutt fra Holmens batteri og flagging på skipene på havnen da han reiste igjen, til tross for at han ikke hadde hatt tid til å holde konsert i byen.

Kunngjøringer fra det offentlige ble helt til 1865 bekjentgjort med trommeslag i byens gater; senere gikk en av byens politikonstabler rundt i byen med en stor bjelle, stanset opp i gatene med passe mellomrom, ringte med bjellen og leste så opp kunngjøringen. Det varte helt til henimot 1900.

Byen hadde også sin «vekter» som gjorde sin runde om natten med morgenstjerne og lykt. I mange år var det en københavner med tilnavnet «Lille Løve» som hadde dette verv. På 22 steder i byen skulle han rope ut hva klokken var og synge vekterversene for de forskjellige årstider. Han var også byens barberer og fanger av sjøfugl – så han hadde nok å gjøre.

I årene 1846-50 økte tolldistriktets tonnasje fra 62 skip med en drektighet på 3725 kommercelester til 78 skip på 5291 ½ lester og skipsredere og førere tjente gode penger. Et kortvarig tilbakeslag i konjunkturene i slutten av 1840-årene, hvorunder 3 av Risørs handelsmenn måtte innstille sine betalinger, ble avløst av en ny oppgang i begynnelsen av 1850-årene og kulminerte med høykonjunkturen under Krimkrigen 1854-56. Fraktfarten fikk i denne tid et svært oppsving, og trelasten ble godt betalt. Det var liv og rørelse i Risør som andre steder og byen kunne reklamere med at den hadde landets største rederi, idet C. H. Carstensen hadde en flåte på i alt 1543 kommercelester mens Christiania-magnaten Mogens Thorsen måtte nøye seg med annenplass med 1391 lester. Men alt i 1857 var det slutt med høykonjunkturen og i slutten av året kom en verdenskrise. Den brøt ut i Nord-Amerika og skyldtes især jernbanesvindel. En mengde banker, jernbaner og handelsfirmaer gikk fallitt, det hadde igjen til følge mange fallitter i England og Tyskland, især i Hamburg som Norge sto i sterk handelsforbindelse med, og følgen ble mange betalingsinnstillinger i Norge, deriblant i Risør, hvor der i løpet av et år var 10 konkurser, bl.a. en av byens mest driftige handelsmenn, den 33-årige Thor Mølbach. Krisen medførte ikke bare pengeknapphet, men også et sterkt fall i trelastpriser og frakter.

Krisen ble imidlertid kortvarig, men ikke før var man kommet over det verste før byen ble rammet av en katastrofe natten til 5. juni 1861. Kl. 00:30 begynte det å brenne i et hus i Smalgaten, et av byens tettest bebyggede strøk med store trehus og trange gater. De hadde vært en tørr sommer så alt var tørt og ilden fikk god næring. En svak vind spredte ilden og snart var byen et eneste flammehav, og tross brannmannskapenes iherdige arbeid var det umulig å stanse ilden som samtidig åt seg innover og utover byen. En stor del av byens mannlige befolkning var til sjøs, så det var lite brannmannskap tilstede, dertil kom vannmangel og feil ved sprøytene. Brannen varte i over 14 timer. Størstedelen av byen brant, i alt 248 hus taksert for 174290 spd., 5 hus ble ramponert og bare 81 hus stod igjen. Blant de brente hus var Busch’s hus. Branntaksten utgjorde 1770 spd. Noen fikk reddet en del innbo på flåter og i lektere, men hos Busch strøk alt innbo med i brannen – etter hva det ble fortalt ble bare en suppeterrin reddet. Busch var da selv til sjøs – om bord på sitt skip underveis til England og fikk først rede på brannen senere. Han fikk allikevel samme natt følelsen av at noe var hendt hjemme i Risør. Han hadde nemlig sin 10-årige sønn Andreas Georg med på reisen, og tre ganger brannatten våknet sønnen og ropte at han luktet røyk. Hele skipet ble undersøkt fra for til akter, men uten at der var noe tegn til ild, men i Risør sto hjemmet i lys lue (en utførlig beretning om dette av kontorsjef Emanuel Gundersen er inntatt i Aust-Agder Blad 19/2 1948).

Byens befolkning kom i en vanskelig stilling som følge av brannen, men allerede branndagen kom matvarer fra Kragerø og neste dag fra Arendal og flere byer. Befolkningen måtte søke seg midlertidig bolig i landdistriktene omkring byen og Busch med familie tok først opphold i Lyngør og deretter på gården Åmland i Søndeled, ca. 6 km. fra byen.

Etter brannen ble der en ny og meget omfattende regulering av byen. Sjøen gikk før 1861 et godt stykke opp i den nåværende Havnegate, men det ble foretatt større oppfyllinger og tomten til Busch's hus nr. 56 inngikk i det areal som ble utlagt til det nåværende torv. Grunnen ble derfor overtattav kommunen så huset kunne ikke bli bygget opp igjen. Busch flyttet inn et nytt hus, matr. nr. 101 på hjørnet av Løitnant Kragsgate og Storgaten. Hvilket hus han deretter kjøpte ved skjøte av 21/6 1871 for 1400 spd. Her ble han boende til sin død. I 1858 eide Busch også sin avdøde svigerfars hus, matr. nr. 59 i Strandgaten, idet han kjøpte det på auksjon i januar s.å. Det var naboeiendom til hans eget hus. Han solgte det igjen allerede i 1859 til Ths. Thiis.

