Rolf Olufssøn Darre

Oluf Bjørnssøn Darre (Bohuslän). Var förmodligen far till Rolf Olufssøn Darre ca. 1500–1572, borgermester i Oslo.

◦Steinar Grønn skriver, i sin bok "Karoline og Karl Ludvig Grønn, forfedre og etterkommere", om Rolf Olufsøn: "Han er det første sikre ledd i den yngre Darreslekt. Han var borger i Oslo, og antakelig født sist på 1400-tallet eller omkring år 1500. Han var i alle tilfelle død i 1573. Han nevnes allerede i 1527 som borger i Oslo, og han kalles ofte for "Lille-Rolf". I 1527 ble han dømt til å betale 20 rhinske gylden i erstattning for 60 tønner rug han hadde fått tak i på en tvilsom måte. kornet var nemlig røvet på sjøen fra folk som "ikke var Kongens fiender", dvs. skotter og hollendere.- I 1536 fikk han tildelt av kongen alle inntekter av eiendommen til St. Jørgens Hospital utenfor Oslo, mot at han til gjengjeld sørget for å holde messer og annen gudstjeneste der, og sørget for de sjuke, dvs. de spedalske, ble tatt vare på.- Dette sa han ifra seg i 1547.- I et brev fra 1544 nevnes Rolf Olufsen som rådmann i Oslo, noe han sikkert var blitt allerede i 1530-årene. I 1550 var han borgermester, men i 1560 ble han fritatt for dette på grunn av "alder og skrøpelighet". Han nevnes flere ganger i forbindelse med eiendomsoverdragelser, og har vært eier av forskjellige gårder. I det hele tatt viser opplysningene om "Lille-Rolf" at han var en av tidens handelsmagnater i det gamle Oslo med en solid økonomisk posisjon, enten det nå skyldes arvede midler eller egen forretningsdyktighet."

I boka Oslo bys historie, bind 2, av Knut Sprauten, står det en litt annen fremstilling av Rolfs avgang som borgermester i Oslo. Der står det å lese: "I middelalderen utnevnte kongens ombudsmann i byene nye rådmenn sammen med de øvrige medlemmene av byrådet, sannsynligvis innenfor rammen av et bymøte. trolig fortsatte denne ordningen et stykke ut gjennom 1500-tallet. I Bergen ble borgermesterne i tiden omkring 1570 valgt av byrådet. To rådmenn ble i 1593 utnevnt i nærvær av lagmann, borgermester, rådmann og menige borgere.

Denne type oppnevning er ikke direkte kjent fra Oslo på 1500-tallet, men kan likevel ha funnet sted. Kongens initiativ i 1560 bar imidlertid bud om en ny framgangsmåte, innsetting av rådsmedlemmer ved kongelig utnevning. Da bad kongen nemlig lensherre Kristian Munk om å sette inn en dyktig person i borgermester Rolv Olssøn Darres sted. Dette bante veien for Niels Stub mens Rolv ble degradert til rådmann."

---

http://vestraat.net/iea-o/p145.htm#i6145

Olaus Schmidt, Den yngre Darre-slekt. Agnatlinjen Darre-Kaarbø, 12.

---

http://www.nermo.org/slekt/d0000/g0000026.html#I8953

1500 - 1573

   * RESIDENCE: 1562, Ov.tok Ås, Oppegård (makesk. m. Kong Frederik II)

* OCCUPATION: Borgermester i Oslo
* BIRTH: 1500, ("Lille Rolv")
* DEATH: 1573, Oslo

---

SLEKT OG NAVN

Av Karl Andreas Høvde (1905-1993), sorenskriver i Drammen

http://home.online.no/~hoevde/slekt/slektogn.htm

Den nålevende slekt Darre, den såkalte yngre Darre-slekt, har sannsynligvis sin opprinnelige hjemstavn på Østlandet og i det gamle Oslo. I eldre slektsbok-opptegnelser nevnes borgermester Rolf Olufssønn (ca 1500-1572), som slektens først kjente mann - og representerer altså da første ledd av slekten Darre, som hans mannlige etterslekt tok opp som navn. Slektsnavnet Darre er avledet av det oldnorske "darr", som betyr spyd og navneformen Darre forutsetter, mener man - særlig ferdighet i bruk av spyd. Opprinnelig var det et fornavn, som gikk over til slektsnavn.

