Salve Martinius Thorsen

Kaptein Salve Martinius Thorsen var født i Kragerø i 1873 og hans historie er lagt her:
I 1904 kom jeg inn i Det Forenede Dampskip Selskap i København og siden jeg seilte fra København med D.F.D.S. Og Ø.K. I ca. 3 1/2 år som matros, kvartermester og båtsmann, fikk jeg gjennomgående bedre behandling og bedre hyre enn med norske båter.
I slutten av 1913 var jeg 1. styrmann med på de kinesiske passasjerskip «TUCK YUE» da dette forliste i Liao-Tung bukten, Nord-Kina. Skipet gikk ned med 174 mennesker. Jeg reddet meg på en gammel, dårlig redningsflåte og drev rund på denne i ca 12 timer havlt påkledd og med sjøen stadig vaskende over meg. Neste dag ble jeg, føreren og 2 av mannskapet, som hadde holdt seg over vannet på samme måte som meg, tatt opp i meget forkommen tilstand av kinesiske fiskere. Jeg måtte finne meg i å tørke klærne på kroppen selv om det var kuldegrader.
I 1919 ble jeg ansatt i Chinees Government Steamship Administration som assistant superintendent, men da jeg ikke syntes om å være bunnet til et kontor, fikk jeg senere deres passasjerskip «HWAH PING» å føre i rutefart Shanghai-Australia og Hong Kong – Syd-Amerika. Dette skip var Kinas største og peneste. Det gjorde 17kn og hadde 147 manns besetning.
I slutten av 1923 ble C.G.S.A oppløst, men i 1924 ble jeg fører av treningsskipet «HWAH JAH» tilhørende det kinesiske goverment. Det var på den tiden kinas største skip (8.700 dwt) og der ombord hadde jeg en tid 54 kadetter som skulle utdannes til offiserer i den voksende kinesiske koffardiflåte.
Under borgerkrigen i Nord-Kina høsten samme år så ble mitt skip rekvirert som transportskip for marinen, og jeg fikk min utnevnelse som Naval commander fra Peking, og var visstnok den eneste utlending som gjorde tjeneste under kinesisk orlogsflagg.
General Wu Pei-Fu var på den tiden Kinas store mann. Men da han ved slutten av 1924 ble slått av Chang Tso-Lin, fikk jeg den tvilsomme fornøyelsen av å transportere general Wu Pei-Fu, hans stab av offiserer og sen del av hans arme, ialt 6000 mann i en ladning, fra Taku bar til Hankow i Hupeh (600 mil oppover Yang-tse-kiang). Jeg var den eneste europeer om bord, og som offiserer hadde jeg kun unge uerfarne underløitenanter og midtskipsmenn. 1. maskinisten var admiralengineer, og den første kineser med maskinistsertifikat. Men det var for store og uvante greier for han, farten ble 7-8 knop skjønt hun kunne gjøre 13 knop. Tidligere hadde jeg to engelske offiserer, men den ene, som var ex naval offiser, stakk av i Japan, da mannskapet vill gjøre kål på han, og min chief officer, en australiener, ble nervøs og kom seg i land ved første anledning, da vi begynte å evakuere tropper. Vi hadde flere narrow escapes fra fiendens aeroplaner, som forsøkte å ramme oss med bomber. Det verste var dog at jeg ingen mat kunne få på hele reisen, da soldatene tvang seg inn i kabyssen og gjorde rent bord etterhvert.
I januar 1928 ble jeg plyndret av sjørøvere i Haichow Bay. Jeg ble nemmelig sendt opp floden ved Kwan-Ho-Kow for å laste salt. Mitt skip (kinesisk) var det første som ble plyndret der. Senere ble 2 japanske båter tatt og deretter d/s «BOTNIA» av Bergen. Vi var ved nevnet anledning kun to europeere ombord, nemelig min 1. styrmann og meg selv. Og jeg skulle skytes da jeg ikke kunne skaffe nok penger. Vi ble derfor stilt opp på fordekket med 5 banditter foran oss. De tok sikte på hode og bryst, men nøide seg med å skyte en salve over hodene på oss under de forferdeligste trussler. Da vi ingen verdifull last eller passasjerer som kunne plyndres, gjorde bandittene rent hus i min lugar. De tok også mine private dokumenter og min skrivemaskin. Endog køiklær og madrass tok de med. Jeg ble til slutt tvunget til å ta av den overfrakk jeg hadde på. Da jeg gjorde innvendinger og ikke leverte den hurtig nok, truet de med revolver og svingte en øks over hodet mitt. De oppførte i det hele som avsindige, slo inn dører med øks, skjøt inn vinduene i min lugar og avfyrte skudd i alle retninger. Min cashbox hugget de også løs på med øks. De fleste av besetningen, deriblant hele maskinbestningen og compradorens folk, gjemte seg ved å krype gjennom fyrrummet og kullbunkeren til en dyptank i nr. 2 lasterum. Maskindøren som var av jern ble først låst innenfra. Bandittene måtte her nøye seg med å skyte gjennom skylight og ristverk, men de sparte ikke på kruttet. Heldigvis kom både jeg og mitt mannskap uskadd fra hele affæren. Men undres på hva bruk bandittene kunne ha for mitt skippersertifikat og min skrivemaskin.