Reinhold Heinrichsen Ziegler

Død Lesja 16.06.1729 http://digitalarkivet.arkivverket.no/nn-no/kb/gr/person/pg000000006...

Han var tidligere forvalter ved Vik jernverk ved Eidsvoll, og fullmektig for generalkrigskomisæren med spesielt ansvar for innkreving av jernverkstiender i Norge. Kjøpte i 1710 Lejsa jernverk, og flyttet dit opp, selv om han i perioder var utenbygds igjen. Det var trolig hans kone Anne Marie og Reinholdt som bygde opp gårdsbruket her. (Verket - Gaarden). Slektsnavnet betyr "tegelbrenner" en gammel yrkesbenevning.

In english

He was an earlier administrator of "Vik ironfactory" at "Eidsvoll" and solicitor for the generalwarcommisary with a special responsibility for collection of "ironfactorytax" in Norway.

In 1710 he bought "Lesja ironfactory", and move there with his family, although he for some periods live at other place.

It was possibly his wife Anne Marie and Reinholdt which build up the farm named (Verket - Gaarden). The name Ziegler means "tileburner" an old designation.

Var jernverkseier i Lesja (iflg Digitalarkivet: Gravsteiner på kirkegårder i Lesja)

http://home.no.net/mokiel/mortyblogg/arkiv/000321.html

Lesja jernverk – alt som glimrer er ikke gull

I pinsen i 1656 ble det funnet jernmalm i skogen ovenfor Brygga. Jørgen Filipsson og Joachim Irgens fikk kongelig privilegiebrev til å bygge Lesja jernverk i 1660. De fikk store rettigheter i en omkrets som strakk seg fra Lesja Prestegård og 8 mil nordover mot Romsdalen. Bruksrett til skoger, elver og fosser i cirkumferensen krevde samtykke fra jernverket. Filipsson og Irgens fikk også skatt og tollfrihet på livstid. Sagbruk kunne ikke oppføres av andre og alt tømmer ble brukt til bygging av verket og til trekull og setteved. Alle varer til verket skulle importeres tollfritt, med unntak av silke, og verket fikk rett til å ansette en prest.

Det var naturalhusholdning i Lesja. Den krevde at bøndene fikk overskudd av jord – og skogbruksprodukter, som byttemiddel for nødvendighetsvarer. Jernverket ga folk muligheten til å skaffe varer gjennom annet arbeid. Bøndene på Lesjaskog skulle være pliktige til å arbeide for jernverket til den betaling som verkseierne bestemte. Jernverksarbeiderne fikk privilegier i fritak for militærplikt og skatt.

Verket ble satt i delvis drift i 1673, men kontrakten mellom eierne endte i retten. Filipsson vant saken mot Irgens i 1674, og bygde verket ferdig i 1677. Da solgte han verket til Peter von Schellebeck. Verket hadde da bygd ut masovnen, nødvendige jernverksbygninger, demmet opp Lesjaskogsvatnet, bygd ut 3 gruver, bygd lektere, stangjernhammer ved Håmårfossen i Rauma nedenfor Kvam, kullhus, smier, sag, kverner og møller, og tatt ut 10 000 tønner malm, lagd redskap og vekter, kullkurver, malmtønner og all ved som står ved gruvene.

Fyrsetting i gruvene var oppvarming av bergveggen med ved. Det gikk med 5 favner ved for hver mann i en måned. Og hver mann kunne drive ut 7-12 tønner malm som veide 500 kg hver på en måned.

Det var kullmiler overalt i skogene. En kullmile kunne ha 7 m i diameter med en høyde på 3 m. Den ga 20 lester kull, eller 3,5 tonn trekull. Trekull ble betalt med 52 shilling for hver lest. En riksdaler var 4 mark og en mark var 96 shilling. En kullmile kunne altså gi 2,5 riksdaler, og nesten nok til å kjøpe en ku.

Over selve masovnen sto en hytte på 13,5x6,5 m. Vannhjulet som drev de to blåsebelgene var 5,5 m i diameter.

En masovn ble tent og holdt glødende i 4 uker med belgene, før den ble varm gjennom. Malmen ble først rostet. Rosting betyr å varme opp malmen i et eget ildsted, for å brenne bort svovel og gjøre den porøs og oksygenrik. Malmen ble deretter pukket, eller knust i et vanndrevet pukkverk. Så ble kull, kalkstein og malm fylt på fra toppen lagvis, med hest og kjerre fra en bro, hver annen time. Etter fem påsettinger, ble det gjordt utslag. De slo hull på ovnen nederst og tappet jernet ut i bunnen av pipa og til renner av sand på gulvet i masovnhytta.