Slektslinjen 'Darre-Kaarbø' er en yngre gren av den eldste av de to mannslinjer Darre fra Trondheim. Nærmere om dette finner vi i slektsboken ”Den yngre Darre-slekt. Agnatlinjen Darre-Kaarbø” skrevet av slektsforskeren Olaus Schmidt, etter initiativ av Harald Kaarbø, Svolvær. Den utkom i 1956.

DEN FØRSTE DARRE

I slektsboken finner vi bl.a. at slektens mest kjente og fremtredende mann var Jon Reidarssønn Darre - ridder og riksråd, død 1429, men overnevnte Rolf Olufssønn, borger av Oslo, er nevnt som den nålevende Darre-slekts påviselig først kjente Person.

Hans sønn, Bjørn Rolfsssøn, født 1548, blir altså slektens 2. ledd. Slektens 3. ledd, Christopher Bjørnssønn, født i Oslo 1567, død 1642, kom i ung alder til Trondheim, og slekten fortsatte der i 4. ledd ved magister, borgemester og stiftsprost Mentz Christophersøn Darre. Han regnes som stamfar til de fleste nålevende ættelinjer, født i Trondheim 30. september 1598. Han var en meget sterk personlighet i den nordenf jeldske geistlighet, skriver Olaus Schmidt, utfoldet ved siden av prestegjerningen en omfattende sosial-veldedig virksomhet og var på disse områder en pioneer her til lands. Han døde i september 1657 og etterfølges som 5. slektsledd av sin sønn Oluf Meritzsøn Darre (1636-1693). Han var konrektor ved Katedralskolen i Trondheim, senere sokneprest i Melhus.

Hans sønn Mentz Olufssøn, som tok sin farmors slektsnavn Schjeldetup, representerer 6. slektsledd. Han var sokneprest i Løten, Hedmark, til sin død 13. april 1711.

Hans etterslekt fortsatte i den nord-norske slekt Kaarbø, som således representerer den nålevende agnatiske gren av Darre-slekten. At dette navnet i tidens løp var gått i glemsel skyldes vel først og fremst den omstendighet at denne slektsgrenen har opptrått under forskjellige navn: Darre - Schjelderup – Kaarbø.

Mentz Olufssøn Darre Schjelderups sønn Ole - eller Oluf, Mentzssøn Darre Schjelderup, som representerer 7. slektsledd, var født på Løten og døde på Norderhus i Lesja 1782.

Han etterfølges av slektens 8. ledd, Wilhelm Olsøn Schjelderup, nærmeste stamfar for den nålevende slektslinjen Darre - Schjelderup - Kaarbø, født l. april 1746, død som føderådsmann på gården Søndre Kaarbø. Han etterfølges av sønnen og slektens 9. ledd, Ole eller Oluf Wilhelmsøn Schjelderup, født 1777, som overtok gården Kaarbø, med føderåd til foreldrene. Han antas å ha levd som føderådsmann på Kaarbø, inntil han forsvant sporløst. Hustruen, Ragnhild Eriksdatter Amundgård, satt igjen på Kaarbøgården i Lesja med flere barn. Sønnen Wilhelm og hans yngre bror Erik antok slektsnavnet Kaarbø, etter sitt fødested, Kaarbø i Lesja. Dermed falt Darre og Schjelderup bort som slektsnam i denne gren av slekten.

NORDOVER

Dermed er vi altså kommet til slektens l0. ledd, Wilhelm Olsøn Kaarbø. Som ganske ung mann forlot han Lesja og dro nordover for å skaffe seg en fremtid. Som reisefelle hadde han en sambygding, Ole Toresen Tande. Begge hadde lært seg et håndverk som de aktet å slå seg frem med. Ifølge tradisjonen var det malerfaget, men ihvert fall kom Wilhelm til å drive dette ganske kort tid på stedet hvor han slo seg ned for godt, på Harstad i Senja. I stedet kom han her snart i gang i de næringsveier som er knyttet til stedet og landsdelen; fiskehandel og jordbruk i forening.

