Salomon Johannensen Ree

Bonde på farsgarden Dette er kopiert fra Under Jærens Himmel av Theodor Dahl fra 1943 DA ALLE JÆRTROLLENE HADDE STEVNE I TRODLASKJEIANE Salomon Ree fortalde dette Vestenfor Re i Time ligger Trodlaskjeiane.Det er vist neppe noe annet sted en har plassnavn etter trollene som holdt skeid. Men der er altså navnet bevart. Det er en selsom og rar verden Trodlaskjeiane. En Skjønner at her må trollene ha likt seg godt. Det er natur etter deres lynne. Et sted i Trodlaskjeiane heter Kalvedalen. For lang tid tilbake bodde der en ensom mann i et lite hus. Sagnet forteller at det helst var jonsokknatten trollene holdt skeidet sitt. Da møttes alle trolla på Jæren til stort stevne. Og da slapp de seg løs og holdt et volsomt leven og lagde bråk som lyddes lang veg. Så folk kunde høre at nå var trolla kommet i hop. En jonsokknatt vaknet den einbølte mannen i Trodlaskjeiane. Det var slikt forskrekkelig leven å høre. Han kunne ikke fatte hva det var for et mirakkelse. Han hadde nok hørt om trolla- at de vanket der somme tider. Men dette rabalderet var uten like. Han for redd opp av senga. Vindu hadde han ikke i stova. Og utenfor døra vægde han ikke gå.Da kunne trolla se ham. Men han spent og forveten og måtte plent glåpe ut. Så fant han utveg. Fra grua steg han opp i ljoren og stakk ut hodet så han kunde sjygne utover Trodlaskjeiane. Men da fikk han se et syn! Å du store verden for troll. Store og små i skinnstakkar og skinnbroker. De holdt hverandre i halene og dro og danste i ring. De var i fælande godlag. De skøyde og lo og skrattet og fant på allslags spetakkel.Og de vrelte og skrek. Mannen i ljoren var dæde redd og forveten.Det var både fælt og morro samstundes å se all denne trollskapen. Men nå fikk han da endelig se trolla han hadde hørt så meget snakk om. Og det skjedde jonsoknatta. Hele natta var trolla der - og de trasket like utenfor huset og døra hans. De trampet så jorda skalv ogg det dinset i myrene. Mannen ble avskremt. Og sagnet sier at han ikke vågte å bo der kenger etter den jonsok-natta. Han flyttet til Re. Huset hans ble stående folketomt. Ingen vågte å bo der. Sagnet har fortalt at trolla i Trodlaskjeiane hadde bøling. Noen svære beist til kyr, feite og jurtunge. Kviterosete var de på leten. Og på horntoppene satt der gromme gullkloddre som glimte og blenkte i måneljoset.- Salomon Re, som dette sagnet stammer fra, er død. Men for om lag 12 år siden gjorde han et horn-funn i myra si i Trodlaskjeiane. Han skar torv. På åttende botn i gråvå lå der et kuhodn. Det hadde ikke gullkloddre og heller ikke messingkloddre. Det lå halvannen meter under jordlaget. Salomon var nok ikkje fri for den tanken at her var et horn fra ei ku til Trodlaskjei-trolla.For han gjemte lenge på det.Men nå er det vekke. Salomon påsto at han sjøl hadde sett hulder i Trodlaskjeiane. Det var da han som ganske ung rei med posten fra Re nedover i bygden. Han rei den gamle Kongsvegen et stykke og tok så av en ri- og gongeveg til Grødeland. En sommerkveld Salomon kom ridene sørvest av Kalva-dalen vart han var ei hulder med skinnstakk og hale. Hun gikk på ei lynghei og tuslet. Salomon stokk. Haan vart skremt og grep til å blåse i posthornet. Og brått var huldra vekk - som sokken i jorda. Hver gang han senere rei denne vegen og kom til den plassen han så huldra bles han i posthornet for trygghets skuld.Det er best å vera føre var, tenkte Salomon. Men Salomon hadde møte med ei hulder på sine gamle dager også.Han var langt opp i årene, da dette hendte: En søndagskveld i midten av mai tok han en tur vestover til Trodlaskjeiane. Han vilde se hvor dypt isklagen satt i myra.. Da han kom framom Jonsok-haugen - en plass en brente jonsok-bål i gamle dager - kjente han en sterk lukt som rev i nesen. Den minte om stekt flesk. Han hukte seg ned på en stein, sat der og undredes på hvor denne lukten kom fra. Så vart han var ei hull som kom bærende på ei panna. Den hadde ikke alminnelig pannehåndtak men bøttehank. Det sjodde og freste i flesket i panna. Hulla gikk rett forbi Salomon, og med ett ble hun vekke bakom en stein, kloss i Jonsokhaugen. Det var nok huldrehaug det. Salomon så grant denne huldra. Hun hadde skinnstakk og tresko. Han kjente ingen frykt, da hun gikk forbi ham. Han var tvert om forveten på henne og grunnet på hvor hun ble av. Han lette etter henne, men hun var forsvunnen. Den kvelden gikk Salomon likevel ikke til myra. GRAVHAUG--MANNEN BLE EI MARIHØNA Salomon var svært interessert for fortiden, dens minner og liv. Han visste meget om gamle dager og kunde synge mange gamle viser, som nå ingen kan. På eiendommen hans, tett ved husene, er en gravhaug. Den er satt med Stein - oh haugen lå urørt. Salomon fekk hug til å grave i den og se hva den gjemte. Det er 25 år siden nå.(1918) I haugen fanthan en aske-urne. Den bar Salomon heim til gards.Urna var skjør og sprø og litt sunnt gikk den. Salomon satte urna i buakammerset. Dette var om vinteren i januar. Det var på føremiddagen han satte urna der. Bortepå ettermiddagen gikk han ut i kammerset for å se om krukka. Da så han til sin forundring ei marihøna som svevde over den. Det var frost og snø. Så Salomon totte det var noge løye. Marihøna vinters bøl. Men han tok sommerfuglen vart og slapp den ut. Og lukte dør og vinduer godt åt. En halv time etter var han innom buakammerset igjen. Da var marihøna atter svevende over urna. Da ble Salomon alvorlig. Dette var da merkelig, ja nesten ufattelig. Rare tanker tok til å svive om sommerfuglen som svevde der kvit og snillt over gravhaugsurna. Hva var det for noe? Var dette overnaturlig ? Ganb på gang slapp han marihøna ut - men best som var svevde den der igjen. Da kom Salomon i tanker om at det var ånden til Gravhaug-mannen som han hadde på gjesting i stova. Den kom som ei marihøna. Så spennande det var, totte Salomon det var noe halvt ufjelgt med det. Og han tok urna og bar den bort i fjøset - men marihøna fulgte med. Den kom der og. Han fekk på nytt marihøna ut. Den vilde vel ikke greie snøen og frosten om natta, tenkte Salomon - dersom det var ei alminnelig marihøna. Men jo! Den kom på nytt inn i fjøset og levde over urna. Også der bar han den ut gang på gang, men den kom støtt att. Næ skjønte Salomon at det nok hadde med Haugånden å gjøre. Kanskje var det haugabonden- eller Bøen? som hørte til gården hans. Så tok han aske-urna, bar den til haugen og grov den ned der den hadde stått. Og marihøna forsvant. Den syner seg ikke mer for Salomon. Da han solgte gården skilte han ut at haugen og urna ikke måtte røres. Og urørt ligger den. (Thor Jan Horpestad 12 aug 2013)