Andreas Georg Busch

16 år gammel dro han til sjøs med sin fars skip «Atalanta» og derpå med «Enigheden». Han tok styrmannseksamen i Risør 6/12 1871 og fikk skippersertifikat 1/9 1874. I årene 1871-78 fór han som styrmann på «Palmatta» hvori hans far var medeier og med «Svea» tilhørende I.W. Prebensen.

4/4 1878 tok Busch skipperborgerskap og fikk barken «Camilla» å føre, hvori faren eide ¼. Med dette skip forliste han ved Grimstad høsten 1881, hvoretter han førte barken «Skinfaxe» på 297 reg. tonn, som tilhørte hans far og I.W. Prebensen. Dette skip forliste også og måtte forlates i Atlanterhavet 16/11 1885. Derpå førte han barken «Maryat» på 422 reg. tonn hvori også hans far var medeier inntil dette skip forliste 26/4 1889. Deretter overtok han barken «Queens Cliff» på 596 reg. tonn, hvori hans far eide 5/12. Også dette skip forliste idet det på reise fra Barbados til Pensacola i USA strandet i 1892, hvoretter han i 1893 i Plymouth kjøpte barken «Paragon» på 759 reg. tonn, hvori han eide 42/100.

Det var et skip han var særlig stolt av. I et brev til sin hustru fra Plymouth i april 1893 sier han: «Det er et ualmindeligt fint og prægtigt Skib vi har erholdt, vi havde næppe tænkt vi to skulde blive Eiere af Halvdelen af Risørs fineste Skib.» (Bilde av barken i galleriet).

Dette skip fikk en lengre levetid, men 27/11 1902 forliste det i den bicayiske bukt på en reise fra Newport til Bahia. Fra denne reise er skipets journal, ført av Georg Busch, oppbevart, og den gir en dramatisk skildring av forliset. Skipet stakk til sjøs 18/11 i frisk østlig vind, 19. og 20. var det jevn bris, den 21. frisknet vinden og sjøen ble urolig og skipet fikk atskillig overvann. Kl. 5 om ettermiddagen løyet vinden imidlertid plutselig av, men det var svær sjø. Vindstillet var dog av kort varighet. Kl. 9 var det kuling og regnbyger og så var det varierende vind og vær til søndag 23/11 om kvelden. Den påfølgende natt økte vinden etterhvert til storm med svært opprørt hav. Om ettermiddagen 24/11 begynte seilene å blåse i stykker og vinden økte til orkanaktig storm. Ved 2-tiden natt til 25/11 rammet er stort brått skipet og tok med seg to av matrosene over bord. De forsvant øyeblikkelig i bølgene. Stormen fortsatte å vokse og det ene veldige brått etter det andre rammet skipet som fikk en del skade ovenbords. Kl. 13 fm. Hadde vinden nådd styrke av orkan og en stor del av overbygningen var skyllet bort. Om middagen 26/11 brøt svært hav stadig over skipet, feiet bort natthuset og gjorde annen skade. Og skipet begynte å ta inn vann. Kl. 12 natt sto vannet 2 fot over garneringen, kl. 4 neste morgen var vannet steget til 7 fot og pumpene var da blitt ubrukelige. Busch anfører da: «Vi har saaledes liden Udsigt til Redning.» Kl. 8:30 var vannet steget til 9 fot, skipet var aldeles sønderbrudt og seilene delvis bortblåst. Man signaliserte til en damper, men denne så ikke signalene. Kl. 11 om formiddagen 27/11 kom imidlertid en annen damper i sikte og denne oppfattet nødsignalene og kom til unnsetning. Med stor møye fikk den ut en livbåt og etter farefullt redningsarbeid ble hele «Paragons» gjenværende besetning reddet. Da skipet ble forlatt var det 11 fot vann i rommet. Skipet som reddet mannskapet var «Alassio», hjemmehørende i Newport, på reise til Gilbraltar, hvor mannskapet ble landsatt 30/11. I et brev til sin hustru fra Gilbraltar datert 2/12 skriver Busch bl.a.: «…det saa virkelig smaat du med Redning denne gang. Fire Flasker ligger nu og driver i Biscayabukten med sidste Hilsner fra Manden din.»

Om selve redningen skriver han i samme brev: «Vi fikk ikke berget det mindste, fik blot med os hvad vi stod i. Jeg havde lagt alle Skibets Papirer, Flere smaaæsker, hvoraf en indeholdt Gulduhr, $ 22,-, 1 Sølvuhr, Guld lorgnet og flere andre Ting. Kronometeret var ogsaa i sækken, denne laa i mit Kammer færdif til at tages med, jeg kunne ikke have den paa Dækket, da Søen somoftest brød over. Da nu endelig Livbaaden kom langs Siden, kan du nok tænke dig til, det just ikke var det letteste Arbeide at komme i den. Endelig kom en og en i Baaden. Jeg saa en hoppe fra Rælingen, tog formodentlig feil Sighte, for han hoppede ret paa Axlen paa en af Redningsfolkene, tørnede rundt og kom med hovedet først i Bunden paa Baaden. Endelig fik jeg set alle i Baaden, jeg vilde løbe ind efter Sækken, kom til Skylightet da den, der havde Kommando over Baaden, raabte: ”For Kristi Skyld kom, vi kan ikke være her længre.” Saa nødigt jeg vilde, maatte jeg lade Sækken i stikken. Endelig kom jeg ogsaa i Baaden, og saa ombord i Dampskibet og er nu her.»

Etter dette forlis førte Busch barken ”Rimfaxe” hvori han eide ¾. Dette skip strandet på sin første reise i 1904 på øya Key West i Florida-stredet og måtte kondemneres hvoretter det ble solgt ved auksjon. Farten med de forskjellige skip gikk dels på Østersjøen, dels på England og Amerika. Etter sitt siste forlis i 1904 gav Busch opp sjøen og virket deretter som agent i Risør. Ved siden herav var han lærer i engelsk på Risør styrmannsskole.

I 1903 kjøpte han eget hus i Nyveien. Dette ble etter hans død overtatt av datteren Mathilde og etter hennes død av datteren Amalie.

Kilde: Busch, Anthon; Slekten Busch i Rostock, Risør og Oslo, Oslo 1976.