Wilhelm Kaarbø kom først til Jacob Parelius Normann på Røkenes, hvor han arbeidet en tid, og hit bragte han sin mor, Ragnhild Eriksdatter Amundsgård og flere av sine søsken.

KAARBØGÅRDEN

I 1841/42 kjøpte Wilhelm en av de tre opprinnelige Harstadgårder, Øvre Harstad, som ble kalt Kaarbøgården og som siden har vært i slektens eie.

På en del av jordveien er byen Harstad vokst frem, og etter at det store nye sentralsykehuset la beslag på en vesentlig del av innmarken, ble gårdsdriften nedlagt i midten av 1950-årene. I løpet av noen påfølgende ti-år ble resten av jordveien utbygget til boligstrøk. Av det store utmarksområdet er mesteparten igjen. Den 30. mai 1849 ble Wilhelm Kaarbø, som da var 38 år gammel, gift med Martine Mikoline Kilda1, født 9/1 1828 i Sand, datter av lensmann Simon Kildal og hustru Marie, født Ursin. I sin 17 år yngre hustru hadde Wilhelm en dyktig rnedhjelper, som med sin kloke forutseenhet, sin likefremme freidighet og noble bramfrihet i fortrinlig grad passet for den fremadstrebende mann. Dette skriver historikeren O.A. Øverland om dem i sine minneord i Folkebladet, i 1901 om ekteparets eldste sønn, Rikard Kaarbø.

Wilhelm tok ikke selv opp slektens gamle navn Darre blant sine 10 barn, hvorav 8 vokste opp. Men han hadde god greie på slektens opprinnelse og lot sønnene få kjennskap til det og sønnen Rikard Olai, født på Kaarbøgården 22. mai 1850, satt i sin tid i gang undersøkelser om slekten i Lesja.

INITIATIV OG VIRKSOMHET

Wilhelm Kaarbø hadde alt i flere år, før han giftet seg, hat virksomhet på Harstad, hvor han bl.a. ved siden av gårdsdriften overtok den kombinerte post- og dampskipsekspedisjon, vant seg en solid posisjon på stedet og i distriktet. På gården og i sin virksomhet ellers hadde han riktignok inntil nu ikke vært uten familie. Som nevnt hadde han hentet moren og tre søsken nordover og ga dem hjem og underhold. Resultatet av Wilhelms virksomhet viser at han har vært en mann med evner og tiltak. Olaus Schmidt skriver b1.a. at han i ervervslivet særlig kom til å arbeide med jordbruk, handel og fiske, men under forhold som var helt forskjellig fra fjellbygden Lesja hvor han vokste opp. Hans innsats gjør derfor krav på større respekt. Men etter hva det fortelles i slekten, var han ikke bare den energiske mann på det praktiske livs område. Han var bl.a. musikalsk og spilte fiolin meget godt. Musikken var imidlertid ikke bare til glede for ham selv i fristundene. Når han fikk anmodning og hadde leilighet til det, stilte han seg alltid imøtekomende til disposisjon som spillemann - særlig for ungdommen som møttes til dans eller stevne. Det var sannsynligvis noe han hadde i arv fra farens artistiske interesser og anlegg. Wilhelm døde i sitt hjem på Kaarbøgården, eller Øvre Harstad, som det het dengang, 5. april 1876 og er begravet ved Trondenes Kirke. Familiegravlunden på Kaarbøgården var ennu ikke anlagt. Hans hustru Martine, døde på Kaarbøgården 17. juli 1903 og er gravlagt på familiegravlunden.