Det var vanlig å sette 375 kg malm og 3 tønner kull i hver påsetting. Etter 5 påsettinger fikk skiftet ut 5-6 skip-pund hammerjern eller 800-1000 kg i hvert utslag. Et skipp-pund var 159 kg. Døgnproduksjonen kunne være 1600-2000 kg jern. Det var vanlig å være 7 mann i arbeid på hvert skift.

Jernet var ikke egnet for støpjern på grunn av all forurensingen fra kull i jernet. Det ble fraktet på lektere eller over isen med hest og kjerre til Lesjaskog og videre til Einbu-grenda. Her lå jernhammeren ved Håmårfossen i Rauma, på det stedet som heter Bergan i dag. Kullstøv og annen forurensing ble brent ut av jernet under sterk oppvarming. Så ble jernet smidd til stangjern. Hammerhytta var fylt av røyk, ild, tordnende lyd av hammeren og sorte karer som skulle handskes med glødende jernstykker. Råjernet fra verket ble varmet til deig og hamret ut i stangjern på 2 tommer bredde og en halv tomme tykkelse. Vektreduksjonen fra kull og slagg var omtrent en tredjedel. En skip-pund stangjern ble betalt med 11 riksdaler.

Peter von Schellebeck betalte ikke og jernverket ble drevet kun noen år før det igjen forfalt under rettsstridigheter med hollenderen. Filipsson ble i 1686 eneeier av verket og senere overdratt til Werner-Nielsen og to parter, Jens Hansen Coller og Herman Treschow. I 1694 kom verket i drift igjen og produserte 600 skip-pund (skpd) rujern hvert år. 1 skpd = 160 kg.

Etter nye år med stridigheter ble Herman Treschow eneeier i 1701. Han la ned driften i 1704 etter at utgiftene langt oversteg inntektene.

I 1710 solgte han verket til Reinold Ziegler som var fullmektig for generalkrigskommissæren som hadde til oppgave å inndrive tiender og jern fra jernverk for å ruste opp til krig mot Sverige. Verket ble satt i stand i 1711. Men malmen hadde mye glimmer og var av dårlig kvalitet. Produksjonen sank til 160 skpd stangjern i 1714 og verket gikk kraftig i underskudd. Etter flere finanstransaksjoner ble verket drevet videre, men med langt mindre produksjon helt fram til 1812. Da Ziegler døde i 1730 produserte verket 315 skpd stangjern og hadde en inntekt på 3500 riksdaler, en utgift på 4800 riksdaler og dermed et underskudd på 1300 riksdaler. Til tross for dette døde Ziegler meget rik. Tre riksdaler tilsvarte prisen på en ku. I 1662 tilsvarte en riksdaler 5 000 kroner i 1980 verdi. Inntekten i 1730 kan omtrent omregnes til 17,5 mill. kr. Produksjonen var 50 400 kg.

Utdrag fra Stange bygdebok, del 8. (http://www.hedmarkslekt.no/Stangeboka/del9.htm#Vik)

Om gården Vik med Brenne (Gnr 166, 1 og 154/ bnr 8, 33 og 2)

Nevnt i 1502.

1593/94: Har foss, kvernhus og er krongods.

1624: Viig Jernverk nevnes, hørte under Eidsvoll jernverk og hadde masovn allerede 1640.

• *

Fossen i Vik med møller er blitt Hans Bjelke til Saxlunds eiendom, og den overtas sammen med Saxlundgodset i Stange av fogden Fredrik Knudsen Hammer, og ved skjøte 9/11 1708 selger hans enke, Barbro Nicolaidtr. de Baly, til Reinholt Ziegler. I 1723 er Reinholt Ziegler eier av en foss i Vik eller Vikselvens kvernhus med 2 par kverner, og bruker er Hans Bernhoft. - 1/9 1732 pantsetter Theodor v. Schlanbusch Viks jernverk med underliggende gård og herligheter til sin bror oberst Frans Henrik v. Schlanbusch for 1100 rdr. 17/4 1730 stevner madame Ziegler mølleren Ole Jonsen for å ha slått høy m. v. på Vik.

• *

Reinholdt Ziegler, f. o. 1677, begr. 16/9 1729 i Lesja, fikk oppsynet med Viks jernverk i 1698. Han kjøpte Lesja verk i 1709, men forlot det noen år senere. I 1716 var han i Stange igjen, men kom tilbake til Lesja og fikk verket i drift igjen. Reinholdt Ziegler, g. m. Anne Marie Flor (Saxlund). Av barna kjennes: 1) Jens Ziegler, sorenskriver i Gudbrandsdal. 2) Theodor Georg. 3) Caspar Reinhold. 4) Fridrik Christian, f. 1722 i Lesja. Enken Anne Marie Flor ble 11/8 1730 gift igjen med Lars Lobes.

Gudmund Olsen, g. m. Berte Larsdtr. ( enke etter Ole Arvesen Elton på Skrepperud). Barn: 1) Andreas, dp. 22/8 1745. 2) Nils, dp. 28/1 1747. 3) Christian, f. 1748.

