Petrus Johan Einarsen

Petrus dro til sjøs allerede som 11 åring, han var lei skolen og ble fulgt av moren til båten som han fikk hyre på. Den dro fra Sandviken. Da han var på sjøen fikk han brev fra mor, en dag kom det brev fra en fremmed at mor var død. Petrus kom tilbake til Bergen , da var han 13 år.

• 1870: Døpt i Bergen Domkirke 4. september 1870. Merknad V 1854.
• 1881:11 år gammel og dro til sjøs
• 1883: Kom tilbake til Bergen etter å ha fått vite at moren var død. Ble konfirmert og dro straks til sjøs igjen
• 1893: Emigrerte 3.mai 1893 med Skandia. Snedkers sønn.
• 1897: Petrus giftet seg
• 1900: telling: Sømand Styrmand, mellombels bustad Lærdal.
• 1900: Skibsfører Petrus bor i Nøstegade 30 sammen med kona Anna Oline, svigerfar Berthel og tre barn.
• 1910: Bor i Egedesgate 17 i leilighet nr 2 sammen med kona og 6 barn. Odd var da nyfødt i 2010.
• 1913: Skibsfører 15. april
• 1919: Registrert som immigrant på Ellis Island 01, mars 1919, 48 år gammel. Oppgav ugift. Var passasjer på Conrad Mohr i 1919. (renamed IRINI, senere Atlas, senket i 1940.)
• 1914-1922 Bestyrte Michelsens eiendommer på Godøysund. Han var også representant for et skipsassurandørfirma og eide fraktskutene Odd, Finn og Nutta som gikk langs kysten. Fra cirka 1. verdenskrig 1914 -1922 bodde Petrus med familie på Godøysund i Tysnes kommune. Det var en fri og lykkelig tid.
• 1922: Anne Oline døde i 1922.
• 1937: Petrus fikk slag og havnet på Ellerhusens Alderhjem for skipsførere og 1. ste styrmann, adressen er Helleveien 50C. Han var nå dårlig til bens, lam i høyre arm og svekket syn. Led av svimmelhet og kom seg ikke ut.
• 1943 Startet 22. april på brevserie til sin fetter banksjef Johan Einarsen Rognved. Forord er skrevet av A. Ragnv. Brekkhus i Bergen november 1944
• 1953 Petrus døde i Bergen. Hans aske ble strødd på Puddefjorden.

Petrus dro til sjøs allerede som 11 åring, han var lei skolen og ble fulgt av moren til båten som han fikk hyre på. Den dro fra Sandviken. Da han var på sjøen fikk han brev fra mor, en dag kom det brev fra en fremmed at mor var død. Petrus kom tilbake til Bergen , da var han 13 år.

• 1870: Døpt i Bergen Domkirke 4. september 1870. Merknad V 1854.
• 1881:11 år gammel og dro til sjøs
• 1883: Kom tilbake til Bergen etter å ha fått vite at moren var død. Ble konfirmert og dro straks til sjøs igjen
• 1893: Emigrerte 3.mai 1893 med Skandia. Snedkers sønn.
• 1897: Petrus giftet seg
• 1900: telling: Sømand Styrmand, mellombels bustad Lærdal.
• 1900: Skibsfører Petrus bor i Nøstegade 30 sammen med kona Anna Oline, svigerfar Berthel og tre barn.
• 1910: Bor i Egedesgate 17 i leilighet nr 2 sammen med kona og 6 barn. Odd var da nyfødt i 2010.
• 1913: Skibsfører 15. april
• 1919: Registrert som immigrant på Ellis Island 01, mars 1919, 48 år gammel. Oppgav ugift. Var passasjer på Conrad Mohr i 1919. (renamed IRINI, senere Atlas, senket i 1940.)
• 1914-1922 Bestyrte Michelsens eiendommer på Godøysund. Han var også representant for et skipsassurandørfirma og eide fraktskutene Odd, Finn og Nutta som gikk langs kysten. Fra cirka 1. verdenskrig 1914 -1922 bodde Petrus med familie på Godøysund i Tysnes kommune. Det var en fri og lykkelig tid.
• 1922: Anne Oline døde i 1922.
• 1937: Petrus fikk slag og havnet på Ellerhusens Alderhjem for skipsførere og 1. ste styrmann, adressen er Helleveien 50C. Han var nå dårlig til bens, lam i høyre arm og svekket syn. Led av svimmelhet og kom seg ikke ut.
• 1943 Startet 22. april på brevserie til sin fetter banksjef Johan Einarsen Rognved. Forord er skrevet av A. Ragnv. Brekkhus i Bergen november 1944
• 1950 Petrus dør.