FOREGANGSMANNEN RIKARD KAARBØ

Vi kommer så til 11. slektsledd av den yngre Darre-slekt, eller som den også er kalt, Darre-Kaarbø-linjen. Rikard Olaf Kaarbø, bestefar til den eldste generasjon som møter på vårt slektsstevne på Kaarbøgården 23.-24. juni 1990 - oldefar og tippoldefar for de yngre generasjoner, dvs, 13. 14. og 15. slektsledd. Han ble født på Kaarbøgården 22. mai 1950 og døde på sykehus i Kristiania 3. mars 1901, ikke fullt 51 år gammel. Det vil føre for langt å nevne alt hva Rikard Kaarbø rakk å utføre, sette igang, utvikle og lede. I Olaus Schmidts bok står det b1.a. at Rikard Kaarbø ble en av foregangsmennene i Nord-Norge. Ti1 tross for at han døde i ennu sine beste år, rakk han å sette dype spor etter seg i landsdelens utvikling.

Sammen med sine søsken fikk han skoleundervisning hjemme ved huslærer. Ved selvstudium og praktisk opplæring skaffet han seg senere videre kunnskaper og innsikt på det merkantile og økonomiske livs områder, godt utrustet som han var med en skarp intelligens falt ikke dette vanskelig for ham. Straks etter konfirmasjonen begynte han å arbeide i farens forretning, som foruten post- og dampsskipsekspedisjonen bl.a. omfattet eksport av sild. Det ble i disse "storsild-årene" fra omkring 1865 ifølge Rikard Kaarbøs egne opptegnelser eksportert opptil 30 000 tønner sild årlig fra Harstad. Etter farens død i 1876 overtok Rikard forretningen og Øvre Harstad gård - Kaarbøgården - og etterfulgte faren i stillingen som post- og dampskibsekspeditør.

Ved siden av sin private virksomhet ble Rikard Kaarbø helt fra unge år sterkt benyttet i det kommunale liv – samtidig var han en fremstående talsmann for flere av de store merkesaker i Nord-Norge. Fra 1. januar 1883 til sin død i 1901 var han ordfører i den enna udelte Trondenes kommune. Det første han gjorde som leder av formannskapet var å foreslå opphevelse av legdeholdet, den gamle inhumane form for aldersomsorg. En annen, like viktig reform han tok initiativ til var at veiarbeid skulle utføres av leide folk for herredskassens regning - istedetfor "in natura”. Veibygging var en av de saker han særlig interesserte seg for i sin ordførertid. Et minne om det finner vi i en bautastein som står på Steinnesset mellom Steinsåsvannet og Storvannet, reist av bygdefolket i takknemlighet. Skolevesenet lå ham også på hjertet. Han foreslo b1.a. - og fikk gjennomført forhøyelse av lærernes kontante lønn. På denne måten ville Trondenes trekke de beste lærere til seg, sa han - og når Trondenes er omtalt som foregangskommune på skolevesenets og veibyggingens område, skyldes det i særlig grad Rikard Kaarbøs pågangsmot og interesserte arbeid. KOMMUNIKASJONER OG REDERI

Blant de utallige saker Rikard Kaarbø engasjerte seg i og tok initiav til kan nevnes den innflytelse han fikk for utviklingen av dampskipsfarten innen fylket, samt stamlinjen langs hele Nord-Norges kyst, som han virket for sammen med sin dyktige og initiativrike bror i Svolvær. Ole Johan, født i Harstad 14/12 1852, død i Svolvær 22/11 1921. Etter inntrengende, motivert forslag fra Rikard Kaarbø var det at Tromsø Amts Dampskibsselskap, satte i gang rutefart for Ytre Senja og han var den første som gikk inn for tildekkede båter. Han var direksjonsmedlem i TFDS fra 1884.

Sammen med J.T. Holst, Sama, Ole Kaarbø og Lars Berg, Svolvær samt O. Gotaas, Sandtorg tok Rikard Raarbø initiativet til Harstad - senere Haalogalandske Dampskibselskap, som med sine mange skip fikk vesentlig betydning for agntrafikken fra Murmansk i nord til Kopervik i sør, til ikke minst stor hjelp for fiskerne på Finnmarkskysten til sikrere drift og lengre sesong - og derved til berging av millionverdier. Det var disse Haalogalandskes agnbåter som først gjorde stedet Harstads navn kjent vidt omkring og Haalogalandskes Dampskibsselskap ble landets største i sin bransje.