• *

  ---

Han var tidligere forvalter ved Vik jernverk ved Eidsvoll, og fullmektig for generalkrigskomisæren med spesielt ansvar for innkreving av jernverkstiender i Norge. Kjøpte i 1710 Lejsa jernverk, og flyttet dit opp, selv om han i perioder var utenbygds igjen. Det var trolig hans kone Anne Marie og Reinholdt som bygde opp gårdsbruket her. (Verket - Gaarden). Slektsnavnet betyr "tegelbrenner" en gammel yrkesbenevning.

In english

He was an earlier administrator of "Vik ironfactory" at "Eidsvoll" and solicitor for the generalwarcommisary with a special responsibility for collection of "ironfactorytax" in Norway.

In 1710 he bought "Lesja ironfactory", and move there with his family, although he for some periods live at other place.

It was possibly his wife Anne Marie and Reinholdt which build up the farm named (Verket - Gaarden). The name Ziegler means "tileburner" an old designation.

Var jernverkseier i Lesja (iflg Digitalarkivet: Gravsteiner på kirkegårder i Lesja)

http://home.no.net/mokiel/mortyblogg/arkiv/000321.html

Lesja jernverk – alt som glimrer er ikke gull

I pinsen i 1656 ble det funnet jernmalm i skogen ovenfor Brygga. Jørgen Filipsson og Joachim Irgens fikk kongelig privilegiebrev til å bygge Lesja jernverk i 1660. De fikk store rettigheter i en omkrets som strakk seg fra Lesja Prestegård og 8 mil nordover mot Romsdalen. Bruksrett til skoger, elver og fosser i cirkumferensen krevde samtykke fra jernverket. Filipsson og Irgens fikk også skatt og tollfrihet på livstid. Sagbruk kunne ikke oppføres av andre og alt tømmer ble brukt til bygging av verket og til trekull og setteved. Alle varer til verket skulle importeres tollfritt, med unntak av silke, og verket fikk rett til å ansette en prest.

Det var naturalhusholdning i Lesja. Den krevde at bøndene fikk overskudd av jord – og skogbruksprodukter, som byttemiddel for nødvendighetsvarer. Jernverket ga folk muligheten til å skaffe varer gjennom annet arbeid. Bøndene på Lesjaskog skulle være pliktige til å arbeide for jernverket til den betaling som verkseierne bestemte. Jernverksarbeiderne fikk privilegier i fritak for militærplikt og skatt.

Verket ble satt i delvis drift i 1673, men kontrakten mellom eierne endte i retten. Filipsson vant saken mot Irgens i 1674, og bygde verket ferdig i 1677. Da solgte han verket til Peter von Schellebeck. Verket hadde da bygd ut masovnen, nødvendige jernverksbygninger, demmet opp Lesjaskogsvatnet, bygd ut 3 gruver, bygd lektere, stangjernhammer ved Håmårfossen i Rauma nedenfor Kvam, kullhus, smier, sag, kverner og møller, og tatt ut 10 000 tønner malm, lagd redskap og vekter, kullkurver, malmtønner og all ved som står ved gruvene.

Fyrsetting i gruvene var oppvarming av bergveggen med ved. Det gikk med 5 favner ved for hver mann i en måned. Og hver mann kunne drive ut 7-12 tønner malm som veide 500 kg hver på en måned.

Det var kullmiler overalt i skogene. En kullmile kunne ha 7 m i diameter med en høyde på 3 m. Den ga 20 lester kull, eller 3,5 tonn trekull. Trekull ble betalt med 52 shilling for hver lest. En riksdaler var 4 mark og en mark var 96 shilling. En kullmile kunne altså gi 2,5 riksdaler, og nesten nok til å kjøpe en ku.

Over selve masovnen sto en hytte på 13,5x6,5 m. Vannhjulet som drev de to blåsebelgene var 5,5 m i diameter.

En masovn ble tent og holdt glødende i 4 uker med belgene, før den ble varm gjennom. Malmen ble først rostet. Rosting betyr å varme opp malmen i et eget ildsted, for å brenne bort svovel og gjøre den porøs og oksygenrik. Malmen ble deretter pukket, eller knust i et vanndrevet pukkverk. Så ble kull, kalkstein og malm fylt på fra toppen lagvis, med hest og kjerre fra en bro, hver annen time. Etter fem påsettinger, ble det gjordt utslag. De slo hull på ovnen nederst og tappet jernet ut i bunnen av pipa og til renner av sand på gulvet i masovnhytta.

Det var vanlig å sette 375 kg malm og 3 tønner kull i hver påsetting. Etter 5 påsettinger fikk skiftet ut 5-6 skip-pund hammerjern eller 800-1000 kg i hvert utslag. Et skipp-pund var 159 kg. Døgnproduksjonen kunne være 1600-2000 kg jern. Det var vanlig å være 7 mann i arbeid på hvert skift.