Kort tid etter brannen sluttet Busch å fare til sjøs, tok 18/4 1864 handelsborgerskap og begynte med trelasthandel. Det var en heldig tid for denne bransje, for byen skulle bygges opp igjen.

Byen kom seg også raskt etter brannen. Det alminnelige handelsliv tok seg ganske snart opp etter krisen i slutten av 1850-årene og fraktene steg, bl.a. som følge av den amerikanske borgerkrig i årene 1861-65.

Handel lå imidlertid ikke særlig til rette for Busch. Han var sjømann og på sjøen hadde han sine interesser. Etter noen år oppga han trelasthandelen og drev deretter rederivirksomhet. Etterhvert anskaffet Busch forskjellige skip eller parter i sådanne, nemlig: Brigg «Njord» på 31 1/2 kom. Lest, som han først eide sammen med T. Torstensen, deretter med Anders Huseland og fra 1863 sammen med sin brorsønn Fredrik Busch. Skipet ble omkring 1850 ført av broren Heinrich Rudolph Busch. I 1865 fikk svigersønnen Niels Emil Gundersen skipet å føre og i 1872 overtok Fredrik Busch føringen. Skipet forliste i Nordsjøen 1873.

I 1865 ble Busch medeier i barken «Enigheden» på 120 kom. lester (se bildegalleri). Det var et eldre skip bygget i Norbotten i Sverige i 1812. I 1869 fikk Gundersen dette skip å føre og førte det til sin død i 1879. Skipet ble flere år senere avrigget og solgt til lekter. I 1870 innkjøpte Busch fra Porsgrunn barken «Palmatta» på 189 kom. lester. Den var bygget i Nova Scotia i 1865 og svigersønnen G. A. Sømme fikk skipet å føre til 1876 da brorsønnen Fredrik Busch overtok skipet, men forliste med det på Skotlandskysten 19/12 1876 i en forrykende storm hvorunder hele mannskapet omkom.

I 1877 kjøpte Busch halvparten i barken «Camilla» bygget på Vardøen ved Risør i 1860 på 189 kommercelester for kr. 14.000 (se bildegalleri). Den forliste ved Grimstad høsten 1881. Deretter kjøpte Busch sammen med I. W. Prebensen barken «Skinfaxe» fra Larvik på 297 reg. tonn; skipet var bygget i Son i 1867. Dette skip forliste i Atlanterhavet 16/11 1885. Til erstatning kjøpte Busch barken «Marryat» (se bildegalleri) som var bygget på Bosvik verft i Søndeled i 1874 og som var på 422 reg. tonn. Også dette skip forliste og måtte abandoneres 26/4 1889, hvoretter Busch s.å. Sammen med sin sønn Andreas Georg Busch kjøpte barken «Queens Cliff» på 596 reg. tonn (se bildegalleri), som var bygget i Quebec 1875. Busch eide 5/12 i dette skip. Det forliste i 1892. Alle disse fire skipene førtes av sønnen Andreas Georg Busch.

Første halvdel av 1870-årene var en økonomisk oppgangstid. Fraktene var høye og rederne tjente gode penger. Senere svinget konjunkturene opp og ned med tilsvarende svingninger i fraktene, bl.a. som følge av konkurransen med dampskipene. De gamle redere hadde vanskelig for å gå over til dampskip og Risørs seilskipflåte ble sterkt redusert u 1890-årene. Da «Queens Cliff» forliste i 1892 sluttet derfor Busch med redervirksomhet og levde resten av sine dager som rentenist.

Busch deltok ikke i det politiske liv, men var i 1865-71 kirkeverge. Derimot var han i årene 1865-94 medlem av forstanderskapet i Risør Sparebank og i årene 1871-86 medlem av direksjonen og senere suppleant i denne. En del år var han også med i styret for jernverkseier Henrik Carstensens legat.

Busch var en høy statelig skikkelse, nøyaktig og rettlinjet i all sin ferd og med en meget regelmessig livsførsel. Han spiste således alltid middag presis kl. 12. Når kirkeklokken slo, måtte maten bæres inn, og kom den ikke presis, hadde han til uttrykk: «Nå, skal vi ikke ha middag i dag?»

Busch ble 92 år gammel og opplevde å være født under Norges forening med Danmark i 1813, levde under hele unionen med Sverige og døde først etterat unionen var oppløst i 1905. Han levde således under 8 konger, noe som vel ikke mange har opplevd.

I de siste år av sitt liv var Busch sengeliggende, men han var åndsfrisk helt til det siste. Han var ved sin død byens eldste borger.

Kilde: Busch, Anthon; Slekten Busch i Rostock, Risør og Oslo, Oslo 1976.