For egen regning lot Rikard Kaarbø bygge kaianlegg i Harstad i 1889 - den første kai nordenfor Trondheim. Han var også delaktig eller initiativtaker til "Senjens Tidende" - i 1887 nå Harstad Tidende, til Harstad Telefonkompani 1891 og Harstad Meieri 1894.

I 1895 anla han Harstad Mekaniske Verksted med en slipp - til å begynne med beregnet for Haalogalandskes skip og andre fartøyer i landsdelen. Han sto som eneeier av bedriften til sin død, da nesteldste sønn, Reidar Kaarbø kjøpte den av boet og ledet den i en årrekke. Senere gikk verkstedet over til familieaksjeselskap med to andre av Rikard Kaarbøs sønner, Agnar og Einar - med førstnevnte som leder. Bedriften fikk da navnet Kaarbøs Mek.Verksted. Etter Agnar Kaarbøs død overtok dennes to sønner Rikard og Erik verkstedet. I kriseårene for verkstedindustrien i 1970-80-årene kom bedriften i økonomiske vanskeligheter og gikk over på andre eiere i et nytt aksjeselskap. Kaarbøverkstedet har hele tiden vart Harstads største industribedrift, som bl.a. bygget ferjer og større fiskefartøyer, b1.a. for islandske og færøyske redere.

BYENS FAR

Tilbake til Rikard Kaarbe d.e. På hundreårsdagen for hans fødsel, 22. mai 1950, ble det i Harstad avduket en bauta med portrettbyste av ham. Ved anledningen uttalte daværende ordfører, etter å ha redegjort for Kaarbøs innsats i byen og distriktet på de forskjellige områder, til slutt følgende: "I det hele er det knapt et felt hvor han han ikke har vært med å forme sin egen tid, og lagt grunnlaget for oss, byen og distriktet. Han må med rette kalles byens far. Han ble født en vårdag, og en vårarbeider og en såmann var han i all sin ferd."

ANNA ELISABETH KAARBØ

Rikard Kaabøs hustru, Anna Elisabeth Aagesdatter, datter av lærer og kirkesanger Aage Jonassen Lund, var født på Ibestad 23.9.1851. Familien flyttet tidlig til Harstad, hvor hun fikk sin oppvekst på Klokkergården like ved Kaarbøgården. Hennes mor, Liva Lund, født Rinnan, omtales som en meget dyktig og foretaksom dame. Aage Lund gjorde seg gjeldende på flere områder utenom klokker- og lærerstillingen. Han var mye med i offentlige verv - og var blant stifterne av Trondenes Sparebank (1863) - og kommunens første bibliotekar (1856). Klokkergården som var i forfall da ekteparet Lund overtok, ble restaurert og jorden drevet mønstergyldig. Da han gikk av som klokker og lærer bygget han seg hus i Harstadgården - i nåværende St.Olavs gate. Klokker Lund døde 1887 og hustruen, Liva i1914, 88 år gammel. Datteren Sofie overtok huset, og hennes nevø, Einar Kaarbø bodde hos henne til hun døde i 1929, da han overtok huset - og ved sin død i 1976 testamenterte han huset til Røde Kors, som senere har solgt det. Anna Elisabeth Lund og Rikard Kaarbø ble gift 25.11 1875. De fikk 13 barn, hvorav to døde tidlig, Sigfrid 10 år og Inga bare 4 mndr gammel. Ved siden av egen barneflokk hadde de også to fosterbarn. Fru Anna Elisabeth var en god støtte for sin mann i hans mangeartede virksomheter, og en fremragende vertinne og husmor i Kaarbøgården, hvor så mange barn vokste opp. Ordfører Torgersen sa i sin fornevnte tale ved avdukingen av bysten av Rikard Kaarbø, bl.a. om henne at "Hun var sin manns forståelsesfulle rådgiver, skaperen av et hjem for sine 13 barn og et hjem som var den første og nødvendige forutsetning for mannens virksomhet. I kraft av dette hjemmet hun skapte, fant Harstads første utvikling sted".