Etter boken «Norges Skibsførere» (Dreyers Forlag, Stavanger, 1935) hitsettes hans biografi i korte ordlag: Født i Bergen 11. aug. 1870. Til sjøss 1882 med d/s «Vesterålen» (300brt.) av Stokkmarknes tilh. V.D.S. Styrmannseks. 1896 og høyere skibsførereks. 1908 i Bergen. Styrmann med forskjellige norske og danske skip. Ble i 1899 midlertidig fører av d/s Framnes (250 brt.) tilhørende Nordre Bergenhus Amts D.S selskab. Har senere ført dampskipene «Nordahl Wallem» (3200) Rita Wallem (4200) «Solveig» (7300) og Conrad Mohr (6200) alle av Bergen. Sluttet i sjøen i 1919. Har senere drevet forretningsviksomhet samt vært taksasjons.. og besiktigelsesmann. En del ytterligere opplysninger og uttalelser m.v. av Einarson er trykt sammesteds.

Hans egen fortelling:
Kaptein Petrus Johan Einarsen ble født i Bergen i 1870 og hadde en alsidig karriere som han fortelle om her:
Jeg begynte sjømannslivet som 12 års gutt, i det skolen, eller rettere sagt kirkehistorien, falt meg for tung for brystet, så jeg løp fra det hele og kom meg ombord i damperen "VESTERAALEN" som da nettop var innkjøpt av det nystartede V.D.S. med den kjente Richard With som fører. 6 mndr. deretter tok jeg på langfart med damper fra Bergen og blev konfirmert ved en leiighet da vi lå i Bergen 2 år senere.
15 år gammel begynte jeg å reise med utenlandske skiber, først engelske, siden danske og amerikanske, ogstundom i norskeog for den angt overveiende dell med seilskibe Ombor i disse gjorde jeg tjeneste som matros, silmaker og 2. styrmann, dog uten å være navigatør. I det samme tidsrum arbeidet jeg også utenom sjømannsyrket, som klamphugger, sten. vei og sporvogns og maskinarbeider i statene og som fabrikarbeider og jeger i Australia.
I 1896 kom jeg hjem fra California med engelsk seilskib, og gikk da på styrmannskolen, hvoretter jeg fikk ansettelse som styrmann i amtskibene, og fikk mitt første føreransvarett hlvt års tid i 1899 dog blott som konstituert fører. Imidlertid syntes jeg å ville kveles i de trange vestlandske fjorder og tok derfor atter i langfart.
Jeg gikk da ombord i dampskibet "NORDKYN" av Bergen deretter damperen "FRIGGA" av Bergen. Dette skib gikk i Kinafarta mellom Japan og Port Arthur. Ved den russisk-japanske krigs utbrudd den 6. februar 1904 lå vi i Port Arthur og overvar de første bombardementene av byen fra den 16 dartøiers sterke japanske flåte. Vi fikk etterpå tillatelse til å forlate havnen på eget ansvar, og at vi medtog så mange kinesiske flyktninger som mulig. Vi tok med oss ca. 600, foruten en del europeiske mannskaper fra andre skibe. Vi fikk ingen minelos, men måtte forsere både det russiske og det forrusserne ukjente japanske minebelte. Dagen etter landsatte vi alle i god behold i Chefoo. Damperen "FRIGGA" var, så vidt jeg husker, det aller siste skib som forlot Port Arthur av de nasjoners skiber som ikke deltok i krigen.
Etterpå var jeg en kort tid styrmann i det danske Ø.K. men skibet blev tatt av russerne og vi måtte gå iland i Tsintau. Herfra reiste jeg til Shanghai, hvo jeg fikk ansettelse i telefonselskapet, førts som assisten i 1 1/2 år deretter i 3 år som avdelingschef for reperssjons- og vedlikeholdsavdelingen utendørs, samt kabelnedlegging og linjebygging. I 1907 fikk jeg 1 års permisjon og reiste hjem til min familie etter 7 1/2 års fravær.