Jernet var ikke egnet for støpjern på grunn av all forurensingen fra kull i jernet. Det ble fraktet på lektere eller over isen med hest og kjerre til Lesjaskog og videre til Einbu-grenda. Her lå jernhammeren ved Håmårfossen i Rauma, på det stedet som heter Bergan i dag. Kullstøv og annen forurensing ble brent ut av jernet under sterk oppvarming. Så ble jernet smidd til stangjern. Hammerhytta var fylt av røyk, ild, tordnende lyd av hammeren og sorte karer som skulle handskes med glødende jernstykker. Råjernet fra verket ble varmet til deig og hamret ut i stangjern på 2 tommer bredde og en halv tomme tykkelse. Vektreduksjonen fra kull og slagg var omtrent en tredjedel. En skip-pund stangjern ble betalt med 11 riksdaler.

Peter von Schellebeck betalte ikke og jernverket ble drevet kun noen år før det igjen forfalt under rettsstridigheter med hollenderen. Filipsson ble i 1686 eneeier av verket og senere overdratt til Werner-Nielsen og to parter, Jens Hansen Coller og Herman Treschow. I 1694 kom verket i drift igjen og produserte 600 skip-pund (skpd) rujern hvert år. 1 skpd = 160 kg.

Etter nye år med stridigheter ble Herman Treschow eneeier i 1701. Han la ned driften i 1704 etter at utgiftene langt oversteg inntektene.

I 1710 solgte han verket til Reinold Ziegler som var fullmektig for generalkrigskommissæren som hadde til oppgave å inndrive tiender og jern fra jernverk for å ruste opp til krig mot Sverige. Verket ble satt i stand i 1711. Men malmen hadde mye glimmer og var av dårlig kvalitet. Produksjonen sank til 160 skpd stangjern i 1714 og verket gikk kraftig i underskudd. Etter flere finanstransaksjoner ble verket drevet videre, men med langt mindre produksjon helt fram til 1812. Da Ziegler døde i 1730 produserte verket 315 skpd stangjern og hadde en inntekt på 3500 riksdaler, en utgift på 4800 riksdaler og dermed et underskudd på 1300 riksdaler. Til tross for dette døde Ziegler meget rik. Tre riksdaler tilsvarte prisen på en ku. I 1662 tilsvarte en riksdaler 5 000 kroner i 1980 verdi. Inntekten i 1730 kan omtrent omregnes til 17,5 mill. kr. Produksjonen var 50 400 kg.

Utdrag fra Stange bygdebok, del 8. (http://www.hedmarkslekt.no/Stangeboka/del9.htm#Vik)

Om gården Vik med Brenne (Gnr 166, 1 og 154/ bnr 8, 33 og 2)

Nevnt i 1502.

1593/94: Har foss, kvernhus og er krongods.

1624: Viig Jernverk nevnes, hørte under Eidsvoll jernverk og hadde masovn allerede 1640.

• *

Fossen i Vik med møller er blitt Hans Bjelke til Saxlunds eiendom, og den overtas sammen med Saxlundgodset i Stange av fogden Fredrik Knudsen Hammer, og ved skjøte 9/11 1708 selger hans enke, Barbro Nicolaidtr. de Baly, til Reinholt Ziegler. I 1723 er Reinholt Ziegler eier av en foss i Vik eller Vikselvens kvernhus med 2 par kverner, og bruker er Hans Bernhoft. - 1/9 1732 pantsetter Theodor v. Schlanbusch Viks jernverk med underliggende gård og herligheter til sin bror oberst Frans Henrik v. Schlanbusch for 1100 rdr. 17/4 1730 stevner madame Ziegler mølleren Ole Jonsen for å ha slått høy m. v. på Vik.

• *

Reinholdt Ziegler, f. o. 1677, begr. 16/9 1729 i Lesja, fikk oppsynet med Viks jernverk i 1698. Han kjøpte Lesja verk i 1709, men forlot det noen år senere. I 1716 var han i Stange igjen, men kom tilbake til Lesja og fikk verket i drift igjen. Reinholdt Ziegler, g. m. Anne Marie Flor (Saxlund). Av barna kjennes: 1) Jens Ziegler, sorenskriver i Gudbrandsdal. 2) Theodor Georg. 3) Caspar Reinhold. 4) Fridrik Christian, f. 1722 i Lesja. Enken Anne Marie Flor ble 11/8 1730 gift igjen med Lars Lobes.

Gudmund Olsen, g. m. Berte Larsdtr. ( enke etter Ole Arvesen Elton på Skrepperud). Barn: 1) Andreas, dp. 22/8 1745. 2) Nils, dp. 28/1 1747. 3) Christian, f. 1748.