Som enke satt Anna Elisabeth Kaarbø hele tiden i uskiftet bo. Med unntak av Harstad Mek.Verksted, som sønnen Reidar overtok og dampskipsekspedisjonen, som eldste sønn Wilhelm overtok, bestyrte hun selv sine eiendommer. Foruten Kaarbøgården med stort gårdsbruk, som sønnen Einar, etter endt landbruksutdannelse bestyrte, omfattet eiendommen ennu bl.a. kaianlegget, som hun i senere år meget motvillig solgte til Harstad kommune. Etter hennes bestemte ønske ble det bestemt at kaien skulle kalles Rikard Kaarbøs Kai - og det heter den den dag i dag."

Kalle

---

Muligens: Rolf Olufson Darre.

http://home.online.no/~nahorvei/main_files/Slektsgranskning/Gedfami...

---

Borgermester i Oslo.

I første del av dansketiden ble byens betydning stadig mindre, og særlig etter reformasjonen i 1537, som knekket den norske kirkens selvstendighet og dens stilling som økonomisk maktfaktor. Politisk ble byen degradert fra hovedstad til provinsby etter at kongemakt og sentraladministrasjon flyttet til København. Men byen beholdt lenge noen hovedstadsfunksjoner. Den var sete for kanslerembetet og møtested for riksråd og kongehyllinger, så lenge disse institusjonene besto. Den fikk rikets myntverksted ved Akershus, og var fortsatt viktig som lokalt militært og kirkelig sentrum. Lensherren på Akershus innehadde landets viktigste embete og var tidvis kongens stattholder. Festningen erstattet kirkens institusjoner som byens økonomiske tyngdepunkt og største arbeidsplass. Det bidro til å holde folketallet nede at byen med jevne mellomrom ble rammet av nye pestangrep, bybranner og militære angrep. Byen skal ha brent anslagsvis 14 ganger. I 1567 ble Oslo invadert av svenske tropper under Den nordiske syvårskrig. Da ble byen jevnet med jorden, dels av svenskene, dels av byens egen befolkning under ledelse av lensherre og stattholder Christen Munk, for å hindre at svenskene fikk et tilholdssted under beleiringen av Akershus festning

---

Borgemester i Oslo.

---

Steinar Grønn skriver, i sin bok "Karoline og Karl Ludvig Grønn, forfedre og etterkommere", om Rolf Olufsøn: "Han er det første sikre ledd i den yngre Darreslekt. Han var borger i Oslo, og antakelig født sist på 1400-tallet eller omkring år 1500. Han var i alle tilfelle død i 1573. Han nevnes allerede i 1527 som borger i Oslo, og han kalles ofte for "Lille-Rolf". I 1527 ble han dømt til å betale 20 rhinske gylden i erstattning for 60 tønner rug han hadde fått tak i på en tvilsom måte. kornet var nemlig røvet på sjøen fra folk som "ikke var Kongens fiender", dvs. skotter og hollendere.- I 1536 fikk han tildelt av kongen alle inntekter av eiendommen til St. Jørgens Hospital utenfor Oslo, mot at han til gjengjeld sørget for å holde messer og annen gudstjeneste der, og sørget for de sjuke, dvs. de spedalske, ble tatt vare på.- Dette sa han ifra seg i 1547.- I et brev fra 1544 nevnes Rolf Olufsen som rådmann i Oslo, noe han sikkert var blitt allerede i 1530-årene. I 1550 var han borgermester, men i 1560 ble han fritatt for dette på grunn av "alder og skrøpelighet". Han nevnes flere ganger i forbindelse med eiendomsoverdragelser, og har vært eier av forskjellige gårder. I det hele tatt viser opplysningene om "Lille-Rolf" at han var en av tidens handelsmagnater i det gamle Oslo med en solid økonomisk posisjon, enten det nå skyldes arvede midler eller egen forretningsdyktighet."