I Bergen tok jeg i 1908 skibsførr eksamen og den høiere eksamen samme år. I 1908 gikk jeg ombord i damperen "NOREG" av Bergen som styrmann og fikk året etter ansettelse hos nå avdøde statsminister Chr. Michelsen, i hivs tjeneste jeg var i 17 1/2 år til etter hans død. I 1910 solgte Michelsen an liten dampyacht på 24 tons netto som jeg bragte ned til Rosario, Argentina. Dette tok oss 2 mndr. og er så vidt meg bekjent det aller minste fartøi som hittil har presentert det norske flagget i sydamerikanske havner.
Etterpå førte jeg Wallems to båter i Kinafarta og da disse to blev solgt til japanerne overtok jeg damperen "SOLVEIG" for A.S. Chr. michelsen & Co, og førte dette skib. Lå i Saigon, Kina, da Verdenskrigen brøt ut. På grunn av tyskerhatet så det stygt ut for tskerne, og om de måske ikke hadde mistet livet, så vilde de ha blitt internert så lenge krigen varte. Ikke uten risiko fikk jeg alle, 56 mennesker, bragt ombord til meg, og tok dem med til Batavia, der som hollandsk koloni heldigvis var utenom krigspetaklet, og fikk dem velberget iland. Det jeg fikk ut av dette var at man i Amerika 2 år efterpå vilde både skyte og henge meg, idet at man blandt mine papirer, og efter at Amerika var gått med i krigen, i New York fant en takke addesse, undertegnet av smtlige voksen mennesker av omtalte tyskere, og undertegnet av den Tyske generalkonsul i Batavia. Dette var tlstrekkelig bevis for at jeg var pro-geman og støtden tyske keiser i krigen. Nå vel, jeg kom meg klar til slutt, efter måttet deponere 6000 dollar i bail til saken endelig kom opp for retten i New York, hvor jeg jo blev frifunnet. Ja slik kan det gå en menneskekjær norsk skibsfører, når man hjemme har en regjering og ett storting som midt under verdenskrigen har det så travelt med forbud og målvrøvel at de glemmer å få landets utløpne traktater fornyet.
I 1920 sluttet jeg sjøen efter ett langt og beveget sjømannsliv. og har siden holdt meg i ro, når man untages en tur jeg hadde for ett herværende sjøassusanseselskap, der sendte meg opp til Baffinbugten, på vestsiden av Grønland, i november måned for 4 år siden, for å undersøke noget mudder med ett efterlatt fartøi. Vi fikk fartøiet satt på vannet og lappet sammen, og med 6 mann ombord begynte vi ett slep til Norge, men sleperen brakk i en N.O. orkan halveis mellom Grønland og Island, og hadde på hengende håret nær blitt bragt opp i pakkisen, men fikk dog karret oss inn til vestsiden av Island, og ankret opp nær Flatøi i Bredefjord den 7. desember. Om natten drev vi på land i en ny orkan og strandet. Vi reddet livetmen mistet alt, og koom til Bergen lille julaften.
Fra Verdenskrigen husker jeg mange pussige episoder både sørgelige og latterlige. Jeg førte hele denne tiden tankbåten "CHR. MOHR".
Som man vil se, tutler jeg nu hovedskaelig med å være aksasjon- og besiktigelsesmann i havarisaker for forskjellige sjøassurandører.Det er jo ett surrogat mot hva det tidligere har vært, det er så, men i betraktning av at de nymoderne skibsredere finne at en mann er for gammel ved 40 års alderen, får jeg vel være glad til. Det har nu i alle fall liksom med sjø og skib å gjøre tross alt.