I boka Oslo bys historie, bind 2, av Knut Sprauten, står det en litt annen fremstilling av Rolfs avgang som borgermester i Oslo. Der står det å lese: "I middelalderen utnevnte kongens ombudsmann i byene nye rådmenn sammen med de øvrige medlemmene av byrådet, sannsynligvis innenfor rammen av et bymøte. trolig fortsatte denne ordningen et stykke ut gjennom 1500-tallet. I Bergen ble borgermesterne i tiden omkring 1570 valgt av byrådet. To rådmenn ble i 1593 utnevnt i nærvær av lagmann, borgermester, rådmann og menige borgere.

Denne type oppnevning er ikke direkte kjent fra Oslo på 1500-tallet, men kan likevel ha funnet sted. Kongens initiativ i 1560 bar imidlertid bud om en ny framgangsmåte, innsetting av rådsmedlemmer ved kongelig utnevning. Da bad kongen nemlig lensherre Kristian Munk om å sette inn en dyktig person i borgermester Rolv Olssøn Darres sted. Dette bante veien for Niels Stub mens Rolv ble degradert til rådmann."

---

Steinar Grønn skriver, i sin bok "Karoline og Karl Ludvig Grønn, forfedre og etterkommere", om Rolf Olufsøn: "Han er det første sikre ledd i den yngre Darreslekt. Han var borger i Oslo, og antakelig født sist på 1400-tallet eller omkring år 1500. Han var i alle tilfelle død i 1573. Han nevnes allerede i 1527 som borger i Oslo, og han kalles ofte for "Lille-Rolf". I 1527 ble han dømt til å betale 20 rhinske gylden i erstattning for 60 tønner rug han hadde fått tak i på en tvilsom måte. kornet var nemlig røvet på sjøen fra folk som "ikke var Kongens fiender", dvs. skotter og hollendere.- I 1536 fikk han tildelt av kongen alle inntekter av eiendommen til St. Jørgens Hospital utenfor Oslo, mot at han til gjengjeld sørget for å holde messer og annen gudstjeneste der, og sørget for de sjuke, dvs. de spedalske, ble tatt vare på.- Dette sa han ifra seg i 1547.- I et brev fra 1544 nevnes Rolf Olufsen som rådmann i Oslo, noe han sikkert var blitt allerede i 1530-årene. I 1550 var han borgermester, men i 1560 ble han fritatt for dette på grunn av "alder og skrøpelighet". Han nevnes flere ganger i forbindelse med eiendomsoverdragelser, og har vært eier av forskjellige gårder. I det hele tatt viser opplysningene om "Lille-Rolf" at han var en av tidens handelsmagnater i det gamle Oslo med en solid økonomisk posisjon, enten det nå skyldes arvede midler eller egen forretningsdyktighet."

I boka Oslo bys historie, bind 2, av Knut Sprauten, står det en litt annen fremstilling av Rolfs avgang som borgermester i Oslo. Der står det å lese: "I middelalderen utnevnte kongens ombudsmann i byene nye rådmenn sammen med de øvrige medlemmene av byrådet, sannsynligvis innenfor rammen av et bymøte. trolig fortsatte denne ordningen et stykke ut gjennom 1500-tallet. I Bergen ble borgermesterne i tiden omkring 1570 valgt av byrådet. To rådmenn ble i 1593 utnevnt i nærvær av lagmann, borgermester, rådmann og menige borgere.

Denne type oppnevning er ikke direkte kjent fra Oslo på 1500-tallet, men kan likevel ha funnet sted. Kongens initiativ i 1560 bar imidlertid bud om en ny framgangsmåte, innsetting av rådsmedlemmer ved kongelig utnevning. Da bad kongen nemlig lensherre Kristian Munk om å sette inn en dyktig person i borgermester Rolv Olssøn Darres sted. Dette bante veien for Niels Stub mens Rolv ble degradert til rådmann."

---

Borgermester i Oslo.